Hopp til innhold

Harry S. Truman: Forskjell mellom sideversjoner

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bla gjennom historikken interaktivt
← Forrige endringNeste endring →
Slettet innhold Innhold lagt til
VisuellWikitekst
Efloean (diskusjon | bidrag)
Administratorer
58 261 redigeringer
omdisponerte noe stoff, strammet inn flere seksjoner
Efloean (diskusjon | bidrag)
Administratorer
58 261 redigeringer
ryddet i kildeføring
Linje 36: Linje 36:
Trumans periode som president ble et vendepunkt i amerikansk utenrikspolitikk, idet USA antok en [[internasjonalisme|internasjonalistisk]] politikk i forståelse med sine [[Europa|europeiske]] allierte. I sluttfasen av den andre verdenskrig, der [[aksemaktene]] ble beseiret, beordret han bruken av [[kjernefysiske våpen]] mot [[Japan]]. Intensjonen var å forkorte krigen, men beslutningen er fortsatt kontroversiell. Etter krigen ble [[FN]] og [[NATO]] etablert, mens [[Marshallplanen]] skulle sikre gjenreisningen av [[Vest-Europa]]. I begynnelsen av [[den kalde krigen]] definerte han [[Truman-doktrinen]], som lå til grunn for en [[containment|oppdemmingspolitikk]] overfor [[Sovjetunionen]] og [[Folkerepublikken Kina|Kina]]. Truman sørget for å etablere en [[luftbro]] under [[Berlinblokaden]], og fikk FNs støtte til å intervenere i [[Koreakrigen]].
Trumans periode som president ble et vendepunkt i amerikansk utenrikspolitikk, idet USA antok en [[internasjonalisme|internasjonalistisk]] politikk i forståelse med sine [[Europa|europeiske]] allierte. I sluttfasen av den andre verdenskrig, der [[aksemaktene]] ble beseiret, beordret han bruken av [[kjernefysiske våpen]] mot [[Japan]]. Intensjonen var å forkorte krigen, men beslutningen er fortsatt kontroversiell. Etter krigen ble [[FN]] og [[NATO]] etablert, mens [[Marshallplanen]] skulle sikre gjenreisningen av [[Vest-Europa]]. I begynnelsen av [[den kalde krigen]] definerte han [[Truman-doktrinen]], som lå til grunn for en [[containment|oppdemmingspolitikk]] overfor [[Sovjetunionen]] og [[Folkerepublikken Kina|Kina]]. Truman sørget for å etablere en [[luftbro]] under [[Berlinblokaden]], og fikk FNs støtte til å intervenere i [[Koreakrigen]].


Innenrikspolitisk møtte Truman ofte motstand fra den partioverskridende, [[konservatisme|konservative]] gruppen i [[Kongressen (USA)|Kongressen]]. Likevel lyktes han i omstille økonomien til fredstiden, og redusere omfanget av varemangel og streiker. Truman beordret [[raseadskillelse]]n i militæret avskaffet. I 1948 var Det demokratiske parti svært splittet, men Truman vant en overraskende valgseier mot [[Thomas E. Dewey]] fra [[Det republikanske parti (USA)|Det republikanske parti]]. Etter valget fikk han bare gjennomslag for ett forslag knyttet til [[Fair Deal]]-programmet. Korrupsjonsanklager mot enkelte medlemmer av regjeringen og staben i [[Det hvite hus]] stod sentralt i [[presidentvalget i USA 1952|presidentvalget i 1952]], og hjalp republikaneren [[Dwight D. Eisenhower]] til å vinne over demokraten [[Adlai Stevenson II|Adlai Stevenson]]. Trumans popularitet gikk fra å være svært høy, til å bli liten ved avgangen i 1953. I ettertid vurderer historikerne Trumans innsats som president relativt høyt.<ref name="Griffith" /><ref name="Hamby Presidency" />
Innenrikspolitisk møtte Truman ofte motstand fra den partioverskridende, [[konservatisme|konservative]] gruppen i [[Kongressen (USA)|Kongressen]]. Likevel lyktes han i omstille økonomien til fredstiden, og redusere omfanget av varemangel og streiker. Truman beordret [[raseadskillelse]]n i militæret avskaffet. I 1948 var Det demokratiske parti svært splittet, men Truman vant en overraskende valgseier mot [[Thomas E. Dewey]] fra [[Det republikanske parti (USA)|Det republikanske parti]]. Etter valget fikk han bare gjennomslag for ett forslag knyttet til [[Fair Deal]]-programmet. Korrupsjonsanklager mot enkelte medlemmer av regjeringen og staben i [[Det hvite hus]] stod sentralt i [[presidentvalget i USA 1952|presidentvalget i 1952]], og hjalp republikaneren [[Dwight D. Eisenhower]] til å vinne over demokraten [[Adlai Stevenson II|Adlai Stevenson]]. Trumans popularitet gikk fra å være svært høy, til å bli liten ved avgangen i 1953.<ref name="Roper Center" /> I ettertid vurderer historikerne Trumans innsats som president relativt høyt.<ref name="Griffith" /><ref name="Hamby Presidency" />


== Familiebakgrunn og oppvekst ==
== Familiebakgrunn og oppvekst ==
Linje 56: Linje 56:
Ved USAs inntreden i den første verdenskrig lot Truman seg innrullere i Nasjonalgarden igjen. Før han ble sendt til tjeneste i [[Frankrike]], ble han sendt til opptrening ved militærbasen Camp Doniphan ved [[Lawton (Oklahoma)|Lawton]] i [[Oklahoma]]. Truman drev kantinen sammen med [[Edward Jacobson]], som opprinnelig var kontorist i en klesforretning i Kansas City. På Fort Sill møtte han også [[løytnant]] James M. Pedergast, nevø av den mektige Kansas City-politikeren [[Tom Pendergast]]. Begge skulle få stor innvirkning på Trumans senere liv.<ref name="Field Artillery" /><ref name="McCullough 105-110" /><ref name="Capt Truman" /><ref name="Ted Marks" />
Ved USAs inntreden i den første verdenskrig lot Truman seg innrullere i Nasjonalgarden igjen. Før han ble sendt til tjeneste i [[Frankrike]], ble han sendt til opptrening ved militærbasen Camp Doniphan ved [[Lawton (Oklahoma)|Lawton]] i [[Oklahoma]]. Truman drev kantinen sammen med [[Edward Jacobson]], som opprinnelig var kontorist i en klesforretning i Kansas City. På Fort Sill møtte han også [[løytnant]] James M. Pedergast, nevø av den mektige Kansas City-politikeren [[Tom Pendergast]]. Begge skulle få stor innvirkning på Trumans senere liv.<ref name="Field Artillery" /><ref name="McCullough 105-110" /><ref name="Capt Truman" /><ref name="Ted Marks" />


Truman ble etterhvert offiser, senere kommandant for sitt [[artilleribatteri|batteri]], i et [[regiment|artilleriregiment]] i Frankrike. Hans enhet var Batteri D, 129. feltartilleri, 60. [[brigade]], 35. infanteridivisjon, som var kjent for sine disiplinærproblemer.<ref name="Gilwee" /> Under et overraskende [[Tyskland|tysk]] angrep i [[Vogesene]] begynte batteriet å desertere; Truman beordret dem alle tilbake i posisjon ved å bruke skjellsord han hadde «lært da han jobbet på jernbanen.»<ref name="Gilwee" /> Ingen i batteriet falt under Trumans kommando.<ref name="Gilwee" /> Batteriet bistod [[George S. Patton]]s panserdivisjon under [[Meuse-Argonne-offensiven]] i 1918.<ref name="Griangreco" /> Samme dag som våpenhvilen ble inngått, avfyrte batteriet noen av de siste skuddene mot tyske posisjoner under den første verdenskrig.<ref name="WWI Letter" />
Truman ble etterhvert offiser, senere kommandant for sitt [[artilleribatteri|batteri]], i et [[regiment|artilleriregiment]] i Frankrike. Hans enhet var Batteri D, 129. feltartilleri, 60. [[brigade]], 35. infanteridivisjon, som var kjent for sine disiplinærproblemer.<ref name="Gilwee" /> Under et overraskende [[Tyskland|tysk]] angrep i [[Vogesene]] begynte batteriet å desertere; Truman beordret dem alle tilbake i posisjon ved å bruke skjellsord han hadde «lært da han jobbet på jernbanen.»<ref name="Gilwee" /> Ingen i batteriet falt under Trumans kommando.<ref name="Gilwee" /> Batteriet bistod [[George S. Patton]]s panserdivisjon under [[Meuse-Argonne-offensiven]] i 1918.<ref name="Giangreco 181-186" /> Samme dag som våpenhvilen ble inngått, avfyrte batteriet noen av de siste skuddene mot tyske posisjoner under den første verdenskrig.<ref name="WWI Letter" />


Krigen var en skjellsettende opplevelse som bragte frem Trumans lederegenskaper. Han fikk senere grad av [[oberst]] i hærreserven,<ref name="Military Personnel" /> og militærtjenesten muliggjorde hans politiske karrière i Missouri.
Krigen var en skjellsettende opplevelse som bragte frem Trumans lederegenskaper. Han fikk senere grad av [[oberst]] i hærreserven,<ref name="Military Personnel" /> og militærtjenesten muliggjorde hans politiske karrière i Missouri.
Linje 140: Linje 140:
Truman hadde lenge vært interessert i [[Midtøsten]]s historie, og hadde lest mange bøker om [[antikken]] og [[Bibelen|bibelsk]] tid. Vennen Edward Jacobson var [[jøder|jøde]] og gav avgjørende råd til Truman om [[sionisme]]n.<ref name="Hamby 410-412" /><ref name="McCullough 599" /> Som senator hadde Truman forsikret jødiske ledere om sin sympati for sionismen, og disse kom senere til å utøve press på ham.<ref name="Lenczowski 27" /><ref name="Truman 153" /> På et folkemøte i Chicago i 1943 hadde han ytret støtte til et hjemland for de jødene som overlevde [[holocaust]]. Tanken om et jødisk hjemland i [[Palestinamandatet]] var populær i USA. Støtte fra jødiske velgere kunne også bli avgjørende i det kommende presidentvalget.
Truman hadde lenge vært interessert i [[Midtøsten]]s historie, og hadde lest mange bøker om [[antikken]] og [[Bibelen|bibelsk]] tid. Vennen Edward Jacobson var [[jøder|jøde]] og gav avgjørende råd til Truman om [[sionisme]]n.<ref name="Hamby 410-412" /><ref name="McCullough 599" /> Som senator hadde Truman forsikret jødiske ledere om sin sympati for sionismen, og disse kom senere til å utøve press på ham.<ref name="Lenczowski 27" /><ref name="Truman 153" /> På et folkemøte i Chicago i 1943 hadde han ytret støtte til et hjemland for de jødene som overlevde [[holocaust]]. Tanken om et jødisk hjemland i [[Palestinamandatet]] var populær i USA. Støtte fra jødiske velgere kunne også bli avgjørende i det kommende presidentvalget.


