Utenomekteskapelige barn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Orphans (1885) av Thomas Kennington. Å være født utenfor ekteskap kunne lett bli det samme som å være foreldreløs.

Utenomekteskapelig, også kalt uekte, barn, betegner barn som er født utenfor ekteskap (uektefødt/ektefødt). Det har (i nyere tid) vært vanlig at uekte barn fikk morens slektsnavn, og uekte barn var i Norge utelukket fra å arve sin far (så sant han ikke lyste dem «i kull og kjønn») frem til de Castbergske barnelover ble vedtatt i 1915.

I kulturer som legger vekt på ekteskap kan det å være født utenfor ekteskap være en hindring for dem som er født i en slik situasjon, både når det gjelder sosialt liv, formelle rettigheter og identitet. I samfunn med andre familienormer har fødselsstatusen til en person mindre å si.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mens det er lett å vite hvem som er mor til et barn, kan det være vanskeligere å slå fast hvem faren er. Mange steder er ekteskap derfor blitt brukt for å stadfeste farskapet til barn som blir født inn i det, noe som igjen har gitt dem vern og en plass i samfunnet (pater est-prinsippet).

Barn som blir født av ugifte mødre har dermed ofte falt utenfor. De som vokser opp med bare én forelder har ikke den samme støtten, i barndommen eller senere, som dem som to har ansvaret for. Videre har de ofte ikke hatt arverett etter foreldrene fordi de var «illegitime» eller «uektefødte».

De som er født utenfor ekteskap er ofte blitt stigmatisert, både i barndommen og som voksne. I samfunn der samleie utenfor ekteskapet blir sett på som synd og/eller som en forbrytelse har ofte barna fått noe av skylden for opphavet sitt.

Følger[rediger | rediger kilde]

Dom Sierot, et jødisk barnehjem i Warszawa fotografert på 1930-tallet.

Mange steder har det vært vanlig å gi fra seg uektefødte barn til barnehjem der de ble tatt hånd om til de var store nok til å arbeide, hvis de overlevde. Overlevelse var i enkelte tilfelle ikke målet, det forekom av og til at det ble spekulert i omsorgssvikt, hos såkalte englemakersker. Men barnet kunne også bli satt vekk til fosterforeldre, enten fremmede eller slektninger. På 1900-tallet ble det vanligere at barn født utenfor ekteskap å bli adoptert bort.

Mens den katolske kirke stod for tallrike barnehjem drevet av munker og nonner, satset protestantismen, som ikke hadde noe klostervesen, gjerne på at den ugifte moren selv skulle ta hånd om barnet for å gjøre opp for syndene sine. I moderne tid fikk man også statlige institusjoner der såkalte foreldreløse barn kunne vokse opp. Det var som oftest uektefødte barn som kom hit.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

For å hjelpe fattige alenemødre ga flere styresmakter etter hvert påbud om at barnefaren hadde plikt til å forsørge dem. I 1763 ble for eksempel kjente barnefedre i Danmark-Norge pålagt å bidra til barnet var ti år gammelt. Senere kunne fedre som nektet å gjøre dette havne på tukthuset.

De fleste uektefødte barn vokste likevel opp i fattigdom, og på nittenhundretallet prøvde man å gjøre noe med dette ved å oppfordre eller tvinge ugifte mødre til å adoptere vekk ungene sine.

I de siste tiårene er det i Vesten blitt mer og mer vanlig å få unger utenfor ekteskap og fostre dem opp selv, uten noe særlig stigma. I 2003 var hele 50% av norske barn født utenfor ekteskap, de fleste likevel i et samboerskap.

Systemet som favoriserer ektefødte barn har blitt endret i mange land, blant annet Norge. Farskap er basert på biologiske fakta heller enn ekteskap, og fedre har rettigheter og plikter overfor barna sine enten de er gift med mor eller ikke.

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Kirken[rediger | rediger kilde]

Pave Klemens VII var en uektefødd Medici, og ble likevel pave.

De som er født utenfor ekteskap er blitt holdt utenfor visse stillinger, for eksempel kunne de lenge ikke bli ordinerte som prester i den katolske eller anglikanske kirken. De er fortsatt utestengte fra enkelte konservative religiøse brorskap, som Opus Dei. På den andre side har ulike biskoper og prester som egentlig skulle levd i sølibat fått barn, kalt dem nevøer eller lignende, og sørget godt for dem.

Kongelige[rediger | rediger kilde]

Det var ikke uvanlig at kongelige fikk barn utenfor ekteskapet. Noen dansk-norske konger som fikk slike uekte barn ga dem etternavnet Gyldenløve.

Korea[rediger | rediger kilde]

Det koreanske samfunnet er basert på mannlige familieoverhoder som blir ført opp i særskilte familieregistre. Fedreløse barn er ikke del av noe slikt register, og kan få problemer med å finne jobber eller ektefeller.

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

«Prinsene i tårnet», sønnene til Edvard IV av England og Elizabeth Woodville, ble med ett kjent som uektefødte gjennom parlamentsvedtaket Titulus Regius.

I engelsk Common law hadde uektefødte frem til 1969 ingen rett til å arve foreldrene. Eiendom måtte testamenteres til dem som om de var fremmede.

Det var lenge slik at en såkalt bastard kunne bli regnet som ektefødt dersom foreldrene senere giftet seg. Dette gjaldt bare dersom de kunne vært lovlig gift da barnet ble født. Dersom faren var gift på annet hold hjalp altså ikke senere giftemål. Dersom et ekteskap senere ble kjent ugyldig ville også barna automatisk bli uektefødte.

Norge[rediger | rediger kilde]

Et særtilfelle av norske barn født utenfor ekteskapet var såkalte tyskerunger, barn født av norske kvinner og tyske soldater. I disse tilfellene hadde moren brutt ikke bare den vanlige normen om ikke å ha samleie utenfor ekteskapet, men også den om ikke å ha kontakt med fienden. Ungene som ble igjen etter soldatene ble straffet for denne doble synden. I tiden etter den andre verdenskrig opplevde de å bli sett ned på, mobbet og mange ble mishandlet.

Kjente personer født utenfor ekteskap[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]