Bill Clinton

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Bill Clinton
Bill Clinton portrait (2015).jpg
Født 19. august 1946 (70 år)
Arkansas Hope, Arkansas
Ektefelle Hillary Clinton
Far William Jefferson Blythe, Jr.
Mor Virginia Clinton Kelley
Søsken Roger Clinton, Jr., Leon Ritzenthaler
Barn Chelsea Clinton
Utdannet ved Hot Springs High School, Edmund A. Walsh School of Foreign Service, University College, Yale Law School, Yale University
Yrke Advokat
Parti Det demokratiske parti
Nasjonalitet USA
Språk engelsk
Religion baptisme
Medlem av Den trilaterale kommisjon, American Academy of Arts and Sciences, Fondation franco-américaine, Phi Beta Kappa
Utmerkelser
14 oppføringer
Karlsprisen, Den hvite løves orden, Four Freedoms Award - Freedom Medal, Philadelphia Liberty Medal, Freedom Award, Sergio Vieira de Mello Citizen of the World, James Parks Morton Interfaith Award, NAACP Image Award – President's Award, TED Prize, Academy of Achievement's Golden Plate Award, Doublespeak Award, Grand Cross of the National Order of Honor and Merit, Presidentens frihetsmedalje, Fulbright Prize
USAs 42. president
20. januar 199320. januar 2001
Visepresident Al Gore
Forgjenger George H.W. Bush
Etterfølger George W. Bush
Signatur
s signatur

Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1992. Blå stater stemte for Bill Clinton, røde for George H.W. Bush. Clinton seiret med 370 valgmannstemmer, mot 168 for Bush.
Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1996. Blå stater stemte for Bill Clinton, røde for Bob Dole. Clinton seiret med 379 valgmannstemmer, mot 159 for Dole.
USAs daværende president Jimmy Carter hilser på den unge, nyvalgte guvernøren for Arkansas Bill Clinton i 1978
Bill Clinton som USAs president fotografert på 1990-tallet sammen med Al Gores hustru Tipper Gore, visepresident Al Gore og sin egen hustru Hillary Clinton (til høyre)
Familien Clinton ankommer Det hvite hus i 1993. Fra venstre datteren Chelsea, kona Hillary og Bill Clinton.
Bill Clinton forsøkte å forsone Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLOs leder Yasir Arafat tidlig på 1990-tallet
Clinton og Norges statsminister Kjell Magne Bondevik 1. november 1999
Bill Clinton 2004

William «Bill» Jefferson Clinton (født William Jefferson Blythe III 19. august 1946 i Hope, Arkansas) er en amerikansk politiker som var USAs 42. president fra 1993 til 2001.

Clintons regjeringstid var preget av gode økonomiske tider med en sammenhengende økonomisk vekst med tilhørende budsjettoverskudd og lav arbeidsledighet. Likevel slet Clinton med at republikanerne kontrollerte Kongressen fra og med 1995, noe som blant annet gjorde at Clintons planer om en reform av helsevesenet ikke fikk flertall. Utenrikspolitisk huskes Clinton for forsøkene på å få en fredelig løsing på Midtøsten-konflikten, involveringen i det tidligere Jugoslavia, konflikten med Irak og Saddam Hussein (Operasjon Desert Fox) og den mislykkede operasjonen i Somalia i 1993.

Clinton huskes også for den såkalte Lewinsky-affæren, der han som første sittende president i moderne tid ble stilt for riksrett etter at han skal ha løyet under ed. Det ble ikke flertall i Senatet for å avsette ham men saken dominerte likevel mediebildet i lang tid og ble svært belastende for Clinton.

Clinton er utdannet jurist, og er gift med politikeren Hillary Rodham Clinton.

Tidlig politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Mens Bill Clinton studerte på Georgetown University, arbeidet han som assistent for senatets utenrikskomité, under ledelse av senator William Fulbright. Gjennom senator Fulbright kom han i nærkontakt med amerikansk politikk og spesielt demokratenes motstand mot Vietnamkrigen.

