Trotskisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Trotskisme er en politisk ideologi som oppsto historisk i forbindelse med Leo Trotskijs kritikk av Sovjetunionen, og som i dag er betegnelsen på en rekke ulike sosialistiske og kommunistiske retninger. Begrepet ble først tatt i bruk av Trotskijs motstandere under kampene i Bolsjevikpartiet i andre halvdel av 1920-tallet, og trotskisme var en av de hyppigste anklagene under Moskvaprosessene.

Etter at Trotskij ble utvist fra Sovjetunionen i 1929 begynte trotskismen å utsondre seg som en separat retning fra den offisielle sovjetiske marxismen-leninismen. Det som fremfor alt forente de trotskistiske bevegelsene internasjonalt var deres analyse av Sovjetunionen som en degenerert arbeiderstat, men også støtte til Trotskijs teori om permanent revolusjon. Opprettelsen av Den fjerde internasjonale i 1938 var et forsøk på å samle disse retningene.

Både på Sri Lanka og i Bolivia har trotskistiske partier vokst seg store. Også i Brasil og Argentina har det eksistert trotskistiske partier av betydning. I Europa er Frankrike det landet der trotskistiske partier har fått størst oppslutning ved valg. Hvis man ser bort fra den russiske revolusjon, som Trotskij anførte sammen med Lenin, har ingen trotskistiske bevegelser noensinne vært statsbærende eller stått i spissen for noen sosialistisk revolusjon.

Trotskisme etter Trotskij[rediger | rediger kilde]

Etter Trotskijs død har trotskismen utviklet seg i en rekke ulike retninger, med til dels motstridende synspunkter i sentrale spørsmål. Felles for de fleste er imidlertid at de sporer sitt opphav tilbake til Den fjerde internasjonale. Obs – listen er ufullstendig.

Den gjenforente fjerde internasjonale[rediger | rediger kilde]

Den fjerde internasjonale hadde delt seg i to hoveddeler i 1953. Etter avskallinger i begge disse ble de igjen samlet i 1963. Politisk har denne tendensen blant annet tatt opp i seg økologiske perspektiver som en sentral del av politikken. De senere årene har den imidlertid vært mest bemerket for sitt begrep om omgruppering. Dette tar utgangspunkt i at den revolusjonære venstresida i dag er organisert etter skillelinjer som ikke lenger er relevante. Derfor er det viktigere for trotskistene å jobbe for omforente partier. Eksempler på dette er Rifondazione Comunista i Italia og Enhedslisten i Danmark. I Norge er Forbundet Internasjonalen tilsluttet denne retningen.

CWI-tendensen[rediger | rediger kilde]

CWI, eller Committee for a Workers' International, ble grunnlagt av den såkalte Militant-tendensen i Storbritannia. Denne retningen gikk først inn for å arbeide innenfor de etablerte arbeiderpartiene, men etter at tendensen ble ekskludert fra det britiske arbeiderpartiet1980-tallet gikk de vekk fra denne strategien og inntok en analyse som tilsa at de tradisjonelle arbeiderpartiene nå var blitt kapitalistiske partier. Siden den gang har CWI-tilknyttede partier og bevegelser stilt kandidater i flere land, og er representert i parlamentet i Irland. I Norge var CWI-tendensen representert ved Sosialistisk Offensiv.

IMT-tendensen[rediger | rediger kilde]

IMT, eller International Marxist Tendency, oppsto etter at CWI bestemte seg for ikke lenger å støtte de tradisjonelle arbeiderpartiene. I motsetning til CWI har IMT valgt å fortsette med entrisme, dvs. å jobbe innenfor større arbeiderpartier. Tre IMT-medlemmer er representert i parlamentet i Pakistan.

Internasjonale Sosialister[rediger | rediger kilde]

Internasjonale Sosialister-tendensen oppsto da en gruppe rundt Tony Cliff i 1950 ble ekskludert fra den britiske seksjonen av Den fjerde internasjonale. Hoveduenigheten gikk på Sovjetunionens karakter, der Cliff mente det ikke lenger var snakk om en degenerert arbeiderstat, men et statskapitalistisk system. Følgelig har tendensen vært mer kritisk til selverklærte sosialistiske stater enn andre trotskistiske bevegelser, og er også krasse motstandere av enhver form for nasjonalisme. Tendensen legger også vekt på betydningen av arbeiderklassens spontanitet. Den britiske seksjonen, Socialist Workers' Party, er den klart største seksjonen. I Norge er tendensen representert ved Internasjonale Sosialister.

