Zachary Taylor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Zachary Taylor
Zachary Taylor restored and cropped.png
Daguerreotypi av Zachary Taylor i uniform, ca. 1843–1845.
Født 24. november 1784
Barboursville i Virginia
Død 9. juli 1850 (65 år)
Washington, D.C.
Ektefelle Margaret Mackall Smith
Yrke Infanterioffiser
Parti Whig-partiet
USAs 12. president
4. mars 1849–9. juli 1850
Visepresident Millard Fillmore
Forgjenger James Knox Polk
Etterfølger Millard Fillmore
Signatur
{{{navn}}} sin signatur

Zachary Taylor (født 24. november 1784 i Barboursville i Virginia, død 9. juli 1850 i Washington, D.C.) var USAs 12. president fra mars 1849 til sin død i juli 1850. Før han ble president, var Taylor offiser i infanteriet, og avsluttet sin militære tjeneste som generalmajor. Innsatsen hans i den meksikansk-amerikanske krigen gjorde ham til nasjonalhelt, hvorpå han ble valgt til president. Taylor var den siste presidenten som ble valgt for Whig-partiet.

Taylors familie utvandret til Kentucky da han var barn, og plantasjen deres gjorde dem velstående. Han ble innrullert i hæren i 1808 og gjorde seg bemerket som kaptein i 1812-krigen. Han ledet oppbyggingen av befestninger langs elven Mississippi, og deltok i Black Hawk-krigen i 1832 som oberst. Innsatsen hans i den andre seminolekrigen vakte nasjonal oppmerksomhet og gav ham tilnavnet Old Rough and Ready, «Den gamle røffe og beredte». I 1845 ble Taylor sendt til Rio Grande i påvente av en amerikansk annektering av Texas. Den meksikansk-amerikanske krigen brøt ut i 1846, og Taylor ledet de amerikanske styrkene til seier i en rekke slag som kulminerte med slagene ved Palo Alto og Monterrey. Dette gjorde ham til nasjonalhelt, og en rekke politiske klubber ble dannet i ønske om å få ham til å stille ved presidentvalget i 1848.

Taylor var lite interessert i politikk, og meningene hans var uklare. Motvillig lot Taylor seg overbevise av Whig-partiet om å stille som deres kandidat. Ved presidentvalget vant han over Lewis Cass fra Det demokratiske parti. Kongressmann Millard Fillmore fra New York ble Taylors visepresident. Taylor inntok en tilbaketrukket rolle som president, til tross for at spenningene økte i spørsmålet om slaveriet. Mange ønsket å reforhandle Missouri-kompromisset av 1820 og åpne for slaveri i de nyvunnede territoriene i vest. Til tross for at han selv kom fra Sørstatene og eide slaver, ville ikke Taylor bidra til å utvide slaveriet. For å unngå en konflikt, oppfordret han nybyggerne i New Mexico og California til å lage grunnlover og søke opptak som delstater. Dette dannet bakteppet for kompromisset av 1850, som ble mulig etter hans død. Taylor døde plutselig av magesykdom i juli 1850.

Familiebakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Et daguerreotypi som er antatt å vise Margaret Taylor.

Zachary Taylor ble født den 24. november 1784 på en plantasje i Barboursville i Orange County i Virginia. Familien var plantasjeeiere av engelsk herkomst. Han var den første presidenten som ble født etter den amerikanske uavhengighetskrigen. Foreldrene var Richard Taylor, som hadde tjenestegjort som oberstløytnant i uavhengighetskrigen, og Sarah Dabney (født Strother). Han hadde seks brødre og tre søstre som vokste opp.[1][2] Zachary Taylor var etterkommer av William Brewster og Isaac Allerton, som ankom med «Mayflower» i 1620.[3][4] President James Madison var tremenningen hans.[5]

Familien var blant de som utvandret vestover fra Virginia. De slo seg ned ved elven Ohio i Kentucky, i området som skulle utvikle seg til Louisville. Taylor vokste opp i en liten tømmerhytte før familien fikk råd til å bygge et murhus. Den store veksten i Louisvilles økonomi og folketall var en fordel for Taylors far, som eide til sammen 40 km² land i Kentucky tidlig på 1800-tallet. Han eide 26 slaver som dyrket opp deler av eiendommen. Det fantes ikke noe skolevesen i nybyggersamfunnet i Kentucky, og Zachary Taylor fikk derfor bare sporadisk undervisning. En lærer mintes Taylor som lærenem. De første brevene hans viser et svakt grep om rettskrivning og grammatikk, og håndskriften hans ble senere sammenlignet med «en nært analfabet».[6][7]

