Sulitjelma (fjell)
| Sulitjelma-massivet | |||
|---|---|---|---|
 Utsikt fra Sårjåstjåhkkå mot Sulitjelmaisen og omkransende fjelltinder | |||
| Andre navn | Sulisjielmmá | ||
| Høyde | 1 908 moh. | ||
| Land | Norge, Sverige | ||
| Fylke | Nordland, Norrbottens län | ||
| Kommune(r) | Fauske, Arjeplog | ||
| Fjellrekke | De skandinaviske fjellene | ||
Posisjonskart   Sulitjelma-massivet Sulitjelma (Nordland) | |||
 Sulitjelma 67°08′49″N 16°22′39″Ø | |||
Sulitjelma (svensk: Sulitelma, pitesamisk: Sulidälbmá/Sulidælbmá) er et fjellmassiv på grensen mellom Fauske kommune i Salten i Nordland og Arjeplog kommune i Norrbottens län, Sverige. Massivet ligger øst for tettstedet Sulitjelma som har fått sitt navn etter fjellet. Fjellmassivet avgrenses av Låmivatnet og Eidevatnet i sør og Bajep og Vuolep Sårjåsjávrre i nord. Rundt 2/3 av fjellmassivet ligger i Norge. Inn i fjellområdet strekker Langvannsdalen seg i øst-vestlig retning, i denne går Sjønståelva som danner Sulitjelmavassdraget. Dalen starter ved Sjønstå ved Øvervatnet, som ligger omentrent 17 km øst for selve tetstedet Sulitjelma.[1]
Sulitjelma er avledet av det opprinnelige samiske navnet på fjellområdet. Samiske stedsnavn er terrengbeskrivende, men ingen vet hva Sulitjelma betyr. Det er opp gjennom tiden foreslått oversettelser som «Solens øye», «Skumringsterskelen», «Gudeporten», «Øyets terskel» og «Høytidsberg».[2]
Beskrivelse av fjelltoppene og området[rediger | rediger kilde]
Fjelltoppene[rediger | rediger kilde]
Store deler av Sulitjelmamassivet er dekket av isbreene Sulitjelmaisen (Sálajiegŋa) og Stuorrajiegŋa. Midt i fjellmassivet, på norsk side av grensen, rager Suliskongen over isbreen. Den er med sine 1908 moh. Sulitjelmamassivets høyeste topp. Massivets nest høyeste topp ligger på svensk side av grensen og kalles Svenska Stortoppen. Den står uten navn og høydeangivelse på moderne kart, men eldre kilder oppgir høyden til 1869 moh.[3][4] Andre ruvende topper er (den norske) Stortoppen (1822 moh.) mot vest, Vágŋatjåhkkå (1690 moh.) mot sør og Sårjåstjåhkkå (1690 moh.) i utkanten mot nord.
Riksrøys 239A som markerer grensen mellom Norge og Sverige, ligger på kammen mellom Suliskongen og Svenska Stortoppen, 1669 moh.[5]
De første oppdagere[rediger | rediger kilde]
Langvannsdalen er en frodig dal som skjære seg inn i fjellmassivet. Imidlertid er dette dalføret fra naturens side vanskelig tilgjengelig, og i tidligere tider var det få andre enn samer som benyttet seg av fjellområdet. Sannsynligvis er de første som beveger seg inn i området utenom samene medlemmene av grensekommisjonen. I 1762 var kommisjonen i området og ga en beskrives av Sulitjelmafjellene som ubestigelige.[6]
Den første bosetningen og turistene[rediger | rediger kilde]
En tror at den første som slo seg ned for å dyrke jorda ved Langvannet var Anders Larsen fra Svartvassheia i Nord-Rana. Han og familien hadde først slått seg ned noen år i Skaiti i Saltdal, før de vandret videre over fjellene mot nord til Sulitjelma i 1848. De bosatte seg i første omgang under en hammer ved Sandnes ved Langvannet, og hadde her noen husdyr. I løpet av noen få år kom var det kommet hele seks nyryddingsbruk ved Langvannet. Disse livnærte seg av husdyr, skogsdrift, jakt og fiske. Bjørkeved ble fløtet nedover Skjønståelva og fraktet videre i robåt til handelsmenn ved Skjerstadfjorden, noe som ga nybyggerne inntekter. I 1875 bodde det rundt 50 personer i Sulitjelma og på denne tiden begynte det å komme fjellturister fra både Norge og fra Sverige, England, Tyskland, Nederland, Frankrike og USA.[7]
Retsskriver og statsadvokat Oscar Aanderud som flyttet til Bodø i 1883 var en av de første nordmenn som ofte gikk på fjellturer i Sulitjelma. På sine turer tok han inn på rydningsgården Fagerli tilhørende Søren Larsen. Denne gården ble etter en tid et møtested for fjellvandrere i Sulitjelma. Larsen hadde to sønner som ble populære fjellførere for turister i Sulitjelmafjellene. Den mest besøkte toppen var Vardetoppen. Bodø og Omegns Turistforening fikk egne avtaler med gården på Fagerli om faste takster for føringer. Blant annet var taksten fra 1899 for føring fra Sulitjelma til Kvikkjokk i Sverige, en tur på over 90 km, på 30 kroner. Dette inkluderte også bæring av bagasje på opptil 15 kg. Ingeniør Alfred Hasselbom i Sulitjelma gruber sørget for å få fjellrutebeskrivelser for området oversatt til engelsk, tysk, fransk og spansk.[8]
Med gruvedriften i Sulitjelma gruber flyttet det mange mennesker til tettstedet Sulitjelma som etterhvert fikk stor interesse for å drive friluftsliv i fjellområdene. Ved at Sulitjelmabanen ble anlagt i forbindelse med gruvevirksomheten, ble kommunikasjonen inn i området ble betydelig forbedret for de tilreisende. Sulitjelma og Omegn Turistforening ble stiftet i 1937 og fikk satt opp flere hytter i området.
