Zachary Taylor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Zachary Taylor
Zachary Taylor restored and cropped.png
Daguerreotypi av Zachary Taylor i uniform, ca. 1843–1845.
Født 24. november 1784
Barboursville i Virginia
Død 9. juli 1850 (65 år)
Washington, D.C.
Mage-tarmkatarr
Ektefelle Margaret Mackall Smith
Yrke Infanterioffiser
Parti Whigene
Statsborger i USA
USAs 12. president
4. mars 1849–9. juli 1850
Visepresident Millard Fillmore
Forgjenger James Knox Polk
Etterfølger Millard Fillmore
Signatur
{{{navn}}} sin signatur

Zachary Taylor (født 24. november 1784 i Barboursville i Virginia, død 9. juli 1850 i Washington, D.C.) var USAs 12. president fra mars 1849 til sin død i juli 1850. Før han ble president, var Taylor offiser i infanteriet, og avsluttet sin militære tjeneste som generalmajor. Innsatsen hans i den meksikansk-amerikanske krigen gjorde ham til folkehelt, hvorpå han ble valgt til president. Taylor var den siste presidenten som ble valgt for whigene.

Taylors familie utvandret til Kentucky da han var barn, og plantasjen deres gjorde dem velstående. Han ble innrullert i hæren i 1808 og gjorde seg bemerket som kaptein i 1812-krigen. Han ledet oppbyggingen av befestninger langs elven Mississippi, og deltok i Black Hawk-krigen i 1832 som oberst. Innsatsen hans i den andre seminolekrigen vakte nasjonal oppmerksomhet og gav ham tilnavnet «Den gamle røffe og beredte», på engelsk Old Rough and Ready. I 1845 ble Taylor sendt til Rio Grande i påvente av en amerikansk annektering av Texas. Den meksikansk-amerikanske krigen brøt ut i 1846, og Taylor ledet de amerikanske styrkene til seier i en rekke slag som kulminerte med slagene ved Palo Alto og Monterrey. Dette gjorde ham til folkehelt, og en rekke politiske klubber ble dannet med ønske om å få ham til å stille ved presidentvalget i 1848.

Taylor var lite interessert i politikk, og meningene hans var uklare. Motvillig lot Taylor seg overbevise av whigene om å stille som deres kandidat. Ved presidentvalget vant han over Lewis Cass fra Det demokratiske parti. Kongressmann Millard Fillmore fra New York ble Taylors visepresident. Taylor inntok en tilbaketrukket rolle som president, til tross for at spenningene økte i spørsmålet om slaveriet. Mange ønsket å reforhandle Missouri-kompromisset av 1820 og åpne for slaveri i de nyvunnede territoriene i vest. Til tross for at han selv kom fra Sørstatene og eide slaver, ville ikke Taylor bidra til å utvide slaveriet. For å unngå en konflikt, oppfordret han nybyggerne i New Mexico og California til å lage grunnlover og søke opptak som delstater. Dette dannet bakteppet for kompromisset av 1850, som ble mulig etter hans død. Taylor døde plutselig av magesykdom i juli 1850.

Familiebakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Zachary Taylor ble født den 24. november 1784 på en plantasje i Barboursville i Orange County i Virginia. Familien var plantasjeeiere av engelsk herkomst. Han var den første presidenten som ble født etter den amerikanske uavhengighetskrigen. Foreldrene var Richard Lee Taylor, som hadde tjenestegjort som oberstløytnant i uavhengighetskrigen, og Sarah Dabney (født Strother). Han hadde seks brødre og tre søstre som vokste opp.[1][2] Zachary Taylor ble oppdratt som anglikansk kristen.[3] Han var etterkommer av William Brewster og Isaac Allerton, som ankom med «Mayflower» i 1620.[4][5] President James Madison var tremenningen hans.[6]

Zachary Taylors barndomshjem på plantasjen i Louisville. Huset ble bygd i 1790 og oppført i National Register of Historic Places i 1966.[7]

Familien var blant de som utvandret vestover fra Virginia. De slo seg ned ved elven Ohio i Kentucky, i området som skulle utvikle seg til Louisville. Taylor vokste opp i en liten tømmerhytte før familien fikk råd til å bygge et murhus. Den store veksten i Louisvilles økonomi og folketall var en fordel for Taylors far, som eide til sammen 40 km² land i Kentucky tidlig på 1800-tallet. Han eide 26 slaver som dyrket opp deler av eiendommen. Faren ble valgt til begge kamrene i Kentuckys delstatsforsamling, og stemte som valgmann mellom 1812 og 1824 på Thomas Jefferson, James Madison, James Monroe og Henry Clay. Det fantes ikke noe skolevesen i nybyggersamfunnet vestpå, og Zachary Taylor fikk derfor bare sporadisk undervisning. En lærer mintes Taylor som lærenem. De første brevene hans viser et svakt grep om rettskrivning og grammatikk, og håndskriften hans ble senere sammenlignet med «en nært analfabet».[8][9]

Taylor giftet seg i juni 1810 med Margaret Mackall Smith, kalt «Peggy», som han hadde møtt høsten året før i Louisville. Hun var datter av Walter Smith, som hadde tjenestegjort som major i uavhengighetskrigen, og tilhørte en familie av plantasjeeiere fra Maryland.[10][11] Ekteparet fikk seks barn. To døtre døde som barn av infeksjonssykdom i 1820.[12] Datteren Sarah Knox Taylor giftet seg i juni 1835 med offiser og senere politiker Jefferson Davis, men døde av malaria tre måneder senere, 21 år gammel.[13] Døtrene Mary Elizabeth Taylor og Ann Margaret Mackall Taylor giftet seg begge med offiserer.[14] Sønnen Richard Taylor var general i konføderasjonens hær under den amerikanske borgerkrigen.[15]

Militærtjeneste[rediger | rediger kilde]