Taylor giftet seg i juni 1810 med Margaret Mackall Smith, kalt «Peggy», som han hadde møtt høsten året før i Louisville. Hun var datter av Walter Smith, som hadde tjenestegjort som major i uavhengighetskrigen, og tilhørte en familie av plantasjeeiere fra Maryland.[8][9] Ekteparet fikk seks barn. To døtre døde som barn av infeksjonssykdom i 1820.[10] Datteren Sarah Knox Taylor giftet seg i juni 1835 med offiser og senere politiker Jefferson Davis, men døde av malaria tre måneder senere, 21 år gammel.[11] Døtrene Mary Elizabeth Taylor og Ann Margaret Mackall Taylor giftet seg begge med offiserer.[12] Sønnen Richard Taylor var general i sørstatshæren under den amerikanske borgerkrigen.[13]

Militærtjeneste[rediger | rediger kilde]

I det som ble kalt Chesapeake–Leopard-affæren, ble en amerikansk fregatt bordet av et britisk krigskip, noe som økte faren for krig. Kongressen økte offiserkorpset, noe som banet vei for en rekke nye offiserer, blant dem Taylor. Han gikk inn i det 7. infanteriregimentet som premierløytnant i mai 1808.[14][15] Taylor tilbragte mye av året 1809 i forfalne militærleire rundt New Orleans og Terre aux Boeufs, og ble forfremmet til kaptein i november 1810. Han hadde få oppgaver i militæret, og brukte desto mer tid på egne forretninger. I de påfølgende årene begynte han å kjøpe slaver og verdipapirer i Louisville.[9][14] Han kjøpte en plantasje i Louisville for 95 000 dollar og en annen i fylket Jefferson i Mississippi, som til sammen hadde over 200 slaver.[16]

Indianerkrigene[rediger | rediger kilde]

I juli 1811 ble han kalt til tjeneste som kommandant ved Fort Knox i Indiana-territoriet. Den forrige kommandanten hadde flyktet. Taylor gjenopprettet ro og orden ved forlegningen og ble berømmet av militærguvernør William Henry Harrison.[9][14] Taylor ledet forsvaret av Fort Harrison i Indiana-territoriet mot et indianerangrep under 1812-krigen, der amerikanerne var i konflikt med britene og deres indianske allierte. Taylor fikk stor anerkjennelse for dette, og ble midlertidig utnevnt til major. Senere samme år deltok han i generalmajor Samuel Hopkins' felttog, først i Indiana-territoriet, deretter til slagmarken ved Tippecanoe. Under et hevntokt for Tippecanoe måtte styrken gjøre retrett for indianere.[17][18] Taylor tok med seg familien til Fort Knox etter at voldelighetene tok slutt. Våren 1814 ble han kalt tilbake i tjeneste under brigadegeneral Benjamin Howard. I oktober det året ledet han byggingen av Fort Johnson, hærens siste fotfeste i den øvre delen av Mississippi-dalen. Ved Howards død noen uker senere ble Taylor beordret til å forlate fortet og gjøre retrett til Saint Louis. Han gikk tilbake til grad av kaptein da krigen endte i 1815, men ble utnevnt til major allerede samme år.[19][20]

Taylor var kommandant ved Fort Howard ved Green Bay i Wisconsin i to år, hvoretter han flyttet tilbake til Louisville og familien sin der. I april 1819 ble han forfremmet til oberstløytnant og fikk spise middag med president James Monroe.[21][22] Høsten 1821 forflyttet Taylor det 7. infanteriregimentet til Natchitoches i Louisiana, en nordlig utpost ved elven Red, hvor de bygde Fort Jesup. Samme høst ble Taylor forflyttet til Fort Robertson ved Baton Rouge, hvor han ble værende frem til februar 1824. De neste årene arbeidet han med rekruttering og organisering i militæret. Han kjøpte sin første plantasje i Lousiana, flyttet til Baton Rouge med familien for godt.[23][24]

I mai 1828 ble Taylor kalt tilbake i tjeneste, og var kommandant ved Fort Snelling ved elven Mississippi i Minnesota i ett år, deretter ved Fort Crawford i samme område i ett år.[25][26] Under opptakten til Black Hawk-krigen i april 1832 ble Taylor forfremmet til oberst i det 1. infanteriregimentet. Hele sommeren lå Taylor i kamp mot indianerhøvdingen Black Hawks styrker, hvorpå indianerne oppgav motstanden mot amerikansk ekspansjon i området. De neste årene forløp forholdsvis fredelig.[27][28]

