Sjette armé (Tyskland)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ameens kjennemerke

Sjette armé (6. Armee/Armeeoberkommando 6 (AOK 6)) var navn på to tyske armé, virksomme under andre verdenskrig.

Den opprinnelige sjette armé er mest kjent for sin innsats i slaget om Stalingrad hvor den til sist måtte overgi seg den 2. februar 1943. Den ble også kjent for de krigsforbrytelser (som drap av mer enn 30.000 jøder ved Babij Jar i september 1941) som den begikk under Walter von Reichenau under Operation Barbarossa.

Vestfronten 1940[rediger | rediger kilde]

1940-Fall Gelb.jpg

Utdypende artikkel: Fall Gelb

Arméen var en del av armégruppe B hvis hovedsaklige oppdrag var å binde de allierte styrkene i strid nord for armégruppe As planlagte fremrykking gjennom Ardennene.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Arméens organisasjon den 10. mai 1940:[1]

Barbarossa[rediger | rediger kilde]

Invasion1941.jpg

Utdypende artikkel: Operation Barbarossa

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Arméens organisasjon den 5. juni 1941:[1]

Kaukasus[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Operasjon Blå

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Arméens organisasjon den 4. juli 1942:[1]

Stalingrad[rediger | rediger kilde]

Battle Of Stalingrad-no.svg

Utdypende artikkel: Slaget ved Stalingrad

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Arméens organisasjon:[2]

Romania[rediger | rediger kilde]

Atter igjen skulle 6. Armee holde en utsatt frontlinje med en rumensk armé på hver flanke. Da Den 2. ukrainske front og den 3. ukrainske front brøt igjennom fronten ble 6. Armee omringet. Da senere Romania byttet side var hoveddelen av arméen umulig å berge, og den ble således tvunget til å kapitulere nok en gang.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Arméens organisasjon den 15. august 1944:[3]

Operation Frühlingserwachen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Operation Frühlingserwachen

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Arméens organisasjon den 19. februar 1945:[1]

Øverstkommanderende[rediger | rediger kilde]

Arméns befälhavare:[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «6. Armee». Lexikon der Wehrmacht. Besøkt 14. april 2012. 
  2. ^ Antony Beevor (1998). Stalingrad. ISBN 91-89442-42-3. 
  3. ^ a b «6. Armee». Axis History Factbook. Besøkt 14. april 2012. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bernd Boll, Hans Safrian: Auf dem Weg nach Stalingrad. Die 6. Armee. 1941/42, S. 260 ff. In: Hannes Heer, Klaus Naumann (Hrsg.): Vernichtungskrieg. Verbrechen der Wehrmacht 1941 bis 1944. Hamburg 1995, ISBN 3-930908-04-2.