Utenriksminister [[George Marshall]] fryktet at en anerkjennelse av staten [[Israel]] ville skade forholdet til de arabiske landene.<ref name="Benson xi" /> Forsvarsminister [[James Forrestal]] pekte på hvordan USA var avhengig av [[Saudi-Arabia|saudiarabisk]] olje i en ny krig.<ref name="McCullough 595-597" /><ref name="Lenczowski 25" /><ref name="Millis" /> Amerikanske diplomater i de arabiske landene var negative, men i et møte med dem i 1945 sa Truman at han ikke hadde «hundretusener av arabere blant mine velgere.»<ref name="McCullough 599" /> Truman og Kongressen støttet etableringen av en jødisk stat, til tross for advarsler om at jødisk immigrasjon til Palestina kunne destabilisere Midtøsten.<ref name="Moore" />
Utenriksminister [[George Marshall]] fryktet at en anerkjennelse av staten [[Israel]] ville skade forholdet til de arabiske landene.<ref name="Benson xi" /> Forsvarsminister [[James Forrestal]] pekte på hvordan USA var avhengig av [[Saudi-Arabia|saudiarabisk]] olje i en ny krig.<ref name="McCullough 595-597" /><ref name="Lenczowski 25" /><ref name="Millis" /> Amerikanske diplomater i de arabiske landene var negative, men i et møte med dem i 1945 sa Truman at han ikke hadde «hundretusener av arabere blant mine velgere.»<ref name="McCullough 599" /> Truman og Kongressen støttet etableringen av en jødisk stat, til tross for advarsler om at jødisk innvandring til Palestina kunne destabilisere Midtøsten.<ref name="Moore" />


Sett fra Washington, D.C. var Palestina underordnet målet om å beskytte Hellas, Tyrkia og Iran mot kommunismen, i tråd med Truman-doktrinen. Truman ville arbeide for en ikke-militær løsning, men forhindre sovjetisk innflytelse.<ref name="Ottolenghi" /> På britisk initiativ ble en FN-komité nedsatt for å dele inn Palestina i to stater. Med Trumans støtte ble [[FNs delingsplan for Palestina|delingsplanen]] godkjent av FNs generalforsamling i 1947. Utenriksminister Marshall var fremdeles motstander av en jødisk stat i området.<ref name="McCullough 614-620" /><ref name="Clifford-Holbrooke" /> Truman anerkjente staten Israel i 1948, elleve minutter etter at den [[den israelske selvstendighetserklæringen|erklærte]] seg som en selvstendig stat.<ref name="Lenczowski 26" />
Sett fra Washington, D.C. var Palestina underordnet målet om å beskytte Hellas, Tyrkia og Iran mot kommunismen, i tråd med Truman-doktrinen. Truman ville arbeide for en ikke-militær løsning, men forhindre sovjetisk innflytelse.<ref name="Ottolenghi" /> På britisk initiativ ble en FN-komité nedsatt for å dele inn Palestina i to stater. Med Trumans støtte ble [[FNs delingsplan for Palestina|delingsplanen]] godkjent av FNs generalforsamling i 1947. Utenriksminister Marshall var fremdeles motstander av en jødisk stat i området.<ref name="McCullough 614-620" /><ref name="Clifford-Holbrooke" /> Truman anerkjente staten Israel i 1948, elleve minutter etter at den [[den israelske selvstendighetserklæringen|erklærte]] seg som en selvstendig stat.<ref name="Lenczowski 26" />
Linje 188: Linje 188:
{{referanser|3|refs=
{{referanser|3|refs=
<ref name="Adds Up">{{Kilde www|url=http://www.sos.mo.gov/archives/pubs/article/article.asp|forfatter=Winn, Kenneth H.|tittel=It All Adds Up: Reform and the Erosion of Representative Government in Missouri, 1900–2000|utgiver=Missouri Secretary of State|besøksdato=15. januar 2012|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Adds Up">{{Kilde www|url=http://www.sos.mo.gov/archives/pubs/article/article.asp|forfatter=Winn, Kenneth H.|tittel=It All Adds Up: Reform and the Erosion of Representative Government in Missouri, 1900–2000|utgiver=Missouri Secretary of State|besøksdato=15. januar 2012|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Airlift">{{Kilde www|url=http://www.trumanlibrary.org/whistlestop/BERLIN_A/PAGE_11.HTM|forfatter=Giangreco, D. M. og Griffin, Robert E.|år=1988|tittel=The Airlift Begins: Airbridge to Berlin – The Berlin Crisis of 1948, its Origins and Aftermath|utgiver=Harry S. Truman Library & Museum|besøksdato=26. februar 2014|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Airlift">{{Kilde www|url=http://www.trumanlibrary.org/whistlestop/BERLIN_A/PAGE_11.HTM|forfatter=Giangreco, D.M. og Griffin, Robert E.|år=1988|tittel=The Airlift Begins: Airbridge to Berlin – The Berlin Crisis of 1948, its Origins and Aftermath|utgiver=Harry S. Truman Library & Museum|besøksdato=26. februar 2014|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Angelo">{{Kilde bok|forfatter=Angelo, Bonnie|år=2001|artikkel=Be a Good Boy, Harry|tittel=First Mothers: The Women Who Shaped the Presidents|forlag=HarperCollins|isbn=978-0-06-093711-9|språk=engelsk|side=40–73}}</ref>
<ref name="Angelo">{{Kilde bok|forfatter=Angelo, Bonnie|år=2001|artikkel=Be a Good Boy, Harry|tittel=First Mothers: The Women Who Shaped the Presidents|forlag=HarperCollins|isbn=978-0-06-093711-9|språk=engelsk|side=40–73}}</ref>
<ref name="Bennett">{{Kilde www|url=http://www.publicopinionpros.norc.org/from_field/2007/jan/bennett_printable.asp|tittel=Restoration of Confidence: Polling's Comeback from 1948|utgiver=Public Opinion Pros|forfatter=Bennett, Stephen Earl|år=2012|besøksdato=27. februar 2014|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Bennett">{{Kilde www|url=http://www.publicopinionpros.norc.org/from_field/2007/jan/bennett_printable.asp|tittel=Restoration of Confidence: Polling's Comeback from 1948|utgiver=Public Opinion Pros|forfatter=Bennett, Stephen Earl|år=2012|besøksdato=27. februar 2014|språk=engelsk}}</ref>
Linje 221: Linje 221:
<ref name="Freeland">{{Kilde bok|forfatter=Freeland, Richard M.|utgivelsesår=1970|tittel=The Truman Doctrine and the Origins of McCarthyism|forlag=Alfred A. Knopf, Inc.|språk=engelsk|side=90}}</ref>
<ref name="Freeland">{{Kilde bok|forfatter=Freeland, Richard M.|utgivelsesår=1970|tittel=The Truman Doctrine and the Origins of McCarthyism|forlag=Alfred A. Knopf, Inc.|språk=engelsk|side=90}}</ref>
<ref name="Gilwee">{{Kilde www|forfatter=Gilwee, William J.|tittel=Capt. Harry Truman, Artilleryman and Future President|url=http://web.archive.org/web/20080614200949/http://www.worldwar1.com/dbc/truman.htm|år=2000|World War I – Trenches on the Web|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Gilwee">{{Kilde www|forfatter=Gilwee, William J.|tittel=Capt. Harry Truman, Artilleryman and Future President|url=http://web.archive.org/web/20080614200949/http://www.worldwar1.com/dbc/truman.htm|år=2000|World War I – Trenches on the Web|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Griangreco">{{Kilde bok|forfatter=Griangreco, D.M.|utgivelsesår=2009|tittel=The Soldier from Independence: A Military Biography of Harry Truman|forlag=Zenith Press|språk=engelsk|isbn=0-7603-3209-6}}</ref>
<ref name="Giangreco 181-186">{{Kilde bok|forfatter=Giangreco, D.M.|år=2009|tittel=The Soldier from Independence: A Military Biography of Harry Truman|forlag=Zenith Press|språk=engelsk|isbn=0-7603-3209-6|side=181–186}}</ref>
<ref name="Griffith">{{Kilde artikkel|forfatter=Griffith, Robert|utgivelsesår=1975|tittel=Truman and the Historians: The Reconstruction of Postwar American History|publikasjon=The Wisconsin Magazine of History|nummer=1|side=20–47|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Griffith">{{Kilde artikkel|forfatter=Griffith, Robert|utgivelsesår=1975|tittel=Truman and the Historians: The Reconstruction of Postwar American History|publikasjon=The Wisconsin Magazine of History|nummer=1|side=20–47|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Hamby Convention">{{Kilde artikkel|forfatter=Hamby, Alonzo L.|tittel=1948 Democratic Convention. The South Secedes Again|publikasjon=Smithsonian Magazine|utgivelsesår=2008|språk=engelsk|url=http://www.smithsonianmag.com/history/1948-democratic-convention-878284/}}</ref>
<ref name="Hamby Convention">{{Kilde artikkel|forfatter=Hamby, Alonzo L.|tittel=1948 Democratic Convention. The South Secedes Again|publikasjon=Smithsonian Magazine|utgivelsesår=2008|språk=engelsk|url=http://www.smithsonianmag.com/history/1948-democratic-convention-878284/}}</ref>
<ref name="Hamby Presidency">{{Kilde www|url=http://hnn.us/article/442|forfatter=Hamby, Alonzo|tittel=Presidency: How Do Historians Evaluate the Administration of Harry Truman?|verk=History News Network|utgiver=George Mason University|språk=engelsk|besøksdato=7. april 2014}}</ref>
<ref name="Hamby Presidency">{{Kilde www|url=http://hnn.us/article/442|forfatter=Hamby, Alonzo L.|tittel=Presidency: How Do Historians Evaluate the Administration of Harry Truman?|verk=History News Network|utgiver=George Mason University|språk=engelsk|besøksdato=7. april 2014}}</ref>
<ref name="Hamby 17-18 135">{{Kilde bok|forfatter=Hamby, Alonzo L.|utgivelsesår=1995|tittel=Man of the People: A Life of Harry S. Truman|forlag=Oxford University Press|isbn=0-19-512497-9|språk=engelsk|side=17–18 og 135}}</ref>
<ref name="Hamby 17-18 135">{{Kilde bok|forfatter=Hamby, Alonzo L.|utgivelsesår=1995|tittel=Man of the People: A Life of Harry S. Truman|forlag=Oxford University Press|isbn=0-19-512497-9|språk=engelsk|side=17–18 og 135}}</ref>
<ref name="Hamby 234-236">{{Kilde bok|forfatter=Hamby, Alonzo L.|utgivelsesår=1995|tittel=Man of the People: A Life of Harry S. Truman|forlag=Oxford University Press|isbn=0-19-512497-9|språk=engelsk|side=234–236}}</ref>
<ref name="Hamby 234-236">{{Kilde bok|forfatter=Hamby, Alonzo L.|utgivelsesår=1995|tittel=Man of the People: A Life of Harry S. Truman|forlag=Oxford University Press|isbn=0-19-512497-9|språk=engelsk|side=234–236}}</ref>
Linje 284: Linje 284:
<ref name="Pietrusza 226-232">{{Kilde bok|forfatter=Pietrusza, David|år=2011|tittel=1948: Harry Truman's Improbable Victory and the Year That Transformed America|utgivelsessted=New York|forlag=Union Square Press|isbn=978-1-4027-6748-7|språk=engelsk|side=226–232}}</ref>
<ref name="Pietrusza 226-232">{{Kilde bok|forfatter=Pietrusza, David|år=2011|tittel=1948: Harry Truman's Improbable Victory and the Year That Transformed America|utgivelsessted=New York|forlag=Union Square Press|isbn=978-1-4027-6748-7|språk=engelsk|side=226–232}}</ref>
<ref name="Railroad Strike">{{Kilde www|url=http://historymatters.gmu.edu/d/5137/|tittel="Word Has Just Been Received": Truman Speaks on the Railroad Strike: 1948–1952|utgiver=George Mason University|besøksdato=29. januar 2012|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Railroad Strike">{{Kilde www|url=http://historymatters.gmu.edu/d/5137/|tittel="Word Has Just Been Received": Truman Speaks on the Railroad Strike: 1948–1952|utgiver=George Mason University|besøksdato=29. januar 2012|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Roper Center">{{Kilde www|url=http://www.ropercenter.uconn.edu/CFIDE/roper/presidential/webroot/presidential_rating_detail.cfm?allRate=True&presidentName=Truman|tittel=Public Opinion Archives. Job Performance Ratings for President Truman|utgiver=Roper Center|besøksdato=11. april 2014|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Senatsbio">{{Kilde www|url=http://www.senate.gov/artandhistory/history/common/generic/VP_Harry_Truman.htm|tittel=Harry S. Truman, 34th Vice President (1945)|utgiver=United States Senate|besøksdato=15. januar 2012|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Senatsbio">{{Kilde www|url=http://www.senate.gov/artandhistory/history/common/generic/VP_Harry_Truman.htm|tittel=Harry S. Truman, 34th Vice President (1945)|utgiver=United States Senate|besøksdato=15. januar 2012|språk=engelsk}}</ref>
<ref name="Spalding">{{Kilde bok|forfatter=Spalding, Elizabeth Edwards|utgivelsesår=2006|tittel=The First Cold Warrior: Harry Truman, Containment, and the Remaking of Liberal Internationalism|forlag=The University Press of Kentucky|språk=engelsk|side=64}}</ref>
<ref name="Spalding">{{Kilde bok|forfatter=Spalding, Elizabeth Edwards|utgivelsesår=2006|tittel=The First Cold Warrior: Harry Truman, Containment, and the Remaking of Liberal Internationalism|forlag=The University Press of Kentucky|språk=engelsk|side=64}}</ref>
Linje 301: Linje 302:


== Litteratur ==
== Litteratur ==
*{{Kilde bok|forfatter=Bernstein, Barton J. (red.)|utgivelsesår=1970|tittel=Politics and Policies of the Truman Administration|forlag=Franklin Watts|språk=engelsk|isbn=0-531-06328-3}}
*{{Kilde bok|forfatter=Bernstein, Barton J. (red.)|år=1970|tittel=Politics and Policies of the Truman Administration|forlag=Franklin Watts|språk=engelsk|isbn=0-531-06328-3}}
*{{Kilde bok|forfatter=Dallek, Robert|utgivelsesår=2008|tittel=Harry S. Truman|utgivelsessted=New York|forlag=Times Books|språk=engelsk|isbn=0-8050-6938-0}}
*{{Kilde bok|forfatter=Dallek, Robert|år=2008|tittel=Harry S. Truman|utgivelsessted=New York|forlag=Times Books|språk=engelsk|isbn=0-8050-6938-0}}
*{{Kilde bok|forfatter=Donovan, Robert J.|utgivelsesår=1977–1983|tittel=Conflict and Crisis: The Presidency of Harry S. Truman|forlag=University of Missouri Press|språk=engelsk|kommentar=2 bind}}
*{{Kilde bok|forfatter=Donovan, Robert J.|år=1977–1983|tittel=Conflict and Crisis: The Presidency of Harry S. Truman|forlag=University of Missouri Press|språk=engelsk|kommentar=2 bind}}
*{{Kilde bok|forfatter=Ferrell, Robert H.|utgivelsesår=1994|tittel=Harry S. Truman: A Life|forlag=University of Missouri Press|isbn=0-8262-1050-3|språk=engelsk}}
*{{Kilde bok|forfatter=Ferrell, Robert H.|år=1994|tittel=Harry S. Truman: A Life|forlag=University of Missouri Press|isbn=0-8262-1050-3|språk=engelsk}}
*{{Kilde bok|forfatter=Gosnell, Harold Foote|utgivelsesår=1980|tittel=Truman's Crises: A Political Biography of Harry S. Truman|forlag=Greenwood Press|språk=engelsk|isbn=0313212732}}
*{{Kilde bok|forfatter=Gosnell, Harold Foote|år=1980|tittel=Truman's Crises: A Political Biography of Harry S. Truman|forlag=Greenwood Press|språk=engelsk|isbn=0313212732}}
*{{Kilde bok|forfatter=Griangreco, D.M.|utgivelsesår=2009|tittel=The Soldier from Independence: A Military Biography of Harry Truman|forlag=Zenith Press|språk=engelsk|isbn=0-7603-3209-6}}
*{{Kilde bok|forfatter=Giangreco, D.M.|år=2009|tittel=The Soldier from Independence: A Military Biography of Harry Truman|forlag=Zenith Press|språk=engelsk|isbn=0-7603-3209-6}}
*{{Kilde bok|forfatter=Hamby, Alonzo L.|utgivelsesår=1995|tittel=Man of the People: A Life of Harry S. Truman|forlag=Oxford University Press|isbn=0-19-512497-9|språk=engelsk}}
*{{Kilde bok|forfatter=Hamby, Alonzo L.|år=1995|tittel=Man of the People: A Life of Harry S. Truman|forlag=Oxford University Press|isbn=0-19-512497-9|språk=engelsk}}
*{{Kilde bok|forfatter=Hamby, Alonzo L. (red.)|utgivelsesår=1974|tittel=Harry S. Truman and the Fair Deal|forlag=D. C. Heath & Co.|isbn=0-669-87080-3|språk=engelsk}}
*{{Kilde bok|forfatter=Hamby, Alonzo L. (red.)|år=1974|tittel=Harry S. Truman and the Fair Deal|forlag=D. C. Heath & Co.|isbn=0-669-87080-3|språk=engelsk}}
*{{Kilde bok|forfatter=Kirkendall, Richard S. (red.)|utgivelsesår=1990|tittel=Harry S. Truman Encyclopedia|utgivelsessted=Boston|forlag=G. K. Hall|språk=engelsk|isbn=0-8161-8915-3}}
*{{Kilde bok|forfatter=Kirkendall, Richard S. (red.)|år=1990|tittel=Harry S. Truman Encyclopedia|utgivelsessted=Boston|forlag=G. K. Hall|språk=engelsk|isbn=0-8161-8915-3}}
*{{Kilde bok|forfatter=McCullough, David|utgivelsesår=1992|tittel=Truman|utgivelsessted=New York|forlag=Simon & Schuster|språk=engelsk|isbn=0-671-86920-5}}
*{{Kilde bok|forfatter=Lahlum, Hans Olav|år=2012|tittel=Presidentene. Fra George Washington til Barack Obama|utgave=2|forlag=Cappelen Damm|utgivelsessted=Oslo|isbn=978-82-02-39559-9|språk=norsk}}
*{{Kilde bok|forfatter=Merrill, Dennis (red.)|utgivelsesår=2000|tittel=The Truman scandals : the president confronts a political crisis, 1951-1952|forlag=University Publications of America|språk=engelsk|isbn=1-55655-697-7}}
*{{Kilde bok|forfatter=McCullough, David|år=1992|tittel=Truman|utgivelsessted=New York|forlag=Simon & Schuster|språk=engelsk|isbn=0-671-86920-5}}
*{{Kilde bok|forfatter=Miller, Merle|utgivelsesår=1974|tittel=Plain Speaking: An Oral Biography of Harry S. Truman|utgivelsessted=New York|forlag=Putnam Publishing Group|språk=engelsk|isbn=0-399-11261-8}}
*{{Kilde bok|forfatter=Merrill, Dennis (red.)|år=2000|tittel=The Truman scandals : the president confronts a political crisis, 1951-1952|forlag=University Publications of America|språk=engelsk|isbn=1-55655-697-7}}
*{{Kilde bok|forfatter=Truman, Harry S.|utgivelsesår=1955|tittel=Memoirs by Harry S. Truman: Year of Decisions|forlag=Doubleday & Co.|utgivelsessted=New York|språk=engelsk|kommentar=2 bind}}
*{{Kilde bok|forfatter=Miller, Merle|år=1974|tittel=Plain Speaking: An Oral Biography of Harry S. Truman|utgivelsessted=New York|forlag=Putnam Publishing Group|språk=engelsk|isbn=0-399-11261-8}}
*{{Kilde bok|forfatter=Truman, Harry S.|år=1955|tittel=Memoirs by Harry S. Truman: Year of Decisions|forlag=Doubleday & Co.|utgivelsessted=New York|språk=engelsk|kommentar=2 bind}}


== Eksterne lenker ==
== Eksterne lenker ==

Sideversjonen fra 11. apr. 2014 kl. 21:27

Harry S. Truman
Frank Gatteri/U.S. Army Signal Corps
Født8. mai 1884
Lamar, Missouri
Død26. desember 1972 (88 år)
Kansas City, Missouri
BeskjeftigelsePolitiker, dommer, forretningsdrivende, offiser, dagbokskriver Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Missouri–Kansas City
William Chrisman High School
EktefelleBess Wallace
FarJohn Anderson Truman[1]
MorMartha Ellen Young Truman[1]
BarnMargaret Truman Daniel[1][2]
PartiDet demokratiske parti
NasjonalitetUSA[1][3]
GravlagtHarry S. Truman bibliotek og museum (sammen med: Bess Truman)[4][5][1]
Medlem avAmerican Legion
frimureri
Veterans of Foreign Wars
UtmerkelserKongressens gullmedalje
Armed Forces Reserve Medal
World War II Victory Medal
USAs 33. president
12. april 1945–20. januar 1953
VisepresidentAlben W. Barkley
ForgjengerFranklin D. Roosevelt
EtterfølgerDwight D. Eisenhower
USAs 34. visepresident
20. januar 1945–12. april 1945
PresidentFranklin D. Roosevelt
ForgjengerHenry A. Wallace
EtterfølgerAlben W. Barkley
Senator
3. januar 1935–17. januar 1945
ValgkretsMissouri
ForgjengerRoscoe C. Patterson
EtterfølgerFrank P. Briggs
Signatur
Harry S. Trumans signatur
Harry S. Truman på Commons

Harry S. Truman (født 8. mai 1884 i Lamar i Missouri, død 26. desember 1972 i Kansas City i Missouri) var en amerikansk demokratisk politiker. Som USAs 34. visepresident fra 20. januar 1945 tiltrådte han presidentembedet ved Franklin D. Roosevelts død den 12. april samme år. Truman var USAs 33. president frem til den 20. januar 1953.