Göran Wahlenbergs kartlegging[rediger | rediger kilde]
Göran Wahlenberg var en svensk biolog og professor ved Universitetet i Uppsala som sommeren 1807 utførte observasjoner og undersøkelser i Salten og Sulitjelmafjellene. Wahlenberg utga sin beretning i 1808 og med dette ble Sulitjelmamassivet det best beskrevne fjellområdet i Skandinavia. Reisen til Salten fulgte mer eller mindre Carl von Linné sine fotspor fra hans tidligere reise, via Kvikkjokk til Virihaure, videre et stykke nord for dagens Rago nasjonalpark og kom han ned til Leirfjorden i Sørfold. Fra samene hadde Wahlenberg fått høre at den enkleste veien til Sulitjelma gikk gjennom Vatenbygda over Ner- og Øvervatnet, og videre gjennom den trange Langvannsdalen til den ender i Ráhpesvarre (Rupsi).[9]
Flere fjell i Sulitjelma ble målt opp av Wahlenberg sommeren 1807. Med kvikksølvbarometer fastsatte han høyden av Vágŋatjåhkkå, og ut fra denne målingen ble høyden av Suliskongen, Vardetoppen og Stortoppen bestemt trigonometrisk.[10] Disse målingene med enkle instrumenter visser imponerende overensstemmelser med dagens moderne målinger.[11]
En senere utforsker av Sulitjelmafjellene var den tysk-argentinske botanikkeren Paul Günther Lorentz (1835-1881). Han dro opp til Sulitjelma i august 1868, og har gitt utførlige beskrivelser av botanikk, men også naturmiljøet generelt, samene og næringsgrunnlaget for rydningsfolkene i Langvassdalen. Han var også interessert i geologi, men oppdaget sannsynligvis ikke noen malmforekomster på sin kortvarige reise.[12]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Statens kartverk
- ^ Cato A. Hultmann side 135.
- ^ J. Westman: Jökelstudier vid Sulitelma (side 329), Svenska Turistföreningens Årsskrift 1899, sidene 317–337.
- ^ Gösta Lundquist: Till Sulitelma(side 365), Svenska Turistföreningens Årsskrift 1936, sidene 356–365.
- ^ Grensemerker langs riksgrensen Norge-Sverige, Grensekontoret, 2009.
- ^ Cato A. Hultmann side 137.
- ^ Cato A. Hultmann side 140.
- ^ Cato A. Hultmann side 141-142.
- ^ Cato A. Hultmann side 147-148.
- ^ Cato A. Hultmann side 151.
- ^ Cato A. Hultmann side 155.
- ^ Kåre Enge (1996). «En reise til Sulitjelma i august 1868». Fauskeboka 1996. Fauske Kulturstyre. s. 19-23. ISBN 82-7416-080-0.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
Cato A. Hultmann: Sulitjelmamassivet, Den Norske Turistforening, Årbok 1990, sidene 157–163,
Cato A. Hultmann (2009). Saltfjellet og Sulitjelma – Villmark ved polarsirkelen. LARSFORLAGET.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Jonas Westmans kart over Sulitjelma, 1898[død lenke], Uppsala universitetsbibliotek, 2013.
- Svenska Stortoppen, bilde tatt østfra fra toppen av Kaisekietj-tjåkkåh, 2010. Foto: Håkan Friberg. utsidan.se
- Turforslag til Sulitjelmafjellene på DNT og NRKs nettsted ut.no