Fransk Indokina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Union Indochinoise (fransk)
Liên bang Đông Dương (vietnamesisk)
Fransk Indokina

Flagg
Flagg

Kart over Union Indochinoise (fransk)Liên bang Đông Dương (vietnamesisk)

Status Tidligere land/nasjon
Hovedstad Saigon (1887–1901)
Hanoi (1902–1954)
Areal 750 000 km²
Befolkning 21 599 582 (1935)
Styreform Koloni
Statsoverhode Generalguvernør
Offisielle språk Fransk
vietnamesisk
khmer
laotisk
Statskirke ingen
Eksisterte 17. oktober 1887 - 9. november 1954
Valuta Fransk Indokinapiaster

Den franske ekspansjonen i Indokina
Eksempel på fransk koloni-arkitektur i området, dette fra Hanoi

Fransk Indokina var en føderasjon av franske kolonier og protektorater i Sørøstasia, del av det franske kolonivelde. Den bestod av Cochinkina, Tonkin, Annam (disse tre utgjør nå Vietnam), Laos og Kambodsja.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Fransk Indokina (mørk grønn)

Geografisk blir området, som da kaltes Indokina, anvendt til å beskrive et større område i Sørøstasia.

I tillegg til Kambodsja, Laos og Vietnam, omfatter dette også en liten del av Sør-Kina, Burma (nå Myanmar), Thailand og den delen av Malaysia som tilhører det asiatiske fastlandet (Malayahalvøya).

Historie[rediger | rediger kilde]

Kolonisering[rediger | rediger kilde]

Frankrike underla seg Annam og Tonkin etter den fransk-kinesiske krig (18841885). Indokina ble organisert i oktober 1887 og omfattet da Annam, Tonkin, Cochinkina og Kambodsja. Laos ble tatt med i 1893. Føderasjonen bestod til 1954. Indokinas hovedstad var Hanoi.

Motstand[rediger | rediger kilde]

Den franske overhøyheten møtte sterk motstand fra forskjellige nivåer i samfunnet, også fra Nguyễn-dynastiets herskere. Flere var aktive i anti-fransk motstandsarbeid. Keiser Hàm Nghi var bare i tenårene da han forlot det keiserlige palass i Huế i 1885 og startet motstandsbevegelsen Cần Vương («Redd kongen»). Han ble tatt i 1888 og sendt i eksil i Fransk Algerie. Senere ble også keiserne Thành Thái (1907) og sønnen Duy Tân (1916) sendt i eksil til den franske øya Réunion i Indiahavet 800 km øst for Madagaskar på grunn av anti-fransk motstandsarbeid.

Motstandarbeidet hadde forskjellige retninger; i 1905 startet Phan Chu Trinh en fredelig, ikke-voldelig moderniseringsbevegelse med sikte på å frigjøre Vietnam ved å høyne utdannelsesnivået i befolkningen, modernisering av samfunnet og appellere til Frankrikes demokratiske prinsipper. Etter at keiserdømmet i Kina falt i 1912 og etter den russiske revolusjonen i 1917, skjedde det både en radikalisering i den vietnamesiske motstanden og den franske undertrykkelsen av motstanden ble enda sterkere.

Politiske partier som Việt Nam Quốc Dân Đảng, et sosialistisk, revolusjonært parti, ble stiftet i midten av 1920-årene av intellektuelle i Hanoi. Etter at disse ledet et opprør i Tonkin, ble ledelsen henrettet ved giljotinering. Ulike kommunistiske grupperinger ble dannet på samme tid, og i 1930 ble disse slått sammen til Đảng Cộng sản Việt Nam («Vietnams kommunistiske parti») i Hongkong, under ledelse av Ho Chi Minh.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig kom Indokina under japansk dominans. I september 1940 gav Vichy-regimet (som nettopp hadde underkastet seg Tyskland) etter for Japans krav om militær tilgang til Tonkin. Dette gav i første omgang Japan et nytt oppmarsjområde i forhold til Kina under sin pågående krig (19371945) mot kineserne. I annen rekke var det et ledd i den japanske plan om å få herredømmet over Stillehavsområdet, noe som var blitt vesentlig hjulpet fremover av Tysklands seier over Nederland (som var kolonimakt i Nederlandsk Ostindia) og Frankrike. Japanerne beholdt det franske byråkrati og lederskap intakt for administrasjonen av Indokina.

Den 9. mars 1945, da Tyskland var nær ved det endelige nederlag og amerikanerne rykket stadig nærmere Japan i Stillehavet, besluttet Japan seg for å ta full kontroll over Indokina. De beholdt makten der til krigens slutt.