Under den første verdenskrig tjenestegjorde Truman som artillerioffiser i Nasjonalgarden, som deltok i kampene på vestfronten. Truman er den eneste amerikanske presidenten etter 1897 som ikke har hatt høyere utdannelse. Før tiden som politiker livnærte han seg som bonde og med en egen klesforretning i Midtvesten. I 1934 ble han valgt til senator. Under den andre verdenskrig fikk han nasjonal berømmelse som leder for den såkalte Truman-komiteen i Senatet, som avslørte sløsing, svindel og korrupsjon i kontrakter med forsvarsindustrien.

Trumans periode som president ble et vendepunkt i amerikansk utenrikspolitikk, idet USA antok en internasjonalistisk politikk i forståelse med sine europeiske allierte. I sluttfasen av den andre verdenskrig, der aksemaktene ble beseiret, beordret han bruken av kjernefysiske våpen mot Japan. Intensjonen var å forkorte krigen, men beslutningen er fortsatt kontroversiell. Etter krigen ble FN og NATO etablert, mens Marshallplanen skulle sikre gjenreisningen av Vest-Europa. I begynnelsen av den kalde krigen definerte han Truman-doktrinen, som lå til grunn for en oppdemmingspolitikk overfor Sovjetunionen og Kina. Truman sørget for å etablere en luftbro under Berlinblokaden, og fikk FNs støtte til å intervenere i Koreakrigen.

Innenrikspolitisk møtte Truman ofte motstand fra den partioverskridende, konservative gruppen i Kongressen. Likevel lyktes han i omstille økonomien til fredstiden, og redusere omfanget av varemangel og streiker. Truman beordret raseadskillelsen i militæret avskaffet. I 1948 var Det demokratiske parti svært splittet, men Truman vant en overraskende valgseier mot Thomas E. Dewey fra Det republikanske parti. Etter valget fikk han bare gjennomslag for ett forslag knyttet til Fair Deal-programmet. Korrupsjonsanklager mot enkelte medlemmer av regjeringen og staben i Det hvite hus stod sentralt i presidentvalget i 1952, og hjalp republikaneren Dwight D. Eisenhower til å vinne over demokraten Adlai Stevenson. Trumans popularitet gikk fra å være svært høy, til å bli liten ved avgangen i 1953.[6] I ettertid vurderer historikerne Trumans innsats som president relativt høyt.[7][8]

Familiebakgrunn og oppvekst

Truman som 13-åring.
Foto: Hare Studios

Harry S. Truman ble født den 8. mai 1884 i Lamar i Missouri som eldste barn av John Anderson Truman (1851–1914) and Martha Ellen Young Truman (1852–1947). Foreldrene oppkalte sønnen etter hans morbror, Harrison Young (1846–1916), med diminutivet Harry.[9] Bokstaven «S.» stod ikke for et mellomnavn, ettersom Trumans foreldre ikke ble enige om det skulle være Shippe eller Solomon, etter henholdsvis farfaren Anderson Shipp Truman og morfaren Solomon Young.[10][11] Dette var en forholdsvis vanlig praksis blant skotsk- og irskamerikanere.[12] Han spøkte en gang med at «S»-en var et navn, ikke et initial, og at den derfor ikke skulle etterfølges med noe punktum, men offisielle dokumenter og hans bibliotek bruker alle sammen punktum.[12] Harry S. Truman ble senere bror til John Vivian Truman (1886–1965) og Mary Jane Truman (1889–1978).[13]

Faren John Truman var bonde og bufehandler. Familien bodde i Lamar frem til Harry var ti måneder gammel, da de flyttet til en gård i nærheten av Harrisonville, deretter til Belton, og i 1887 til besteforeldrenes 2 400 dekar store gård i Grandview.[14] Da Truman var seks år gammel, flyttet familien til Independence, slik at han kunne begynne ved den presbyterianske kirkens søndagsskole på stedet. Han var selv sørstatsbaptist, men skulle bli blant de minst utpreget religiøse presidentene.[15] Truman fikk ingen tradisjonell skolegang før åtteårsalderen.[16][17]

Som unggutt hadde Truman stor interesse for musikk, lesing og historie, noe han hadde fått fra sin mor, som han stod veldig nært. Selv som president lyttet han til politiske såvel som personlige råd fra henne.[18][19] Han stod opp i femtiden hver morgen for å øve på piano, og tok pianotimer to ganger ukentlig frem til han var 15 år.[20] Truman jobbet som hotellbud under Det demokratiske partis landsmøte ved Convention Hall i Kansas City i 1900.[21]

Etter avgangseksamen ved Independence High School (nå William Chrisman High School) i 1901 jobbet Truman som tidtager for Atchison, Topeka and Santa Fe Railway, og overnattet i rallarleire ved jernbanelinjene.[22] Senere hadde han en rekke kontorjobber, og arbeidet en kort periode på postkontoret til The Kansas City Star. Han bestemte seg for ikke å bli med i International Typographical Union. I 1906 kom han tilbake til gården i Grandview, hvor han forble frem til han gikk inn i United States Army i 1917.[23] På denne tiden møtte han Bess Wallace, som han fridde til i 1911, men fikk avslag. Truman sa at han ville tjene bedre enn en bonde før han fridde til henne igjen.[24]

Den første verdenskrig

Truman i uniform rundt 1918.

Truman lot seg verve til Nasjonalgardens avdeling i Missouri i 1905, og tjenestegjorde som artillerioffiser frem til 1911. Ved synsprøven under sesjon i 1905 var synet hans dårlig; visus var målt til 20/50 på høyre øye og 20/40 på venstre øye.[25] Han skal visstnok ha passert ved å memorere synsprøvetavlen i hemmelighet.[26]

Ved USAs inntreden i den første verdenskrig lot Truman seg innrullere i Nasjonalgarden igjen. Før han ble sendt til tjeneste i Frankrike, ble han sendt til opptrening ved militærbasen Camp Doniphan ved Lawton i Oklahoma. Truman drev kantinen sammen med Edward Jacobson, som opprinnelig var kontorist i en klesforretning i Kansas City. På Fort Sill møtte han også løytnant James M. Pedergast, nevø av den mektige Kansas City-politikeren Tom Pendergast. Begge skulle få stor innvirkning på Trumans senere liv.[27][28][29][30]

Truman ble etterhvert offiser, senere kommandant for sitt batteri, i et artilleriregiment i Frankrike. Hans enhet var Batteri D, 129. feltartilleri, 60. brigade, 35. infanteridivisjon, som var kjent for sine disiplinærproblemer.[31] Under et overraskende tysk angrep i Vogesene begynte batteriet å desertere; Truman beordret dem alle tilbake i posisjon ved å bruke skjellsord han hadde «lært da han jobbet på jernbanen.»[31] Ingen i batteriet falt under Trumans kommando.[31] Batteriet bistod George S. Pattons panserdivisjon under Meuse-Argonne-offensiven i 1918.[32] Samme dag som våpenhvilen ble inngått, avfyrte batteriet noen av de siste skuddene mot tyske posisjoner under den første verdenskrig.[33]

Krigen var en skjellsettende opplevelse som bragte frem Trumans lederegenskaper. Han fikk senere grad av oberst i hærreserven,[34] og militærtjenesten muliggjorde hans politiske karrière i Missouri.

Fra Bess og Harry S. Trumans bryllupsdag den 28. juni 1919.

Familie, utdannelse og forretningskarrière

Etter den første verdenskrig vendte Truman hjem til Independence som kaptein, og giftet seg med kjæresten, Bess Wallace, den 28. juni 1919.[35] Paret hadde ett barn, datteren Margaret Truman (1924–2008), som ble en kjent sanger og senere forfatter av kriminalromaner.[36]

Truman er den eneste amerikanske presidenten etter 1897 som ikke har hatt høyere utdannelse. Dårlig syn forhindret ham i å få oppfylt sin barndoms drøm, å komme inn ved United States Military Academy i West Point. Etter high school i 1901 dro vennene hans videre til studier ved delstatsuniversitetet, mens Truman ble opptatt ved en lokal handelsskole, hvor han ble værende kun ett semester. I årene 1923–1925 tok han kveldskurs i rettsvitenskap ved Kansas City Law School (nå University of Missouri–Kansas City School of Law), men sluttet idet han mistet sin folkevalgte stilling.[37]

En måned før Truman ble gift, åpnet han og Edward Jacobson en detaljvarehandel innen herrekonfeksjon i Kansas City. Etter noen suksessrike år gikk forretningen konkurs under en lavkonjunktur i 1921.[18] Truman arbeidet for å nedbetale gjelden sin frem til 1934. Idet han var nær med å bli valgt til Senatet, ettergav bankmannen William Thornton Kemper sr. den resterende gjelden på 1 000 dollar. Samtidig donerte Kemper et likelydende beløp til Trumans valgkamp.[38] Jacobson og Truman ble venner for livet.

Tidlig politisk karrière

Med hjelp fra Det demokratiske parti i Kansas City, ledet av den velstående forretningsmannen Tom Pendergast, ble Truman i 1922 valgt til dommer i Jackson Countys østlige distrikt. Dette var en administrativ, ikke juridisk, rolle som lignet de folkevalgte fylkeskommisjonærene i endel andre delstater, skjønt titlene er hentet fra rettsvesenet.[18] Pendergast var formann i Jackson County Democratic Club og en velstående forretningsmann, og brukte sin posisjon for å få valgt politiske venner.

Truman ble ikke gjenvalgt i 1924, men i 1926 ble han valgt til rettens formann, og ble gjenvalgt i 1930. I 1930 ledet Truman den såkalte tiårsplanen, som igangsatte en rekke offentlige byggeprosjekter, deriblant en rekke veier, en ny rettsbygning tegnet av arkitektfirmaet Wight & Wight, og en serie av monumenter for å hedre pionérkvinner.

