Sulitjelma (fjell)
| Sulitjelma-massivet | |||
|---|---|---|---|
 Utsikt fra Sårjåstjåhkkå mot Sulitjelmaisen og omkransende fjelltinder | |||
| Andre navn | Sulisjielmmá | ||
| Høyde | 1000–1908 moh. | ||
| Land | Norge, Sverige | ||
| Fylke | Nordland, Norrbottens län | ||
| Kommune(r) | Fauske, Arjeplog | ||
| Fjellrekke | De skandinaviske fjellene | ||
Posisjonskart   Sulitjelma-massivet Sulitjelma (Nordland) | |||
 Sulitjelma 67°08′49″N 16°22′39″Ø | |||
Sulitjelma (svensk: Sulitelma, pitesamisk: Sulidälbmá/Sulidælbmá) er et fjellmassiv på grensen mellom Fauske kommune i Salten i Nordland og Arjeplog kommune i Norrbottens län, Sverige. Massivet ligger øst for tettstedet Sulitjelma som har fått sitt navn etter fjellet. Fjellmassivet avgrenses av Låmivatnet og Eidevatnet i sør og Bajep Sårjåsjávrre og Vuolep Sårjåsjávrre i nord. Rundt ⅔ av fjellmassivet ligger i Norge,[1] og hele fjellområdet ligger 1000 meter over havet.[2]
Den svenske biologen Göran Wahlenberg utførte sommeren 1807 observasjoner og undersøkelser av Sulitjelmafjellene. Han utga sin beretning i 1808 og med dette ble Sulitjelmamassivet det best beskrevne fjellområdet i Skandinavia.
Geografi
[rediger | rediger kilde]Geologen Amund Helland definerte Sulitjalma slik: «Sulitelma er en kreds af toppe fra Vardetoppen i vest og østover til rigsgrændsen og mod syd til Tjeuraḉok og Vaknaḉok.»[3][a] Store norske leksikon forklarer fjellområdet slik: «Sulisfjellene ligger på nordsiden av og stuper bratt ned til Sulitjelmavassdraget.»[4] På svenske kart (lantmateriet.se) er området markert som fjellområdet som strekker seg omtrent en halv mil fra Riksgrensen og inn i Sverige mot øst.
Store deler av Sulitjelmamassivet er dekket av isbreene Sulitjelmaisen (Sálajiegŋa) og Stuorrajiegŋa i Sverige. Midt i fjellmassivet, på norsk side av grensen, rager Suliskongen over isbreen. Den er med sine 1908 meter over havet Sulitjelmamassivets høyeste topp. Massivets nest høyeste topp ligger på svensk side av grensen og kalles Svenska Stortoppen. Den står uten navn og høydeangivelse på moderne kart, men eldre kilder oppgir høyden til 1869 moh.[5][6]
Andre markante topper på norsk side er Stortoppen (1822 meter over havet) mot vest, Vágŋatjåhkkå (1690 meter over havet) mot sør og Sårjåstjåhkkå (1690 meter over havet) i utkanten mot nord. Videre har en Vardetoppen, Kokedaltinden, Sluskhatten, Dama, Knekten, Otertinden, samt noen flere topper uten navn. I Sverge er det flere navnløse topper tilhørende massivet.[1] Riksrøys 239A som markerer grensen mellom Norge og Sverige, ligger på kammen mellom Suliskongen og Svenska Stortoppen, 1669 moh.[7]
Piteälven har sitt utspring fra østsiden av Sulitjelma,[8] mens på den norsk siden har Sulitjelmavassdraget delvis sitt opphav herfra.
Geologi
[rediger | rediger kilde]Berggrunnen består for en stor del av dypbergarter (vulkanske bergarter som har krystallisert seg fra magma under jordoverflaten), mest lagdelt olivingabbro, massiv olivingabbro og hornblendegabbro, flasergabbro og basiske ganger, det er også metabasalt og meta-andesitt, overflatebergarter.[9]
Vegetasjon
[rediger | rediger kilde]Når det gjelder vegetasjon hører fjellområdet generelt til den vegetasjonssonen som kalles høyalpin sone. I en rapport fra Norsk institutt for bioøkonomi kjennetegnes denne sonen i Nordland av bart fjell, breer og blokkmark. Planter (karplanter) opptrer bare spredt og artsantallet er begrenset. Arter som er vanlige opp mot høyalpin sone, kan være musøre, issoleie, rødsildre, høgfjellskarse, brearve og vardefrytle.[10]
Historie og kulturminner
[rediger | rediger kilde]Det er ikke registrert arkeologiske funn på Sulitjelmaisen som utgjør en nokså stor del av fjellområdet.[11] Ved Låmivatnet, rett øst for Sulitjelmafjellene, ble det i 2022 funnet en spydspiss i skifer datert til 4000 år før Kristi fødesel.[12]
Sulitjelma ble ansett å være Sveriges høyeste fjell på 1800-tallet. Naturforskaren Göran Wahlenberg (1780–1851) oppmålte i år 1807 høyden med barometer til å være 1880 meter over havet, hvilket da var svensk rekord. Mange år senere ble Kebnekaise fastslått å være det høyeste fjellet i Sverige.[13][14]
Navn
[rediger | rediger kilde]Navnet Sulitjelma er avledet av det opprinnelige samiske navnet på fjellområdet. Samiske stedsnavn er som regel terrengbeskrivende, men ingen vet hva Sulitjelma betyr. Det er opp gjennom tiden foreslått oversettelser som «Solens øye», «Skumringsterskelen», «Gudeporten», «Øyets terskel» og «Høytidsberg».[15] Tidligere ble navnet skrevet «Sulitelma».
