Franklin Pierce

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Franklin Pierce
Franklin Pierce.jpg
Født23. november 1804[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
New Hampshire
Død8. oktober 1869[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (64 år)
New Hampshire
Gravlagt Old North CemeteryRediger på Wikidata
Ektefelle Jane Pierce (18341863)[5]Rediger på Wikidata
Far Benjamin PierceRediger på Wikidata
Mor Anna Kendrick PierceRediger på Wikidata
Søsken Benjamin Kendrick PierceRediger på Wikidata
Barn Benjamin Pierce, Franklin Pierce, Frank Robert PierceRediger på Wikidata
Utdannet ved Bowdoin College, Northampton Law School, Phillips Exeter AcademyRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Advokat, offiser
Embede
7 oppføringer
USAs president (18531857), medlem av Representantenes hus i USA (18331837), senator i USA (18371839), senator i USA (18391841), senator i USA (18411842), President-elect of the United States (18521853), Member of the New Hampshire House of RepresentativesRediger på Wikidata
Parti Det demokratiske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
USAs 14. president
4. mars 18534. mars 1857
VisepresidentWilliam R. King
ForgjengerMillard Fillmore
EtterfølgerJames Buchanan
Signatur
Franklin Pierces signatur

Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1852. Blå stater stemte for demokraten Franklin Pierce, og mellom-røde stater stemte for whig-kandidaten Winfield Scott. Demokraten Pierce seiret med 254 valgmannstemmer, mot 42 for Scott.

Franklin Pierce (født 23. november 1804, død 8. oktober 1869) var USAs 14. president. Pierce vant valget i 1852 med klar margin, men mistet mye av populariteten i de nordlige delstatene siden han var tilhenger av slaveriet. Han var ikke selv slaveeier, men de fleste demokrater på den tiden var positive til slavehold. Da det i New Hampshire i 1835 ble stiftet et selskap til bekjempelse av slaveriet, skrev Pierce til en venn: «Én ting må være meget tydelig for ethvert intelligent menneske. Bevegelsen som bekjemper slaveriet må knuses, eller det betyr slutten for unionen.»[6]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Pierce ble født i Hillborough, New Hampshire. Hans far Benjamin Pierce var en velkjent politiker som tjente som guvernør i New Hampshire. Pierce var født i en stor familie med åtte søsken, hvorav han var født som nummer sju.

Mellom 1820 og 1827 studerte Pierce jus ved Bowdoin College. I 1827 etablerte han en advokatpraksis i hjembyen i en ombygd låve tvers over veien fra familiens hus. In 1838, the family moved permanently to Concord, New Hampshire.

Pierce var utdannet jurist med eksamen i 1827. Han startet sin egen praksis. Hans politiske karriere startet i 1829 da han ble valgt inn i delstatsforsamlingen. Han var datidens yngste representant i senatet da han møtte for første gang i 1837, 32 år gammel.[trenger referanse] Han støttet James K. Polks kandidatur i 1844 og ble belønnet med en stilling som føderal statsadvokat.

I 1846 meldte han seg som menig i den frivillige militsen i krigen mot Mexico. Året etter ble han oberst etter Polks ønske, før han kort etterpå ble brigader. Han ble utnevnt som forhandler mellom de krigførende parter av general Scott.

Pierces hjem i Hillsborough som hans far bygde på den tiden da sønnen ble født.[7]

Veien til Det hvite hus[rediger | rediger kilde]

Da demokratene hadde sitt landsmøte i 1852, var ikke Pierce aktuell som presidentkandidat. Men de demokratiske toppkandidatene hadde alle mislyktes i å få det nødvendige to tredjedels flertall, så Pierce ble foreslått som en kompromisskandidat. Partiet var raskt blitt enig om en plattform bestående av entydig støtte til 1850-kompromisset og avvisning av ethvert forsøk på å ta opp spørsmålet om slavehold. Imidlertid stemte de 48 ganger og hadde utelukket alle de velkjente kandidatene før de nominerte Pierce, en ukjent outsider som endte med å bli valgt.[8]

