Dan Quayle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dan Quayle
Dan Quayle
Født 4. februar 1947 (68 år)
Indianapolis i Indiana
Ektefelle Marilyn Tucker
Yrke Advokat og forretningsmann
Parti Det republikanske parti
Statsborger i USA
Alma mater DePauw University
USAs 44. visepresident
20. januar 1989–20. januar 1993
President George H.W. Bush
Forgjenger George H.W. Bush
Etterfølger Al Gore
Senator
3. januar 1981–3. januar 1989
Valgkrets Indiana
Forgjenger Birch Bayh
Etterfølger Dan Coats
Kongressrepresentant
3. januar 1977–3. januar 1981
Valgkrets Indianas 4. distrikt
Forgjenger J. Edward Roush
Etterfølger Dan Coats
Signatur
Dan Quayle sin signatur

James Danforth «Dan» Quayle (IPA: [ˈkweɪl], født 4. februar 1947 i Indianapolis) er en tidligere amerikansk republikansk politiker. Han var USAs 44. visepresident under George H.W. Bush 1989–1993, etter å ha vært kongressrepresentant for Indianas 4. distrikt 1977–1981 og senator for Indiana 1981–1989.

Han praktiserte som advokat før han ble valgt til Representantenes hus som 29-åring. At Bush foretrakk Quayle som sin visepresidentkandidat ved presidentvalget i 1988, ble møtt med en del skepsis, men Bush og Quayle vant valget. Quayle appellerte til republikanernes mer konservative velgergrupper.[1] Han er trolig blant visepresidentene som har vært mest involvert i utformingen av presidentens utenrikspolitikk.[2] Han avla offisielle besøk i 47 land, mange i Sør-Amerika og Asia.[3] Bush og Quayle tapte gjenvalg i 1992 mot demokratene Bill Clinton og Al Gore. Quayle stilte i de republikanske primærvalgene foran presidentvalget i 2000, men trakk seg tidlig og støttet den senere president George W. Bush.

Etter tiden som politiker har Quayle vært bosatt i Paradise Valley i Arizona, og leder en avdeling av investeringsselskapet Cerberus Capital Management, foruten å skjøtte flere styreverv.[3]

Familiebakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Dan og Marilyn Quayle på en skipsdåp i 1984.

Dan Quayle ble født i Indianapolis i Indiana som sønn av James C. Quayle og Martha Corinne Pulliam. Slektsnavnet Quayle stammer fra Man i Irskesjøen, og det var Dan Quayles oldefar, Robert Quayle, som utvandret fra fødebyen Douglas til Amerika på 1800-tallet.[4] Quayles morfar, Eugene C. Pulliam, grunnla Central Newspapers Inc., som eier dagsaviser som The Arizona Republic og The Indianapolis Star. James C. Quayle flyttet med familien til Arizona i 1955 for å lede en avdeling av svigerfarens medieimperium.[1] Selv om Quayle-familien var velstående, var Dan Quayle god for mindre enn én million dollar før presidentvalget i 1988.[5]

Etter å ha tilbragt mye av sin oppvekst i Arizona, ble Dan Quayle uteksaminert fra Huntington High School i Huntington i Indiana i 1965. Fra 16-årsalderen hadde jobb som avisbud, senere som journalist og lederskribent, i Huntington Herald-Press. Han fullførte collegeutdannelsen ved DePauw University med en bachelorgrad i statsvitenskap i 1969.[3]

Mellom 1969 og 1975 tjenestegjorde han i Nasjonalgarden i Indiana, og oppnådde grad av sersjant. Mens Quayle var i den overbemannede Nasjonalgarden, ble mange av hans jevnaldrede sendt i Vietnamkrigen. Han har benektet at foreldrene brukte sin innflytelse til å unngå at sønnen ble sendt til stridshandlingene i Vietnam.[6]

I løpet av militærtjenesten fullførte han en kandidatutdannelse i rettsvitenskap ved Indiana University i 1974. På kveldskurs i rettsvitenskap møtte han sin blivende ektefelle, legedatteren Marilyn Tucker.[7] Paret giftet seg i 1972, og har tre barn sammen, deriblant tidligere kongressrepresentant Ben Quayle.

