Korgfjellet
| Korgfjellet | |||
|---|---|---|---|
 Utsikt mot Hemnes kommune i nord | |||
| Andre navn | Vesterfjellet, Knutlifjellet | ||
| Høyde | 643 moh.[1] | ||
| Primærfaktor | 85 m[2] | ||
| Land | Norge | ||
| Fylke | Nordland | ||
| Kommune(r) | Hemnes, Vefsn | ||
Posisjonskart   Korgfjellet Korgfjellet (Nordland) | |||
 Korgfjellet 66°03′04″N 13°42′13″Ø | |||
| UTM-koord. | 33W 440746 7327661 | ||
Korgfjellet er et fjellområde på Helgeland i Nordland mellom Hemnes og Vefsn kommuner. Navnet ble tatt i bruk av vegvesenet under andre verdenskrig. I Korgen ble det tidligere kalt Vesterfjellet, mens beboerne langs Luktvatnet kalte det for Knutlifjellet. I 1912 tok samen Mathias Johannesen «Vesterfjell» som familienavn.
Fjellområdet er i gjennomsnitt 600 meter høyt, og danner et skille i retning nord-sør mellom Korgen og Elsfjord. Siden 1964 har fjellet dannet kommunegrensen mellom Hemnes og Vefsn i øst-vest-retning. Korgfjellet er 15 km bredt og gjennombores av den 8635 m lange Korgfjelltunnelen.
Fjellet er småkuppert med myrer og vann. Rundtinden på 964 moh. er den høyeste fjelltoppen i fjellmassivet. Andre fjelltopper er Snøtuva (736 moh.), Ørntind (620 moh.) og Murfjellet (675 moh.). Bergartene består av glimmerskifer og glimmergneis med skyvedekke fra øst i periodene kambrium og silur.
Svartvatnet gård[rediger | rediger kilde]
Svartvatnet gård ble bygd omkring 1710. Den er registrert med egen seddel i 1735 («Sortwatten») på Christoffer Bentsøn, Skresletten. Stedet ble senere overtatt av folk fra Elsfjord, med forskjellige inngifte fra Korgen. Gårdens beliggenhet gjorde at den tilhørte Mo herred frem til 1839, Hemnes kommune frem til 1929, og deretter Elsfjord kommune frem til 1962. Siden 1962 har den tilhørt Vefsn kommune.[3]
Gården ligger på en bergrygg 390 meter over havet i en dal øst for innsjøen Svartvatnet, omgitt av åser og lave fjell med utsikt mot Lukttindene i vest. Gården var, og er fortsatt, en av de største eiendommene i området. Gårdens eiendomsområde var opprinnelig på ca. 12 km² eller 12 000 mål.
Det meste er lite produktiv utmark; rundt bergryggen er det ca. 20 mål dyrket mark. Her er det imidlertid nok skog, rikelig beite, fiskevatn og betydelige jaktområder. Fordi åkerlandet var beskjedent, ble det høstet i uteng og på myrer. Avstanden til bygdene omkring var såpass lang at det var et utpreget sjølbergingsbruk helt fram til fraflyttinga. Det kom aldri elektrisitet til gården, ei heller motorisert drift av noe slag. Vann til fjøset ble tatt fra en bekk like ved. Drikkevann ble hentet fra en kilde like ved stuebygningen. Denne kilden var også oppbevaringssted for melk til avkjøling. Det har aldri vært noen vei til gården.[3]
Av 12 bygninger er tre bevart. Omkring 1880 hadde gården husmannsplass, omkring 20 beboere og 20 husdyr. Etterpå flyttet mange ut, mens en rekke barn døde av epidemiske sykdommer. I 1939 hadde gården 7 beboere; i 1954 var det bare to igjen. Den siste brukeren, Olav Svartvatn (f. 1924), avsluttet driften i 1955, og flyttet til Granneset i Luktvatn.[4][3]
Garden ble i 1961 delt mellom Emil Svartvatn (1907–1983) og Arne Johannesen Svartvatn (1913–1999). Deres etterkommere var eiere og brukte garden til fritidsformål.
Den 14. november 2018 ble eiendommen kjøpt av Maria Olaisen (f. 1977) fra Lovund for 6,35 millioner kroner. Kjøpet skjedde gjennom lakseoppdrettselskapet Maria Olaisen AS (i april 2021 omdøpt til Occasione).[5][6]
Europavei 6 1946–2005[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Europavei 6s historie i Nordland
I perioden 1946–2005 passerte Europavei 6 over Korgfjellet i 617 m høyde.
