Primærvalg i USA

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Richard Nixon i primærvalg 1968

Primærvalg er en innledende valgrunde, med hensikt å velge hvem som skal stille som et politisk partis kandidat i presidentvalget. Dette er en prosess som brukes i, og er mest kjent fra, den amerikanske valgprosessen. Primærvalg kan være både åpne og lukkede. Et lukket valg er kun for velgere med registrert partitilhørighet, mens alle kan delta på åpne valg.

Selv om alle amerikanske statsborgere kan stemme ved valg, må man i tillegg registrere seg som «velger» i valgmanntallet for å kunne stemme. (Dette fordi det er noen medlemmer av samfunnet, som har mistet sin stemmerett, ofte som straff for kriminell virksomhet.) Når man registrerer seg som «velger», kan man òg velge partitilhørighet, og dette gjør at man har mulighet til å stemme i det partiet man tilhører, sitt primærvalg.

Registrerte velgere stemmer på den kandidaten de mener bør være partiets presidentkandidat. Som ved presidentvalg, foregår primærvalgene i de enkelte delstatene, og hver delstat sender så et visst antall representanter til partikongressen, som formelt stemmer over hvem som skal bli partiets presidentkandidat. Reelt sett er partikongressen ofte kun et massivt PR-stunt for å vise at partiet er samlet om én kandidat, og at denne kandidaten har det som trengs for å bli en god president. Akkurat som ved presidentvalg, er det noen delstater som vil gi alle sine valgmenn til den som vinner staten, mens andre delstater vil fordele valgmenn prosentvis etter oppslutning. Demokratene er som regel mer for prosentvis fordeling enn det republikanerne er.

I tillegg til disse «valgte» delegatene, opererer demokratene med noe som kalles «superdelegater», dette er demokrater som innehar politiske verv, f.eks. guvernører, senatorer og representanter. Disse står fritt til å velge den kandidaten de mener vil være den beste presidentkandidaten, og det er derfor stort fokus på hvem de forskjellige superdelegatene erklærer at de vil støtte, siden dette vil gi denne kandidaten flere stemmer ved partikongressen, og dermed øke sjansen for at «velgere» i de gjenværende primærvalgene vil støtte denne kandidaten.

Typer[rediger | rediger kilde]

Primærvalg[rediger | rediger kilde]

  • Lukket primærvalg. Velgere kan bare stemme i et partis primærvalg hvis de er registrert som «velger» med tilhørighet til partiet. Uregistrerte personer kan ikke delta.
  • Halvlukket primærvalg. En «velger» med tilhørighet til et parti kan kun stemme i dette partiets primærvalg, en «velger» som ikke har erklært tilhørighet til noe parti (en såkalt «independent») kan òg stemme i slike valg. Demokratene er mer villige til å avholde halvlukkede primærvalg enn det republikanerne er.
  • Åpent primærvalg. En registrert «velger» kan delta i et hvilket som helst partis primærvalg uavhengig av egen partitilknytning. Dette åpne systemet kan føre til en praksis som kalles raiding. Det betyr at en «velger», med tilhørighet til et parti stemmer i et annet partis primæralg i den hensikt å svekke det. Teorien er at slike «velgere» stemmer for den svakeste kandidaten hos det motsatte partiet, for å gi sitt eget parti en fordel i det endelige presidentvalget. Et eksempel på dette kan ses i 1998 i Vermont, da Fred Tuttle ble valgt som republikansk kandidat.
  • Halvåpent primærvalg. Velgere kan delta i hvilket som helst primærvalg, men må offentlig erklære hvilket primærvalg de vil delta i før avstemning (man kan altså ikke delta i alle primærvalgene, slik man kan dersom alle partiene har åpne primærvalg). I mange delstater med halvåpne primærvalg, beholder delstaten informasjon om valg av parti for hver velger og gir partiene tilgang til denne informasjonen.

Caucus[rediger | rediger kilde]

Bilde fra et av demokratenes caucus i Washington under primærvalget, 2008.

Utdypende artikkel: Caucus

Man antar at ordet caucus har sitt opphav i språket til Algonkin-indianerstammen og som betyr en «samling av stammehøvdinger», en betydning som ikke er direkte misvisende i forhold til ordets betydning i dag. Caucus brukes på engelsk på to måter, den vanligste er gjerne en gruppe parlamentarikere som møtes fordi enten fordi de tilhører samme parti (som en norsk stortingsgruppe), eller fordi de har sammenfallende interesser (f.eks er Congressional Black Caucus en slik løs sammenslutning av svarte parlamentarikere).