Dan Quayle ble ansatt i avdelingen for forbrukerbeskyttelse hos Indianas generaladvokat i juli 1971. Senere samme år ble han administrativ sekretær for guvernør Edgar Whitcomb. Quayle var avdelingsdirektør for arvebeskatning ved skatteetaten i Indiana 1973–1974. Etter å ha fullført jusstudiet i 1974, kom Quayle inn i driften av familiens avis, Huntington Herald-Press. Han var også privatpraktiserende advokat i Huntington sammen med ektefellen.[3]

Tidlig politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Dan Quayle som nyvalgt kongressrepresentant i 1977.

I 1976 ble Quayle valgt til Representantenes hus fra Indianas 4. distrikt, etter å ha vunnet over den erfarne demokraten J. Edward Roush med 54,4 % av stemmene. To år senere ble Quayle gjenvalgt med den hittil største stemmeandelen i dette distriktet, 64,4 %.[8] I sin personlige stab ansatte han blant andre Dan Coats. Coats skaffet ham innflytelse i kristenkonservative miljøer, «det kristne høyre», i Indiana. På denne tiden hadde det kristne høyre en økende mobiliseringsevne og politisk innflytelse.[9]

I 1980 ble Quayle valgt inn i Senatet. Han slo demokraten Birch Bayh, som hadde sittet i tre perioder, med 53,8 % stemmene.[8] Med dette ble han Indianas hittil yngste senator, 33 år gammel. Valget gikk parallelt med presidentvalget, der republikaneren Ronald Reagan vant en klar seier, og tolv mandater i Senatet gikk fra demokrater til republikanere. Quayle har ment at valgseieren skyldtes misnøye med stor arbeidsledighet og høye renter.[10] Bidraget fra det kristne høyre hadde også vært viktig, skjønt Quayle ikke ville vedkjenne seg støtten fra blant andre Jerry Falwell.[11] Quayle mener at valgkampen mot Roush i 1976 var mer krevende enn valgkampen i 1980.[12]

Quayle skrev nok en gang valghistorie da han ble gjenvalgt i 1986 med den hittil største marginen i et delstatsdekkende valg i Indiana,[13] med 60,6 % av stemmene.[8] Valgseieren stod i klar motsetning til den nasjonale trenden; 7 av 12 republikanske senatorer som ble valgt første gang i 1980, ble ikke gjenvalgt dette året.[14]

Quayle håpet å få sitte i Senatets faste komiteer for utenriks- og finanssaker, men havnet i komiteene for militærtjeneste, budsjett og sysselsetting.[15] I sistnevnte komité ble Quayle leder for underkomiteen for sysselsetting og produktivitet. Som senator var Quayle i all hovedsak lojal til Reagans politikk.[1][13]

Visepresident 1989–1993[rediger | rediger kilde]

Presidentvalget i 1988[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1988

Quayle avlegger eden som visepresident i 1989.
Bush og Quayle spaserer mot Det ovale kontor.

George H.W. Bush uttalte at han ønsket at den nye visepresidenten skulle spille den samme rollen som han selv som visepresident under Ronald Reagan. Bush begynte sin utvelgelse en måned før republikanernes landsmøte i New Orleans i august 1988. De tre fremste kandidatene var Bob Dole, Jack Kemp og Dan Quayle, men Bush røpet ikke sin beslutning for Barbara Bush, Reagan eller Quayle før åpningen av landsmøtet. På landsmøtets andre dag presenterte han Quayle som sin foretrukne visepresidentkandidat.[16] Quayle tok tak i Bush' arm og sa «la oss gå og ta dem,» og etterlot et inntrykk av en nokså utradisjonell kandidat.[15]

Quayle ble enstemmig nominert til visepresidentkandidat. Han ble den første president- eller visepresidentkandidaten fra de store partiene som var født etter den andre verdenskrig. Ved å peke på Quayle, forsøkte Bush sannsynligvis å gi kandidaturet et mer ungdommelig preg og appell hos mer konservative velgergrupper.[11] Den republikanske staben var dårlig forberedt på pressens granskning av Quayles tjeneste i Nasjonalgarden.[16] Pressen spekulerte i Quayles golftur til Florida med to andre kongressrepresentanter og lobbyisten Paula Parkinson i 1980.[17][18] En politietterforskning i 1981 fant ikke bevis for noe straffbart.[19] Tvilen rundt Quayle dro mer oppmerksomhet bort fra Bush enn hva partiledelsen hadde forutsett.[20][21]