I det som ble kalt Chesapeake–Leopard-affæren, ble en amerikansk fregatt i 1807 bordet av et britisk krigskip, noe som økte faren for krig. Kongressen økte offiserkorpset, noe som banet vei for en rekke nye offiserer, blant dem Taylor. Han gikk inn i det 7. infanteriregimentet som premierløytnant i mai 1808.[16][17] Taylor tilbragte mye av året 1809 i forfalne militærleire rundt New Orleans og Terre aux Boeufs, og ble forfremmet til kaptein i november 1810. Han hadde få oppgaver i militæret, og brukte desto mer tid på egne forretninger. I de påfølgende årene begynte han å kjøpe slaver og verdipapirer i Louisville.[11][16] Han kjøpte en plantasje i Louisville for 95 000 dollar og en annen i fylket Jefferson i Mississippi, som til sammen hadde over 200 slaver.[18]

Indianerkrigene[rediger | rediger kilde]

I juli 1811 ble han kalt til tjeneste som kommandant ved Fort Knox i Indiana-territoriet. Den forrige kommandanten hadde flyktet. Taylor gjenopprettet ro og orden ved forlegningen og ble berømmet av militærguvernør William Henry Harrison.[11][16] Taylor ledet forsvaret av Fort Harrison i Indiana-territoriet mot et indianerangrep under 1812-krigen, der amerikanerne var i konflikt med britene og deres indianske allierte. Taylor fikk stor anerkjennelse for dette, og ble midlertidig utnevnt til major. Senere samme år deltok han i generalmajor Samuel Hopkins' felttog, først i Indiana-territoriet, deretter til slagmarken ved Tippecanoe. Under et hevntokt for Tippecanoe måtte styrken gjøre retrett for indianere.[19][20] Taylor tok med seg familien til Fort Knox etter at voldelighetene tok slutt. Våren 1814 ble han kalt tilbake i tjeneste under brigadegeneral Benjamin Howard. I oktober det året ledet han byggingen av Fort Johnson, hærens siste fotfeste i den øvre delen av Mississippi-dalen. Ved Howards død noen uker senere ble Taylor beordret til å forlate fortet og gjøre retrett til Saint Louis. Han gikk tilbake til grad av kaptein da krigen endte i 1815, men ble utnevnt til major allerede samme år.[21][22]

Taylor var kommandant ved Fort Howard ved Green Bay i Wisconsin i to år, hvoretter han flyttet tilbake til Louisville og familien sin der. I april 1819 ble han forfremmet til oberstløytnant og fikk spise middag med president James Monroe.[23][24] Høsten 1821 forflyttet Taylor det 7. infanteriregimentet til Natchitoches i Louisiana, en nordlig utpost ved elven Red, hvor de bygde Fort Jesup. Samme høst ble Taylor forflyttet til Fort Robertson ved Baton Rouge, hvor han ble værende frem til februar 1824. De neste årene arbeidet han med rekruttering og organisering i militæret. Han kjøpte sin første plantasje i Lousiana og flyttet til Baton Rouge med familien for godt.[25][26]

I mai 1828 ble Taylor kalt tilbake i tjeneste, og var kommandant ved Fort Snelling ved elven Mississippi i Minnesota i ett år, deretter ved Fort Crawford i samme område i ett år.[27][28] Under opptakten til Black Hawk-krigen i april 1832 ble Taylor forfremmet til oberst i det 1. infanteriregimentet. Hele sommeren lå Taylor i kamp mot indianerhøvdingen Black Hawks styrker, hvorpå indianerne oppgav motstanden mot amerikansk ekspansjon i området. De neste årene forløp forholdsvis fredelig.[29][30]

Taylor ble sendt til Florida under opptakten til den andre seminolekrigen i 1837. Han bekjempet seminoleindianerne i slaget ved Okeechobeesjøen på juledagen samme år, en av de største trefningene under indianerkrigene på 1800-tallet. Taylor ble forfremmet til brigadegeneral, og overtok kommandoen over alle amerikanske styrker i Florida etter brigadegeneral Thomas Jesup i mai 1838. Taylor ble stadig mer anerkjent som militær leder, og fikk tilnavnet «Den gamle røffe og beredte», på engelsk Old Rough and Ready, som spilte på hans militære meritter og sjuskete utseende.[31][32] Han begynte å interessere seg for politikk, og brevvekslet med president William Henry Harrison. I mai 1841 ble han stasjonert i Arkansas som kommandant for hæravdelingen i det sørvestlige USA; vest for elven Mississippi og sør for den 37. breddegrad. Disse årene var ikke like begivenhetsrike, og Taylor brukte vel så mye tid på forretningene sine som på militære spørsmål.[33][34]

Invasjonen av Mexico[rediger | rediger kilde]

I påvente av en amerikansk annektering av Republikken Texas ble Taylor sendt til Fort Jesup i Louisiana i april 1844. Han ble beordret til å forsvare seg mot ethvert forsøk fra Mexico på å gjenvinne territoriet.[35][36] I juli 1845 var annekteringen nært forestående, og president James Knox Polk gav Taylor i oppdrag å gå inn i det omstridte grenseområdet mellom Texas og Mexico. Taylors styrker ble forlagt til Corpus Christi, hvor de frem til mars 1846 ventet på et meksikansk angrep.[37][38]

I mars 1846 rykket Taylors styrker frem til Rio Grande. Polk hadde mislyktes i å forhandle med Mexico, og en krig virket nært forstående. Noen uker senere ble en amerikansk styrke angrepet nært Rio Grande, hvorpå Polk underrettet Kongressen om at det hadde brutt ut krig mellom USA og Mexico.[39][40] Taylor ledet de undertallige amerikanske styrkene til seier i slagene ved Palo Alto og Resaca de la Palma.[41][42] Seirene gjorde Taylor til folkehelt i USA, og noen uker senere ble han forfremmet til generalmajor. Pressen sammenlignet ham med George Washington og Andrew Jackson, som hadde vært generaler før de ble presidenter. Taylor nektet for å være interessert i å stille til valg. «En slik idé kom aldri opp i mitt hode, og den kommer trolig ikke opp i hodet til noen forstandig person,» skrev han i et brev.[43]

Taylor under slaget ved Buena Vista, der han gav ordre til kaptein Bragg: Double-shot your guns and give 'em hell.[44] Udatert gravering etter maleri av W.H. Powell.

