Truman-doktrinen
Truman-doktrinen var et utenrikspolitisk prinsipp som ble uttrykt av president Harry S. Truman i 1947 som et svar på Sovjetunionens, senere også Kinas, økende innflytelse i internasjonal politikk. Amerikansk utenrikspolitikk skulle demme opp for kommunismen, og yte militær og økonomisk bistand til stater som ble truet av kommunistisk maktovertagelse. Truman-doktrinen var i det vesentlige utformet av Truman, George Marshall og Dean Acheson. Truman presenterte politikken i en tale til Kongressen i plenum den 12. mars 1947. Den direkte foranledning var de politiske forholdene i Hellas og Tyrkia. Storbritannia hadde kort før sagt seg ute av stand til å gi de vaklende regimene i disse to landene fortsatt militær og økonomisk hjelp.[1][2][3]
Det må være De forente staters politikk å støtte frie folk som gjør motstand mot væpnede mindretalls forsøk på å ta makten, eller mot press utenfra.
Harry S. Truman til sin tale til Kongressen i 1947.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ McCullough, David (1992). Truman (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 547–549. ISBN 0-671-86920-5.
- ^ Kissinger, Henry (1994). Diplomacy (engelsk). New York: Simon & Schuster. s. 451–452. ISBN 0-671-51099-1.
- ^ Reynolds, David (1991). Britannia Overruled: British Policy & World Power in the 20th Century (engelsk). London: Longman. s. 167–169. ISBN 0-582-43725-3.
- ^ Beschloss, Michael (2006). Our Documents: 100 Milestone Documents From The National Archives (engelsk). Oxford University Press. s. 194–199. ISBN 978-0-19-530959-1.