Taylor ble sendt til Florida under opptakten til den andre seminolekrigen i 1837. Han bekjempet seminoleindianerne i slaget ved Okeechobeesjøen på juledagen samme år, en av de største trefningene under indianerkrigene på 1800-tallet. Taylor ble forfremmet til brigadegeneral, og overtok kommandoen over alle amerikanske styrker i Florida etter brigadegeneral Thomas Jesup i mai 1838. Taylor ble stadig mer anerkjent som militær leder, og fikk tilnavnet Old Rough and Ready, «Den gamle røffe og beredte», som spilte på hans militære meritter og sjuskete utseende.[29][30] Han begynte å interessere seg for politikk, og brevvekslet med president William Henry Harrison. I mai 1841 ble han stasjonert i Arkansas som kommandant for hæravdelingen i det sørvestlige USA; vest for elven Mississippi og sør for den 37. breddegrad. Disse årene var ikke like begivenhetsrike, og Taylor brukte vel så mye tid på forretningene sine som med militære spørsmål.[31][32]

Invasjonen av Mexico[rediger | rediger kilde]

Taylor under slaget ved Buena Vista, der han gav ordre til kaptein Bragg: Double-shot your guns and give 'em hell.[33] Udatert gravering etter maleri av W.H. Powell.

I påvente av en amerikansk annektering av Republikken Texas ble Taylor sendt til Fort Jesup i Louisiana i april 1844. Han ble beordret til å forsvare seg mot ethvert forsøk fra Mexico på å gjenvinne territoriet.[34][35] I juli 1845 var annekteringen nært forestående, og president James Knox Polk gav Taylor i oppdrag å gå inn i det omstridte grenseområdet mellom Texas og Mexico «ved eller i nærheten av Rio Grande.» Taylors styrker ble forlagt til Corpus Christi, hvor de frem til mars 1846 ventet på et meksikansk angrep.[36][37]

I mars 1846 rykket Taylors styrker frem til Rio Grande. Polk hadde mislyktes i å forhandle med Mexico, og en krig virket nært forstående. Noen uker senere ble en amerikansk styrke angrepet nært Rio Grande, hvorpå Polk underrettet Kongressen om at det hadde brutt ut krig mellom USA og Mexico.[38][39] Taylor ledet de kraftig undertallige, amerikanske styrkene til seier i slagene ved Palo Alto og Resaca de la Palma.[40][41] Seirene gjorde Taylor til folkehelt i USA, og noen uker senere ble han forfremmet til generalmajor. Pressen sammenlignet ham med George Washington og Andrew Jackson, som hadde vært generaler før de ble presidenter. Taylor nektet for å være interessert i å stille til valg. «En slik idé kom aldri opp i mitt hode, og den kommer trolig ikke opp i hodet til noen forstandig person,» skrev han i et brev.[42]

Den meksikanske byen Monterrey hadde blitt ansett som uinntagelig. Det lyktes likevel for Taylors styrker å påføre meksikanerne store tap og tvinge dem på retrett etter tre dagers beleiring. Taylor ble kritisert for å godta en våpenhvile fremfor å presse meksikanerne til kapitulasjon.[43][44] Etterpå ble halvparten av Taylors styrker sendt til Winfield Scotts beleiring av Veracruz. Den meksikanske generalen Antonio López de Santa Anna fikk kjennskap til dette, og angrep Taylors gjenværende styrker på 6 000 menn med 20 000 menn i slaget ved Buena Vista i februar 1847. Av Taylors styrker på 6 000 menn var bare noen få hundre profesjonelle soldater.[45][46] Likevel ble ikke flere enn 700 amerikanere drept eller såret, mot 1 500 meksikanere, og meksikanerne gjorde retrett.[a]

Den strategiske seieren ved Buena Vista gjorde at Taylor ble utnevnt til æresmedlem av Cincinnatiselskapet i New York. Han var også medlem av foreningen for veteraner fra den meksikansk-amerikanske krigen, Aztekerklubben av 1847.[47]

Taylor ble værende i Monterrey frem til november 1847, da han reiste tilbake til Louisiana. Selv om han var kommandant for hele hærens vestlige divisjon det neste året, var Taylors aktive militærtjeneste i praksis over. I desember fikk han en heltemottagelse i New Orleans og Baton Rouge, og den folkelige oppfatningen av ham ble grunnlaget for presidentvalgkampen i 1848.[48]

Presidentvalget i 1848[rediger | rediger kilde]

Valgkampplakat av Zachary Taylor og Millard Fillmore.
Fordelingen av valgmannsstemmer mellom Taylor og Cass.