Den meksikanske byen Monterrey hadde blitt ansett som uinntagelig. Det lyktes likevel for Taylors styrker å påføre meksikanerne store tap og tvinge dem på retrett etter tre dagers beleiring. Taylor ble kritisert for å godta en våpenhvile fremfor å presse meksikanerne til kapitulasjon.[45][46] Etterpå ble halvparten av Taylors styrker sendt til Winfield Scotts beleiring av Veracruz.

Den meksikanske generalen Antonio López de Santa Anna fikk kjennskap til forflytningen, og angrep Taylors gjenværende styrker på 6 000 menn med 20 000 menn i slaget ved Buena Vista i februar 1847. Av Taylors styrker på 6 000 menn var bare noen få hundre profesjonelle soldater.[47][48] Likevel ble ikke flere enn 700 amerikanere drept eller såret, mot 1 500 meksikanere, og meksikanerne ble tvunget til å gjøre retrett.[a]

Den strategiske seieren ved Buena Vista gjorde at Taylor ble utnevnt til æresmedlem av Cincinnatiselskapet i New York. Han var også medlem av foreningen for veteraner fra den meksikansk-amerikanske krigen, Aztekerklubben av 1847.[49]

Taylor ble værende i Monterrey frem til november 1847, da han reiste tilbake til Louisiana. Selv om han var kommandant for hele hærens vestlige divisjon det neste året, var Taylors aktive militærtjeneste i praksis over. I desember fikk han en heltemottagelse i New Orleans og Baton Rouge, og den folkelige oppfatningen av ham ble grunnlaget for presidentvalgkampen i 1848.[50]

Presidentvalget i 1848[rediger | rediger kilde]

Partitilhørighet[rediger | rediger kilde]

Valgkampplakat av Zachary Taylor og Millard Fillmore.

Han anså seg selv som partiløs, var sterkt uenig i demokratenes pengepolitikk, og mente at president Andrew Jackson ikke burde ha latt den andre sentralbanken kollapse i 1836. Taylor så det som nytteløst å utvide slaveriet til de vestlige delene av USA, fordi hverken bomull eller sukker kunne dyrkes der gjennom en plantasjeøkonomi. Han var en standhaftig unionist som mente at nasjonale stridsspørsmål måtte løses uten å ty til separatisme. Han delte ikke whigenes ønske om tollvern og kostbare investeringer i infrastruktur, men delte deres forvaltningspolitikk: Presidenten skulle ikke bruke vetoretten, såfremt lovforslag ikke var grunnlovsstridige; presidenten skulle ikke gripe inn i Kongressen; og man skulle tilstrebe konsensus, også i regjeringen. Denne politikken var whigenes reaksjon på den sterke presidentmakten i den politiske tradisjonen etter Andrew Jackson.[51]

Allerede før seieren ved Buena Vista ble det dannet politiske klubber til støtte for Taylor som presidentkandidat. Han sanket uvanlig bred støtte på tvers av mange skillelinjer i amerikansk politikk; fra whiger og demokrater, fra nordstatspolitikere og sørstatspolitikere, og fra tilhengere og motstandere av nasjonale ledere som Henry Clay og James Knox Polk. Sent i 1846 var Taylor mindre avvisende til å stille som presidentkandidat, og det ble klart at han stod nærmest whigene. Han fastholdt at han kun ville la seg velge som en uavhengig, ikke partilojal, politiker.[52][53] Taylor uttalte før whigenes landsmøte i 1848 at han alltid hadde vært en whig i sine prinsipper, men anså seg selv som knyttet til tradisjonen etter Thomas Jefferson.[b][51]

Mange sørstatsfolk trodde at Taylor ville tillate en utvidelse av slaveriet til territoriene som var vunnet fra Mexico. Taylor antydet derimot at han ikke ville bruke vetoretten sin mot David Wilmots lovforslag, det såkalte Wilmot-forbeholdet, som ville forby dette. De fleste motstanderne av slaveriet støttet ikke Taylor, fordi han eide slaver, og fordi de ønsket en president som avskaffet alt slaveri. Whigene håpet at Taylor som president ville sette bevarelsen av unionen foran alle andre hensyn.[51]

Nominasjon og valgkamp[rediger | rediger kilde]

Fordelingen av valgmannsstemmer mellom Taylor og Cass.

På whigenes landsmøte i Philadelphia i juni 1848 ble Taylor raskt nominert til president, på bekostning av senator Henry Clay fra Kentucky, general Winfield Scott fra New Jersey og senator Daniel Webster fra Massachusetts. Whigene fra nord var rasende over at partiet hadde nominert en slaveeier fra sør, en «bomullswhig», og Webster avslo tilbudet om å bli nominert til visepresident.[54] I et forsøk på å forsone partiet, ble kongressmann Millard Fillmore fra New York nominert til visepresident. Løsningen gjorde at alle fløyene i partiet var misfornøyde med nominasjonen.[55][56] En korrespondent for The Economist mente at et parti «aldri før i republikkens historie hadde tatt så uedle og prinsippløse steg» for å vinne politisk makt.[57] Taylor var ikke til stede på landsmøtet, og fikk ikke brevet med beskjed om nominasjonen før flere uker senere.[58]

