Robert Taft

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Robert Taft
RobertATaft.jpg
Født 8. september 1889
Cincinnati i Ohio
Død 31. juli 1953 (63 år)
New York
Far William Howard Taft
Mor Helen Herron Taft
Barn William Howard Taft III, Robert Taft
Yrke Advokat
Parti Det republikanske parti
Statsborger i USA
Religion Den anglikanske kirke
Alma mater Yale University, Harvard Law School
Senatets majoritetsleder
3. januar 1953–31. juli 1953
Forgjenger Ernest McFarland
Etterfølger William F. Knowland
Senator
3. januar 1939–31. juli 1953
Valgkrets Ohio
Forgjenger Robert J. Bulkley
Etterfølger Thomas A. Burke
Signatur
Robert Taft sin signatur

Robert Alphonso Taft (født 8. september 1889 i Cincinnati i Ohio, død 31. juli 1953) var en amerikansk advokat og republikansk politiker. Han representerte delstaten Ohio i Senatet 1939–1953. Taft var en kjent konservativ talsmann imot president Franklin D. Roosevelts New Deal-program i Senatet. Taft og Fred A. Hartley jr. fremmet i 1947 et lovforslag, Taft–Hartley Act, som skulle begrense fagforeningenes myndighet, og fikk det vedtatt på tross av president Harry S. Trumans veto.

Taft mislyktes i sine forsøk på å bli nominert som presidentkandidat for Det republikanske parti i 1940, 1948 og 1952, slått av henholdsvis Wendell Willkie, Thomas E. Dewey og Dwight D. Eisenhower.

Robert Taft var sønn av tidligere president og høyesterettsjustitiarius William Howard Taft. Han giftet seg i 1914 med Martha Wheaton Bowers, og sammen fikk de fire sønner: William Howard Taft III (1915–1991), Robert Alphonso Taft, Jr. (1917–1993), Lloyd Bowers Taft (1923–1985), og Horace Dwight Taft (1925–1983).

Taft gikk inn for en svak og passiv føderal regjering, individuelle fri- og rettigheter og en ikke-intervensjonistisk utenrikspolitikk. Fra andre verdenskrigs utbrudd i september 1939 til og med Japans angrep mot Pearl Harbor i 1941 motsatte han seg assistanse til de allierte land i Europa. Taft kom imidlertid til å den amerikanske krigsinnsatsen etter angrepet mot Pearl Harbor, da selve USA var blitt angrepet.

Under etterkrigstiden var han motstander av NATO, FN og militære allianser med andra land, og pådro seg kritikk fra såvel demokrater som republikanere etter at han kritiserte Nürnbergprosessene for å stridea mot legalitetsprinsippet og bygge på seierherrenes rettferdighet, ikke minst ettersom ingen juridiske tiltak ble iverksatt for å straffe krigsforbrytelser begått av de allierte. Han ble forsvart posthumt av sin kollega John F. Kennedy i den Pulitzerprisbelønnede bok Profiles in Courage.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]