I 1933 ble Truman utnevnt til Missouris sjef for det føderale sysselsettingsprogrammet, en del av president Roosevelts New Deal, etter forslag fra postminister James Farley. Farleys forslag var en gjengjeldelse til Pendergast for Kansas Citys stemme til Roosevelt i presidentvalget i 1932. Utnevnelsen bekreftet Pendergasts kontroll over føderale utnevnelser i Missouri i alminnelighet, og markerte høyden av hans makt. Et par år senere kontrollerte Pendergast guvernøren, de to senatorene og alle kongressmennene fra delstaten.[39] Utnevnelsen satte også Truman og Harry Hopkins i kontakt med hverandre, og sikret Trumans støtte til New Deal.

Senator

Trumans kampanjebil ved senatsvalget i 1934.
Møte i Truman-komiteen i Senatet i 1943. Blant andre Truman (midten), Owen Brewster, Joseph H. Ball og Gerald Nye.

Etter tiden som dommer ønsket Truman å stille til valg som guvernør eller kongressmann, men Pendergast avviste disse initiativene. I 1934 gav Pendergast sin avmålte støtte til Truman foran senatsvalget, etter at tre andre kandidater hadde avslått tilbudet.[40] I Det demokratiske partis primærvalg slo han kongressmennene John J. Cochran og Jacob L. Milligan. Sistnevnte var bror av den offentlige anklageren Maurice M. Milligan, som fikk Pendergast tiltalt for valgfusk, skatteunndragelser og forsikringssvindel noen år senere. I det endelige valget vant Truman med nærmere 20 prosentpoeng over den sittende republikaneren Roscoe C. Patterson.[40][41]

Truman tiltrådte embedet med et rykte som «senatoren fra Pendergast». Han lot Pendergast få komme med avgjørende innspill i politiske saker, men sørget for å stemme i tråd med sin personlige overbevisning. Truman forsvarte senere denne praksisen med å si, at ved å ofre litt, sikret han mye.[41][42] I sin første periode i Senatet – under den store depresjonen – advarte Truman mot at grådige næringslivsfolk, spekulanter på Wall Street og andre pengesterke interessegrupper kunne få for stor innflytelse i nasjonale spørsmål.[43] Han ble for det meste oversett av president Roosevelt, som ikke tok ham alvorlig på denne tiden, og hadde vanskelig for å få sekretariatet i Det hvite hus til å svare på sine henvendelser.[41][44]

I 1940 ble Truman utfordret av Lloyd C. Stark og Maurice M. Milligan i Det demokratiske partis primærvalg i forkant av senatsvalget. Truman stod svekket etter at Pendergast hadde blitt fengslet.[45] Han støttet seg på et løst sammensatt nettverk av gamle venner, fremtredende frimurere,[46][47] krigsveteraner og gamle Pendergast-allierte i Kansas City og St. Joseph. Truman stod særlig svakt i St. Louis, hvor Robert E. Hannegan kontrollerte partiet på samme måte som Pendergast i Kansas City.[48] Hannegan bestemte seg for å støtte Truman. Han skulle senere komme til å arbeide for avtalen som gjorde Truman til visepresidentkandidat for Roosevelt i 1944. Primærvalget endte med at Stark og Milligan delte Pendergast-motstanderne blant velgerne mellom seg, og Truman vant med 8 000 stemmer. I senatsvalget i november slo han republikaneren Manvel H. Davis med 51 % mot 49 % av stemmene.[49]

Truman ble landskjent for sin kamp mot offentlig sløsing og vanstyre i krigstiden gjennom sitt lederskap i den såkalte Truman-komiteen. Komiteens egentlige navn var Senatets spesialkomité for etterforskning av Det nasjonale forsvarsprogrammet, som senere fikk sin etterfølger i Senatets sikkerhetskomités faste underkomité for etterforskning. Roosevelts regjering fryktet at Truman-komiteen ville svekke kampmoralen, men Truman bedyret sin lojalitet til presidenten og støtte til krigsdeltagelsen.[50] Komiteens arbeid skal ha gitt innsparinger på minst 15 milliarder dollar.[51] En følge av Truman-komiteens suksess var at Truman selv, etter en årrekke som en lite synlig senator, tok steget inn i det nasjonale rampelyset.[52]

Visepresident

Se også: Presidentvalget i USA 1944
Valgkampplakat for Roosevelt og Truman i 1944.

Etter flere måneders usikkerhet om hvorvidt visepresident Henry A. Wallace ville stille til gjenvalg i 1944, ble Truman til slutt valgt til å erstatte ham. Dette skjedde gjennom en avtale utarbeidet av Robert E. Hannegan, som var formann i Det demokratiske partis nasjonale komité det året. Roosevelts helsetilstand ble kraftig forverret sommeren 1944. Hans nærmeste rådgivere, deriblant avtroppende partiformann Frank C. Walker, påtroppende partiformann Hannegan, partikasserer Edwin W. Pauley, strateg Edward J. Flynn og lobbyist George E. Allen, ville forhindre Wallace i å bli gjenvalgt.[53] De anså Wallace for å være altfor liberal, og «innså at mannen som ble nominert til å stille sammen med Roosevelt, ville med all sannsynlighet bli den neste presidenten …»[54]

Roosevelt hadde et møte med partiledelsen, og ble enig i å erstatte Wallace med noen andre, men lot sin foretrukne visepresidentkandidat forbli ukjent inntil slutten av Det demokratiske partis landsmøte i Chicago. Før landsmøtet begynte, skrev Roosevelt at han ville godta enten Truman eller høyesterettsdommer William O. Douglas. Ledere av partiets delstats- og byavdelinger hadde Truman som en klar favoritt. Han arbeidet ikke for nominasjonen selv, men tok mottagelsen som et bevis på at han hadde blitt mer enn «senatoren fra Pendergast».[55]

Trumans kandidatur ble humoristisk omtalt som «det andre Missouri-kompromisset» på partiets landsmøte, og hans brede appell stod i motsetning til den liberale Wallace og den konservative James F. Byrnes. I avstemningen om visepresidentkandidat vant Truman med stor margin over Wallace. I selve presidentvalget vant Roosevelt og Truman en overlegen seier over republikanerne Thomas E. Dewey og John W. Bricker. Truman ble innsverget som visepresident den 20. januar 1945, men skulle fylle embedet i mindre enn tre måneder. Hans korte tid som visepresident var ikke særlig begivenhetsrik. Roosevelt kontaktet ham sjeldent, selv ikke for å informere ham om store avgjørelser, og de møttes bare sporadisk.[56] Få dager etter innsvergelsen stilte han i Pendergasts begravelse, men Truman feide den påfølgende kritikken til side: «Han var alltid min venn, og jeg har alltid vært hans.»[18]

Om ettermiddagen den 12. april 1945 ledet Truman et møte i Senatet. Han hadde nettopp avrundet møtet, og hadde tenkt å ta en drink på kontoret til Sam Rayburn, leder i Representantenes hus, da han fikk melding om å dra til Det hvite hus sporenstreks. Truman formodet at Roosevelt, som han visste var i Warm Springs i Georgia, hadde kommet hjem tidligere enn ventet og ønsket å møte ham. Da han ankom Det hvite hus, ble han imidlertid møtt av Eleanor Roosevelt, som fortalte at presidenten hadde dødd av kraftig hjerneblødning. Trumans første bekymring var for presidentfruen. Han spurte om det var noe han kunne gjøre for henne, men fikk til svar: «Er det noe vi kan gjøre for deg? Du er den som er i trøbbel nå!»[57]

President

Offisielt portrett av president Truman i Det hvite hus.
Greta Kempton (1945)
Clement Attlee, Ernest Bevin, Vjatsjeslav Molotov, Josef Stalin, William D. Leahy, James F. Byrnes, Truman og andre på Potsdamkonferansen i 1945.
Truman ved skrivebordet og det berømte skiltet med The buck stops here, som betydde at presidenten måtte fatte beslutninger og ta hele ansvaret for dem.

Første periode (1945–1949)

Tiltredelse og atombomben

Se også: Atombombene over Hiroshima og Nagasaki

Truman hadde vært visepresident i bare 82 dager da president Roosevelt døde den 12. april 1945. I utgangspunktet beholdt Truman medlemmene av Roosevelts regjering. Kort tid etter at han tiltrådte embedet, uttalte Truman til journalistene: «Gutter, hvis dere noengang ber, be for meg nå. Jeg vet ikke om kameratene deres pleide å slippe et høylass på dere, men da de fortalte meg hva som skjedde i går, følte jeg det som om stjernene og alle planetene hadde falt ned på meg.»[58]

Roosevelt hadde ikke informert ham om store militærstrategiske spørsmål eller det hemmelige Manhattanprosjektet. Truman ble orientert om Manhattanprosjektet av krigsminister Henry L. Stimson den dagen Roosevelt døde, rett etter sitt første regjeringsmøte som president.[59] Den 8. mai 1945 seiret de allierte i Europa, men kamphandlingene i Stillehavskrigen fortsatte. Under Potsdamkonferansen fikk han høre at Trinity-prøvesprengningen foretatt den 16. juli hadde vært vellykket. Han antydet overfor Josef Stalin at USA var i ferd med å bruke en ny type våpen mot japanerne. Skjønt dette var første gang at sovjeterne hadde blitt offisielt informert om bomben, hadde Stalin allerede fått kjennskap til den gjennom spionasje.[60][61] Truman skrev i dagboken sin: «Vi har oppdaget den forferdeligste bomben i verdenshistorien. Den kan være ildødeleggelsen spådd i Eufratdalens tid, etter Noah og hans fabelaktige ark.»[62]

I august 1945, etter at Japan hadde nektet å kapitulere, godkjente Truman å bruke kjernefysiske våpen. Selv om det var ukjent hvor ødeleggende eksplosjonene ville bli, hadde Truman og de fleste amerikanere en nådeløs holdning til japanerne etter mange års krig. Truman mente at angrepet sparte liv på begge sider. Forsvaret estimerte at en invasjon av de japanske hovedøyene ville medføre anslagsvis 250 000–500 000 drepte amerikanere. Han anså derfor angrepet som en måte å avslutte krigen raskt på. Hiroshima ble bombet den 6. august og Nagasaki den 9. august. Da japanerne fremdeles nølte med å overgi seg, beordret Truman et massivt, konvensjonelt bombeangrep på Tokyo den 13. august. Japan kapitulerte dagen etter.[63][64]

Streiker og arbeidskonflikter

Etter den andre verdenskrig fulgte en vanskelig omstilling fra en krigsøkonomi til en økonomi tilpasset fredstidens behov. Presidenten ble møtt av oppvåkning i arbeidskonflikter som hadde ligget latente i krigsårene, underskudd på boliger og forbruksvarer, samt stor misnøye med inflasjonen, som på et tidspunkt nådde 6 % på én måned. Det forekom hyppige streiker i store deler av industrien, og Trumans tiltak overfor dem ble generelt ansett for å være nytteløse.[65] Til gjengjeld var Kongressen kontrollert av en allianse av republikanere og konservative sørstatsdemokrater.[66]