De første oppdagere
[rediger | rediger kilde]Langvannsdalen er en frodig dal som skjære seg inn nednefor fjellmassivet i sør. Dette dalføret er vanskelig tilgjengelig, og i tidligere tider var det få andre enn samer som benyttet seg av områdene rundt Sulitjelmafjellene. Trolig var medlemmene av grensekommisjonen med leder major Peter Schnitler (1690–1751), de første som beveget seg inn i området utenom samene. Grensekommisjonen var i området rundt midten av 1700-tallet og beskrev Sulitjelmafjellene som umulig å bestige.[16]
Den første bosetningen i området og turistene
[rediger | rediger kilde]
De første som slo seg ned for å dyrke jorda ved Langvannet, sør for Sulitjelmafjellene, kom dit i 1848. Folkene livnærte seg av husdyr, skogsdrift, jakt og fiske. Rundt 1875 bodde det rundt 50 personer i det som i dag er tettstedet Sulitjelma. På den tiden begynte det å komme fjellturister fra Norge og fra Sverige, England, Tyskland, Nederland, Frankrike og USA.[17]
Rettsskriver og statsadvokat Oscar Aanderud som flyttet til Bodø i 1883 var en av de første nordmenn som ofte gikk på fjellturer i Sulitjelma. På sine turer tok han inn på rydningsgården Fagerli tilhørende Søren Larsen. Denne gården ble etter en tid et møtested for fjellvandrere i Sulitjelmafjellene. Larsen hadde to sønner som ble fjellførere for turister i Sulitjelmafjellene. Den mest besøkte toppen var Vardetoppen. Bodø og Omegns Turistforening fikk egne avtaler med gården på Fagerli om faste takster for føringer. Ingeniør Alfred Hasselbom ved Sulitjelma gruber sørget for å få fjellrutebeskrivelser for området oversatt til engelsk, tysk, fransk og spansk.[18]
Göran Wahlenbergs kartlegging
[rediger | rediger kilde]Göran Wahlenberg var en svensk biolog og professor ved Universitetet i Uppsala som sommeren 1807 utførte observasjoner og undersøkelser i Salten og Sulitjelmafjellene. Wahlenberg utga sin beretning i 1808 og med dette ble Sulitjelmamassivet det best beskrevne fjellområdet i Skandinavia. Reisen til Salten fulgte mer eller mindre Carl von Linnés (1707–1778) reiserute fra hans tidligere reise, via Kvikkjokk til Virihaure, videre et stykke nord for dagens Rago nasjonalpark og ned til Leirfjorden i Sørfold. Fra samene hadde Wahlenberg fått høre at den enkleste veien til Sulitjelma gikk gjennom Vatenbygda over Ner- og Øvervatnet, og videre gjennom den trange Langvannsdalen til den ender i Ráhpesvarre (Rupsi).[19]
Flere fjell i Sulitjelma ble målt opp av Wahlenberg sommeren 1807. Med kvikksølvbarometer fastsatte han høyden av Vágŋatjåhkkå, og ut fra denne målingen ble høyden av Suliskongen, Vardetoppen og Stortoppen bestemt trigonometrisk.[20] Disse målingene med enkle instrumenter viser god overensstemmelse med dagens moderne målinger.[21]
En senere utforsker av Sulitjelmafjellene var den tysk-argentinske botanikkeren Paul Günther Lorentz (1835–1881). Han dro opp til Sulitjelma og områdene rundt i august 1868, og har gitt utførlige beskrivelser av botanikk, men også naturmiljøet generelt, samene og næringsgrunnlaget for rydningsfolkene i Langvassdalen.[22]
Friluftsliv
[rediger | rediger kilde]Friluftslivet i Sulitjelmafjellene dreier seg om brevandring og tindebestigning. For eksemple er Suliskongen, det høyeste fjellet nord for Polarsirkelen et atraktivt turmål.[23] Suliskongen, Dama, Knekten, Sluskhatten, Vágŋatjåhkkå og Stortoppen bestiges oftes ved at en går på ski over Sulitjelmaisen og klyver opp til toppene. Typisk foretas turene på våren.[24][25][26][27][28][29]
Starten på friluftsliv i området
[rediger | rediger kilde]Med gruvedriften i Sulitjelma gruber flyttet det mange mennesker til tettstedet Sulitjelma som etterhvert fikk stor interesse for å drive friluftsliv i fjellområdene. Ved at Sulitjelmabanen ble anlagt i forbindelse med gruvevirksomheten, ble kommunikasjonen inn i området betydelig forbedret for de tilreisende. Sulitjelma og Omegn Turistforening ble stiftet i 1937 og fikk satt opp flere hytter i områder tilknyttet Sulitjlemafjellene.
