Martin Van Buren

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Martin Van Buren
Martin Van Buren.jpg
FødtMaarten van Buren
5. des. 1782[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
KinderhookRediger på Wikidata
Død24. juli 1862[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
KinderhookRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, advokat, diplomat, statsmann, skribent[5]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Justo SierraRediger på Wikidata
Ektefelle Hannah Van Buren (1807–1819)[6]Rediger på Wikidata
Far Abraham Van BurenRediger på Wikidata
Mor Maria Hoes[7]Rediger på Wikidata
Søsken Abraham Van Buren, Derike Van Buren, Lawrence Van Buren, Hannah Van BurenRediger på Wikidata
Barn Abraham Van Buren, John Van Buren, Martin Van Buren Jr., Winfield Scott Van Buren, Smith Thompson Van BurenRediger på Wikidata
Parti Free Soil Party, Det demokratiske parti, Det demokratisk-republikanske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Gravlagt Kinderhook kirkegårdRediger på Wikidata
Medlem av Koninklijke Nederlandse Akademie van WetenschappenRediger på Wikidata
USAs 8. president
4. mars 1837–4. mars 1841
VisepresidentRichard Mentor Johnson
ForgjengerAndrew Jackson
EtterfølgerWilliam Henry Harrison
USAs 8. visepresident
4. mars 1833–4. mars 1837
PresidentAndrew Jackson
ForgjengerJohn C. Calhoun
EtterfølgerRichard Mentor Johnson
Signatur
Martin Van Burens signatur
Våpenskjold
Martin Van Burens våpenskjold
Martin Van Buren på Commons
Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1836. Blå stater stemte for demokraten Van Buren, og mellom-røde stater stemte for Whig-kandidaten William Henry Harrison. Burgunderrøde stater stemte for Whigpartiets Hugh L. White, mens rød-brune stater (Florida og Massachusetts) stemte for Whigpartiets Daniel Webster. Hvite stater (Sør-Carolina) stemte for den uavhengige kandidaten Wille P. Mangnum. Martin Van Buren seiret med 170 valgmannsstemmer, mot 73 for Harrison, 26 for White, 14 for Webster, og 11 for Mangnum.

Martin Van Buren (korrekt nederlandsk skrivemåte egentlig Martin van Buren[trenger referanse]) (født 5. desember 1782, død 24. juli 1862) var USAs åttende president. Han var den første presidenten som ble født etter at uavhengighetserklæringen ble underskrevet, den første uten engelsk bakgrunn, og den eneste president som ikke har hatt engelsk som morsmål.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Van Buren ble født i Kinderhook, New York, 30 km sør for Albany, delstatshovedstaden. Hans tipp-tipp-oldefar Cornelis kom til den nye verden i 1631 fra Nederland. Martins far var Abraham Van Buren (17. februar 1737–8. april 1817), bonde og populær vertshuseier. Hans mor var Maria Hoes (27. februar 1743–16. februar 1817) som også hadde barn fra et tidligere ekteskap.

Van Buren gikk på offentlige skoler og Kinderhook Academy. I 1796 startet han jusstudiene og fullførte sine forberedelser i 1802 i New York hvor han studerte under William Peter van Ness. I 1803 startet han som skrankeadvokat og fortsatte en aktiv og vellykket praksis i 25 år.

Advokatpraksisen hans gjorde ham finansielt uavhengig og la veien åpen for hans politiske engasjement. Politikken i New York var spesielt bitter og personlig etter 1800, året da Thomas Jefferson ble valgt, og føderalistpartiet falt. Republikanerne var delt i tre fraksjoner: tilhengere av George Clinton (og senere hans nevø De Witt Clinton), Robert R. Livingston og Aaron Burr. Føderalistenes kontroll etter 1799 var avhengig av koalisjon med en av disse gruppene. Van Buren allierte seg med Clinton-fraksjonen og var varamann fra Columbia County fra 1808 til 1813 da han ble fjernet. I 1812 gikk han inn i statssenatet og ble medlem av retten for oppretting av feil, den høyeste domstolen i New York før 1847.

Tidlig politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Staten New York[rediger | rediger kilde]

Hans karriere i senatet i New York dekket to perioder (1812–1820). I 1815 ble han statens justisminister, et embete han hadde mens han fremdeles var medlem av senatet (frem til 1819). Da ble han erstattet for å gjøre plass for en føderalist. Han hadde allerede i 1808 flyttet fra Kinderhook til Hudson og i 1816 flyttet han videre til Albany hvor han fortsatt bodde da han gikk inn i regjeringen til Jackson i 1829.