Tidligere president Martin Van Buren var motstander av slaveriet, og forsøkte uten hell å bli nominert for demokratene før han stilte til valg for Den frie jords parti. Han fikk støtte fra en del likesinnede demokrater, men mange whiger vegret seg for å støtte ham.[51][59] Demokratene nominerte senator Lewis Cass fra Michigan. Taylors valgkamp ble organisert av senator John J. Crittenden fra Kentucky, en venn og tidlig politisk støttespiller. Taylor selv foretrakk å ikke møte velgere eller skrive om sine politiske synspunkter, og valgkampen ble dominert av spørsmål om personlig egnethet.[59][60] Whigene beskyldte Cass for korrupsjon og uærlighet, mens demokratene karakteriserte Taylor som vulgær, ukultivert, ondskapsfull og grådig.[59] Sent i valgkampen kom Daniel Webster med en kjærkommen støtteerklæring til Taylor.[60] Taylor, Cass og Van Buren fikk henholdsvis 47,3 %, 42,5 % og 10,1 % av stemmene. Taylor og Cass fikk et flertall av stemmene i 15 delstater hver, mens Van Buren ikke vant i noen delstat. Taylor vant presidentvalget 163–127 i valgmannskollegiet.[51]

Taylor skrev seg aldri inn valgmanntallet, og stemte heller ikke ved presidentvalget i 1848.[61][62]

President 1849–1850[rediger | rediger kilde]

Tiltredelse og regjeringsdannelse[rediger | rediger kilde]

President Taylor (i midten, foran) og regjeringen, sittende fra venstre: Justisminster Johnson, finansminister Meredith, marineminister Preston, krigsminister Crawford, postminister Collamer, innenriksminister Ewing og utenriksminister Clayton.
Offisielt portrett av president Zachary Taylor i Det hvite hus.

Etter å ha vunnet valget, søkte ikke Taylor avskjed fra militæret før sent i januar 1849. Taylor var den første amerikanske presidenten uten tidligere politisk erfaring. Han brukte månedene etter valget til å sette sammen en regjering. Han var hemmelighetsfull om sine vurderinger, til andre whigers frustrasjon. Til tross for at han mislikte partilojalitet og politisk spill, fikk han en strøm av henvendelser fra personer som ønsket å arbeide for ham.[63]

Taylor ville ikke utnevne noen demokrater, men ønsket å gjenspeile ulike interesser, og sørget derfor for en geografisk spredning. Han unngikk å utnevne fremtredende whiger, og tilsidesatte åpenbare ministeremner som Henry Clay. Taylor ønsket Crittenden som utenriksminister, men han hadde nettopp blitt valgt til guvernør i Kentucky, og insisterte på å sitte ut perioden. Til utenriksminister utnevnte Taylor i stedet senator John M. Clayton fra Delaware, en nær støttespiller for Crittenden.[63][64]

Taylor startet sin reise til Washington, D.C. sent i januar, en reise preget av dårlig vær, forsinkelser, skader og sykdom. Han ankom hovedstaden den 24. februar, og møtte snart den avtroppende presidenten James Knox Polk.[65] Personlig holdt ikke demokraten Knox mye av Taylor, som han mente var «uvitende om politikk» og «fullstendig ukvalifisert til taburetten».[66] Taylor brukte en uke på å møte den politiske eliten, og noen av dem var lite imponerte over hans fremtoning og oppførsel. Mindre enn to uker før han skulle avlegge eden som president, møtte han Clayton og fordelte de siste ministerpostene i en hast.[67] Taylor og Millard Fillmore møttes heller ikke før de hadde blitt valgt.[68]

Taylors presidentperiode begynte søndag 4. mars, men han avla ikke eden før dagen etter av religiøse grunner.[c] Innsettelsestalen hans omhandlet mange spørsmål som nasjonen stod overfor, men tok til orde for en lederstil preget av ærbødighet overfor Kongressen og kompromisser mellom nord og sør fremfor drastiske beslutninger fra presidentens hånd.[69] Sommeren 1849 reiste Taylor rundt i det nordøstlige USA for å gjøre seg kjent med en region han hadde sett lite av. Han var sterkt plaget av fordøyelsessykdom, og kom tilbake til Washington, D.C. i september.[70]

Unionen i politisk krise[rediger | rediger kilde]

Idet Taylor tiltrådte som president, stod Kongressen overfor en rekke spørsmål knyttet til territoriene som USA fått avstått fra Mexico. Det var uklart hvilke av besittelsene som ville ble opptatt som delstater, og hvilke som ville forbli føderale territorier. Så lenge føderale territorier var å anse som delstatenes felleseie, var en utvidelse av slaveriet også et underliggende spørsmål som delte Kongressen. Selv om han var en slaveeier fra sør var Taylor i første rekke opptatt av å holde unionen samlet gjennom politiske kompromisser.[71] Taylor tok gradvis større parti med abolisjonister (motstandere av slaveri) fra nord, som senator William H. Seward fra New York. Taylor antydet at han ville sanksjonere Wilmot-forbeholdet, hvis dette lovforslaget om å forby slaveri i føderale territorier, kom på hans bord.[72] Taylor fikk Seward som sin nærmeste støttespiller, men manglet en gruppe av sterke fortalere for sin politikk i Kongressen.[73]

Kart over Mexico, Texas og Alta California fra 1851. Flere endringer i den politiske geografien er utelatt.

