Det kinesiske kommunistiske parti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Det kinesiske kommunistiske parti
Det kinesiske kommunistiske parti
Folkets frigjøringshær kan tjene som uttrykk for det kinesiske kommunistpartiets styrke i Kina – dette verdens mest mannsterke militærvesen er opprettet som del av kommunistpartiet; det kommanderes ikke av Kinas forsvarsdepartement, men av kommunistpartiets militærkommisjon.
Land Folkerepublikken Kina
Erklært ideologi Sosialisme med kinesiske særtrekk
Kommunisme
Marxisme-leninisme
Maoisme
Dengisme
De tre representasjonene
Den vitenskapelige utviklings konsept
Politisk posisjon omstridt (interne venstre- og høyrefraksjoner)
Grunnlagt 1921
Leder  (2012)
Generalsekretær Xi Jinping
Hovedkontor Beijing, Folkerepublikken Kina
Farger Rød
Nettsted Nettsted
Medlemstall 85 millioner medlemmer (størst i verden) (2012)
Representanter:
Den Nasjonale Folkekongress
2 157 / 2 987
(2012-13)

Det kinesiske kommunistiske parti / KKP (kinesisk: 中国共产党, pinyin: Zhōngguó Gòngchǎndǎng) er det kommunistiske parti som ble grunnlagt den 1. juli 1921 i Shanghai i Kina og som etter den kinesiske borgerkrig og seieren over det nasjonalistiske partiet Kuomintang kom til makt og ble det statsbærende parti i Folkerepublikken Kina som ble proklamert samtidig (1949).

Partinavnets gjengse kinesiske kortform er Zhōnggòng (中共). Det har hovedkvarter i Zhongnanhaiområdet i Beijing, der også den kinesiske regjering har tilhold.

Kommunistpartiets mest kjente leder var Mao Zedong.

Ved utgangen av 2012 hadde partiet over 85 millioner medlemmer og det er det største politiske parti i verden. Det høyeste besluttende organ er sentralregjeringen i Beijing. I 2012 ble Xi Jinping partiets generalsekretær.

Partiets lederposisjon, selv om det ikke er et regjeringsorgan ifølge Folkerepublikken Kinas konstitusjon, uttrykkes ved dets overordnede kontroll med hele statsapparatet og over den lovgivende prosess.[1] Partiet kom til makt over hele Fastlands-Kina etter å ha nedkjempet sin rival, Kuomintang (KMT), under den kinesiske borgerkrig. Partiets 78 millioner medlemmer utgjør 5,6% av Fastlands-Kinas samlede befolkning.

Partiets ideologiske ståsted[rediger | rediger kilde]

Utgangspunkt for det kinesiske kommunistpartiets politiske og ideologiske utvikling var kommunistiske eller sosialistiske føringer inspirert av særlig Karl Marx, Friedrich Engels og Lenin. Stalins utvikling av den sovjetiske kommunisme spilte også en betydelig rolle i lang tid. Fra disse utgangspunktene utviklet Mao Zedong en egen strategi og kommunistisk retning (Mao Zedongs tenkning) som i hans levetid fikk stor og til tiden enerådende dominans.

Dèng Xiǎopíng, toneangivende etter Maos død.

Fra 1979 kom det i Deng Xiaopings tid som Kinas leder til et linjeskifte, «dengismen», som innebar en tilpasning til kapitalistiske økonomiske modeller, uten at det ble tillatt oppmykning av kommunistpartiets kontrollerende rolle. Dengismen førte til et veldig økonomisk oppsving, der også landområdene spilte en vesentlig rolle.

En ny kurskorrektur fulgte etter lederskapsutskiftningene etter urolighetene i 1989, da byfolk i motsetning til folk med bakgrunn fra landsbygda kom inn i sentrale posisjoner. Kommunistpartiets nye føringer innebar at den økonomiske utviklingen på landsbygda bremset opp, utviklingen i storbyer og i utvalgte kystområder skjøt fart, og statlig deleierskap og styring i noe større grad gjorde seg gjeldende særlig i den delen av forretningslivet der eierinteresser fra utenfor Fastlands-Kina var vesentlig inne i bildet.

Forbindelsene tilbake til 1920-årenes og Mao-årenes kinesiske kommunistiske standpunkter består i det vesentlige i at deler av marxistisk ideologi benyttes på en slik måte at den kan rettferdiggjøre og sikre kommunistpartiets faste og kontrollerende grep om landets politiske liv.