Som medlem av statens senat støttet han den britisk-amerikanske krig i 1812 og skrev forslaget til klassifiseringsvedtaket for innrullering av frivillige. Han brøt med De Witt Clinton i 1813, men var likefullt for Clintons plan i 1817 for Erie-kanalen. Hans holdning mot slaveri viste seg gjennom en resolusjon i januar 1820 som gikk mot at Missouri skulle innlemmes som slavestat. Samme år ble han valgt til valgmann til presidentvalget. Det er på dette tidspunktet at Van Burens forbindelse med den såkalte «maskinpolitikken» begynte. Han var et ledende medlem av «Albany-regentene», en gruppe politikere som i mer enn en generasjon kontrollerte politikken i New York og som med sin store makt påvirket den nasjonale politikken, og som gjorde mer enn andre grupperinger til å gjøre «bytte-systemet» til en anerkjent prosedyre i nasjonale, statlige og lokale affærer. Van Buren stod ikke bak systemet, men fikk kallenavnet «Little Magician» (den lille magiker) for den dyktige måten han brukte det på. Han var også som medlem i den statlige lovforsamlingen hvor han motsatte seg allmenn stemmerett.

Senatet[rediger | rediger kilde]

I februar 1821 ble Van Buren valgt til Senatet. I begynnelsen foretrakk han interne forbedringer og forslo i 1824 et grunnlovstillegg for å autorisere slike tiltak, men det neste året motsatte han seg dem. Han stemte for tollen av 1824, men forlot gradvis den proteksjonistiske linjen.

I presidentvalget i 1824 deltok han som sterk tilhenger av William H. Crawford og fikk valgmannsstemmene fra Georgia som visepresident, men han holdt seg unna den bitre kontroversen som fulgte valget av John Quincy Adams til president. Han så tidlig potensialet til Andrew Jackson som presidentkandidat.

Etter valget forsøkte Van Buren å forene tilhengerne til Crawford og Jackson og styrket sin kontroll som leder i Senatet. Han var alltid høflig i sin behandling av motstandere og viste ingen bitterhet mot hverken Adams eller Henry Clay og stemte for Clays godkjenning som utenriksminister, til tross for anklagene om den «korrupte avtalen». Samtidig motsatte han seg planene til Adams-Clay for interne forbedringer og nektet å støtte forslaget for en Panama-kongress. Som leder av justiskomiteen førte han frem en rekke tiltak for forbedring av den juridisk prosedyre, og i mai 1826 sluttet han seg til Thomas Hart Benton i presentasjonen av en rapport om utøvende aristokrati. Han deltok ikke i debatten om «Tollavtalen av 1828», men stemte for tiltaket etter instruksjoner fra forsamlingen i New York, en handling som ble brukt mot ham så sent som i presidentvalget i 1844.

Van Buren var ingen taler, men hans viktigste taler viser nøye forberedelser og at hans meninger bar tyngde. Den ofte gjentatte anklagen om at han avstod fra å erklære hva han mente i avgjørende spørsmål er ikke basert på studier av hans karriere som senator. I februar 1827 ble han gjenvalgt til senatet med stor margin. Han var nå en av de anerkjente lederne av Jackson-kampanjen, og en rundreise i Virginia, North og Sør-Carolina samt Georgia våren 1827 vant støtte for Jackson fra Crawford.

Regjeringsmedlem[rediger | rediger kilde]

I 1828 ble Van Buren valgt til guvernør i New York for perioden som begynte 1. januar 1829, og han trakk seg fra setet i Senatet. 5. mars ble han utnevnt av president Jackson til utenriksminister, et embete som antagelig var lovet ham før valget, og han trakk seg som guvernør.

Som utenriksminister sørget Van Buren for å holde seg inne med «kjøkkenregjeringen», gruppen av politikere som fungerte som Jacksons rådgivere, og han vant Jacksons vedvarende respekt gjennom hans kurtise til fru John H. Eaton (Peggy Eaton), konen til marineministeren, som konene til regjeringsmedlemmene nektet å assosiere seg med. Han motsatte seg ikke Jackson i saker som hadde med fjerninger fra embeter å gjøre, men var ikke aktivt med på å fjerne kollegaer. Han unngikk med stor dyktighet innblanding i Jackson-Calhoun-krangelen. I mai 1829 gav Van Buren Philip Richard Fendall avskjed fra hans post som embetsmann i utenriksdepartementet, et tidlig eksempel avslutning av patronasje.