Taylor mente det var best å innlemme California som en delstat i unionen istedenfor som et føderalt territorium, ettersom det ville flytte den endelige beslutningen om slaveriet ut av Kongressen.[74] Tidspunktet var gunstig for Taylor; gullrushet i California hadde begynt, og fra det første gullfunnet i 1848 til 1860 økte folketallet fra anslagsvis 15 000 til 380 000.[75] Regjeringen sendte kongressmann Thomas Butler King for å undersøke de politiske forholdene i California. King fant ut at en grunnlovsgivende forsamling var i vente, og i oktober 1849 gikk denne enstemmig inn for å søke opptak som delstat og forby slaveri.[76]

Grensetvisten mellom New Mexico og Texas stod uløst da Taylor tiltrådte. New Mexico var et føderalt territorium, men Texas fremmet territorialkrav i Santa Fe-traktene, i strid med hva befolkningen i området ønsket. Taylor tok parti med New Mexico og ønsket å beholde det som et føderalt territorium, men gikk til slutt inn for å gjøre New Mexico til en delstat på sikt, for å dempe slaveridebatten i Kongressen.[77] New Mexico og Arizona ble administrert samlet som New Mexico-territoriet frem til de ble opptatt som delstater i 1912. Lengre nord ønsket mormonske nybyggere å etablere en egen delstat med utgangspunkt i dagens Utah. Taylors regjering vurderte å slå sammen Utah med California, men endte i stedet med å opprette Utah-territoriet. For å forsikre mormonerne om deres religionsfrihet, lovte Taylor at de ville nyte en viss autonomi fra Kongressen, selv som et føderalt territorium.[78]

Melding til Kongressen[rediger | rediger kilde]

Taylor i Det hvite hus i 1849.

Taylor sendte sin eneste melding om unionens tilstand til Kongressen i desember 1849. Han beskrev utviklingen i internasjonal politikk og antydet flere endringer i tollpolitikken og forvaltningen, men disse spørsmålene ble stående i skyggen for den dyptgående konflikten mellom nord og sør. Han viste til California og New Mexicos søknader om opptak som delstater, og anbefalte at Kongressen innvilget dem slik de forelå og avstod fra å bringe inn konflikten mellom nord og sør.[79]

Meldingen var nøktern, men endte med en skarp fordømmelse av separatister. Den gikk upåaktet hen hos sørstatspolitikerne, som anså en innlemmelse av to fristater som en eksistensiell trussel. Kongressen forble handlingslammet.[79][80]

«I mer enn et halvt århundre […] har denne unionen stått urokkelig. […] Etter min bedømmelse ville dens avvikling være den største katastrofe. Jeg vil stå ved den og opprettholde dens integritet i hele den utstrekning som er pålagt meg, og den myndighet som er skjenket meg, gjennom grunnloven.»[81]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Både Taylor og utenriksminister Clayton manglet utenrikspolitisk erfaring, og tiltrådte på et forholdsvis begivenhetsløst tidspunkt i amerikansk diplomatisk historie. De delte en utpreget unionistisk holdning, og Taylor overlot derfor utenrikspolitiske saker til Clayton. Ingen avgjørende utenrikspolitiske beslutninger ble fattet i Taylors presidentperiode.[82]

Taylor viste et konservativt instinkt i sin avmålte støtte til revolusjonene i 1848; han støttet de tyske og ungarske opprørene mot eneveldet, men gjorde lite for å hjelpe.[83] Regjeringen hadde flere disputter med Frankrike og Portugal om repatriering. En påstått fornærmelse fra den franske ambassadøren gjorde at det amerikansk–franske forholdet ikke ble normalisert igjen før ambassadøren ble tilbakekalt. Regjeringen sendte to skip for å bistå britene i letingen etter Franklins fortapte ekspedisjon.[84] I motsetning til de forrige whigene i Det hvite hus foretok Taylor seg lite i handelspolitikken overfor det fjerne Østen.[85]

Kart over Sentral-Amerika fra 1855.

I 1849 og 1850 kjempet regjeringen mot den venezuelanske fribytteren Narciso López, som ledet ekspedisjoner til Cuba for å frigjøre øya fra det spanske herredømmet. López ønsket støtte fra amerikanerne, men Taylor og Clayton betraktet virksomheten som ulovlig. Regjeringen beordret en blokade og senere en massearrestasjon av López og hans medsammensvorne, men gruppen ble etterhånden løslatt.[86] Regjeringen konfronterte også Spania, som hadde arrestert flere amerikanere og anklaget dem for sjørøveri. Spanjolene løslot dem til slutt, for å pleie forholdet sitt til USA.[87][88][89]

Den påtenkte Nicaraguakanalen i Sentral-Amerika skapte problemer for det amerikansk–britiske forholdet. En bygging av kanalen lå flere tiår frem i tid, men britene hadde underlagt seg Britisk Honduras, Mosquitokysten og Islas de la Bahía utenfor Honduras som protektorater. På sin side hadde USA fremforhandlet, men ikke ratifisert, avtaler med Nicaragua og Honduras som gav amerikanerne visse diplomatiske fortrinn, for å balansere den britiske tilstedeværelsen i regionen. I 1850 forhandlet amerikanerne og britene frem Clayton–Bulwer-avtalen, der partene ble enige om ikke å hevde kontroll over noen fremtidig kanal i Nicaragua. Avtalen styrket det amerikansk–britiske forholdet, og ble Taylors fremste og siste utenrikspolitiske avgjørelse.[90][91][92]

Kompromissforsøk og skandale[rediger | rediger kilde]

Kart over fristater (røde), slavestater (blå) og føderale territorier (grønne) etter kompromisset av 1850.
Plakat fra 1851 som advarer svarte i Boston mot å oppsøke politiet og vektere. Myndighetene ville arrestere rømte slaver.