Pathfinder-tendensen[rediger | rediger kilde]

Pathfinder-tendensen er oppkalt etter forlaget til amerikanske Socialist Workers' Party (som ikke må forveksles med det britiske partiet med samme navn). Tendensen oppsto på 1980-tallet da deler av Den gjenforente fjerde internasjonale begynte å kritisere teorien om permanent revolusjon og begynte å nærme seg Cubas kommunistiske parti og FSLN i Nicaragua. De orienterte seg også mot ANC og Thomas Sankaras styre i Burkina Faso mellom 1983 og 1987. Mot slutten av tiåret ble flere seksjoner ekskludert, og i 1990 forlot resten av støttespillerne internasjonalen. Tendensen har også forkastet betegnelsen trotskisme, selv om Trotskij fortsatt er en av de viktigste teoretikerne. Selv om det er en liten gruppe er det i dag den eneste kommunistiske bevegelsen på Island.

Den internasjonale kommunistunionen[rediger | rediger kilde]

Den internasjonale kommunistunionen er uløselig knyttet til det franske partiet Lutte Ouvrière, hvis fremste talsperson Arlette Laguiller har oppnådd omkring 5% oppslutning i franske presidentvalg. Denne retningen kjennetegnes ved at de holder seg til en klassisk leninistisk organisering, med blant annet hemmelige medlemskap. Politisk legger retningen sterk vekt på arbeidernes egne organisering. Selv om det også finnes seksjoner utenfor Frankrike er det kun her retningen har en oppslutning av betydning.

Workers' World Party[rediger | rediger kilde]

Workers' World Party, som kun finnes i USA, er et eksempel på hvordan en trotskisk bevegelse har beveget seg i retning av maoisme. Partiet oppsto da en gruppe innen Socialist Workers' Party forlot partiet på grunn av partiets kritikk av den kinesiske revolusjonen og Sovjetunionens inngripen i Ungarn i 1956. Partiets viktigste arbeidsfelt i dag er knyttet til motstand mot amerikansk imperialisme og støtte til partier, bevegelser og stater som står imot dette. Partiet støttet både den sovjetiske invasjonen av Afghanistan og Kinas brutale undertrykking av protestene på Den himmelske freds plass i 1989. Tidligere justisminister Ramsey Clark er blant dem som står partiet nær.

Spartakistene[rediger | rediger kilde]

Spartakistene, eller Det Internasjonale Kommunistforbundet er en retning som oppsto i USA gjennom kritikk av Socialist Workers' Partys støtte til den cubanske revolusjonen, og som i dag finnes i et titalls land. Bevegelsen gjør seg bemerket med å bruke mye tid på å kritisere andre revolusjonære bevegelser, og er også prinsipielle motstandere av enhver politisk-religiøs bevegelse. I USA har de også gjort seg bemerket ved å støtte North-American Man-Boy Love Association – NAMBLA som jobber for å legalisere pedofili.

Posadistene[rediger | rediger kilde]

Posadistene, oppkalt etter argentineren Juan Posada, brøt ut fra Den fjerde internasjonale, på slutten av 1950-tallet. Den viktigste grunnen var et ønske om et atomkrig som skulle tilintetgjøre kapitalismen og berede grunnen for sosialisme. I tråd med dette argumenterte de også for at Cuba burde ta Guantanamo Bay tilbake fra USA. Fra 1960-tallet begynte også bevegelsen å interessere seg for Uidentifisert flygende objekt og utenomjordisk liv, og mente at kontakt med utenomjordisk liv kunne bidra til å styrke kampen for sosialismen på jorda. Etter Posadas død i 1981 har bevegelsen stort sett kollapset.