Demokratene nominerte guvernør Michael Dukakis fra Massachusetts og senator Lloyd Bentsen fra Texas til president- og visepresidentkandidat. Den republikanske valgkampen ble ledet av James Baker, som ikke hadde ønsket Quayle som visepresidentkandidat. Quayle hadde ikke arbeidet med sin nye stab før, og de ble ikke enige om hvordan han burde fremtre. I TV-debatten mellom visepresidentkandidatene i oktober ble Quayle utfordret på sin politiske erfaring, og svarte at han hadde like lang fartstid fra Kongressen som det John F. Kennedy hadde i 1960. Lloyd Bentsen repliserte: «Senator, du er ingen Jack Kennedy.»[22] Til tross for dette bunnpunktet i Quayles valgkamp, ledet Bush på meningsmålingene.

Mot slutten av valgkampen tok Quayle sterkere kontroll over staben, og gikk tilbake til sin frittalende stil.[22] Bildet av Quayle som en politisk lettvekter hadde likevel fått feste seg.[15] Et flertall av velgerne i 1988 ville ha foretrukket Lloyd Bentsen som visepresident, ifølge meningsmålinger.[23] Visepresidentkandidaten har liten betydning for stemmegivningen. Ved valget i november vant Bush og Quayle over Dukakis og Bentsen med 426 mot 168 valgmannsstemmer og en margin på 8 prosentpoeng av stemmene.[8]

Arbeid som visepresident[rediger | rediger kilde]

Bush og Quayle i 1989.
Quayle og Abdullah av Saudi-Arabia i 1990, like før Gulfkrigen.
Sentrale personer i Bush-administrasjonen blir orientert av forsvarssjef Colin Powell under Gulfkrigen i 1991.

President Bush gjorde til Quayle til sjef for Konkurransedyktighetsrådet samt den første formannen i Det nasjonale romfartsrådet. Oppnevnelsene kan betraktes som symboler på målene for presidentens politikk, heller enn instrumenter for å nå disse målene.[24] Som formann i romfartsrådet ville Quayle sikre jorden mot potensielle kollisjoner med asteroider.[25] Konkurransedyktighetsrådet ble stiftet som en ideell organisasjon under president Ronald Reagan i 1986. Rådet skulle være en støttespiller for amerikansk næringsliv som ville operere globalt for å bringe store selskaper til USA.

Quayle appellerte til velgere som holdt middelklassens tradisjonelle etikk og idealer som patriotisme og familieverdier høyt.[1] Med brodd mot «Hollywood- og mediaeliten»[26] ønsket han å bekjempe «moralsk forfall». Han mente at enkelte TV-programmer hadde en dårlig oppdragende effekt på ungdom, og medvirket til færre giftermål og flere skilsmisser. Han satte opptøyene i Los Angeles etter Rodney King-saken i 1992 i forbindelse med «moralsk forfall», og brukte alenemoren «Murphy Brown» i såpeoperaen med samme navn som et ofte sitert eksempel.[27][28]

Quayle ble gjenstand for latterliggjøring og vitsemakeri i media og befolkningen i et slikt omfang at arbeidet hans sjelden ble nevneverdig verdsatt. Media gjengav hyppig uttalelser fra Quayle som store deler av befolkningen oppfattet som komiske. Vitsemakingen bygget i stor grad på det etterlatte inntrykket av Quayles egne uttalelser, hans blonde, gutteaktige utseende eller hans illegtimitet.[23]

Presidentvalget i 1992[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Presidentvalget i USA 1992

I meningsmålinger i mars 1991 ble president Bush støttet av 89 % av velgerne, og ble fortsatt støttet av over halvparten i desember. Gode meningsmålinger, et svakere lederskap under stabssjef Samuel K. Skinner og presidentens uavklarte holdning til renominasjon gjorde at valgkampforberedelsene kom sent i gang. Det var en gryende bekymring i befolkningen for økonomien.[29]

En stor del av velgerne og republikanske strateger mente at Bush burde finne en annen visepresidentkandidat enn Quayle. Strategene ville heller ha Quayle som forsvarsminister. Utenriksminister James Baker, som ledet den republikanske valgkampen i 1988, var Quayles mest sannsynlige motkandidat.[30][31] Bush bekreftet sin tillit til Quayle, som ble enstemmig renominert til visepresident av republikanernes landsmøte i 1992.