Under presidentvalgkampen i 1972 hadde Bill og Hillary Clinton ansvar for McGovern-kampanjens valgkamp i Texas. Å vinne Texas ville i seg selv være en vanskelig oppgave, men hele presidentkampanjen imploderte og Richard Nixon vant både Texas og alle andre stater utenom Massachusetts og Washington D.C.

I 1974 stilte Clinton, bare 28 år gammel, til valg til Representantenes hus i Arkansas tredje kongressdistrikt. Hovedmotivasjonen hans var at ingen ville utfordre den sittende republikanske kongressmannen John Paul Hammerschmidt. Distriktet er kjent som det mest konservative valgdistriktet i Arkansas og er i dag, som da, det eneste av Arkansas fire kongressvalgdistrikt representert av en republikaner. Hammerschmidt vant gjenvalg til en femte valgperiode etter å ha fått 52 prosent av stemmene.

To år senere valgte Clinton å stille i statsadvokatvalget i Arkansas. Etter å ha vunnet primærvalget, vant han uten motkandidat i valget. Han tiltrådte 20. januar 1977 og var statsadvokat i bare to år. I 1978 bestemte seg for å stille i guvernørvalget i Arkansas.

Periodene som guvernør[rediger | rediger kilde]

Clinton var Arkansas 50. og 52. guvernør fra 19791981 og fra 19831992. Han ble valgt til guvernør første gang i 1978 i en alder av 32 år, og ble da den yngste guvernøren i landet.

Etter to turbulente år som guvernør mislyktes Clinton i å bli gjenvalgt i 1980. Han tapte mot republikaneren Frank White. Clinton selv har sagt at grunnen til at han tapte valget i 1980 var at han hadde økt bilskattene i staten. Han har kalt det den ene av sine to største politiske tabber i sin karriere. (Den andre var å godta at justisdepartementet oppnevnte en uavhengig etterforsker i forbindelse med Whitewater-saken.)

Clinton stilte på nytt i 1982 og vant mot Frank White i andre forsøk. Han ble gjenvalgt til guvernør i Arkansas i 1984, 1986, 1988 og 1990. Guvernøren i Arkansas var på valg annenhvert år, men før valget i 1990 fikk Clinton endret grunnloven i staten slik at guvernørperioden ble utvidet til fire år. Dette for at guvernøren skulle kunne gjøre mer kontinuerlig arbeid, og ikke konstant drive valgkamp.

Clinton ble i 1990 valgt til å sitte frem til 1995, men ble ikke sittende. Han gikk av som guvernør 12. desember 1992 etter å ha blitt valgt til president. Da han gikk av var han kun dager unna å gå forbi Orval Faubus som den lengstsittende guvernøren i Arkansas. Hadde han valgt å bli sittende til han ble innsatt som president 20. januar, hadde han blitt det. Men han valgte å gå av slik at Arkansas kunne ha en guvernør som kunne konsentrere seg helt og fullt om staten.

Presidentvalgkamp[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1992

I september 1991 offentliggjorde han sitt kandidatur til presidentvalget.

Primærvalget[rediger | rediger kilde]

Guvernør Clinton var en tidlig favoritt til å få demokratenes nominasjon til valget i 1992. Men tidlig i valgkampen møtte han på problemer. Først havnet han langt ned på lista i den første primærvalgstaten Iowa. Etter det begynte også historiene om at han hadde hatt et utenomekteskaplig forhold til Gennifer Flowers mens han var guvernør.

Clinton og kona Hillary bestemte seg for å bli med i programmet 60 Minutes og benekte anklagene om utroskap. Clinton hadde ligget dårlig an på meningsmålingene i New Hampshire. Men han kom på en god andreplass i valget, etter senator Paul Tsongas fra Massachusetts. Valgnatten erklærte Clinton at han var «the Comeback Kid». Etter det gode resultatet fikk Clinton-kampanjen moment som han brukte til å vinne de fleste valgene i sørstatene. Tidligere guvernør i California, Jerry Brown, vant en del stater i resten av landet og sådde tvil om Clinton kunne vinne valg utenfor sørstatene. Clinton satset alt på å vinne New York og gjorde det med stor margin.