Når det er snakk om primærvalg, er et caucus et slags allmøte der politisk interesserte med partitilhørighet møter frem og diskuterer hvilken kandidat de mener tjener deres egne og lokalsamfunnets interesser best. De fleste delstater har valg av forskjellige slag som primærvalg, men noen stater velger å benytte seg av slike allmøter istedet. Iowas caucuses er kanskje det mest kjente, fordi det avholdes veldig tidlig, sammenlignet med andre delstaters primærvalg. Følgende informasjon gjelder for Iowa sine caucuses, andre stater kan gjerne bruke andre prosesser.

Disse allmøtene foregår på lokalt plan (precinct), og prosessen foregår slik at man her velger hvem som skal sendes til fylkeskonvensjonen, hvor man velger hvem som skal sendes til distriktskonvensjonen, hvor man velger hvem som skal sendes til delstatskonvensjonen, som er den instansen som bestemmer hvordan destatens valgmenn skal fordeles. Med tanke på det store fokuset som er på Iowa i denne prosessen, er det viktig for partiene å få ut informasjonen om hvem som har vunnet raskt, og resultatene blir gjerne sluppet til pressen etter allmøtet, og de resterende møtene blir så en formalitet, siden man vet hvordan delstatens stemmer ved partikongressen kommer til å fordeles.

Måten disse allmøtene foregår på, avhenger av hvilket partis allmøte man går på. For republikanerne er det gjerne ikke annet enn et hemmelig valg som ikke foregår i et valglokale, mens for demokratene er prosessen mer omfattende. Demokratene vil gjerne samtale om hvem de mener er den beste kandidaten, og etter hvert som man innser hvilke kandidater det er lite støtte for, kan man endre mening å velge å støtte en annen kandidat. Dette har den fordelen at dersom det er få ande som støtter den kandidaten man mente var best til å begynne med, kan støtte en annen kandidat, og dermed påvirke det endelige utfallet, uten nødvendigvis å måtte lide under «flertallets diktatur».

Rekkefølgen av primærvalg[rediger | rediger kilde]

Delstater og områder som er vunnet av Clinton og Obama i 2008 Primærvalgene

De statene som holder sine primærvalg først, får veldig mye fokus på seg, fordi disse ansees for å vise hvilke kandidater som har klart å få folket på sin siden, og hvem som ikke har klart det. Dette gjør at statene Iowa og New Hampshire, begge små stater som sjelden legges merke til ellers, har innflytelse på resten av landet, siden disse holder sine primærvalg først. Den enorme mediedekningen av primærvalget i slike «ubetydelige» stater viser seg ofte å påvirke velgere i andre stater. Tradisjonelt har et godt resultat i New Hampshire vist seg å støtte en kandidats videre kampanje, mens et dårlig resultat i New Hampshire gjerne betyr kroken på døra.

Rudy Giuliani mente at disse småstatene som holdt valg først var temmelig ubetydelige, siden de kun ville bringe et fåtall av representanter til partikongressen, og valgte å «stå over» å kjøre en god kampanje i disse statene. Istedenfor, ville han kjøre en sterk kampanje i New York, hvor han mente han lett ville kunne vinne, pga sin tid som ordfører i New York. Dette viste seg å være en dårlig strategi, siden han ble forbigått av andre kandidater som ble ansett som mer relevante, siden de klarte å vinne disse tidlige valgrundene.

Siden de tidligste primærvalgene har vist seg å ha slik innflytelseskraft, har mange stater i den senere tid skiftet sine primærvalg frem i tid, slik at de skal være mer relevante for hele presidentkandidatsnominasjonsprosessen. I 2008, forsøkte Florida og Michigan å gjøre seg mer relevante, ved å flytte sine primærvalg til sent i januar, og dermed før Iowa og New Hampshire sine. Dette ble de straffet for, av det demokratiske partiet, ved at det lenge var snakk om at disse statenes representanter ikke ville få lov til å stille ved partikongressen, og dermed heller ikke få lov til å stemme for hvem som skulle bli demokratenes presidentkandidat. Siden disse statene begge stemte for Hillary Clinton, krevde Clinton, etterhvert som det viste seg at Barack Obama var en sterke kandidat, at disse statene skulle få lov til å sende sine representanter. Argumentet her var at man ikke skulle straffe disse statenes «velgere» for en tabbe som var begått av delstatenes lokale partier. Til slutt, ble det vedtatt at de skulle få lov til å sende et redusert antall representanter til partikongressen.