Han anså seg selv som partiløs, var opptatt av et sterkt bankvesen, og mente at president Andrew Jackson ikke burde ha latt den andre sentralbanken kollapse i 1836. Taylor mente det var nytteløst å utvide slaveriet til de vestlige delene av USA, fordi hverken bomull eller sukker kunne dyrkes der gjennom en plantasjeøkonomi. Han var en standhaftig unionist som mente at nasjonale stridsspørsmål måtte løses uten å ty til separatisme. Han delte ikke Whig-partiets ønske om tollvern og kostbare investeringer i infrastruktur, men delte deres forvaltningspolitikk: Presidenten skulle ikke bruke vetoretten, såfremt lovforslag ikke var grunnlovsstridige; presidenten skulle ikke gripe inn i Kongressen; og man skulle tilstrebe konsensus, også i regjeringen. Denne politikken var Whig-partiets reaksjon på den sterke presidentmakten i den politiske tradisjonen etter Andrew Jackson.[49]

Allerede før seieren ved Buena Vista ble det dannet politiske klubber til støtte for Taylor som presidentkandidat. Han sanket uvanlig bred støtte på tvers av mange skillelinjer i amerikansk politikk; fra whiger og demokrater, fra nordstatspolitikere og sørstatspolitikere, og fra tilhengere og motstandere av nasjonalere ledere som Henry Clay og James Knox Polk. Sent i 1846 var Taylor mindre avvisende til å stille som presidentkandidat, og det ble klart at han stod nærmest Whig-partiet. Han fastholdt at han kun ville la seg velge som en uavhengig, ikke partilojal, politiker.[50] Taylor uttalte før Whig-partiets landsmøte i 1848 at han alltid hadde vært en whig i sine prinsipper, men anså seg selv som knyttet til tradisjonen etter Thomas Jefferson.[b][49]

Mange sørstatsfolk trodde at Taylor ville tillate en utvidelse av slaveriet til territoriene som var vunnet fra Mexico. Taylor antydet derimot at han ikke ville bruke vetoretten sin mot David Wilmots lovforslag, det såkalte Wilmot-forbeholdet, som ville forby dette. De fleste motstanderne av slaveriet støttet ikke Taylor, fordi han eide slaver, og fordi de ønsket en president som avskaffet alt slaveri. Whig-partiet håpet at Taylor som president ville sette bevarelsen av unionen foran alle andre hensyn.[49]

Noter[rediger | rediger kilde]