Presidentvalget i 1992[rediger | rediger kilde]

Clintons hovedstyrke i valgkampen mot Bush i 1992, var det gryende ønsket om forandring etter 12 år med republikansk styre, og etter at den kalde krigen var over. Clinton var fortsatt relativt ukjent og presenterte seg som kandidat, menneske og som ung fornyer. De økonomiske problemene var i fokus – og han la fram sin økonomiske kriseplan gjennom politisk TV-reklame. Mest kjent ble kanskje angrepet på Bush' brutte skatteløfte, hvor sitatet «Read my Lips» ble hyppig gjentatt av Clinton-kampanjen. I denne kampanjen bidro forøvrig milliardæren Henry Ross Perot til splittelse av de republikanske stemmene.

Som visepresidentkandidat valgte han senator Al Gore fra Tennessee, som selv hadde stilt til president i 1988. Al Gore var i likhet med Clinton både ung og fra sørstatene. Valget av Gore som visepresidentkandidat gikk i mot konvensjonell visdom om at valget av visepresidentkandidat burde balansere presidentkandidaten. Tvert i mot ble Clinton-Gore sett på som et ungt og endringsvillig alternativ til den sittende Bush-administrasjonen.

Etter å ha ledet gjennom hele valgkampen, vant Bill Clinton presidentvalget i 1992 mot sittende president George H.W. Bush og tredjepartikandidat Ross Perot.

Presidentperiodene[rediger | rediger kilde]

Etter å ha avlagt presidenteden 20. januar 1993 begynte President Clinton arbeidet med å innfri løftene fra valgkampen. Det aller viktigste løftet var å få orden på økonomien og få kontroll over det voksende underskuddet på statsbudsjettene. Tradisjonell visdom sa at å øke skattene ville ha en negativ effekt på markedet. Men Clinton og hans administrasjon trodde at hvis de øket skattene og kuttet utgifter ville det sende et signal til markedet om at de var seriøs i målet om å få kontroll over underskuddet og vekst i økonomien. De fikk rett. Når Clinton la frem sitt budsjettforslag og fikk det vedtatt av Kongressen, ble det en positiv reaksjon i markedet.

En sak som mot Clintons ønske fikk svært stor fokus i pressen var spørsmålet om homofile i militæret. Clinton mente at homofile hadde utmerket seg i hver enste krig som hadde blitt utkjempet i USAs historie. Bare noen få år tidligere under Golfkrigen ble soldater som man visste var homofile, både kvinner og menn utsatt for fare fordi det var viktig for landet deres at de utførte oppdragene. Etter at krigen var slutt, og det ikke var bruk for de homofile i det militære lenger, ble de dimittert på grunn av sin seksuelle legning. Clinton visste at det ikke var noen politisk vinnersak, men han likte ikke at han ikke klarte å overtale overkommandoen til å tilpasse seg det faktum at homofile hadde tjenestegjort, de tjenestegjør, og vil alltid tjenestegjøre i militæret. Men fordi det var så stor motstand både i Representantenes hus og senatet gikk Clinton med på et kompromiss. Det kompromisset har blitt kjent som «Don't ask, don't tell»-politikken.

«Don't ask, don't tell»-politikken gikk ut på at en general ikke fikk lov til å spørre en rekrutt om han eller hun er homofil, og hvis noen spurte så er ikke rekruttene forpliktet til å svare. Men denne praksisen har ikke fungert godt. Det er fortsatt tilfeller der de som mistenkes for å være homofile blir banket opp og trakassert.

Presidentvalget i 1996[rediger | rediger kilde]

Under presidentvalget i 1996 vant han en overveldende valgseier over senator Bob Dole. Her våget blant annet Clinton å foreslå våpenkontroll i en valgkamp, antakelig fordi den anstendige Dole ikke utnyttet slike liberale utspill kynisk nok. Men Clinton la igjen hovedvekten på økonomien.