Ofte er det slik at det arrangeres en «Super Tuesday» («super-tirsdag»), da veldig mange stater holder sitt forvalg. I 2008 falt «Super Tuesday» på 5. februar, da hele 24 stater holdt sitt primærvalg (nesten halvparten av alle statene). En «Super Tuesday» gjør det vanskelig for en kandidate å holde valgkampanje, siden man helst bør være i den staten et primærvalg holdes for å kunne ha en effektiv kampanje. Dette er òg en måte å gjøre prosessen mer rettferdig på, siden de enkelte staters primærvalg ikke like lett vil kunne påvirke de primærvalgene som holdes senere i andre stater. I 2008 stod «Super Tuesday» for nesten halvparten av alle valgmenn for begge partier, hvilket vil si at dersom en kandidat gjorde et godt valg denne dagen, ville seieren nesten være garantert.

Primærvalgsystem for hver enkelt stat i USA[rediger | rediger kilde]

Hver enkelt stat bestemmer sine egne regler, slik at selve prosedyren kan variere fra stat til stat og mellom republikanere og demokrater i samme stat.

Her er en liste over de forskjellige statenes primærvalg i 2008, når de ble holdt, og hvilken type primærvalg som ble avholdt:

  • Alabama – Åpent primærvalg (5. februar).
  • Alaska – Caucus (5. februar).
  • Arizona – Lukket primærvalg (5. februar).
  • Arkansas – Åpent primærvalg (5. februar).
  • California – Primærvalg (5. februar).
  • Colorado – Caucus (5. februar).
  • Connecticut – Lukket primærvalg (5. februar).
  • Delaware – Lukket primærvalg (5. februar).
  • District of Columbia – Primærvalg (12. februar).
  • Florida – Primærvalg (29. januar).
  • Georgia – Halvåpent primærvalg (5. feb).
  • Hawaii – Åpen caucus (2. mars).
  • Idaho – Åpent primærvalg (27. mai).
  • Illinois – Primærvalg (5. februar).
  • Indiana – Åpent primærvalg (6. mai).
  • Iowa – Caucus (3. januar).
  • Kansas – Caucus (9. februar).
  • Kentucky – Lukket primærvalg (20. mai).
  • Louisiana – Caucus (9. februar).
  • Maine – Caucus (1.-3. februar).
  • Maryland – Lukket primærvalg (12. feb).
  • Massachusetts – Delvis lukket primærvalg (5. feb).
  • Michigan – Åpent primærvalg (15. januar).
  • Minnesota – Åpen caucus (5. februar).
  • Mississippi – Åpent primærvalg (11. mars).
  • Missouri – Åpent primærvalg (5. februar).
  • Montana – Åpent primærvalg (3. juni).
  • Nebraska – Primærvalg (13. mai).
  • Nevada – Caucus (19. januar).
  • New Hampshire – Delvis åpent primærvalg (8. januar).
  • New Jersey – Primærvalg (5. februar).
  • New Mexico – Republikansk primærvalg (3. juni).
  • New York – Lukket primærvalg (5. februar).
  • North Carolina – Primærvalg (6. mai).
  • North Dakota – Åpent caucus (5. februar).
  • Ohio – Halvåpent primærvalg (4. mars).
  • Oklahoma – Lukket primærvalg (5. februar).
  • Oregon – Lukket primærvalg (20. mai).
  • Pennsylvania – Lukket primærvalg (22. april).
  • Rhode Island – Primærvalg (4. mars).
  • South Carolina – Åpent primærvalg (19. januar for republikanere, 26. januar for demokratene).
  • South Dakota – Lukket primærvalg (3. juni).
  • Tennessee – Åpent primærvalg (5. februar).
  • Texas – Halvåpent primærvalg (4. mars) og lukket caucus (begynner 4. mars, tidsrammen er basert på partiets regler).
  • Utah – Lukket primærvalg (5. februar).
  • Vermont – Åpent primærvalg (4. mars).
  • Virginia – Åpent primærvalg (12. februar).
  • Washington – Åpen Caucus (9. februar) & primærvalg (19. februar).
  • West Virginia – Lukket primærvalg (18 Delegater på statens samling 5. februar, 12 delegater på 13. mais primærvalg).
  • Wisconsin – Åpent primærvalg (19. februar).
  • Wyoming – Caucus (8. mars).

Litteratur[rediger | rediger kilde]