Henry Clay, som ledet flertallet i Senatet, spilte en sentral rolle da Kongressen diskuterte opptak av delstater. Historikerne er uenige om hvorfor Taylor fortsatte å holde Clay på en armlengdes avstand, til tross for at de var nokså enige om saken.[93] Sammen med Daniel Webster utarbeidet Clay sitt store kompromiss av 1850. De foreslo å innlemme California som en delstat, og overlate spørsmålet om slaveri til delstaten, mens de andre territoriene skulle forbli under føderal jurisdiksjon. De ville opprettholde slaveriet, men forby slavehandelen, i Washington, D.C. De ville skjerpe lovgivningen om rømte slaver, slik at politivesenet i fristatene måtte bistå slavestatene med å innhente rømlinger.[94]

Da Kongressen debatterte saken, økte spenningen mellom nord og sør igjen, og det ble talt om separatisme. Til slutt truet Taylor med personlig å lede en militærstyrke for å forsvare New Mexico mot Texas og henrette separatister for høyforræderi. Taylor uttalte overfor sørstatspolitikere at enhver som ble «tatt i opprør mot unionen, ville han henge […] med mindre nøling enn han hadde hengt desertører og spioner i Mexico.»[95][96] Taylor holdt fast ved sitt ønske om å innlemme California og New Mexico i unionen som fristater. Det hersket en antagelse om at Taylor ville bruke vetoretten sin mot Clay og Websters kompromiss, hvis det ble vedtatt av Kongressen. Taylor døde imidlertid før lovforslaget kom på hans bord.[95][97][98]

Taylors siste uker som president ble preget av Galphin-saken. Myndighetene hadde ekspropriert Galphin-eiendommen i Georgia etter eierens død i uavhengighetskrigen og tilkjent familien erstatning. Som advokat for Galphin-familien hadde Taylors senere krigsminister, George W. Crawford, inngått en avtale som gav ham halvparten av en eventuell renteutbetaling. Som krigsminister meldte Crawford seg ikke inhabil, men tok opp saken med justisminister Reverdy Johnson og finansminister William M. Meredith, som utbetalte rentene. Da utfallet av Galphin-saken ble alminnelig kjent, utløste det en voldsom kritikk mot regjeringen. Taylor, som hadde et konstitusjonelt ansvar, ble truet med å bli stilt for riksrett, og han måtte antyde Crawfords snarlige avgang. Representantenes hus undersøkte saken og frikjente Crawford, men kritiserte ham for å ha mottatt beløpet.[99][100][101]

Sykdom og dødsfall[rediger | rediger kilde]

Zachary Taylors mausoleum i Louisville i Kentucky.

Den 4. juli 1850 deltok Taylor på nasjonaldagsfeiringen og en pengeinnsamling ved Washington-monumentet, som var under oppførelse. Mot kvelden på den varme og tørre sommerdagen skal han ha spist rå frukt og drukket kald melk. Han fikk magesmerter samme kveld, og ble gradvis dårligere de neste fem dagene.[102][103][104] Taylors lege diagnostiserte ham med cholera morbus, et foreldet begrep for magesykdom med symptomer som diaré, oppkast, magesmerter og kramper, som trolig betyr mage-tarmkatarr.[105] På kvelden den 9. juli døde Taylor, 65 år gammel. Taylors levninger ble ført til familiens gravsted på plantasjen i Louisville.

Helt siden Taylors død har det versert rykter om at han kan ha blitt forgiftet av slaveritilhengere, for eksempel med arsenikk.[104] I 1991 ble Taylors levninger bragt til en rettsmedisinsk undersøkelse. Det ble ikke påvist dødelige mengder av arsenikk, og undersøkelsen konkluderte med at mage-tarmkatarr var den sannsynlige dødsårsaken. Rettsmedisinerne viste også til at legene hadde behandlet Taylor med blant annet årelating, kvikksølvklorid, opium og store doser kinin.[106] Det har også kommet metodiske innvendinger mot den rettsmedisinske undersøkelsen.[107][108] Levningene er tilbakeført til mausoleet i Louisville.

Ved sin død var Taylor langt eldre enn den forventede levealderen, og matforgiftning var svært utbredt. Derfor ble matforgiftning, til tross for spekulasjonene om et giftmord, allment akseptert som dødsårsak, og utløste ingen borgerkrigsfare.[104]

Historieforskning og vurdering[rediger | rediger kilde]

Zachary Taylor.

Taylors trofeer, eiendeler og personlige skrifter ble i stor grad ødelagt under den amerikanske borgerkrigen. I 1862 ble Richard Taylors plantasje i Louisiana satt i brann av nordstatsstyrker. Arkivmateriale etter Taylor finnes ved Library of Congress.[109]

På grunn av sin korte periode i Det hvite hus, har ikke Taylor blitt vurdert av historikere til å ha formet presidentembedet i noen stor grad. Historikere som rangerer amerikanske presidenter, har pleid å vurdere Taylors innsats forholdsvis lavt, men øverst av de fire whigene.[110]

Taylor har blitt beskrevet som temperamentsfull, fordomsfull og sta.[73] Taylor var vant til en militær kommandostruktur, og delegerte stor beslutningsmyndighet til regjeringen. Taylors regjeringsmedlemmer har blitt beskrevet som «solide» og «generelt respektable», men ikke som briljante.[111] Han var en svak politisk kommunikator uten en gruppe av sterke støttespillere i Kongressen, og en historiker mener at Taylor «ikke klarte å artikulere sine synspunkter godt, idet han var politisk naiv og udugelig med ord.»[73] Han hadde ingen intellektuell tilnærming til politikk, og «viste bare en begrenset nysgjerrighet om verden rundt seg.»[73]

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Libertyskipet SS «Zachary Taylor», som ble sjøsatt i 1942 og opphugd i 1961, og en rekke steder, bygninger, militærinstallasjoner og veier er oppkalt etter ham. Taylor har blitt avbildet på tre amerikanske frimerker, utstedt i 1875, 1938 og 1986.

