Kwame Nkrumah
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Kwame Nkrumah | |||
|---|---|---|---|
 Nkrumah på russisk frimerke i 1989. |
|||
| Født | 21. september 1909 Nkroful på Gullkysten (nåværene Ghana) |
||
| Død | 27. april 1972 (62 år) Bucuresti i Romania |
||
| Ektefelle | Fathia Nkrumah | ||
| Parti | Convention People’s Party | ||
| Ghanas 1. president | |||
| Periode(r) | 1. juli 1960–24. februar 1966 | ||
| Etterfølger | Joseph Arthur Ankrah | ||
Kwame Nkrumah (født 21. september 1909, død 27. april 1972 var en ghanesisk politiker, og regnes som grunnlegger av pan-afrikanismen. Nkrumah var sosialist og var inspirert av Karl Marx, han var også inspirert av den vitenskapelige sosialismen etter mønster fra Friedlich Engels.
Han ble født i Nkroful, Gullkysten (Ghana), og het opprinnelig Francis Nwia-Kofi Ngonloma. Etter å ha gått på Achimota School i Accra, og deretter på det romersk-katolske seminaret i Amisano, arbeidet han som lærer på en katolsk skole i Axim. Senere reiste han til USA, og studerte ved Lincoln University i Pennsylvania. I 1942 fullførte han en mastergrad (MSc) i utdanning, og i 1943 en mastergrad (MA) i filosofi ved dette universitetet.
I 1945 flyttet han til London for å studere ved London School of Economics and Political Science. Men etter å ha truffet George Padmore ble han involvert i organiseringen av den femte pan-afrikanske kongress i Manchester. Han ble engasjert i arbeidet for dekolonisering av Afrika, og ble viseformann i den vestafrikanske studentunionen i England.
Nkrumah vendte hjem til Gullkysten i 1947, og gikk inn i United Gold Coast Convention (UGCC), som ble ledet av Joseph B. Danqauh. Samme år grunnla han et nytt parti, Convention Peoples Party (CPP), med mottoet Selvstyre nå. han forlot UGCC i 1949, og i desember det året satte han i gang masseaksjoner - boikott, streik og sivil ulydighet - mot de britiske styresmaktene. Han ble arrestert av britene i januar 1950. Britene bestemte seg for å innvilge kolonien uavhengighet, og utlyste valg til en lovgivende forsamling i januar 1951. Nkrumah, som fortsatt satt fengslet, vant et av setene. Han ble løslatt fra fengsel i februar 1951, og ble invitert til å lede en overgangsregjering sammen den britiske guvernøren.
6. mars 1957 ble Ghana erklært uavhengig, og Nkrumah ble utnevnt til statsminister. Landet hadde først den engelske monarken som statsoverhode, men ble i 1960 republikk. En økonomisk nedgangstid fulgte, og det oppsto mye uro. Nkrumah overlevde ett attentat. I 1964 valgte han å erklære Ghana som ettpartistat, med seg selv som president for livstid. Under et besøk i Beijing og Hanoi i 1966 ble han avsatt sammen med sin regjering etter et militærkupp.
Nkrumah kunne ikke vende tilbake til Ghana, og levde derfor i eksil i Guinea. Han fortsatt derfra sitt arbeid for panafrikansk enhet. I april 1972 reiste han til Romania for å få medisinsk behandling, og døde der.
Han skrev flere bøker, blant annet Hvorfor Afrika må forenes (1963), Den afrikanske personlighet (1963), Håndbok for revolusjonær krigføring (1968) og Klassekamp i Afrika (1970).
[rediger] Utmerkelser
Nkrumah ble i 2004 posthumt utnevnt til den sør-afrikanske Ordenen O. R. Tambos følgesvenner.
| Forgjenger: - |
President i Ghana |
Etterfølger: Joseph Arthur Ankrah |