a.^ Anslåtte tapstall varierer betydelig. Encyclopedia Britannica oppgir 1 500 omkomne meksikanere og 700 amerikanere.[51] Hamilton oppgir 673 amerikanere som «drept eller såret», mot «minst 1 800» meksikanere.[52] Bauer oppgir 594 drepte, 1 039 sårede og 1 854 savnede meksikanere og 272 drepte, 387 sårede og 6 savnede amerikanere.[53]
b.^ Det jeffersonske demokratiet var blant de største strømningene i amerikansk politikk mellom 1790- og 1820-årene. Det var en antielitistisk strømning som særlig appellerte til plantasjeeiere i sør, selveiende bønder i nord og småkårsfolk i alminnelighet.[54]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bauer (1985), s. 1–2.
  2. ^ Hamilton (1941), s. 21–24 og 261–262.
  3. ^ Jones, Emma C. Brewster (1908). The Brewster Genealogy, 1566–1907: a Record of the Descendants of William Brewster of the "Mayflower," ruling elder of the Pilgrim church which founded Plymouth Colony in 1620 (engelsk). New York: Grafton Press. 
  4. ^ Otto, Julie Helen og Roberts, Gary Boyd (1995). Ancestors of American Presidents (engelsk). Santa Clarita: New England Historic Genealogical Society. ISBN 0-936124-19-9. 
  5. ^ Hamilton (1941), s. 22 og 259.
  6. ^ Bauer (1985), s. 2–4.
  7. ^ Hamilton (1941), s. 25–29.
  8. ^ Bauer (1985), s. 8–9.
  9. ^ a b c Hamilton (1941), s. 35–38.
  10. ^ Bauer (1985), s. 38.
  11. ^ Bauer (1985), s. 69–70.
  12. ^ Bauer (1985), s. 48–49 og 248.
  13. ^ Eisenhower (2008), s. 138–139.
  14. ^ a b c Bauer (1985), s. 5–10.
  15. ^ Hamilton (1941), s. 33.
  16. ^ Anti-Slavery Reporter (engelsk), 3 (36), s. 194–195. 1. desember 1848. 
  17. ^ Bauer (1985), s. 13–19.
  18. ^ Hamilton (1941), s. 39–46.
  19. ^ Bauer (1985), s. 20–30.
  20. ^ Hamilton (1941), s. 47–59.
  21. ^ Bauer (1985), s. 30–35.
  22. ^ Hamilton (1941), s. 59–64.
  23. ^ Bauer (1985), s. 40–47.
  24. ^ Hamilton (1941), s. 70–77.
  25. ^ Bauer (1985), s. 47–59.
  26. ^ Hamilton (1941), s. 77–82.
  27. ^ Bauer (1985), s. 59–74.
  28. ^ Hamilton (1941), s. 83–109.
  29. ^ Bauer (1985), s. 75–95.
  30. ^ Hamilton (1941), s. 122–141.
  31. ^ Bauer (1985), s. 96–110.
  32. ^ Hamilton (1941), s. 142–155.
  33. ^ Bauer, K. Jack (1974). The Mexican War, 1846–1848 (engelsk). New York: Macmillan. s. 216. ISBN 0-8032-6107-1. 
  34. ^ Bauer (1985), s. 111.
  35. ^ Hamilton (1941), s. 156–158.
  36. ^ Bauer (1985), s. 116–123.
  37. ^ Hamilton (1941), s. 158–165.
  38. ^ Bauer (1985), s. 123–129 og 166.
  39. ^ Hamilton (1941), s. 170–177 og 195.
  40. ^ Bauer (1985), s. 152–162.
  41. ^ Hamilton (1941), s. 181–190.
  42. ^ Hamilton (1941), s. 198–199.
  43. ^ Bauer (1985), s. 166–185.
  44. ^ Hamilton (1941), s. 207–216.
  45. ^ Bauer (1985), s. 186–207.
  46. ^ Hamilton (1941), s. 217–242.
  47. ^ Breithaupt, Richard Hoag jr. (1998). Aztec Club of 1847 Military Society of the Mexican War (engelsk). Walika Publishing Company. s. 3. ISBN 978-1-886085-05-3. 
  48. ^ Hamilton (1941), s. 248–255.
  49. ^ a b c «Zachary Taylor: Campaigns and Elections». American President: A Reference Resource (engelsk). Miller Center of Public Affairs. Besøkt 31. mars 2015. 
  50. ^ Hamilton (1951), s. 38–44.
  51. ^ Pletcher, Kenneth (2006). «Battle of Buena Vista». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 30. mars 2015. 
  52. ^ Hamilton (1941), s. 241.
  53. ^ Bauer (1985), s. 205–206.
  54. ^ Banning, Lance (1978). Jeffersonian Persuasion: Evolution of a Party Ideology (engelsk). Ithaca: Cornell University Press. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bauer, K. Jack (1985). Zachary Taylor: Soldier, Planter, Statesman of the Old Southwest (engelsk). Baton Rouge: Louisiana State University Press. ISBN 0-8071-1237-2. 
  • Eisenhower, John S.D. (2008). Zachary Taylor (engelsk). New York: Times Books. ISBN 978-0-8050-8237-1. 
  • Hamilton, Holman (1941–1951). Zachary Taylor: Soldier of the Republic (engelsk). Indianapolis: Bobbs-Merrill Company.  [2 bind]
  • Holt, Michael F. (1999). The Rise and Fall of the American Whig Party: Jacksonian Politics and the Onset of the Civil War (engelsk). New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-505544-3. 
  • Lahlum, Hans Olav (2012). Presidentene. Fra George Washington til Barack Obama (norsk) (2 utg.). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-39559-9. 
  • Lewis, Felice Flanery (2010). Trailing Clouds of Glory: Zachary Taylor's Mexican War Campaign and His Emerging Civil War Leaders (engelsk). Tuscaloosa: University of Alabama Press. ISBN 978-0-8173-1678-5. 
  • McKinley, Silas B. og Bent, Silas (1946). Old Rough and Ready: The Life and Times of Zachary Taylor (engelsk). New York: Vanguard Press. 
  • Silbey, Joel H. (2009). Party Over Section: The Rough and Ready Presidential Election of 1848 (engelsk). Lawrence: University Press of Kansas. ISBN 978-0-7006-1640-4. 
  • Smith, Elbert B. (1988). The Presidencies of Zachary Taylor and Millard Fillmore (engelsk). Lawrence: University Press of Kansas. ISBN 0-7006-0362-X.