Thomas Riley Marshall

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Thomas Riley Marshall
VPthomasrmarshall.JPG
Født14. mars 1854, North Manchester, Indiana
North Manchester
Død1. juni 1925 (71 år), Washington, D.C.
Washington D.C.
GravlagtCrown Hill Cemetery
Ektefelle Lois Irene Kimsey Marshall
Utdannet ved Wabash College
Yrke Politiker, jurist
Parti Demokrat
NasjonalitetUSA
Språkengelsk
LivssynPresbyterianisme
Medlem avPhi Beta Kappa
USAs visepresident
4. mars 1913
4. mars 1921
PresidentWoodrow Wilson
ForgjengerJames S. Sherman
EtterfølgerCalvin Coolidge
ForgjengerJames S. Sherman
EtterfølgerCalvin Coolidge

Thomas Riley Marshall (født 14. mars 1854, død 1. juni 1925) var en amerikansk politiker som i 1913 ble USAs 28. visepresident under president Woodrow Wilson.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Thomas Riley Marshall ble født i North Manchester i Indiana, og han utdannet seg til jurist. Han begynte sin advokatpraktis i 1875 i Columbia City, før han i 1909 ble valgt som guvernør i Indiana.

Visepresident[rediger | rediger kilde]

Da Demokratene skulle bestemme hvem som skulle bli deres presidentkandidat ved valget i 1912 var Marshall lenge et hett navn, men i siste liten ble Woodrow Wilson stemt inn i stedet for ham. Han ble likevel med på valgseddelen, og sammen vant de presidentvalget med god margin.

Forholdet mellom Marshall og Wilson var ikke spesielt godt.[trenger referanse] Selv om Marshall ble invitert med på regjeringens møter, ble hans innspill sjelden tatt hensyn til.[trenger referanse] I 1913 gikk Wilson til det skritt å møte medlemmene i Senatet personlig, i stedet for å sende visepresidenten, slik praksisen hadde vært tidligere. Wilson ønsket med dette å sende ut signaler om at han på ingen måte stolte på sin visepresident i delikate affærer.[trenger referanse] Siden dette har de etterfølgende presidenter sjelden brukt sine visepresidenter som mellommenn i kontakten med Senatet.

Under Marshalls andre termin ble USA med i første verdenskrig. Wilson sendte ham ut for å sanke støtte til krigsinnsatsen, noe som passet utmerket for Marshall. Videre ble Marshall i denne perioden den første visepresidenten som avholdt kabinettmøter. Han fikk dette ansvaret da Wilson måtte reise til Europa for å signere Versailles-traktaten og promotere idéen om Folkeforbundet.

2. oktober 1919 fikk presidenten sitt andre hjerneslag, og var ikke lenger i stand til å fungere som president. Selv om visepresident Marshall da kunne trådt inn som fungerende president, ønsket han ikke å gjøre dette. Han utførte de fleste av presidentens seremonielle oppgaver i den gjenværende delen av presidentperioden uten å overta presidentens formelle makt.[trenger referanse]

Marshall returnerte til Indianapolis etter endt periode som visepresident, og gjenopptok der sin advokatpraksis. Han skrev også flere bøker.

I 1925 døde han under et besøk i Washington D.C.

Literatur[rediger | rediger kilde]

  • Robert Sobel und John Raimo (Hrsg.): Biographical Directory of the Governors of the United States, 1789–1978. Band 1, Meckler Books, Westport 1978. 4 Bände.