Et talende uttrykk for partiets særstilling er det forhold at Folkets frigjøringshær (som er de væpnede styrker i Folkerepublikken Kina) er kommunistpartiets militærapparat. Dette verdens største militærvesen i antall styrker er kommandert av kommunistpartiets militærkommisjon. Statsapparatets forsvarsdepartement har ingen styringsmyndighet over styrkene, og har kontakten med fremmede staters militærapparat som primær oppgave.

Kommunistpartiet har i 2000-årene tilkjennegitt som målsettinger å fremme Kinas økonomiske, teknologiske og vitenskapelige fremgang. Videre ønsker det å lindre problemene knyttet til fattigdom og intern arbeidskraftsmigrasjon. Det uttrykker viktigheten av å avverge økologiske katastrofer. Partiet streber etter full kinesisk gjenforening ved integrasjon av provinsen Taiwan, om nødvendig med militære midler, og en sterkere integrasjon av de vestlige autonome regioner (Tibet og Xinjiang). Dette innebærer kamp mot separatistiske tendenser. Det ønskes også at Folkerepublikken gjør seg sterkere gjeldende på den internasjonale arena, og at landet gjør seg gjeldende (også militært) i verdensrommet.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Kinas kommunistiske parti betrakter seg selv og er Kinas ledende instans, og underkaster alle medlemssøknader en silingsprosess. Det kreves anbefalinger, og partiet foretar egne undersøkelser om vedkommendes egnethet og vandel. Kandidaten gjennomgår en skolering i partiets regi og må gjennom en prøve. Bare dem som har bestått prøvingene blir opptatt som medlemmer. Hovedgrunnen for at den vanlige Kineser melder seg inn i partiet er for å se bedre ut i jobbsøknad. Om man skal jobbe i det offentlige i Kina må man være medlem.

Partiets organisasjonsstruktur brøt sammen under kulturrevolusjonen, men ble gjenoppbygd etterpå av Deng Xiaoping, som også foreskrev nyorienteringen «Sosialisme med kinesiske kjennemerker» og fikk tilbakeført hele statsapparatet til å underligge partiets kontroll.

På grunnlag av de 68,2 millioner medlemmene partiet hadde pr 2004 ble det offentliggjort en statistikk som viste at 18,1 prosent av dem var kvinner, og 15,3 millioner under 35 år.

Hu Jintao, partiets generalsekretær 2002-2012.

Partiet er oppbygd etter den demokratiske sentralismes prinsipper, et kommunistisk ideologisk begrep som blant annet innebærer at alle ledere velges nedenfra og alle beslutninger fattes ovenfra. Partiet har overført sine strukturer på statsmakten, slik at det er bygget opp analogt. Slik er Den nasjonale folkekongress sammenlignbart med partiets nasjonaler partiforsamling. Det kinesiske statsråd (regjeringen) tilsvarer partiets sentralkomite, Statsrådets stående råd tilsvarer Politbyråets stående komité.

Det kinesiske kommunistpartis nasjonale partikongress (中国共产党全国代表大会 pinyin: Zhōnguó Gòngchǎndǎng Quánguó Dàibiǎo Dàhuì) er partimedlemmenes generalforsamling og formelt partiets høyeste ledelsesorgan. Det trer sammen hvert femte år, og er først og fremst et akklamasjonsorgan. Etter forslag fra partipresidiet velger kongressen medlemmene av sentralkomiteen (中国共产党中央委员会, Zhongguo gongchandang zhongyang weiyuanhui), som kan betraktes som et engere ledelsesutvalg. Det er sammensatt av mellom 150 til 200 medlemmer med stemmerett samt et antall alternerende og ikke stemmeberettigede medlemmer. Sentralkomiteens medlemmer innehar også de ledende embeder i statsstyre og -forvaltning.

Politbyrået for sentralkomiteen for det kinesiske kommunistparti, som innehar alle ledelsesfullmakter mellom plenarmøtene i Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti, har den egentlige besluttende myndighet over politiske retningslinjer. Det har rundt 20 medlemmer og beskjeftiger seg særlig med spørsmål knyttet til den nasjonale sikkerhet. Det våker over rettsvesenet, politiet og de hemmelige tjenester. En propagandaavdeling er ansvarlig for det ideologiske arbeid. Utover dette fastlegger Politbyrået retningslinjene for regjeringens politikk.