Ingen sensitive diplomatiske spørsmål dukket opp under Van Burens tjeneste som utenriksminister, men avtalen om lenge omstridte krav mot Frankrike ble forberedt, og handelen med Britisk Vest-India-koloniene ble åpnet. I kontroversen rundt Amerikas forente staters bank tok han parti med Jackson. Etter bruddet mellom Jackson og Calhoun var Van Buren klart den mest prominente kandidaten til visepresident.

Jackson hadde allerede i desember 1829 gjort det kjent at han ønsket Van Buren skulle nomineres. I april 1831 gikk Van Buren av, men han forlot ikke embetet før i juni. I august ble han utnevnt til utsending til England og ankom London i september. Han ble varmt mottatt, men i februar fikk han vite at nomineringen av ham ble forkastet av senatet 25. januar. Denne forkastelsen, hovedsakelig på grunn av Van Burens instruksjoner til Louis McLane, den amerikanske utsendingen til England, om åpningen av handelen til De vestindiske øyer, som ble henvist til i presidentvalget i 1828, var faktisk Calhouns verk. Og da det ble stemt avstod majoriteten fra å stemme, noe som skapte en uavgjort situasjon som gav Calhoun hans ønskede «hevn». Dette styrket Van Burens kandidatur til visepresident.

Etter en kort rundreise i Europa nådde Van Buren New York 5. juli. I mai hadde det demokratiske landsmøtet, det første som ble avholdt av partiet, nominert ham til visepresidentkandidat til å gå til valg sammen med Jackson, til tross for den sterke opposisjonen mot ham som eksisterte i mange stater. Ingen plattform var vedtatt. Man stolte alene på den utstrakte populariteten til Jackson for å vinne valget. Hans erklæringer under kampanjen var vage når det gjaldt tollsats-saken, og han var mot statsbanken og nullifikasjon, men han hadde allerede blidgjort sørstatene noe ved å nekte kongressen å oppheve slaveriet i distriktet Columbia uten godkjennelse fra slavestatene.

Under Van Burens presidentkampanje brukte demokratene hans kallenavn «Old Kinderhook» som ble forkortet «OK». Tilhengergrupper kjent som «OK Clubs» ble dannet. Dette er en mulig opprinnelse til uttrykket «ok», selv om der er mange andre mulige opprinnelser og emnet er omstridt.

I presidentvalget i 1832 fikk han 189 valgmannsstemmer, mens Jackson fikk 219 som president. Jackson var nå fast bestemt på å gjøre Van Buren til president i 1836 og brukte all sin energi i den retningen. I mai 1835 ble Van Buren enstemmig nominert på det demokratiske landsmøtet i Baltimore. Han uttrykte seg enkelt om spørsmål som slaveri og banken, samtidig som han stemte for en lov i 1836 for å legge abolisjonistisk litteratur i posten under lovene i flere stater. Van Burens seier i presidentvalget representerte mer en seier for Jackson og partiet.

President 1837–1841[rediger | rediger kilde]

Politikk[rediger | rediger kilde]

Van Buren annonserte sine intensjoner om «å følge i fotsporene til hans kjente forgjenger» og tok over hele Jacksons regjering med unntak av en minister. Van Buren hadde få økonomiske verktøy til å ta seg av den økonomiske krisen i 1837. Han lyktes i å sette opp et nasjonalt system av panteobligasjoner for den nasjonale gjelden. Partiet hans var så splittet at hans forslag i 1837 om et «uavhengig finanssystem» ikke gikk gjennom før i 1840. Det gav finansministeren kontroll over alle føderale midler. En lovklausul krevde at alle betalinger skulle foretas med statspapirer innen 1843 i stedet statsbankens sedler. Men vedtaket ble omgjort i 1841 og hadde aldri særlig innvirkning.

Utenrikspolitikken ble vanskelig da flere stater endret sine statsobligasjoner. London klaget ovet dette, og Washington forklarte at den ikke hadde ansvar for disse obligasjonene. Britiske forfattere som Charles Dickens avslørte så at amerikanerne ikke klarte å betale rettighetsavgifter, noe som førte til negativ omtale i Storbritannia rundt USAs finansielle ærlighet. Caroline-affæren involverte kanadiske opprørere som brukte baser i New York til å angripe styresmaktene i Canada. 29. desember 1837 krysset kanadiske styrker grensen og inn i USA og brente SS Caroline som opprørerne hadde brukt. En amerikaner ble drept, og et utbrudd av antibritiske følelser raste over USA. Van Buren sendte hæren til grensen og stengte opprørsbasene. Van Buren strevde med å gjennomføre nøytralitetslovene med makt, men den amerikanske opinionen støttet opprørerne. Grensedisputter i mai førte kanadiske og amerikanske tømmerhoggere ut i konflikt. Det kom aldri til blodsutgytelse i denne Aroostock-krigen, men den satte sinnene enda mer i kok på begge sider.