En omfattende streik blant 750 000 arbeidere stålindustrien i januar 1946 ble etterfulgt av en streik blant kullgravere i april og jernbanearbeidere i mai. Jernbanestreiken stanset all passasjer- og godstrafikk i over én måned. Da jernbanearbeiderne avslo et forslag til kompromiss, tok Truman kontroll over jernbanen og truet med å innrullere alle streikende arbeidere i militæret.[67][68] Etter å ha talt til Kongressen og etterlyst støtte for sin plan, aksepterte arbeiderne kompromissforslaget hans.[69] Løsningen på jernbanestreiken ble ansett for å være meget hardhendt, især blant arbeidere.[65]

På meningsmålingene falt Trumans støtte i opinionen fra 82 % i januar 1946 til 56 % i juni.[70] Misnøye med Trumans økonomisk politikk var den viktigste årsaken til at Det republikanske parti vant rent flertall i Kongressen ved mellomvalgene i 1946, for første gang siden 1930. Truman samarbeidet tett med de republikanske lederne i utenrikspolitiske spørsmål, men kjempet bittert mot dem i innenrikspolitikken. Han greide ikke å forhindre reduksjoner i skattene og priskontrollen. Robert Taft og Fred A. Hartley jr. sitt lovforslag av 1947, som skulle begrense fagforeningenes makt, ble innført på tross av presidentens veto.[71][72]

Under opptrappingen til presidentvalget i 1948 gjorde Truman det klart at han var en demokrat av New Deal-tradisjonen, og at han ønsket offentlig helseforsikring for alle amerikanere, oppheve Taft og Hartleys lov, og sette i verk en radikal borgerrettslovgivning. Samlet sett utgjorde dette hans såkalte Fair Deal-program.[73][74] Fair Deal-programmet ble ikke vel mottatt av Kongressen, heller ikke etter at Det demokratiske parti gjenvant flertallet i 1948. Truman fikk bare gjennomslag for lovforslaget om offentlig bygging og forsikring av boliger av 1949.[75] På en annen side opphevet ikke Kongressen de viktigste New Deal-programmene som fremdeles var i funksjon, og endringene var av mindre betydning.[76]

FN, Marshallplanen og kald krig

Se også: Den kalde krigs kamp om Tyskland

Som en internasjonalist av Woodrow Wilsons skole var Truman en sterk tilhenger av opprettelsen av FN, og lot Eleanor Roosevelt få være delegat til den første generalforsamlingen. Samtidig med at Sovjetunionen utvidet sin maktsfære i Øst-Europa, inntok Truman en tøff linje overfor sovjeterne.[77][78] På dette punktet reflekterte han den amerikanske opinionen, som raskt mistenkte Sovjetunionen for å strebe etter verdensherredømme.[79]

Truman, George Marshall, Paul G. Hoffman og W. Averell Harriman diskuterer Marshallplanen.
Foto: Abbie Rowe

Han hevdet ingen personlig ekspertise i utenrikspolitiske spørsmål, men fikk allikevel tverrpolitisk støtte til både Truman-doktrinen, som hadde oppdemming mot kommunismen som hovedprinsipp, og Marshallplanen, som var ment å hjelpe til med gjenoppbyggingen av Europa etter krigen.[77] For å få Kongressen med på å avsette de store summene til Marshallhjelpen, brukte Truman en ideologisk tilnærming, og argumenterte for at kommunismen blomstrer i økonomisk kriserammede områder.[80] I 1947 iverksatte han en ny lov om innenlandsk sikkerhet, reorganiserte militæret ved å slå sammen Krigsdepartementet og Marinedepartementet til Forsvarsdepartementet, og etablerte United States Air Force, Central Intelligence Agency og National Security Council.

I juni 1948 blokkerte Sovjetunionen adgangen til de tre sektorene i Berlin kontrollert av vestmaktene. De allierte hadde aldri fremforhandlet noen avtale om å garantere for forsyningene til sektorene, som geografisk var eksklaver i den sovjetiskokkuperte sonen. Kommandanten for den amerikanskokkuperte sonen i Tyskland, general Lucius D. Clay, foreslo å sende en pansret kolonne fra Vest-Tyskland til Vest-Berlin. Truman vurderte dette som et uholdbart, risikabelt trekk. Han godkjente en plan om å forsyne de blokkerte sektorene av Berlin gjennom flytransport. Den 25. juni satte de allierte i gang den såkalte luftbroen under kommando av general Clay. Sovjetunionen opphevet blokaden i mai 1949, men luftbroen fortsatte i månedsvis etterpå. Luftbroen til Berlin var en av Trumans største utenrikspolitiske seire, og bidro til valgseieren hans i 1948.[81]

Anerkjennelse av Israel

Truman på Det ovale kontor mottar en hanukkalysestake fra Israels statsminister, David Ben-Gurion (midten). Til høyre er Abba Eban, Israels ambassadør i USA.

Truman hadde lenge vært interessert i Midtøstens historie, og hadde lest mange bøker om antikken og bibelsk tid. Vennen Edward Jacobson var jøde og gav avgjørende råd til Truman om sionismen.[82][83] Som senator hadde Truman forsikret jødiske ledere om sin sympati for sionismen, og disse kom senere til å utøve press på ham.[84][85] På et folkemøte i Chicago i 1943 hadde han ytret støtte til et hjemland for de jødene som overlevde holocaust. Tanken om et jødisk hjemland i Palestinamandatet var populær i USA. Støtte fra jødiske velgere kunne også bli avgjørende i det kommende presidentvalget.

Utenriksminister George Marshall fryktet at en anerkjennelse av staten Israel ville skade forholdet til de arabiske landene.[86] Forsvarsminister James Forrestal pekte på hvordan USA var avhengig av saudiarabisk olje i en ny krig.[87][88][89] Amerikanske diplomater i de arabiske landene var negative, men i et møte med dem i 1945 sa Truman at han ikke hadde «hundretusener av arabere blant mine velgere.»[83] Truman og Kongressen støttet etableringen av en jødisk stat, til tross for advarsler om at jødisk innvandring til Palestina kunne destabilisere Midtøsten.[90]

Sett fra Washington, D.C. var Palestina underordnet målet om å beskytte Hellas, Tyrkia og Iran mot kommunismen, i tråd med Truman-doktrinen. Truman ville arbeide for en ikke-militær løsning, men forhindre sovjetisk innflytelse.[91] På britisk initiativ ble en FN-komité nedsatt for å dele inn Palestina i to stater. Med Trumans støtte ble delingsplanen godkjent av FNs generalforsamling i 1947. Utenriksminister Marshall var fremdeles motstander av en jødisk stat i området.[92][93] Truman anerkjente staten Israel i 1948, elleve minutter etter at den erklærte seg som en selvstendig stat.[94]

Presidentvalget i 1948

Se også: Presidentvalget i USA 1948

Presidentvalget i 1948 blir husket for Trumans overraskende seier.[95] Våren 1948 fikk Truman støtte fra 36 % av opinionen på meningsmålinger, og ble ansett som ute av stand til å kunne vinne et valg.[96] Den såkalte New Deal-fløyen i partiet, deriblant Franklin D. Roosevelts sønn, James Roosevelt, forsøkte å nominere Dwight D. Eisenhower. Krigshelten Eisenhower var populær i befolkningen, men hans politiske standpunkter og partipreferanse var ukjent. Eisenhower avslo tilbudet, og Truman utmanøvrerte utfordrerne i nominasjonsprosessen.[95]

Fil:Truman Chicago Tribune.jpg
Truman foran velgere på togstasjonen i St. Louis med den feilaktige overskriften «Dewey slår Truman» i Chicago Tribune.
Fordeling av valgmannstemmer mellom Truman, Dewey og Thurmond.
Fylkesvis fordeling av stemmetall mellom Truman, Dewey og Thurmond.

På landsmøtet i Det demokratiske parti forsøkte Truman å forene partiet ved å skrive inn en vag formulering om borgerrettigheter i partiprogrammet. Målet var å dempe konflikten mellom nordstats- og sørstatsfløyen i partiet. Trumans kompromissforslag ble imidlertid nedstemt til fordel for en tydeligere formulering, etter en tale av borgermester Hubert Humphrey i Minneapolis og press fra politiske ledere i byene. Truman støttet landsmøtets flertall helhjertet, men alle delegatene fra Alabama og en del fra Mississippi forlot møtet i protest.[97] Han holdt en konfronterende landsmøtetale der han karakteriserte den 80. kongressen som Do Nothing Congress, og lovte å vinne valget og «få disse republikanerne til å like det.»[98]

Som visepresidentkandidat aksepterte han senator Alben W. Barkley fra Kentucky, selv om han hadde ønsket seg høyesterettsdommer William O. Douglas, som avslo.[99] To uker etter landsmøtet utstedet han dekretet som opphevet raseadskillelsen i militæret. Truman tok en betydelig politisk risiko ved å støtte borgerrettigheter på denne måten, og mange demokrater bekymret seg for at dixiekratenes brudd med Det demokratiske parti ville ødelegge det. Guvernør Strom Thurmond i Sør-Carolina erklærte seg som presidentkandidat for dixiekratene, mens fraksjonen Det progressive parti nominerte tidligere visepresident Henry A. Wallace. Dette delte i praksis Det demokratiske parti i tre.[100]

Gjennom valgkampen reiste han 35 290 km, for det meste med tog.[101] Folketaler fra bakenden på passasjervognen ble et mye brukt virkemiddel. Seks opptredener i Michigan tiltrakk til sammen en halv million tilhørere,[102] mens en hel million møtte opp på en ticker-tape parade i New York.[103] De store, spontane oppmøtene rundt Trumans tog var det mest synlige tegnet på et stemningsskifte. Likevel ble ikke dette oppfattet av pressen, som fremdeles spådde en overlegen seier til republikanske Thomas E. Dewey. En viktig årsak var at meningsmålingene ble gjennomført per telefon. På denne tiden eide mange velgere, særlig innen Trumans populistiske segment, ikke telefon.[104] De store instituttene sluttet dessuten å oppta meningsmålinger i oktober, og overså dermed perioden da Truman tilsynelatende passerte Dewey.[105]

Til slutt klarte Truman å holde på sin progressive høyborg i Midtvesten, vant de fleste av Sørstatene unntatt Thurmonds høyborger, og vant knappe seire i noen avgjørende stater, slik som Ohio, California og Illinois. Han tapte gamle demokratiske høyborger i det dype sør til Thurmond. Den siste opptellingen viste at Truman hadde sikret seg 303 valgmannsstemmer, mot 189 til Dewey, 39 til Thurmond og ingen til Henry A. Wallace. Det ikoniske bildet av valget kom dagen etter valgdagen, da Truman trimuferende kunne vise frem den feilaktige overskriften «Dewey slår Truman» i Chicago Tribune.[106]