Noter[rediger | rediger kilde]

a. ^ Anslåtte tapstall varierer betydelig. Encyclopedia Britannica oppgir 1 500 omkomne meksikanere og 700 amerikanere.[112] Hamilton oppgir 673 amerikanere som «drept eller såret», mot minst 1 800 meksikanere.[113] Bauer oppgir 594 drepte, 1 039 sårede og 1 854 savnede meksikanere og 272 drepte, 387 sårede og 6 savnede amerikanere.[114]
b. ^ «Det jeffersonske demokratiet» var blant de største strømningene i amerikansk politikk mellom 1790- og 1820-årene. Det var en antielitistisk strømning som særlig appellerte til plantasjeeiere i sør, selveiende bønder i nord og småkårsfolk i alminnelighet.[115]
c. ^ En myte har det til at David Rice Atchison, som president pro tempore i Senatet, uvitende fungerte som president denne søndagen, men de fleste historikere og jurister samt Atchisons biograf avviser en slik lovtolkning.[116]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bauer (1985), s. 1–2.
  2. ^ Hamilton (1941), s. 21–24 og 261–262.
  3. ^ Dunn, Charles W. (1984). «The Theological Dimensions of Presidential Leadership: A Classification Model». Presidential Studies Quarterly (engelsk), 14 (1), s. 63. ISSN 0360-4918. 
  4. ^ Jones, Emma C. Brewster (1908). The Brewster Genealogy, 1566–1907 (engelsk). New York: Grafton Press. 
  5. ^ Otto, Julie Helen og Roberts, Gary Boyd (1995). Ancestors of American Presidents (engelsk). Santa Clarita: New England Historic Genealogical Society. ISBN 0-936124-19-9. 
  6. ^ Hamilton (1941), s. 22 og 259.
  7. ^ Hayne, Hugh S. (1974). Zachary Taylor Home, "Springfield" (engelsk). National Park Service. 
  8. ^ Bauer (1985), s. 2–4.
  9. ^ Hamilton (1941), s. 25–29.
  10. ^ Bauer (1985), s. 8–9.
  11. ^ a b c Hamilton (1941), s. 35–38.
  12. ^ Bauer (1985), s. 38.
  13. ^ Bauer (1985), s. 69–70.
  14. ^ Bauer (1985), s. 48–49 og 248.
  15. ^ Eisenhower (2008), s. 138–139.
  16. ^ a b c Bauer (1985), s. 5–10.
  17. ^ Hamilton (1941), s. 33.
  18. ^ Anti-Slavery Reporter (engelsk), 3 (36), s. 194–195. 1. desember 1848. 
  19. ^ Bauer (1985), s. 13–19.
  20. ^ Hamilton (1941), s. 39–46.
  21. ^ Bauer (1985), s. 20–30.
  22. ^ Hamilton (1941), s. 47–59.
  23. ^ Bauer (1985), s. 30–35.
  24. ^ Hamilton (1941), s. 59–64.
  25. ^ Bauer (1985), s. 40–47.
  26. ^ Hamilton (1941), s. 70–77.
  27. ^ Bauer (1985), s. 47–59.
  28. ^ Hamilton (1941), s. 77–82.
  29. ^ Bauer (1985), s. 59–74.
  30. ^ Hamilton (1941), s. 83–109.
  31. ^ Bauer (1985), s. 75–95.
  32. ^ Hamilton (1941), s. 122–141.
  33. ^ Bauer (1985), s. 96–110.
  34. ^ Hamilton (1941), s. 142–155.
  35. ^ Bauer (1985), s. 111.
  36. ^ Hamilton (1941), s. 156–158.
  37. ^ Bauer (1985), s. 116–123.
  38. ^ Hamilton (1941), s. 158–165.
  39. ^ Bauer (1985), s. 123–129 og 166.
  40. ^ Hamilton (1941), s. 170–177 og 195.
  41. ^ Bauer (1985), s. 152–162.
  42. ^ Hamilton (1941), s. 181–190.
  43. ^ Hamilton (1941), s. 198–199.
  44. ^ Bauer, K. Jack (1974). The Mexican War, 1846–1848 (engelsk). New York: Macmillan. s. 216. ISBN 0-8032-6107-1. 
  45. ^ Bauer (1985), s. 166–185.
  46. ^ Hamilton (1941), s. 207–216.
  47. ^ Bauer (1985), s. 186–207.
  48. ^ Hamilton (1941), s. 217–242.
  49. ^ Breithaupt, Richard Hoag jr. (1998). Aztec Club of 1847 Military Society of the Mexican War (engelsk). Walika Publishing Company. s. 3. ISBN 978-1-886085-05-3. 
  50. ^ Hamilton (1941), s. 248–255.
  51. ^ a b c d e «Zachary Taylor: Campaigns and Elections». American President: A Reference Resource (engelsk). Miller Center of Public Affairs. Besøkt 31. mars 2015. 
  52. ^ Hamilton (1951), s. 38–44.
  53. ^ Greenstein og Anderson (2013), s. 34.
  54. ^ Luthin, Richard H. (1941). «Abraham Lincoln and the Massachusetts Whigs in 1848». The New England Quarterly (engelsk), 14 (4), s. 621–622. ISSN 0028-4866. 
  55. ^ Bauer (1985), s. 236–238.
  56. ^ Hamilton (1951), s. 94–97.
  57. ^ «From our American Correspondent». The Economist (engelsk), 6 (277), s. 1418. 16. desember 1848. 
  58. ^ Lahlum (2012), s. 151.
  59. ^ a b c Silbey (2009).
  60. ^ a b Bauer (1985), s. 239–244.
  61. ^ Bauer (1985), s. 247.
  62. ^ Lahlum (2012), s. 148.
  63. ^ a b Bauer (1985), s. 248–251.
  64. ^ Greenstein og Anderson (2013), s. 35.
  65. ^ Bauer (1985), s. 251–253.
  66. ^ Bauer (1985), s. 247–248.
  67. ^ Bauer (1985), s. 253–255 og 260–262.
  68. ^ «Millard Fillmore: Campaigns and Elections». American President: A Reference Resource (engelsk). Miller Center of Public Affairs. Besøkt 13. april 2015. 
  69. ^ Bauer (1985), s. 256–258.
  70. ^ Bauer (1985), s. 268–270.
  71. ^ Bauer (1985), s. 289–290.
  72. ^ Bauer (1985), s. 295–298.
  73. ^ a b c d Greenstein og Anderson (2013), s. 38–41.
  74. ^ Bauer (1985), s. 290–291.
