Henry L. Stimson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henry Lewis Stimson
Henry Lewis Stimson
Født 21. september 1867
New York City
Død 20. oktober 1950 (83 år)
Long Island i New York
Yrke Advokat, embetsmann
Parti Det republikanske parti
45. krigsminister i USA
1911 til 1913
Forgjenger Jacob M. Dickinson
Etterfølger Lindley Miller Garrison
46. utenriksminister i USA
1929 til 1933
Forgjenger Frank B. Kellogg
Etterfølger Cordell Hull
54. krigsminister i USA
1940 til 1945
Forgjenger Harry Hines Woodring
Etterfølger Robert P. Patterson

Henry Lewis Stimson (født 21. september 1867 i New York City, død 20. oktober 1950 i Long Island) er en tidligere amerikansk jurist, embetsmann og politiker kjent som USAs 45. og 54. krigsminister og som landets 46. utenriksminister i perioden 1929 til 1933 under president Herbert Hoover. Stimson innehadde også stillingen som generalguvernør på Filippinene i perioden 1927 til 1929. Stimson støttet en pragmatisk idealisme og tok som utenriksminister under Hoover tidlig avstand fra den amerikanske isolasjonismen, før han så gav sin støtte til Franklin D. Roosevelts tilnærming til utenrikspolitikken.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Stimson ble uteksaminert fra Yale University i 1888, hvor han også var medlem av det hemmelige foreningen Skull and Bones. I løpet av denne tiden møtte han Mabel Wellington White, som han giftet seg med noen år senere. Etter å ha studert videre med jus ved Harvard University i perioden 1888 til 1890, arbeidet han fra begynnelsen av 1891 i advokatfirmaet Root and Clark, hvor han i 1893 ble partner. Fra 1899 etablerte han en advokatpraksis i partnerskap med Bronson Winthrop. I 1906 ble Stimson aktor i staten New York, og i 1910 deltok han i valget for guvernørstillingen i staten New York som representant for det republikanske partiet, men uten å vinne valget. I 1911 ble Stimson utnevnt til krigsminister under president William Howard Taft, og denne stillingen beholdt han frem til Tafts avgang i 1913.

Ved utbruddet av første verdenskrig var Stimson en av fjorten offiserer i den amerikanske hæren som var blitt valgt av tidligere president Theodore Roosevelt til å skape en frivillig infanteridivisjon som skulle settes inn i tjeneste i Frankrike i 1917. Den amerikanske kongressen gav Roosevelt tillatelse til å skape fire slike divisjoner i samme mønster som Rough Riders, men daværende president Woodrow Wilson nektet å bruke disse enhetene, slik at treningen ble avsluttet og divisjonene oppløst. Stimson tjenestegjorde likevel i Frankrike som artillerioffiser, hvor han ble forfremmet til oberst i august 1918.

Diplomat og utenriksminister[rediger | rediger kilde]

I 1922 ble Stimson sendt på et diplomatisk oppdrag til Nicaragua på vegne av Calvin Coolidge og den amerikanske regjeringen, hvor han klarte å få slutt på borgerkrigen og lede vei for et nytt valg. I de to årene fra 1927 til 1929 var Stimson generalguvernør på Filippinene, og dermed representerte amerikanske interesser i landet. Som følge av sin embetsmanntjeneste ble han utnevnt til utenriksminister av president Herbert Hoover i mars 1928, og i løpet av sin periode i utenriksdepartementet la han grunnlaget for den såkalte Stimsondoktrinen, som et direkte resultat av Japans invasjon av Mandsjuria fra september 1931. Det var i den forbindelse at han i ettertid forble sterk kritisk til den japanske aggresjonen som kom til uttrykk i Asia. I tillegg skapte han gjennom sin utenrikspolitikk en mindre amerikansk innblanding rettet mot statene i Sør-Amerika.

Krigsminister i krigsårene[rediger | rediger kilde]

I juli 1940 ble Stimson som en aldrende mann igjen utnevnt til krigsminister i Krigsdepartementet av president Franklin D. Roosevelt. Valget av den republikanske Stinson ble på tross av den demokratiske Roosevelt-administrasjonen gjort på grunnlag av hans sterke motstand mot Nazi-regimet. Det var som krigsminister at Stimson i dagboken sin ti dager før angrepet på Pearl Harbor skrev om «hvordan vi skal manøvrere dem (japaneserne) i posisjon til å fyre av det første skuddet uten å tillate altfor mye fare for oss selv».[1]

Under andre verdenskrig administrerte Stimson ekspansjonen av den amerikanske hæren og luftforsvaret, hvor han innførte alminnelig verneplikt og gav amerikansk beskyttelse av konvoiene over Atlanterhavet til Storbritannia. I ly av sin stilling var han også aktivt ansvarlig for utviklingen av atombomben med direkte tilsyn over general Leslie Groves, som var øverste leder av Manhattanprosjektet. Som krigsminister satte han seg blant annet i motverge mot Morgenthauplanen, som gikk inn for en de-industrialisering og oppsplittelse av Tyskland, noe Stimson så på som en forbrytelse mot både sivilisasjonen og verdensøkonomien. Dette var vurderinger som Stinson også fikk med seg Roosevelt på.

Med sin advokatbakgrunn støttet han de opprinnelige ønskene til Roosevelt og Winston Churchill om å føre en rettferdig domstolsbehandling mot de ledende tyske krigsforbryterne, og Stimson stod sammen med krigdepartementet bak de første forslagene til en internasjonal rettsdomstol som president Harry S Truman siden gav sin støtte til. Stimsons forslag kom siden til uttrykk i Nürnbergprosessen. I september 1945 gikk Stimson av som krigsminister og pensjonerte seg fra offentlige verv, mye på grunn av at han ikke kom overens med Truman. Henry Lewis Stimson døde av naturlig alderdom den 20. oktober 1950 i Long Island. Stimson ble av senere sikkerhetsrådgiver og utenriksminister Henry Kissinger kalt "den mest utmerkede og sofistikerte offentlige tjenestemannen som Amerika hadde produsert i hele mellomkrigstiden".[2] Han fikk den amerikanske missilballistiske ubåten USS Henry L. Stimson oppkalt etter seg i 1965.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bruce Cumings, Parallax Visions: Making Sense of American-East Asian Relations. s. 47.
  2. ^ Henry Kissinger, Diplomacy. s. 375

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • On Active Service in Peace and War (1947)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cumings, Bruce: Parallax visions: making sense of American-East Asian relations. Duke University Press 1999. ISBN 0-8223-2924-7
  • Hodgson, Godfrey: The Colonel: The Life and Wars of Henry Stimson, 1867-1950. Knopf 1990. ISBN 978-0-394-57441-7
  • Kissinger, Henry: Diplomacy. Simon & Schuster. New York 1994. ISBN 978-0-671-51099-2
  • Malloy, Sean L.: Atomic Tragedy: Henry L. Stimson and the Decision to Use the Bomb Against Japan. Cornell University Press 2008. ISBN 978-0-801-44654-2
  • Morison, Elting E.: Turmoil and Tradition: A Study of the Life and Times of Henry L. Stimson. Francis Parkman Prize Edition. New York 2003. ISBN 978-0-965-65196-7

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Henry Lewis Stimson – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Henry L. Stimson – sitater