Van Buren fikk skylden for de harde tidene ettersom whigene latterliggjorde ham som Martin Van Ruin. Delstatsvalgene i 1837 og 1838 var katastrofale for demokratene, og den delvise økonomiske forbedringen i 1839 ble skjøvet bort av nok en kommersiell krise det samme året. Men Van Buren kontrollerte partiet sitt og ble enstemmig nominert igjen av demokratene i 1840. Opprøret mot demokratisk styre førte imidlertid til at valget ble vunnet av Harrison, whig-kandidaten.

Regjeringen[rediger | rediger kilde]

Embede Navn Periode
President Martin Van Buren 1837–1841
Visepresident Richard M. Johnson 1837–1841
Utenriksminister John Forsyth 1837–1841
Finansminister Levi Woodbury 1834–1841
Krigsminister Joel Poinsett 1837–1841
Justisminister Benjamin F. Butler 1837–1838
Felix Grundy 1838–1840
Henry D. Gilpin 1840–1841
Postminister Amos Kendall 1837–1840
John M. Niles 1840–1841
Marineminister Mahlon Dickerson 1837–1838
James K. Paulding 1838–1841

Utnevnelser til høyesterett[rediger | rediger kilde]

Van Buren utnevnte følgende dommere til Amerikas forente staters høyesterett:

Etter presidenttiden[rediger | rediger kilde]

Da perioden hans gikk ut, trakk Van Buren seg tilbake til sin eiendom, Lindenwald, i byen Kinderhook, hvor han planla å returnere til Det hvite hus. Han så ut til å ligge godt an til å sikre seg nominasjonen i 1844, men hans berømte brev datert 27. april 1844 der han gikk imot annekteringen av Texas som uten tvil bidro til hans nederlag, ble ikke offentliggjort før han følte seg helt sikker på å bli nominert. På demokratenes landsmøte fikk han ikke de to tredjedelene av stemmene han trengte, selv om han fikk majoriteten av stemmene. Etter åtte avstemninger ble navnet hans trukket. James K. Polk ble i stedet nominert.

I 1848 ble han nominert av to mindre partier, først av «låvebrennerne», en fraksjon av demokratene, deretter av fri jord-partiet. Han fikk ingen valgmannsstemmer. I valget i 1860 stemte han for samarbeidsgruppen som motsatte seg Abraham Lincoln, men han kunne ikke godta president Buchanans måte å takle nedgangstidene på og støttet til slutt Lincoln.

Etter at han ble sengeliggende med lungebetennelse høsten 1861, døde Van Buren av astma og hjertestans på sin eiendom i Kinderhook den 24. juli 1862. Han er gravlagt i Kinderhook.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=martin;n=van+buren[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID vanburenm[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Peerage person ID p32358.htm#i323580, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Primære kilder[rediger | rediger kilde]

  • Van Buren, Martin. Autobiography (1918}

Sekundære kilder[rediger | rediger kilde]

  • Cole, Donald B. Martin Van Buren And The American Political System (1984)
  • Curtis, James C. The Fox at Bay: Martin Van Buren and the Presidency, 1837-1841 (1970).
  • Gammon, Samuel Rhea Gammon. The Presidential Campaign of 1832 (1922)
  • Niven, John. Martin Van Buren: The Romantic Age of American Politics (2000).
  • Remini, Robert V. Martin Van Buren and the Making of the Democratic Party (1959).
  • Silbey, Joel. Martin Van Buren and the Emergence of American Popular Politics (2002)
  • Wilson, Major L. The Presidency of Martin Van Buren (1984)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Martin Van Buren – sitater

Forgjenger:
 Andrew Jackson  		USAs president
 Etterfølger:
 William Henry Harrison 
Forgjenger:
 John C. Calhoun  		USAs visepresident
 Etterfølger:
 Richard Mentor Johnson 
Forgjenger:
 Henry Clay  		USAs utenriksminister
 Etterfølger:
 Edward Livingston 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Martin_Van_Buren&oldid=23295753»