Da Japan kapitulerte i august 1945, tillot japanerne at nasjonalistiske grupper overtok offentlige bygninger og holdt fengslede franske tjenestemenn i fengsel, i den hensikt å skape vanskeligheter for seierherrene fra andre verdenskrig etter krigen. I denne situasjonen overtok Viet Minh og andre grupper kontrollen over flere byer og dannet en provisorisk regjering hvor Giap ble innenriksminister. I kraft av denne funksjonen var han leder for politi og sikkerhetsstyrker, og var ansvarlig for henrettelser av ikke-kommunister, pressesensur hvor alle nasjonale medier ble pålagt å følge kommunistpartiets direktiver.[1]

Men Frankrike ønsket å gjenopprette kontrollen av sin tidligere koloni. I januar 1946 trakk Storbritannia ut de troppene de hadde hatt stående i landet etter andre verdenskrig, og senere samme år gjorde Kina det samme, etter løfte fra Frankrike at de skulle si fra seg territorielle krav mot Kina.

I september 1945 opprettet den fransk-utdannede Ho Chi Minh et selvstendig Vietnam og gikk i forhandlinger med Frankrike om selvstendighet. Ho Chi Minh hadde regnet med støtte fra de allierte etter det samarbeidet de hadde hatt mot de japanske okkupantene. Men 23. november svarte Frankrike med å bombe havnebyen Haiphong i det nordlige Vietnam. Frankrike møtte av motstand fra Viet Minh, som var kommunistiske, vietnamesiske nasjonalister under ledelse av Ho Chi Minh. Under andre verdenskrig hadde USA støttet Viet Minh i deres motstandskamp mot japanerne; i mars 1945 hadde de kontroll over det meste av den vietnamesiske landsbygden. Etter å ha overbevist keiser Bao Dai om å abdisere, erklærte Ho seg som president for Vietnam den 21. september 1945. Men før måneden var omme, hadde en kombinert styrke av britiske, franske og indiske styrker, som også tvang fangne japanere til å bistå dem, gjeninnsatt det franske kolonistyre.

Første indokinesiske krig[rediger | rediger kilde]

Fremmedlegionær på veien mellom Haiphong og Hanoi i 1954

Utdypende artikkel: Første indokinesiske krig

Frankrike satte inn Det franske ekspedisjonskorps i Det fjerne østen mens Viet Minh samlet krefter, og i 1947 utbrøt den første indokinesiske krig. I 1950 erklærte Ho igjen en uavhengig vietnamesisk republikk, og den ble anerkjent av kommuniststormaktene Kina og Sovjetunionen.

Viet Minh hadde innledningsvis vanskeligheter med å slå til mot de franske kolonistyrkene, men situasjonen forbedret seg etter at Mao Zedong beseiret Chiang Kai-shek i Den kinesiske borgerkrig i 1949, noe som ga Viet Minh trygge baser innen Kina.[2] I 1953 kontrollerte Viet Minh store deler av det nordlige Vietnam, mens Frankrike hadde kontroll i sør.[2]

Da det ble klart at krigen ville kunne bli langvarig og de franske tapene etterhvert steg. I perioden 1946 og 1952 hadde 90 000 franske soldater blitt drept.[2], tilbød Frankrike å gi Vietnam uavhengighet, men Viet Minh stolte ikke på de franske løftene[2] og krigen fortsatte.

I Frankrike økte det folkelige motstanden mot krigen, og dette skyldtes følgende faktorer[2]:

  • De store tapstallene
  • De høye materielle kostnader, i en tid hvor gjennombygging etter andre verdenskrig var stort
  • Ingen utsikt til noen endelig avgjørelse
  • En økende skepsis til hvilken moralsk rett Frankrike hadde til å være i området

Den franske militære strategien ble da å slå Viet Minh i et større slag for å kunne få avsluttet krigen med fransk seier. Frankrike anla som følge av denne strategien i desember 1953 en militær base ved Dien Bien Phu som ville blokkere Viet Minhs forsyningslinjer gjennom Laos.[2] Viet Minh under ledelse av Giap iverksatte en 57-dagers beleiring[3] av basen, og samlet Viet Minh-styrker fra hele Vietnam, til en samlet styrke på 70 000 mann.[2] Beleiringen, og et omfattende artilleriangrep varte fram til det avgjørende slaget ved Dien Bien Phu startet 13. mars 1954 med det franske nederlaget 7. mai 1954. Dette nederlaget førte til at franskmennene trakk seg ut av Indokina. Viet Minhs seier over den franske kolonimakten var en viktig drivkraft i den kommende avkoloniseringen,[3] da det var den første store militære seieren av en asiatisk motstandsgruppe mot en kolonihær i en konvensjonell krig, og ødela slik myten om at de vestlige kolonimaktene var uovervinnelige.[3]

Vietnam ble på Genève-konferansen i 1954 delt i to. Viet Minh kontrollerte Nord-Vietnam, mens et vestlig orientert regime styrte Sør-Vietnam.

Laos og Kambodsja ble også erklært selvstendige i 1954, og Frankrike opphørte å være kolonimakt i området. I kjølvannet av oppløsningen av kolonien brøt Vietnamkrigen ut.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]