Demokratene nominerte guvernør Bill Clinton fra Arkansas og senator Al Gore fra Tennessee. Den partiløse milliardæren Ross Perot fra Texas stilte også, og hadde viseadmiral James Stockdale som sin visepresidentkandidat. Time påpekte likhetene mellom Quayle og Gores alder, familiebakgrunn, ektefeller, religiøsitet, medietrening og politiske erfaring.[32] Quayle møtte Gore og Stockdale til TV-debatt, og meningsmålingene i etterkant var svært sprikende i spørsmålet om hvem som hadde vunnet.[33] Slik som de fleste debattene for visepresidentkandidater, hadde den liten innvirkning på valget,[34][35] som Clinton og Gore vant med 370 mot 168 valgmannstemmer og en margin på 5 % av stemmene. Perot fikk 19 % av stemmene, men ingen valgmannsstemmer.[8]

Senere år[rediger | rediger kilde]

Quayle taler til støtte for presidentkandidat Mitt Romney i 2011.

Quayle ble oppfordret til å stille som guvernørkandidat i Indiana i 1996, men skal ikke ha vært motivert, og mente at det ville være en fordel å være uten politiske verv en stund. Quayle avslo å stille i de republikanske primærvalgene foran presidentvalget samme år, og viste til sine plager med årebetennelse.[36][37]

Han skrev en bok om sin tid som visepresident, Standing Firm, som ble en bestselger. Hans andre bok, The American Family: Discovering the Values that Makes Us Strong, ble utgitt våren 1996, og en tredje bok, Worth Fighting For, i 1999. Han var formann i den politiske handlingskomiteen Campaign America i 1990-årene.

I april 1999 erklærte han sitt kandidatur i de republikanske primærvalgene foran presidentvalget i 2000. Med hentydning til George W. Bush sa Quayle at «vi vil ikke ha enda en kandidat som trenger arbeidstrening.»[37] I en prøvevotering i Iowa, det første primærvalget i rekken, fikk Quayle bare 3,9 % stemmene.[38] Quayle var erfaren, men svekket av ettermælet som visepresident.[36][37] Quayles fikk støtte fra blant andre de tidligere senatorene Mack Mattingly, Dan Coats og Spencer Abraham, de tidligere guvernørene Otis R. Bowen, John H. Sununu og Carroll A. Campbell, daværende guvernør Kirk Fordice og 11 kongressrepresentanter.[39] Han trakk kandidaturet i september 1999, og gav sin støtte til George W. Bush, som ble valgt.[36]