Fergeforbindelse mellom Elsfjord og Hemnesberget i 1931[rediger | rediger kilde]
Idéen om en riksvei over fjellet ble lansert av politikere i Mosjøen i 1920. Den ble ikke realisert fordi tettstedet Hemnesberget betraktet veien som en trussel mot sin eksistens som handelssentrum. I stedet ble det i 1931 åpnet en fergeforbindelse mellom Elsfjord og Hemnesberget, som dannet sambandet på riksvei 50 fram til 1945.
Okkupasjonsmakten starter arbeidet[rediger | rediger kilde]
Adolf Hitler betraktet denne ruten som en hindring for sin krigføring mot Russland, og ga i 1940 ordre om å bygge Nordlandsbanen og vei over Korgfjellet. Tusenvis av personer ble satt til å bygge jernbanen, mens omkring 50 personer fra Sør-Helgeland ble beordret av det NS-styrte vegvesenet til å starte byggingen av vei over korgfjellet.
Okkupasjonsmakten opprettet brakkeleirer i Luktvatn og Korgen, og byggelag på flere steder. Anleggskontoret lå på gården Steinmo i Luktvatnet. Arbeidet pågikk ut gjennom 1941 med en liten økning av mannskapene.
Jugoslaviske krigsfanger[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikler: Fagerlimoen fangeleir og blodveien
Okkupasjonsmakten mente at veibyggingen pågikk for sakte. Den 1. mai 1942 fikk vegvesenet ordre om å bygge to fangeleirer («serberleirer»). Den ene ble bygd ved Fagerlimoen i Korgen, nord for fjellet. Den andre ble bygd i Osen i Knutlia, sør for fjellet.
Krigsfangene ble sendt gjennom Sentral-Europa til Stettin ved Østersjøen. På veien til Norge hadde de vært innom forskjellige tyske fangeleirer.[7] Transporten videre fra Stettin gikk med skip til enten Bergen eller Trondheim, og videre nordover.[8][9]
Benevnelsen «blodveien» er mer korrekt forbeholdt en veistrekning nordøst for Rognan i Saltdal i Nordland, som også ble bygget av krigsfanger under andre verdenskrig. Veien var en ny parsell av riksvei 50 mellom Rognan og Langset på østsiden av Saltdalsfjorden. I Saltdal bygget okkupasjonsmakten Botn-leiren. Men Korgfjellveien omtales også som en av to veistrekninger i Nordland som utgjør «blodveien».[10] Kommandanten for Osen-leiren, Sturmbannführer Dolph, hadde i tillegg overoppsyn med Botn-leiren og Korgen-leiren.[11]
Den 23. juni 1942 ble 400 jugoslaviske krigsfanger plasserte i hver leir under kontroll av Schutzstaffel (SS) og norske fangevoktere.
Allerede i juli 1942 var det uutholdelige tilstander ved anlegget, og høsten 1942 ble det utøvd terror og massemord i begge leirene. Fangene ble tvunget til å arbeide uten mat. Deretter ble de stilt opp mot en fjellskrent i en bakkekant mot vest, og drept én etter én, mens norske arbeidere ble tvunget til å se på henrettelsene. 627 krigsfanger[10] døde under arbeidet for den tyske okkupasjonsmakten. De fleste var serbiske krigsfanger, men også kroater og bosniere bøtet med livet.
Ifølge dommen fra Eidsivating lagmannsrett i 1947 var formålet å utrydde samtlige fanger: «Det synes utvilsomt at man her står overfor rene tilintetgjørelsesleirer og at formålet var systematisk å utrydde samtlige fanger. Ved sult, mishandling og hårdt arbeid ble fangenes helse planmessig nedbrudt, hvoretter de enten døde eller ble avlivet som ubrukelige».[12]
I 1946 oppga sognepresten i Hemnes at 280 navngitte jugoslaver var gravlagt på kirkegården ved gården Knutli, og ved Fagerlimoen i Korgen var gravlagt 200-300 i flere massegraver. Tidlig på 1950-tallet ble det bestemt å anlegge en felles krigskirkegård i Botn ved Rognan og levningene ble gravd opp og flyttet. Krigsgravkontoret registrerte 205 gravlagte ved Fagerlimoen, men det er anslått at 220 mistet livet.[13] I 1946 ble det reist ei minnestøtte ved Fagerlimoen der graven lå. Til 40 års minnedagen i 1982 ble det holdt en minnehøytid der med tidligere fanger fra Jugoslavia som gjester.[14]
Også på selve Korgfjellet, ved siden av Korgfjellet Fjellstue, står det i dag en minnestøtte.