Andre periode (1949–1953)

Koreakrigen

Utvidet sikkerhetspolitisk engasjement

Truman og Indias statsminister Jawaharlal Nehru under et besøk i USA i 1949.
Foto: Abbie Rowe

Eskaleringen av den kalde krigen medførte at Truman i 1950 godkjente NSC-68, et hemmeligstemplet dokument som i praksis skisserte USAs nasjonale sikkerhetsstrategi. Dokumentet ble skissert av Paul Nitze, som ledet en arbeidsgruppe på tvers av departementene, og ble godkjent av presidenten etter krigsutbruddet i Korea. Dokumentet trakk fra skrifter av George F. Kennan, spesielt fra hans «Long Telegram» fra 1946 og den påfølgende «X-artikkelen». Dokumentet tok til orde for å tredoble forsvarsbudsjettet, og globalisere og militarisere oppdemmingspolitikken. NATO-alliansen skulle respondere militært på sovjetisk ekspansjon. NSC-68 tok også til orde for en delvis mobilisering av den amerikanske økonomien, for å ruste opp militært raskere enn Sovjetunionen.[107][108] Regjeringen ble rammet av en tragedie da den overarbeidede og nylig avgåtte forsvarsministeren Forrestal begikk selvmord i mai 1949.[109]

Truman var en sterk tilhenger av NATO, som innebar en formell forsvarsallianse med Canada og mange demokratiske nasjoner i Europa som ikke hadde havnet bak jernteppet etter den andre verdenskrig. Traktaten som etablerte NATO, var populær, og Truman fikk den godkjent av Senatet uten vansker i 1949. NATOs mål var å demme opp for den sovjetiske ekspansjonen i Europa, og bygge nye strukturer for å beskytte demokratiske idealer. De opprinnelige medlemslandene var USA, Storbritannia, Frankrike, Italia, Nederland, Belgia, Luxembourg, Norge, Danmark, Portugal, Island og Canada. Sovjetunionen svarte med å etablere en lignende forsvarsallianse med sine satellittstater, Warszawapakten.[110][111]

General George Marshall var Trumans viktigste rådgiver i utenrikspolitiske saker, først som utenriksminister 1947–1949, deretter forsvarsminister 1950–1951. Etter initiativ fra Marshall lot USA være å tilby direkte militær bistand til Chiang Kai-shek og nasjonalistene mot kommunistene i den kinesiske borgerkrig. Marshall var uenig med de fleste andre rådgiverne rundt Truman, og mente at utrustning av de kinesiske nasjonalistene ville tappe USA for nødvendige ressurser for å demme opp for Sovjetunionen i Europa.[112] I 1949 tok kommunistene kontroll over fastlandet, mens nasjonalistene ble fordrevet til Taiwan. Truman var villig til å opprettholde noe diplomatisk kontakt mellom USA og Folkerepublikken Kina, men Mao Zedong avviste dette.[113] I juni 1950 beordret presidenten United States Navys 7. flåte til Taiwanstredet for å forhindre videre konfrontasjoner mellom de to kinesiske statene.[114]

Sovjetisk spionasje og mccarthyisme

Attentatforsøk og korrupsjon

Borgerrettigheter

En rapport presentert av Trumans regjering i 1947, listet ti detaljerte tiltak for å styrke borgerrettigheter. I februar 1948 foreslo Truman for Kongressen å opprette flere føderale organer for å føre tilsyn med slikt som stemmerett og arbeidsvilkår. Sørstatsdemokrater kritiserte initiativet sterkt i opptakten til Det demokratiske partis landsmøte. Truman nektet å kompromisse, og uttalte: «Hele magen min vrengte seg da jeg hørte at negroide soldater, som akkurat hadde kommet tilbake, hadde sluppet av militære lastebiler i Mississippi og blitt banket.»[115] Historier om den mishandlingen, volden og forfølgelsen som mange afroamerikanere opplevde etter å ha vendt hjem fra tjeneste under den andre verdenskrig, gjorde Truman rasende. Dette var en viktig grunn til at han avskaffet raseadskillelse i militæret gjennom et dekret i juli 1948.[116][117] Nye dekreter i 1948 og 1951 forbød rasediskriminering i ansettelsesprosesser til offentlige stillinger og i forsvarsindustrien.