Noter
[rediger | rediger kilde]- ^ Skrivemåten ser ut til å være forskjellige fra dagens navn. Sannsynligvis er de sistnevnte fjellene henholdsvis Tjævrrátjåhkkå (Otertinden) og Vágŋatjåhkkå.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Statens kartverk
- ^ Askheim, Svein: (no) «Sulitjelmafjellene» i Store norske leksikon (2020)
- ^ Helland, Amund (1908). Norges land og folk - Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordland amt - Salten og Lofoten og Vesteraalens fogderi. 4. Kristiania: Aschehoug. s. 167–170.
- ^ Askheim, Svein; (no) «Sulitjelmafjellene» i Store norske leksikon 19. mars 2020
- ^ J. Westman: Jökelstudier vid Sulitelma (side 329), Svenska Turistföreningens Årsskrift 1899, sidene 317–337.
- ^ Gösta Lundquist: Till Sulitelma(side 365), Svenska Turistföreningens Årsskrift 1936, sidene 356–365.
- ^ Grensemerker langs riksgrensen Norge-Sverige, Grensekontoret, 2009.
- ^ Mæhlum, Lars: (no) «Piteälven» i Store norske leksikon 24. mai 2023
- ^ Guatavson, Magne (1996). «Berggrunnskart – Sulitjelma» (pdf). Geologisk kart over Norge. Norges geologiske undersøkelse. Besøkt 8. august 2023.
- ^ Bjørklund, Per K. m. fl. (2. oktober 2017). Arealregnskap i utmark – Arealstatistikk for Nordland (Vol. 3 Nr. 106). NIBIO. s. 23–24. ISBN 978-82-17-019190.
- ^ «breatlas». NVE. Besøkt 16. august 2023.
- ^ «Fant 6.000 år gammel spydspiss i Sulis». Saltenposten. 9. januar 2022. Arkivert fra originalen 16. august 2023. Besøkt 16. august 2023.
- ^ Bucht, Wilhelm; Läsebok för folkskolan (1886)
- ^ Ekman, Martin; Kart& Bildteknik, Nr. 2018:2, sida 5, ISSN 1651-792X (Kartografiska Sällskapet)
- ^ Cato A. Hultmann side 135.
- ^ Cato A. Hultmann side 137.
- ^ Cato A. Hultmann side 140.
- ^ Cato A. Hultmann side 141-142.
- ^ Cato A. Hultmann side 147-148.
- ^ Cato A. Hultmann side 151.
- ^ Cato A. Hultmann side 155.
- ^ Kåre Enge (1996). «En reise til Sulitjelma i august 1868». Fauskeboka 1996. Fauske Kulturstyre. s. 19-23. ISBN 82-7416-080-0.
- ^ Aursand, Per Otto (12. mai 2007). «Suliskongen (1908 moh)». ifriluft.net. Besøkt 8. august 2023.
- ^ «Suliskongen - 1907moh». peakbook.org. 2009. Besøkt 10. august 2023.
- ^ «Dama - 1781moh». peakbook.org. 2009. Besøkt 10. august 2023.
- ^ «Knekten - 1711moh». peakbook.org. 2009. Besøkt 10. august 2023.
- ^ «Sluskhatten - 1691moh». peakbook.org. 2009. Besøkt 10. august 2023.
- ^ «Vágnatjåhkkå - 1690moh». peakbook.org. 2009. Besøkt 10. august 2023.
- ^ «Stortoppen - 1822moh». peakbook.org. 2009. Besøkt 10. august 2023.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Cato A. Hultmann (1990). «Sulitjelmamassivet». Den norske turistforenings årbok 1990. s. 157–163.
- Cato A. Hultmann (2009). Saltfjellet og Sulitjelma – Villmark ved polarsirkelen. Larsforlaget.
- Turisthyttene på Saltfjellet og i Sulisfjella. Bodø og omegns turistforening. 2000. ISBN 8299071178.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Jonas Westmans kart over Sulitjelma, 1898[død lenke], Uppsala universitetsbibliotek, 2013.
- Svenska Stortoppen, bilde tatt østfra fra toppen av Kaisekietj-tjåkkåh, 2010. Foto: Håkan Friberg. utsidan.se
- Turforslag til Sulitjelmafjellene på DNT og NRKs nettsted ut.no Arkivert 6. oktober 2014 hos Wayback Machine.