Etter andre verdenskrig ble det opprettet et vennskapssamband mellom Norge og Jugoslavia. Hemnes fikk Prokuplje som sin vennskapskommune og Vefsn fikk Gornji Milanovac.[10]
Norsk Arbeidstjeneste (AT)[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: NS Arbeidstjeneste
Voldsbruken tok slutt i februar 1943, da Tyskland gikk med på å gi serberne krigsfangerett i henhold til Genèvekonvensjonene. Sommeren 1943 ble fangene flyttet og leirene nedlagt. Vegvesenet fortsatte veibyggingen under ledelse av ingeniør Pettersen i Mosjøen, som beskyttet sin stab mot nazistene.
Våren 1944 besluttet nazimyndighetene å skrive norsk ungdom i vernepliktig alder til arbeidstjeneste (AT). Det ble bygd to nye leirer, en i Korgen og en i Luktvatnet, hver med plass til 400 gutter og 25 befal fra Nasjonal Samling. Leiren var i drift fra juni til oktober 1944. Arbeidstjenestens effektivitet var begrenset som et tillegg til vegvesenets mer enn hundre arbeidere.
Den 1. november 1944 var Korgfjellveien såvidt farbar med mange juksefyllinger på snø og is.
De første brukerne av veien var tvangsevakuerte flyktninger fra Finnmark og generaloberst Lothar Rendulics slagne Finlandsarmé (den 20. Gebirgsarmé) på ca. 300 000 mann, som brukte fire måneder på å passere fjellet.
Etter krigens slutt[rediger | rediger kilde]
Høsten 1945 begynte det frigjorte Norge ved vegvesenet arbeidet for å gjøre Korgfjellveien til en sikker helårsvei.
Veien ble utvidet til 4 meters bredde og innkortet med skjæringer og bedre fyllinger over myrer. To brøytestasjoner (Steyr beltebiler og Hornschleyder snøfreser) ble opprettet med helårsbemanning og østerriksk utstyr for snørydding. I 1967 ble veien utvidet til 5 meter og asfaltert, samtidig som brøytestasjonen i Svalvassdalen ble flyttet til Hesthagen i Korgen.
Flaskehals langs E6[rediger | rediger kilde]
Før åpningen av Korgfjelltunnelen den 16. september 2005, var fjellovergangen blitt en flaskehals for vogntogtransporten.
Perioden 1968–1981 var uten særlig trafikkproblemer. Den økte bruken av vogntog fra 1982 medførte hyppige uhell og stengninger av veien. Forholdene sist på 1990-tallet var preget av kaos og tvang fram tunnelen. Så snart det ble snø og is i de bratte stigningene, kjørte flere vogntog seg fast og sperret veien for annen trafikk. Viking Redningstjeneste og Falck Redning hadde døgnberedskap på fjellet fra september til mai.
En rapport fra 1999 anslo fjellovergangens årlige merkostnader for tungtransport til 2.3 millioner norske kroner grunnet forsinkelser, og 5.4 millioner kroner for økt slitasje.[15]
På vinterstid var det ikke uvanlig med kolonnekjøring. I tillegg kom utgiftene ved sanding og brøyting. Veien var også spesielt utsatt for trafikkulykker, der både personbiler og trailere var involvert. Utgiftene grunnet materielle skader fordelt på omkring 500 ulykker per vinter, lå på omkring 10 millioner kroner.[15] I perioden 1995–1998 var veien på vinterstid i gjennomsnitt stengt 6 dager på grunn av uvær, og 41 dager på grunn av bilberging. I tillegg var det i gjennomsnitt 12 dager med kolonnekjøring vinterstid.[16]
Kommunal vei fra 2005[rediger | rediger kilde]
Den 16. september 2005 ble veien over fjellet omdannet til kommunal vei (Korgfjellveien).
Den er en omkjøringsvei til E6, og en ferdselsåre for hytteeiere, turister og besøkende av Korgfjellet Fjellstue (Korgfjellveien 162). Veien over fjellet har siden 2005 vært vinterstengt, og er åpen for vanlig trafikk mellom april og november.
Korgfjellet Fjellstue[rediger | rediger kilde]
Turisthytta Korgfjellet ble åpnet sommeren 1958 for anleggsarbeidere som hadde deltatt i utbyggingen av damanlegget til Nedre Røssåga kraftverk i Korgen.
Turisthytta ble drevet av Håkon Pettersen og Johanna Pettersen fra 1957 til 1971. Heljar Arnfinn Molden (f. 1940) overtok Turisthytta i 1971 og var driftssjef fram til 1986. Asgeir Molden (f. 1965) har vært driftssjef ved anlegget siden 1986.