Det kinesiske kommunistpartis politbyrås stående komite, som består av generalsekretæren for kommunistpartiet og ytterligere åtte personer, utgjør maktsentrum, og medlemmene bekler de aller mest sentrale stillinger i statsapparatet. Utvelgelsesprosessen er i høy grad ved selvrekruttering bak lukkede dører. Den rangordning som gjelder er også av betydning. Den blir forsåvedt kjent, selv om den ikke kunngjøres helt frontalt. Den fremgår imidlertid ved hvordan fotografiene av medlemmene arrangeres i partiavisen Folkets Dagblad.

Utenom det rene partiapparatet og dets hierarki er det to andre helt vesentlige organer for det kinesiske kommunistpartis maktutøvelse: Den formelle statsregjering, og Folkets frigjøringshær.

Partiet støtter seg, ofte kanskje mest i teorien, også til forskjellige rådgivende organer. Det fremste av disse er Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse.

I 1980-årene og 1990-årene fantes også den sentrale rådgivende kommisjon, opprettet av Deng Xiaoping og bestående av eldre pensjonerte politiske ledere. Men etterhvert som den ledergenerasjon som da satt i kommisajonen er falt fra, er kommisjonen også bortfalt.

Partiledere[rediger | rediger kilde]

Chen Duxiu

Mellom 1921 og 1943 var kommunistpartiets leders tittel generalsekretær:

  • Chen Duxiu, generalsekretær 1921–1922 og 1925–1927
  • Qu Qiubai, generalsekretær 1927–1928
  • Xiang Zhongfa, generalsekretær 1928–1929 og 1930-1931
  • Li Lisan, fungerende generalsekretær 1929–1930
  • Wang Ming, fungerende generalsekretær 1931
  • Bo Gu, også kjent som Qin Bangxian, fungerende generalsekretær 1932–1935
  • Zhang Wentian, også kjent som Luo Fu, fungerende generalsekretær 1935–1943

I 1943 ble stillingen formann for det kinesiske kommunistparti opprettet, og innehaveren fikk lederfunksjonene:

I 1982 ble formannsstillingen avskaffet, og generalsekretæren (da samme person som formannen) fikk det øverste ledelsesansvar i partiet:

Interne grupperinger[rediger | rediger kilde]

Ung kvinne kledd i soldatuniformen til Folkets frigjøringshær 1972

Utenforstående politiske analytikere har identifisert to grupperinger innen kommunistpartiet[2], et fenomen som er blitt sammenfattet i uttrykket «ett parti, to fraksjoner»[3] Den første har fått tilnavnet «den elitære fraksjon» eller Shanghaiklikken, og domineres av partifolk fra de mer velstående landsdeler. Den andre kalles «den populistiske fraksjon» eller «ungdomsligafraksjonen» og består i stor grad av partifolk med bakgrunn fra Kinas indre og de mer landlige områder, og gjenre er formet gjennom Den kinesiske kommunistiske ungdomsliga. Observatører mener at partiledelsen har vært omhyggelig med å fordele de sentrale embeder på en balansert måte mellom disse grupperingene. Ingen av grupperingene synes å ha evne eller vilje til å dominere fullstendig over den andre.[4]

Så mange av de gamle kommunistledernes barn er blitt ledende partifigurer at de har fått tilnavnet kronprinspartiet eller småprinsene, og deres vekst til maktens tinder er blitt kritisert som kameraderi og nepotisme.

Medlemskapsutviklingen og partikongressene[rediger | rediger kilde]

Møtestedet for Det kinesiske kommunistpartis første nasjonale kongress og stiftelsesmøte i Shanghai i 1921.

Partiet var lite til å begynne med, men vokste rykkvis i løpet av 1920-årene. Tolv voterende delegater var til stede ved partiets første nasjonale kongress i 1921, og antallet var det samme ved den neste (i 1922), da partiet hadde 195 innskrevne medlemmer, I 1923 var dets 430 medlemmer representert av 30 delegater. I 1925 hadde 4. nasjonalkongress 20 delegater som representerte 994 medlemmer. Det var først etter det at veksten begynte å akselerere. Ved den femte kongressen (holdt i april-mai 1927 mens Guomindang drepte kommunister for fote) bestod av 80 voterende delegater som representerte 57.967 medlemmer.

Det var i 1928 med den 6. partikongressen at den nåværende strukturen med fulle og alternerende delegater oppstod, og det var da til stede henholdsvis 84 og 34 delegater Medlemskapet ble anslått til 40 000. I 1945 hadde den 7. partikongress 547 fulle og 208 alternerende delegater som representerte 1,21 millioner medlemmer.