Militære konflikter[rediger | rediger kilde]

I Clinton-perioden var USA involvert i militære konflikter i Somalia (1993), Irak (mer eller mindre sammenhengende fra 1993 til 2000), Bosnia (1995), Afghanistan og Sudan (1998) og Kosovo (1999).

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Bortsett fra Andrew Johnson er Clinton den eneste sittende presidenten i USA som har blitt stilt for riksrett, etter at han hadde løyet om og fornektet sitt seksuelle forhold til praktikanten Monica Lewinsky (Richard Nixon gikk av i stedet for å bli stilt for riksretten).

Da Bill Clinton gikk av som president, mente 65 % av befolkningen at han gjorde en god jobb. Dette er det høyeste tallet målt for en president etter 2. verdenskrig.

Clinton ble i 2013 tildelt Presidentens frihetsmedalje.[1]

Karrieren etter presidentembetet[rediger | rediger kilde]

Helse: kampen mot aids, fattigdom og global oppvarming[rediger | rediger kilde]

Etter at han gikk av som president har Clinton fokusert på å bekjempe aids-epidemien, fattigdom og global oppvarming. Han startet Clinton Foundation til bekjempelse av disse problemene.[2]

Valgkamp for andre[rediger | rediger kilde]

Han har også vært aktiv for demokratene i alle store valg etter at han gikk av som president. Ved demokratenes primærvalg til presidentvalget i 2004 hjalp han kandidatene senator John Kerry, senator John Edwards og general Wesley Clark uten å støtte noen av dem offentlig. Da John Kerry ble kandidat, drev Clinton så mye valgkamp som helsen tillot. Han måtte gjennomføre en bypass hjerteoperasjon i september 2004, kun to måneder før valget.

Fra sommeren 2007 var Bill Clinton aktiv i sin kones valgkamp for nominasjonen som demokratenes presidentkandidat i 2008. I januar 2008 mottok han en del kritikk for sitt til tider sterke engasjement. Flere demokrater og mediafolk begynte å spørre seg om han var en løs kanon på dekk eller om han spilte en nøye uttenkt strategisk rolle. Spekulasjonene gikk videre om han kanskje var mer opptatt av sitt eget ettermæle som president enn av å hjelpe henne inn i Det hvite hus. Kritikken mot Clinton kom etter hans mange utfall mot den demokratiske motkandidaten Barack Obama i januar.[3] Han var imidlertid en støtte for Obama da nominasjonsprosessen var avsluttet og Obama var valgt som presidentkandidat for demokratene.[4]

Under President Barack Obamas valgkamp høsten 2012 var det Bill Clinton som formelt nominerte Obama til demokratenes presidentkandidat.[5]

Bill Clinton og Norge[rediger | rediger kilde]

Bill Clinton var den første sittende amerikanske president som besøkte Norge, i november 1999. Mens han oppholdt seg i Norge deltok han på et toppmøte i Oslo om Midtøsten med blant annet palestinernes leder Yasir Arafat og Israels statsminister Ehud Barak. Som eks-president besøkte Clinton Norge i mai 2007 på foredragsturné. Clinton besøkte Norge også våren 2001 og høsten 2003.

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Bill Clinton ble i 2000 tildelt Karlsprisen for hans bidrag til samarbeidet mellom USA og Europa, men også som takk til det amerikanske folk for deres bidrag til bygging av demokrati og velstand i Europa etter 1945.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «President Obama Honors 2013 Medal of Freedom Recipients», Det hvite hus, 20. november 2013.
  2. ^ Clinton skaffer billigere medisiner, NRK, 8. mai 2007
  3. ^ Fyhn, Morten: Hissig Clinton blir bedt om å roe seg, Aftenposten, 23. januar 2008
  4. ^ - Obama er USAs fremtid, NRK, 30. oktober 2010
  5. ^ Sammen mot fienden, NRK, 6. september 2012
  6. ^ Karlsprisens internettside: Der Karlspreisträger 2000 besøkt 28. juni 2014

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo.svg Wikiquote: Bill Clinton – sitater


Forgjenger:
 George H.W. Bush 
Amerikas forente staters president
Etterfølger:
 George W. Bush