Lambertistene[rediger | rediger kilde]

Lambertistene er oppkalt etter franskmannen Pierre Lambert. I 1993 opprettet han en internasjonale ved navn Den fjerde internasjonale - Internasjonal Senter for Rekonstruksjon med utgangspunkt i at han mente at Den gjenforente fjerde internasjonale hadde forlatt Trotskijs synspunkter. Ulikt andre trotskistiske retninger legger lambertistene stor vekt på det nasjonale spørsmålet, og Josef Stalins skrifter om dette er svært viktige for lambertistenes virke.

Trotskisme i Norge[rediger | rediger kilde]

Trotskismen har aldri stått spesielt sterkt i Norge. Da folk som Olav Scheflo, Konrad Nordahl og Jeanette Olsen forlot NKP i 1928 var det imidlertid på mye av det samme grunnlaget som Trotskij hadde blitt ekskludert. Olsen dannet senere sammen med blant andre Helge Krog Oktober-gruppa, som var Norges første trotskistiske gruppe. De fremste trotskistene befant seg imidlertid på venstresida i Arbeiderpartiet og særlig i Arbeidernes ungdomsfylking. Blant disse var flere som i løpet av krigen skulle slutte seg til NKP, og flere av disse igjen skulle bli ekskludert i forbindelse med Furubotn-oppgjøret i 194950. Da Trotskij en periode befant seg i Norge var Olav Scheflo blant hans nærmeste støttespillere. Blant andre på Arbeiderpartiets venstreside som inntok en positiv holdning til trotskismen kan nevnes de senere landssvikdømte partimedlemmene Håkon Meyer og Erling Olsen.

Trotskismen spilte, sammenlignet med i andre land, liten betydning under ungdomsopprøret rundt 1968. Den første organiseringen av trotskistiske krefter i Norge etter 2. verdenskrig oppsto da en liten gruppe uavhengige sosialister dannet/gjenopprettet Oktober-gruppa. Den første trotsistiske bevegelsen av betydning oppsto imidlertid i Sosialistisk Ungdom, der trotskistene fikk flertall blant annet i Oslo. Denne gruppen ble ekskludert av daværende SU-leder Erik Solheim gjennom å legge ned organisasjonen for så å opprette den uten disse dagen etterpå. Da Arbeidermaktgruppa, som Oktober-gruppa snart gikk opp i, ble opprettet et halvår senere var flertallet av disse medlemmene forsvunnet.

Arbeidermaktgruppa var preget av spenninger mellom tilhengere av Den gjenforente fjerde internasjonale og Internasjonale Sosialister. Sistnevnte forsvant ut i 1985, samtidig som en liten gruppe også dannet Norsk Syndikalistisk Forbund. Arbeidermaktgruppa sluttet seg aldri til noen internasjonal sammenslutning, men i tråd med ideen om omgruppering besluttet dens medlemmer å begynne å arbeide i Rød Valgallianse i 1991/92. Organisasjonen ble nedlagt noen år senere. Internasjonale Sosialister har siden holdt det gående, skjønt med varierende størrelse og kvalitet. I 1996 ble en gruppe medlemmer av Internasjonale Sosialister i Trondheim ekskludert. Disse begynte også å arbeide i RV og dannet samtidig Sosialistiske Arbeidsgrupper. De opprettet også et samarbeid med Revolusjonært Forbund i Bergen som hadde begynt å bevege seg i retning trotskismen. I kjølvannet av en rekke utmeldelser i IS i 1999 ble Forbundet Internasjonalen dannet, samtidig som SA og RF ble endelig nedlagt, da toneangivende krefter heller ville satse her. Forbundet Internasjonalen har i dag medlemmer i både RV og SV, og har fortsatt en nettside, som imidlertid ikke er oppdatert siden 2004.

Sosialistisk Offensiv oppsto som egen gruppe på 1980-tallet da en gruppe CWI-tilknyttede medlemmer ble ekskludert fra AUF. Organisasjonen ble aldri spesielt stor, og medlemmene valgte etter hvert å slutte opp om RV. Lite tyder på at den fortsatt eksisterer. Røde Jævler var en annen trotskistisk gruppe som oppsto i 2001 etter at en gruppe anarkistisk inspirerte IS-medlemmer forlot organisasjonen. Røde Jævler ble imidlertid en kortlivet organisasjon.