Etter at partiet nedkjempet nasjonalistene ble deltagelsen på partikongressene mindre representativ, rett og slett på grunn av partiets eksplosive vekst. Hver av de 1026 fulle og 107 alternerende delegater representerte i snitt 9 470 partimedlemmer (totalt 10,73 millioner) på den 8. partikongress i 1956. Senere partikongresser holdt delegatantallet nede til tross for at medlemstallet oversteg mer enn 60 millioner i 2000.[5]

Menneskerettskrenkelser[rediger | rediger kilde]

Det kinesiske kommunistparti er blitt, og blir, kritisert for omfattende brudd på menneskerettighetene. Menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch, samt kritikere både i Kina og utenlands, mener at partiets styre i Kina er preget av en rekke grove menneskerettighetsbrudd, deriblant forfølgelse av kritikere og tilhørige av religiøse grupperinger som qigongbevegelsen Falun Gong, mangel på rettssikkerhet, fengslinger uten lov og dom, utbredt bruk av dødsstraff (Kina er i dag det landet som henretter flest personer årlig), tortur, ettbarnspolitikken, sensur og manglende pressefrihet, og at Kina angivelig er blant de få land i verden som i dag har et nettverk av konsentrasjonsleirer, av varierende strenghetsgrad.

Under den kinesiske borgerkrig begikk både Kuomintang og kommunistene krigsforbrytelser. Den amerikanske historiken Rudolph J. Rummel estimerer at rundt 3 millioner mennesker ble drept av kommunistpartiet før de kom til makten. Ifølge Rummel ble i midlertid tre ganger så mange drept av Kuomintang-styrkene, men han bemerker at kommunistene også ofte styrte over mindre befolkningsgrupper. Likevel behandlet kommunistene generelt soldatene sine bedre enn det Kuomintang gjorde, og tvangsrekrutteringen av soldater var generelt mindre brutal, til tross for at de ofte begikk overgrep mot politiske motstandere og landeiere i områdene de kontrollerte.[6]

Det er estimert at minst 40 millioner mennesker døde som følge av hungersnød, henrettelser eller andre årsaker under Maos styre i Kina fra 1949 til 1976.[7] Dette inkluderer 20–45 millioner som døde under den store kinesiske hungersnød, som hovedsakelig var en resultat av det mislykkede store spranget, i perioden 1958–1961. I tillegg ble rundt én million mennesker drept i Maos kampanje mot landeiere etter maktovertagelsen, og rundt én million ble også henrettet under Kulturrevolusjonen fra 1966–1976.

I 1979 innførte Kina under Deng Xiaoping en ettbarnspolitikk, som ifølge menneskerettsorganisasjoner som Amnesty International er i strid med menneskerettighetene. I 1989 valgte Deng å sette inn militæret mot demonstrasjonene på Den himmelske freds plass, noe som resulterte i en massakre. De offisielle tallene er at 218 demonstranter og sivile, 10 militære og 13 politimenn ble drept. Uavhengige estimater er langt fra enige om hvor mange som ble drept. Ifølge Amnesty International var antallet drepte på minst flere hundre og sannsynligvis nærmere 1000[8], og organisasjonen hevdet at minst 50 demonstranter fortsatt satt i fengsel i 2004.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ralph H. Folsom, John H. Minan, Lee Ann Otto: Law and Politics in the People's Republic of China, Saint Paul, MN:West Publishing Co., 1992, s. 76-77.
  2. ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 2008-10-01. Besøkt 11. oktober 2008. 
  3. ^ http://chinavitae.com/reference/conferencepapers/Li_Cheng.pdf
  4. ^ The Jamestown Foundation
  5. ^ Press center of the 17th CPC National Congress
  6. ^ Rummel, Rudolph J.. China's Democide and War
  7. ^ Mao - Necrometrics
  8. ^ Time MagazineHow Many Really Died? 4. juni 1990
  9. ^ Amnesty InternationalChina: 14 years after Tiananmen, calls for justice continue and the arrests go on 3. juni 2004

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hans van de Ven: From Friend to Comrade: The Founding of the Chinese Communist Party, 1920-1927, University of California Press, Berkeley, 1991. ISBN 978-0-520-07271-8
  • Hu Sheng (hovedred.): A concise History of the Communist Party of China (Seventy Years of the CPC), Beijing, 1994.
  • Graham Young: «The Chinese Communist Party under Deng Xiaoping: Ideological and Organizational Decay», i Joseph Yu-shek Cheng (red.): China in the Post-Deng Era, Chinese University Press, Hongkong, 1998, s. 111-136

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]