Presidentvalget i 1952

Se også: Presidentvalget i USA 1952

Senere arbeid og død

Referanser

  1. ^ a b c d e Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6776605, besøkt 19. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500444733, besøkt 19. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Amerikas forente staters kongress' biografiske kartotek, BDUSC-ID T000387, besøkt 19. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 1043, besøkt 19. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Public Opinion Archives. Job Performance Ratings for President Truman» (engelsk). Roper Center. Besøkt 11. april 2014. 
  7. ^ Griffith, Robert (1975). «Truman and the Historians: The Reconstruction of Postwar American History». The Wisconsin Magazine of History (engelsk) (1): 20–47. 
  8. ^ Hamby, Alonzo L. «Presidency: How Do Historians Evaluate the Administration of Harry Truman?». History News Network (engelsk). George Mason University. Besøkt 7. april 2014. 
  9. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 24 og 37. ISBN 0-671-86920-5. 
  10. ^ DeGregorio, William A. (2005). The Complete Book of U.S. Presidents. From George Washington to George W. Bush (engelsk). Fort Lee: Barricade. s. 507. 
  11. ^ Matuz, Roger (2004). The Presidents Fact Book (engelsk). New York: Black Dog & Leventhal. s. 534. 
  12. ^ a b «Use of the Period After the "S" in Harry S. Truman's Name» (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012. 
  13. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 24 og 37. ISBN 0-671-86920-5. 
  14. ^ «Birthplace of Harry S. Truman» (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012. 
  15. ^ Dunn, Charles W. (1984). «The Theological Dimensions of Presidential Leadership: A Classification Model». Presidential Studies Quarterly (engelsk) (1): 61–72. 
  16. ^ Helicher, Karl (1984). «The Education of Harry S. Truman». Presidential Studies Quarterly (engelsk) (4): 581–582. 
  17. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 37, 77 og 1112. ISBN 0-671-86920-5. 
  18. ^ a b c d Brinkley, Alan og Dyer, Davis (red.) (2004). The American Presidency (engelsk). Boston: Houghton Mifflin. s. 365–380. ISBN 0-618-38273-9. 
  19. ^ Angelo, Bonnie (2001). «Be a Good Boy, Harry». First Mothers: The Women Who Shaped the Presidents (engelsk). HarperCollins. s. 40–73. ISBN 978-0-06-093711-9. 
  20. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 38. ISBN 0-671-86920-5. 
  21. ^ Ferrell, Robert H. (1994). Harry S. Truman: A Life (engelsk). University of Missouri Press. s. 87. ISBN 0-8262-1050-3. 
  22. ^ «Drugstore Clerk at 14 His First Job» (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012. 
  23. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 67 og 99. ISBN 0-671-86920-5. 
  24. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 78–79. ISBN 0-671-86920-5. 
  25. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 105. ISBN 0-671-86920-5. 
  26. ^ «Harry Truman joins Battery B of the Missouri National Guard» (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012. 
  27. ^ «Chronological Record of the 129th Field Artillery 1917–1919» (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012. 
  28. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 105–110. ISBN 0-671-86920-5. 
  29. ^ Giangreco, D.M. «Capt. Harry Truman & Battery D, 129th Field Artillery In Action in the Argonne» (engelsk). World War I – Trenches on the Web. Besøkt 14. januar 2012. 
  30. ^ Fuchs, James R. «Oral History Interview with Ted Marks» (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012. 
  31. ^ a b c Gilwee, William J. (2000). «Capt. Harry Truman, Artilleryman and Future President» (engelsk).  Teksten «World War I – Trenches on the Web» ignoreres (hjelp)
  32. ^ Giangreco, D.M. (2009). The Soldier from Independence: A Military Biography of Harry Truman (engelsk). Zenith Press. s. 181–186. ISBN 0-7603-3209-6. 
  33. ^ «WWI Letter from Harry to Bess» (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012. 
  34. ^ «Military Personnel File of Harry S. Truman» (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012. 
  35. ^ «Wedding of Bess Wallace and Capt. Harry S. Truman» (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 14. januar 2012. 
  36. ^ Goldstein, Steve (31. januar 2008). «First Daughter». Obit Magazine (engelsk). Besøkt 14. januar 2012. 
  37. ^ Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman (engelsk). Oxford University Press. s. 17–18 og 135. ISBN 0-19-512497-9. 
  38. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 63–64 og 68. ISBN 0-671-86920-5. 
  39. ^ Ferrell, Robert H. (1994). Harry S. Truman: A Life (engelsk). University of Missouri Press. s. 125. ISBN 0-8262-1050-3. 
  40. ^ a b «Harry S. Truman, 34th Vice President (1945)» (engelsk). United States Senate. Besøkt 15. januar 2012. 
  41. ^ a b c Winn, Kenneth H. «It All Adds Up: Reform and the Erosion of Representative Government in Missouri, 1900–2000» (engelsk). Missouri Secretary of State. Besøkt 15. januar 2012. 
  42. ^ «The Presidency: The World of Harry Truman». TIME Magazine (engelsk). 8. januar 1973. Besøkt 19. januar 2012. 
  43. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 232. ISBN 0-671-86920-5. 
  44. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 230. ISBN 0-671-86920-5. 
  45. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (engelsk). New York: Times Books. s. 11–12. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  46. ^ «Harry S. Truman (1884–1972). Masonic Record» (engelsk). The Grand Lodge of Free and Accepted Masons of Pennsylvania. Besøkt 19. januar 2012. 
  47. ^ «The Presidency: The Wonderful Wastebasket». TIME Magazine (engelsk). 24. mars 1952. Besøkt 19. januar 2012. 
  48. ^ Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman (engelsk). Oxford University Press. s. 234–236. ISBN 0-19-512497-9. 
  49. ^ Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman (engelsk). Oxford University Press. s. 234–236. ISBN 0-19-512497-9. 
  50. ^ Fleming, Thomas (2002). The New Dealers' War: F.D.R. And the War within World War II (engelsk). New York: Basic Books. ISBN 0465024653. 
  51. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 337–338. ISBN 0-671-86920-5. 
  52. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (engelsk). New York: Times Books. s. 12–14. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  53. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 293. ISBN 0-671-86920-5. 
  54. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 295. ISBN 0-671-86920-5. 
  55. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (engelsk). New York: Times Books. s. 14–16. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  56. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (engelsk). New York: Times Books. s. 16. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  57. ^ «Eleanor and Harry: The Correspondence of Eleanor Roosevelt and Harry S. Truman» (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 20. januar 2012. 
  58. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 436. ISBN 0-671-86920-5. 
  59. ^ Truman, Harry S. (1955). Memoirs by Harry S. Truman: Year of Decisions (engelsk). 1. New York: Doubleday & Co. s. 10–11. 
  60. ^ Truman, Harry S. (1955). Memoirs by Harry S. Truman: Year of Decisions (engelsk). 1. New York: Doubleday & Co. s. 416. 
  61. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (engelsk). University Press of Kansas. s. 37. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  62. ^ Reynolds, Paul (3. august 2005). «Hiroshima arguments rage 60 years on» (engelsk). BBC News. Besøkt 23. januar 2012. 
  63. ^ Miller, Merle (1974). Plain Speaking: An Oral Biography of Harry S. Truman (engelsk). New York: Putnam Publishing Group. s. 227–231. ISBN 0-399-11261-8. 
  64. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (engelsk). New York: Times Books. s. 24–28. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  65. ^ a b «American President: A Reference Resource. Harry S. Truman» (engelsk). Miller Center. Besøkt 10. april 2014. 
  66. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (engelsk). University Press of Kansas. s. 42–44. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  67. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (engelsk). New York: Times Books. s. 39–40. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  68. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (engelsk). University Press of Kansas. s. 59–60. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  69. ^ «"Word Has Just Been Received": Truman Speaks on the Railroad Strike: 1948–1952» (engelsk). George Mason University. Besøkt 29. januar 2012. 
  70. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (engelsk). University Press of Kansas. s. 64–65. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  71. ^ «Taft-Hartley: How It Works and How It Has Worked». TIME Magazine (engelsk). 19. oktober 1959. Besøkt 31. januar 2012. 
  72. ^ Truman, Harry S. (20. juni 1947). «120 - Veto of the Taft-Hartley Labor Bill» (engelsk). American Presidency Project. Besøkt 31. januar 2012. 
  73. ^ «President Truman's Proposed Health Program» (engelsk). Harry S. Truman Library and Museum. Besøkt 31. januar 2012. 
  74. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (engelsk). New York: Times Books. s. 84–86. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  75. ^ Binning, William C.; Esterly, Larry E. og Sracic, Paul A. (1999). Encyclopedia of American Parties, Campaigns, and Elections (engelsk). Westport: Greenwood. s. 417. ISBN 978-0-8131-1755-3. 
  76. ^ Neustadt, Richard E. (1954). «Congress and the Fair Deal: A Legislative Balance Sheet». Public Policy (engelsk): 349–381. 
  77. ^ a b Freeland, Richard M. (1970). The Truman Doctrine and the Origins of McCarthyism (engelsk). Alfred A. Knopf, Inc. s. 90. 
  78. ^ Spalding, Elizabeth Edwards (2006). The First Cold Warrior: Harry Truman, Containment, and the Remaking of Liberal Internationalism (engelsk). The University Press of Kentucky. s. 64. 
  79. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (engelsk). New York: Times Books. s. 56–57. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  80. ^ Holsti, Ole (1996). Public Opinion and American Foreign Policy (engelsk). The University of Michigan Press. s. 214. ISBN 978-0-472-06619-3. 
  81. ^ Giangreco, D.M. og Griffin, Robert E. (1988). «The Airlift Begins: Airbridge to Berlin – The Berlin Crisis of 1948, its Origins and Aftermath» (engelsk). Harry S. Truman Library & Museum. Besøkt 26. februar 2014. 
  82. ^ Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman (engelsk). Oxford University Press. s. 410–412. ISBN 0-19-512497-9. 
  83. ^ a b McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 599. ISBN 0-671-86920-5. 
  84. ^ Lenczowski, George (1990). American Presidents and the Middle East (engelsk). Duke University Press. s. 27. ISBN 0-8223-0972-6. 
  85. ^ Truman, Harry S. (1956). Memoirs by Harry S. Truman: Years of Trial and Hope (engelsk). 2. New York: Doubleday & Co. s. 153. 
  86. ^ Benson, Michael T. (1997). Harry S. Truman and the Founding of Israel (engelsk). Praeger Publishers. s. ix. ISBN 0-275-95807-8. 
  87. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 595–597. ISBN 0-671-86920-5. 
  88. ^ Lenczowski, George (1990). American Presidents and the Middle East (engelsk). Duke University Press. s. 25. ISBN 0-8223-0972-6. 
  89. ^ Millis, Walter (red.) (1951). The Forrestal Diaries (engelsk). New York: Viking. s. 322. 
  90. ^ Moore, Jason Kendall (2001). «Destabilizing the Middle East: US Policy toward Palestine, 1943–1949». Journal of Church & State (engelsk) (1): 115–134. 
  91. ^ Ottolenghi, Michael (2004). «Harry Truman's Recognition of Israel». Historical Journal (engelsk) (4): 963–988. 
  92. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 614–620. ISBN 0-671-86920-5. 
  93. ^ Clifford, Clark og Holbrooke, Richard (1991). Counsel to the President (engelsk). New York: Random House. ISBN 0-394-56995-4. 
  94. ^ Lenczowski, George (1990). American Presidents and the Middle East (engelsk). Duke University Press. s. 26. ISBN 0-8223-0972-6. 
  95. ^ a b Hechler, Ken og Elsey, George M. (2006). «The Greatest Upset in American Political History: Harry Truman and the 1948 Election». White House Studies (engelsk). 
  96. ^ Burnes, Brian (2003). Harry S. Truman: His Life and Times (engelsk). Kansas City Star Books. s. 137. ISBN 978-0-9740009-3-0. 
  97. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 640. ISBN 0-671-86920-5. 
  98. ^ Hamby, Alonzo L. (2008). «1948 Democratic Convention. The South Secedes Again». Smithsonian Magazine (engelsk). 
  99. ^ Pietrusza, David (2011). 1948: Harry Truman's Improbable Victory and the Year That Transformed America (engelsk). New York: Union Square Press. s. 226–232. ISBN 978-1-4027-6748-7. 
  100. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (engelsk). University Press of Kansas. s. 153–158. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  101. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 654. ISBN 0-671-86920-5. 
  102. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 657. ISBN 0-671-86920-5. 
  103. ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 701. ISBN 0-671-86920-5. 
  104. ^ Curran, Jeanne og Takata, Susan R. (2002). «Getting a Sample Isn't Always Easy». Dear Habermas (engelsk). 
  105. ^ Bennett, Stephen Earl (2012). «Restoration of Confidence: Polling's Comeback from 1948» (engelsk). Public Opinion Pros. Besøkt 27. februar 2014. 
  106. ^ Jones, Tim. «Dewey defeats Truman». Chicago Tribune (engelsk). Besøkt 27. februar 2014. 
  107. ^ Wells, Samuel F. jr. (1979). «Sounding the Tocsin: NSC 68 and the Soviet Threat». International Security (engelsk) (2): 116–158. 
  108. ^ Kissinger, Henry (1994). Diplomacy (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 446–472. ISBN 0-671-51099-1. 
  109. ^ Mitchell, Franklin D. (1998). Harry S. Truman and the News Media: Contentious Relations, Belated Respect (engelsk). University of Missouri Press. s. 223–228. ISBN 0-8262-1180-1. 
  110. ^ McCoy, Donald R. (1984). The Presidency of Harry S. Truman (engelsk). University Press of Kansas. s. 197–199 og 232. ISBN 978-0-7006-0252-0. 
  111. ^ Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (engelsk). New York: Times Books. s. 89–91. ISBN 978-0-8050-6938-9. 
  112. ^ May, Ernest R. (2002). «1947–48: When Marshall Kept the U.S. Out of War in China». The Journal of Military History (engelsk): 1001–1010. 
  113. ^ Ferrell, Robert H. (1994). Harry S. Truman: A Life (engelsk). University of Missouri Press. s. 217–218 og 224. ISBN 0-8262-1050-3. 
  114. ^ Donovan, Robert J. (1983). Conflict and Crisis: The Presidency of Harry S. Truman (engelsk). 1. University of Missouri Press. s. 198–199. ISBN 978-0-393-01619-2. 
  115. ^ Truman, Margaret (1973). Harry S. Truman (engelsk). William Morrow and Co. s. 429. 
  116. ^ Kirkendall, Richard S. (red.) (1990). Harry S. Truman Encyclopedia (engelsk). Boston: G. K. Hall. s. 10–11. ISBN 0-8161-8915-3. 
  117. ^ MacGregor, Morris J. jr. (1981). Integration of the Armed Services 1940–1965 (engelsk). Washington, D.C.: Center of Military History. s. 312–315, 376–378 og 457–459. ISBN 978-0-16-001925-8. 

Litteratur

  • Bernstein, Barton J. (red.) (1970). Politics and Policies of the Truman Administration (engelsk). Franklin Watts. ISBN 0-531-06328-3. 
  • Dallek, Robert (2008). Harry S. Truman (engelsk). New York: Times Books. ISBN 0-8050-6938-0. 
  • Donovan, Robert J. (1977–1983). Conflict and Crisis: The Presidency of Harry S. Truman (engelsk). University of Missouri Press.  [2 bind]
  • Ferrell, Robert H. (1994). Harry S. Truman: A Life (engelsk). University of Missouri Press. ISBN 0-8262-1050-3. 
  • Gosnell, Harold Foote (1980). Truman's Crises: A Political Biography of Harry S. Truman (engelsk). Greenwood Press. ISBN 0313212732. 
  • Giangreco, D.M. (2009). The Soldier from Independence: A Military Biography of Harry Truman (engelsk). Zenith Press. ISBN 0-7603-3209-6. 
  • Hamby, Alonzo L. (1995). Man of the People: A Life of Harry S. Truman (engelsk). Oxford University Press. ISBN 0-19-512497-9. 
  • Hamby, Alonzo L. (red.) (1974). Harry S. Truman and the Fair Deal (engelsk). D. C. Heath & Co. ISBN 0-669-87080-3. 
  • Kirkendall, Richard S. (red.) (1990). Harry S. Truman Encyclopedia (engelsk). Boston: G. K. Hall. ISBN 0-8161-8915-3. 
  • Lahlum, Hans Olav (2012). Presidentene. Fra George Washington til Barack Obama (norsk) (2 utg.). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-39559-9. 
  • McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. ISBN 0-671-86920-5. 
  • Merrill, Dennis (red.) (2000). The Truman scandals : the president confronts a political crisis, 1951-1952 (engelsk). University Publications of America. ISBN 1-55655-697-7. 
  • Miller, Merle (1974). Plain Speaking: An Oral Biography of Harry S. Truman (engelsk). New York: Putnam Publishing Group. ISBN 0-399-11261-8. 
  • Truman, Harry S. (1955). Memoirs by Harry S. Truman: Year of Decisions (engelsk). New York: Doubleday & Co.  [2 bind]

Eksterne lenker

Wikiquote: Harry S. Truman – sitater Mal:Wikisource-språk2



Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Harry_S._Truman&oldid=13089492»