Quayle og ektefellen flyttet til Arizona i 1996.[40] Han avslo å stille som guvernørkandidat i Arizona i 2002.[41] I 1999 gikk han inn i Cerberus Capital Management, et av USAs største investeringsselskaper innen aktiv eierkapital, og leder selskapets avdeling for globale investeringer. Han er også involvert i den konservative tankesmien Hudson Institute, styreformann i Quayle and Associates, styremedlem i vannselskapet Heckmann Corporation og styremedlem i forretningsbanken Aozora Bank i Tokyo. Quayle har tidligere hatt styreverv i selskaper som K2 Sports, Amtran, Central Newspapers og BTC.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Warshaw, Shirley Anne (2010). «J. Danforth Quayle». I Purcell, L. Edward. Vice Presidents. A Biographical Dictionary (engelsk) (4 utg.). Infobase Publishing. s. 419–426. ISBN 978-0-8160-7707-6. 
  2. ^ Kengor, Paul (2000). «The Vice President, Secretary of State, and Foreign Policy». Political Science Quarterly (engelsk), 115 (2), s. 175. ISSN 0032-3195. 
  3. ^ a b c d «Biography. Vice President Dan Quayle» (engelsk). Vice President Dan Quayle. Besøkt 14. februar 2015. 
  4. ^ «Ancestry of Dan Quayle (b. 1947)» (engelsk). William Addams Reitwiesner Genealogical Services. 
  5. ^ Ponnuru, Ramesh (5. april 1999). «No Joke: Dan Quayle runs to win». National Review (engelsk). 
  6. ^ «After the Convention; Excerpts From Questioning of Quayle About Guard Role in Vietnam War». The New York Times (engelsk). 20. august 1988. 
  7. ^ Stanley, Alessandra (23. januar 1989). «Marilyn Quayle: A New Second Lady». Time (engelsk). 
  8. ^ a b c d e «James Danforth "Dan" Quayle» (engelsk). ourcampaigns.com. Besøkt 14. februar 2015. 
  9. ^ Lamb, Karl A. (1998). Reasonable Disagreement. Two U.S. Senators and the Choices They Make (engelsk). Taylor & Francis. s. 61. ISBN 0-8153-2801-X. 
  10. ^ Fenno (1989), s. 19.
  11. ^ a b Fritz, Sara (17. august 1988). «GOP Banks on Appeal to Youth, Women : Quayle 1st Baby-Boom Member for No. 2 Post». Los Angeles Times (engelsk). 
  12. ^ «Interview with J. Danforth Quayle». George H. W. Bush Oral History (engelsk). Miller Center. 12. mars 2002. Besøkt 18. februar 2015. 
  13. ^ a b O'Brien, Steven (1991). «Quayle, James Danforth». American Political Leaders. From Colonial Times to the Present (engelsk). s. 328. ISBN 0-87436-570-8. 
  14. ^ Margolis, Jon (6. november 1986). «Democrats Take Over Senate. 55-45 Edge. Dixon Wins Landslide». Chicago Tribune (engelsk). 
  15. ^ a b c «J. Danforth Quayle, 44th Vice President (1989-1993)» (engelsk). United States Senate. Besøkt 8. juli 2015. 
  16. ^ a b Lechelt (2009), s. 150–152.
  17. ^ Dowd, Maureen (24. august 1988). «Quayle Calls Allegation On Sex 'a Lot of Trash'». The New York Times. 
  18. ^ Williams, Jeannie (19. januar 1989). «Paula Parkinson's D.C. Return a Sad Affair». USA Today (engelsk), s. D2. 
  19. ^ «Inquiry Fildes No Evidence Parkinson Influenced Votes». The Washington Post (engelsk), s. A26. 24. september 1981. 
  20. ^ Oreskes, Michael (19. august 1988). «The Republicans in New Orleans; Convention Message is Garbled by Quayle Static». The New York Times (engelsk). 
  21. ^ Shapiro, Walter (29. august 1988). «The Republicans: The Quayle Quagmire». Time (engelsk). 
  22. ^ a b Lechelt (2009), s. 153–154.
  23. ^ a b Thomas, Jeannie B. (1997). «Dumb Blondes, Dan Quayle, and Hillary Clinton: Gender, Sexuality, and Stupidity in Jokes». The Journal of American Folklore (engelsk), 110 (437), s. 292–298. ISSN 0021-8715. 
  24. ^ Knutsen, Torbjørn L. (2010). «Angler. The Cheney Vice Presidency». Internasjonal politikk (norsk), 68 (3), s. 471. 
  25. ^ Thompson, Mark (16. mai 1990). «Quayle Backs Group's Effort To Head Off Asteroid Threat». Seattle Times (engelsk). Besøkt 4. januar 2012. 
  26. ^ Barbanel, Josh (11. juni 1992). «White House; Quayle, on Long Island, Puts Cuomo in the 'Elite'». The New York Times (engelsk). Besøkt 23. februar 2015. 