Pierce var episkopal og sterkt påvirket av sin kone Jane Means Appleton (1806-63), en prestedatter fra Hampton i New Hampshire. Faren hennes hadde vært rektor for Bowdoin College der Pierce studerte.[9] De var imot Janes ekteskap med Pierce, og Jane selv gjorde hva hun kunne for å trekke sin mann bort fra politikken. Paret giftet seg i 1834 og fikk tre sønner. Da én sønn døde som nyfødt, og Jane mislikte Washington D.C., besluttet Pierce å trekke seg fra sin stilling som senator i 1842. Året etter døde Frank Robert, sønn nr 2, av tyfus. Da Pierce ble nominert til presidentkandidat, besvimte hans kone av nyheten. På en reise 6. januar 1853 sporet toget deres av, og sønnen Benny ble drept foran øynene på sine foreldre.[10] Da ulykken skjedde, var familien på vei til Concord for et siste besøk før de flyttet til Det hvite hus. Vognen de satt i, ble slynget ned en elvebredd i Massachusetts. Benny var drept på stedet. Jane kom aldri over sønnens dødsfall, og pådro seg i tillegg tuberkulose som svekket henne slik at hun måtte bæres da de flyttet ut av Det hvite hus.[11]

Selve presidentvalget vant han overlegent med 27 stater og 254 valgmannstemmer. I en alder av 48 år var han USAs yngste president til da.[12]

Presidentperioden[rediger | rediger kilde]

Jane Pierce var for lammet av sorg over Bennys død til å orke å bli med sin mann til innvielsen i Det hvite hus. Pierces presidentperiode ble heller ingen suksess. Han tok dårlige avgjørelser i utenrikspolitiske forhold og i konflikten mellom nordstater og sørstater. Det ble også sagt at han hadde et alvorlig alkoholproblem.[13]

Pierce utnevnte nye personer til viktige stillinger og begynte å redegjøre for en transkontinental jernbanelinje. Spørsmålet om slaveri prøvde Pierce å unngå ved å la det være en sak for den enkelte delstat. Dette førte til at motsetningene mellom nordstater og sørstater forverret seg, og borgerkrig ble en truende mulighet. Som et indirekte resultat ble det moderne republikanske partiet stiftet 28. februar 1853.

Etterhvert som perioden begynte å nærme seg slutten, minsket oppslutningen om Pierce, også blant hans egne. Mange feilgrep i både utenriks- og innenrikspolitikken sørget for at Pierce, selv om han ønsket det, ikke fikk gjenvalg under landsmøtet til demokratene.[trenger referanse] I stedet vant tidligere favoritt James Buchanan nominasjonen og senere valget.

Etter presidentperioden[rediger | rediger kilde]

Kona døde av tuberkulose i 1863. Pierce selv døde 8. oktober 1869 av levercirrhose.

Hans ettermæle var skjemmet av at han aldri tok et oppgjør med sørstatenes slavehold. Han ble husket som det arketypiske før-borgerkrigs doughface (= deigfjes), en nordstatsboer som tok sørstatenes side[14] og nektet å ta stilling til datidens store moralske spørsmål om å tillate slaveri eller forby det.[15]

I nyere tid reiste afroamerikanske jusstudenter krav om å fjerne statuen av ham i Concord.[16] I New Hampshire var det stort sett republikanerne som satt med makten etter den amerikanske borgerkrigen. De ønsket ingen statue av Pierce frem mot 1900. Som demokrat var Pierce valgt til president som et kompromiss, og han manglende evne til å virke samlende på partiet sitt, enten for eller imot slavehold, hadde skjøvet USA et skritt nærmere borgerkrig. Innbyggerne i Concord hadde til og med ved avstemning avgjort at de ikke ville gi Pierce noen velkomstparade i 1857 da han vendte hjem etter avsluttet presidentskap. Demokratene fikk både guvernør og delstatsforsamling i 1874; det skjedde ikke igjen før i 1912, da det republikanske partiet ble splittet mellom William Howard Taft og Theodore Roosevelt, noe som resulterte i en demokratisk valgseier. I New Hampshire var demokraten Samuel Felker guvernør 1913-15, og sørget for å få reist en statue av Franklin Pierce foran State House. Alt skjedde i hast, siden Felker ante at han neppe ville bli gjenvalgt. Man rakk å få bronsestatuen støpt og ferdig til avtalt dato, 15. oktober 1914. Til slutt gikk republikanerne med på en plassering av statuen helt i utkanten av plenen foran State House.[17]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christof Mauch: Franklin Pierce (1853–1857). Der rückwärtsgewandte Präsident. I: Christof Mauch (Hrsg.): Die amerikanischen Präsidenten. 5., fortgeführte und aktualisierte Auflage. München 2009, s. 163–169

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Millard Fillmore 
Amerikas forente staters 14. president
Etterfølger:
 James Buchanan 
personstubbDenne biografien er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)