Påsken 1972 ble anlegget gjenåpnet etter vedlikehold. Turisthytta holdt sesongåpent i perioden 1972–1983, og åpningstiden var påsken og sommersesongen.
I perioden 1983/1984 ble serveringskapasiteten bygget ut, før turistanlegget gjenåpnet påsken 1984. Standarden på anlegget var etter utbyggingen hevet, og turistanlegget holdt nå åpent hele året og sysselsatte omkring 5 årsverk. Antallet sysselsatte var stabilt med 5 årsverk i 21 år helt til Korgfjelltunellen ble åpnet i 2005.
Den 2. januar 1989 endret selskapet navn fra Turisthytta Korgfjellet til Korgenfjellet Kro & Motell AS.[17] Den 16. august 2017 endret selskapet på nytt navn til Korgfjellet Fjellstue.
Korgfjellet Fjellstue ligger på Korgfjellveiens høyeste punkt, 555 moh. Kommunegrensen mellom Vefsn og Hemnes går langsetter høydedraget på toppen. Korgfjellet er et populært utfartsområde på Indre Helgeland. Om sommeren går det oppmerkede turstier til Okstinden, Okstindbreen og Rabothytta. Rabothytta ble åpnet for besøkende 16. august 2014. Om vinteren åpnes skiløyper som passer de fleste turløpere.[18][19]
På toppen av Korgfjellet er det mot nord utsikt over fjellmassivet Okstindan, som med sine 1916 moh. er det høyeste fjellet i Nord-Norge. Omkring fjelltoppene Okstinden, Oksskolten, Vesttinden og Bessedørtinden ligger Okstindbreen, som er Norges åttende største isbre. Mot nord kan man også skimte deler av Svartisen, som er Norges nest største isbre. Mot vest og sørvest er det utsikt mot Lukttinden, som har en høyde på 1343 moh. Mot sør troner Geittinden i det fjerne; med sine 1556 moh. er den høyeste punkt i Vefsn kommune.[19]
-
Korgfjellet Kro -
Korgfjellet Kro -
Korgfjellet Kro -
Korgfjellet Kro -
Korgfjellet Kro -
Korgfjellet Kro -
Korgfjellet Kro -
Korgfjellet Kro -
Korgfjellet Kro -
Korgfjellet Kro
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Korgfjellet på Norgeskart.no fra Statens kartverk
- ^ «Korgfjellet - 643moh». peakbook.org. 9. mars 2016. Besøkt 23. januar 2017.
- ^ a b c Svartvatnet, Avisa Hemnes, 8. oktober 2017, oppdatert 3. juni 2019
- ^ På nye hender, Avisa Hemnes, 20. november 2018, oppdatert 3. juni 2019
- ^ Multimillionæren Maria (41) kjøper giganteiendom og bolighus fra 1710: Dette er et vakkert stykke Norge, Avisa Nordland, 11. november 2018
- ^ Skifter navn på selskapet og lager eierutdanning, intrafish.no, 5. april 2021
- ^ Nils Christie: Fangevoktere i konsentrasjonsleire side 44.
- ^ Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 37.
- ^ Odd Storeng: Blodveien i Saltdal side 8.
- ^ a b c Blodveien over Korgfjellet, visitokstindan.com, Okstindan natur- og kulturpark, 2021
- ^ Nils Parelius: Tilintetgjørelsesleirene for jugoslaviske fanger side 39.
- ^ Lektor og historiker Einar Kr. Steffenak: Da nordmenn mishandlet fanger i krig, Aftenposten, 10. juni 2004
- ^ Jan Gaute Buvik: Krigsfangeleiren i Korgen. 1985, s. 45
- ^ Jan Gaute Buvik: Krigsfangeleiren i Korgen. 1985, s. 16
- ^ a b Transportøkonomisk institutt, Karl-Erik Hagen og Øystein Engebretsen: Supplerende nytte-kostnadsanalyse av tunnelprosjektene gjennom Toven (ny RV78) og Korgfjellet (ny E6), TØI rapport 421/1999, Oslo, 1999
- ^ Transportøkonomisk institutt, Karl-Erik Hagen: Tunnelprosjekter mer lønnsomme enn antatt?, Trafikdage på Aalborg Universitet, 2000
- ^ Korgfjellet fjellstue AS, regnskapstall.no, besøkt 30. juli 2021
- ^ Korgfjellet fjellstue, korgfjellet.no, 30. juli 2021
- ^ a b Korgfjellet Fjellstue – i ny drakt, visitokstindan.com, Okstindan natur- og kulturpark, 2021