  27. ^ Hartman, Ann (1992). «Murphy Brown, Dan Quayle, and the American Family». Social Work (engelsk), 37 (5), s. 387–388. ISSN 0037-8046. 
  28. ^ Fiske, John (1996). Media Matters. Race and Gender in U.S. Politics (engelsk) (revidert utg.). University of Minnesota Press. s. 21–74. ISBN 978-0-8166-2463-8. 
  29. ^ Waterman, Richard W. (1996). «Storm Clouds on the Political Horizon: George Bush at the Dawn of the 1992 Presidential Election». Presidential Studies Quarterly (engelsk), 26 (2), s. 337–349. ISSN 0360-4918. 
  30. ^ Nelson, Jack (24. april 1990). «Dump Quayle? In GOP Circles, the Talk Is of Baker for VP in '92. Strategists assess negative ratings for current vice president and would make him the defense chief». Los Angeles Times (engelsk). 
  31. ^ Bumiller, Elisabeth (15. juli 2004). «Rumor has it that Cheney's on way out. Theory appears far-fetched but is making the rounds». San Francisco Chronicle (engelsk). Besøkt 7. juli 2015. 
  32. ^ Cloud, Stanley W. (19. oktober 1992). «Quayle vs. Gore». Time (engelsk). 
  33. ^ Rosenstiel, Tom (1993). Strange Bedfellows: How Television and the Presidential Candidates Changed American Politics, 1992 (engelsk). Hyperion Press. ISBN 0-7868-8022-8. 
  34. ^ Carlin, Diana B. og Bicak, Peter J. (1993). «Toward a Theory of Vice Presidential Debate Purposes: An Analysis of the 1992 Vice Presidential Debate». Argumentation and Advocacy (engelsk), 30 (2), s. 119–130. ISSN 1051-1431. 
  35. ^ Dugan, Andrew (10. oktober 2012). «Vice Presidential Debates Rarely Influence Voters» (engelsk). Gallup. Besøkt 10. juli 2015. 
  36. ^ a b c «Quayle Bows Out». NewsHour (engelsk). PBS. 27. september 1999. Arkivert fra originalen 19. januar 2014. 
  37. ^ a b c Putz, Andrew (2004). «Quayle Hunting. In search of Indiana's forgotten vice president». Indianapolis Monthly (engelsk) (11), s. 147–149 og 244–250. 
  38. ^ «The First GOP Test». NewsHour (engelsk). PBS. 14. august 1999. Arkivert fra originalen 9. november 2012. 
  39. ^ Gunzburger, Ron (27. september 1999). «Presidency 2000: J. Danforth "Dan" Quayle. (Republican - Arizona)» (engelsk). politics1.com. Besøkt 14. februar 2015. 
  40. ^ «Outlook: Dan Quayle on the tea party, Palin and Ross Perot». The Washington Post (engelsk). 5. april 2010. Besøkt 14. februar 2015. 
  41. ^ Ayres, B. Drummond jr. (11. februar 2001). «Political Briefing; From Arizona, Talk Of a Bid by Quayle». The New York Times (engelsk). Besøkt 14. februar 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fenno, Richard F. (1989). The Making of a Senator: Dan Quayle (engelsk). Washington, D.C.: CQ Press. ISBN 978-0-87187-506-8. 
  • Kengor, Paul (1994). «The Role of the Vice President during the Crisis in the Persian Gulf». Presidential Studies Quarterly (engelsk), 24 (4), s. 783–807. ISSN 0360-4918. 
  • Lechelt, Jac (2009). «Vice President Dan Quayle». Vice Presidency in Foreign Policy: From Mondale to Cheney (engelsk). El Paso: LFB Scholarly Publishing. s. 143–184. ISBN 978-1-59332-296-0. 
  • Quayle, Dan (1994). Standing Firm: A Vice-Presidential Memoir (engelsk). New York: HarperCollins. ISBN 978-0-06-017758-4. 
  • Quayle, Dan og Medved, Diane (1996). The American Family: Discovering the Values That Make Us Strong (engelsk). New York: HarperCollins. ISBN 978-0-06-017378-4. 
  • Quayle, Dan (1999). Worth Fighting For (engelsk). Nashville: Thomas Nelson. ISBN 978-0-8499-1606-9. 
  • Queenan, Joe (1992). Imperial Caddy: The Rise of Dan Quayle in America and the Decline and Fall of Practically Everything Else (engelsk). Hyperion Books. ISBN 978-1-56282-939-1. 
  • Werksman, Deborah, Yoder, Jeff og Yoder, Jeffrey (1992). What a Waste It Is to Lose One's Mind: The Unauthorized Autobiography of Dan Quayle (engelsk). Rose Communications. ISBN 978-0-9629162-2-9. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Dan Quayle – sitater
Wikisource Wikikilden: Dan Quayle – originaltekst