  75. ^ Starr, Kevin og Orsi, Richard J. (red.) (2000). Rooted in barbarous soil: people, culture, and community in Gold Rush California (engelsk). Berkeley og Los Angeles: University of California Press. s. 50. ISBN 0-520-22496-5. 
  76. ^ Bauer (1985), s. 291–292.
  77. ^ Bauer (1985), s. 292–294.
  78. ^ Bauer (1985), s. 294.
  79. ^ a b Bauer (1985), s. 298–300.
  80. ^ Greenstein og Anderson (2013), s. 35–36.
  81. ^ Greenstein og Anderson (2013), s. 29.
  82. ^ Bauer (1985), s. 273–274 og 288.
  83. ^ Bauer (1985), s. 274–275.
  84. ^ Bauer (1985), s. 275–278.
  85. ^ Bauer (1985), s. 287–288.
  86. ^ Bauer (1985), s. 278–280.
  87. ^ Hamilton (1951), s. 199–201, 224–225 og 368–371.
  88. ^ Bauer (1985), s. 280–281.
  89. ^ Smith (1988), s. 86–89.
  90. ^ Bauer (1985), s. 281–287.
  91. ^ Smith (1988), s. 75–85.
  92. ^ Eisenhower (2008), s. 119–120.
  93. ^ Bauer (1985), s. 301 og 307–308.
  94. ^ Bauer (1985), s. 301.
  95. ^ a b Greenstein og Anderson (2013), s. 37.
  96. ^ Bordewich, Fergus M. (2013). America's Great Debate: Henry Clay, Stephen A. Douglas, and the Compromise That Preserved the Union (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 164. ISBN 978-1-4391-2461-1. 
  97. ^ Bauer (1985), s. 301–312.
  98. ^ Lahlum (2012), s. 152–153.
  99. ^ Bauer (1985), s. 312–313.
  100. ^ Smith (1988), s. 123–128.
  101. ^ Eisenhower (2008), s. 130–133.
  102. ^ Bauer (1985), s. 156.
  103. ^ Smith (1988), s. 156.
  104. ^ a b c Lahlum (2012), s. 154–155.
  105. ^ Eisenhower (2008), s. 314–316.
  106. ^ Sampas, Jim (4. juli 1991). «Scandal and the Heat Did Zachary Taylor In». The New York Times (engelsk). Besøkt 29. juni 2015. 
  107. ^ Parenti, Michael (1998). «The strange death of president Zachary Taylor: A case study in the manufacture of mainstream history». New Political Science (engelsk), 20 (2), s. 141–158. ISSN 0739-3148. 
  108. ^ Oliver, Willard M. og Marion, Nancy E. (2010). Killing the President: Assassinations, Attempts, and Rumored Attempts on U.S. Commanders-in-Chief (engelsk). Praeger. s. 189. ISBN 978-0-313-36474-7. 
  109. ^ Index to the Zachary Taylor Papers (engelsk). Washington, D.C.: Library of Congress. 1960. s. V–VI. 
  110. ^ Lahlum (2012), s. 648–649.
  111. ^ Greenstein og Anderson (2013), s. 37.
  112. ^ Pletcher, Kenneth (2006). «Battle of Buena Vista». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 30. mars 2015. 
  113. ^ Hamilton (1941), s. 241.
  114. ^ Bauer (1985), s. 205–206.
  115. ^ Banning, Lance (1978). Jeffersonian Persuasion: Evolution of a Party Ideology (engelsk). Ithaca: Cornell University Press. 
  116. ^ Klein, Christopher (18. februar 2013). «The 24-Hour President» (engelsk). The History Channel. Besøkt 4. april 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bauer, K. Jack (1985). Zachary Taylor: Soldier, Planter, Statesman of the Old Southwest (engelsk). Baton Rouge: Louisiana State University Press. ISBN 0-8071-1237-2. 
  • Eisenhower, John (2008). Zachary Taylor (engelsk). New York: Henry Holt and Company. ISBN 978-0-8050-8237-1. 
  • Greenstein, Fred I. og Anderson, Dale (2013). Presidents and the Dissolution of the Union: Leadership Style from Polk to Lincoln (engelsk). Princeton: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-15199-1. 
  • Hamilton, Holman (1941–1951). Zachary Taylor (engelsk). Indianapolis: Bobbs-Merrill Company.  [2 bind, Soldier of the Republic og Soldier in the White House.]
  • Holt, Michael F. (1999). The Rise and Fall of the American Whig Party: Jacksonian Politics and the Onset of the Civil War (engelsk). London og New York: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-505544-3. 
  • Lahlum, Hans Olav (2012). Presidentene: Fra George Washington til Barack Obama (norsk) (2 utg.). Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-39559-9. 
  • Lewis, Felice Flanery (2010). Trailing Clouds of Glory: Zachary Taylor's Mexican War Campaign and His Emerging Civil War Leaders (engelsk). Tuscaloosa: University of Alabama Press. ISBN 978-0-8173-1678-5. 
  • McKinley, Silas B. og Bent, Silas (1946). Old Rough and Ready: The Life and Times of Zachary Taylor (engelsk). New York: Vanguard Press. 
  • Silbey, Joel H. (2009). Party Over Section: The Rough and Ready Presidential Election of 1848 (engelsk). Lawrence: University Press of Kansas. ISBN 978-0-7006-1640-4. 
  • Smith, Elbert B. (1988). The Presidencies of Zachary Taylor and Millard Fillmore (engelsk). Lawrence: University Press of Kansas. ISBN 0-7006-0362-X. 
  • Smith, Elbert B. (2011). President Zachary Taylor: The Hero President (engelsk). New York: Nova Science Publishers. ISBN 978-1-60876-912-4. 
  • Stegmaier, Mark J. (1987). «Zachary Taylor versus the South». Civil War History (engelsk), 33 (3), s. 219–224. ISSN 0009-8078. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]