Proletariatets diktatur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Proletariatets diktatur betegner innen marxismen et tenkt historisk utviklingsstadium. Det ble beskrevet i skriftene til Karl Marx og etterfølgende marxistiske tenkere som Engels. Proletariatets diktatur ble først realisert under Pariserkommunen, og deretter ved revolusjonen i Russland under Lenins ledelse. Også proletariatets diktatur som teoretisk begrep, ble grundig behandlet av Lenin, blant annet i verket Staten og revolusjonen.

Proletariatets diktatur skal ifølge marxistisk lære komme med en sosialistisk revolusjon i et kapitalistisk samfunn, og innebærer at borgerskapet blir fratatt makt i samfunnet og at samfunnsutviklingen styres av arbeiderklassen. Proletariatets diktatur er et stadium på veien til det kommunistiske samfunn.

Støtte til – eller motstand mot – teorien om proletariatets diktatur har spilt en vesentlig rolle i ideologisk debatt på (ytterste) venstreside i politikken siden 1800-tallet. Tilhengere av teorien, som gjerne regnes som kommunister, ser proletariatets diktatur som en nødvendig mekanisme for å gjøre slutt på «herskende klassers undertrykking». Kritikk mot teorien om proletariatets diktatur var (med-)årsak til brudd på begynnelsen av 1900-tallet mellom kommunister og sosialdemokrater (begge gruppene omtalte seg gjerne som «sosialister»). Kritikere av tesen hevdet at proletariatets diktatur ikke bare var en midlertidig fase basert på massemobilisering for revolusjon, men ble brukt som en ideologisk bortforklaring av at kommunistiske land utviklet seg til permanente diktaturer under kontroll av et hierarkisk parti.

Marx og Engels[rediger | rediger kilde]

Marx hevdet at kapitalismen, slik som tidligere sosioøkonomiske systemer, ville skape så sterke interne stridigheter at det ville falle isammen.[1] Som kapitalisme erstattet føydalisme mente han at sosialisme ville erstattet kapitalisme, og etterlate seg et statløst, klasseløst samfunn kalt ren kommunisme (en: pure communism). Dette ville oppstå etter en overgangsfase kalt «proletariatets diktatur», en periode noen ganger henvist til som «arbeidernes samfunn» eller «arbeidernes demokrati».

Han skrev også i verket «Kritikk av Gotha Programmet» (en:«Critique of the Gotha Program»): «Mellom kapitalisten og det kommunistiske samfunn ligger en periode av revolusjonær transformasjon fra den ene til den andre. Tilsvarende finnes også en politisk overgangsperiode innen hvilket staten ikke kan være noe annet enn det revolusjonære proletariatets diktatur.»[2]

Diktatur og demokrati[rediger | rediger kilde]

Begrepet «proletariatets diktatur» må forstås med bakgrunn i marxismens historisk materialisme og statsteori. Ifølge marxismens teori kan en stat ’’både’’ være et diktatur og et demokrati (samtidig), eller være et diktatur tvers igjennom – dette nokså uklare punktet kan forklares ved å vise til skillet mellom statens vesen, innhold og form.[3] I marxistisk forstand er statsmakten i sitt vesen alltid å betrakte som et diktatur – et autoritært maktorgan som gir diktater.[4] Staten er, i henhold til denne oppfatningen, oppstått som en direkte følge av samfunnets arbeidsdeling og klassespalting – som en klasses organ til å hevde sitt diktatur over en annen.[5] (Sagt annerledes: staten er i sitt vesen et middel til den herskende klasses makt. Dette forstås kanskje best ved å vise til at i et samfunn uten klasser, vil det ikke finnes noen «stat» i marxistisk forstand. Selv om man har offentlige forvaltningsorganer har de mistet sin klassefunksjon, og har derved opphørt å eksistere som stat.) Men selv om alle statsmakter i denne forstand er diktaturer, betyr ikke dette at det ikke finnes eller ikke kan finnes demokrati. Både Marx og Lenin var forkjempere for demokrati i det kapitalistiske samfunn, og Lenin formulerte igjen sitt ønske om et enda høyere («bedre») demokrati i sosialismen, enn i kapitalismen. (Altså, i sin form kan og bør likevel staten være et demokrati. I sitt vesen er den et diktatur. I sitt innhold er det en klassestat.)[6][7]

Sosialismen vil ha en statsmakt, og derved være et diktatur. Et diktatur som imidlertid vil være «den høyeste form for demokrati».[8][9] Målet med sosialismen er kommunismen, et samfunn der staten og diktaturet historisk forgagne former for samfunnsmakt.[10]

Selv om sosialismen er et demokrati – som igjen forutsetter en statsmakt – er den nettopp i sitt vesen et diktatur. Og den er et middel for en klasses diktatur: nettopp et «proletariatets diktatur». Men målet med dette «diktaturet» er, ifølge Marx, statens og klassesamfunnets avskaffelse overhodet. Et diktatur som ved vanlige forhold vil være et demokrati: et folkestyre med valg og representasjon. Både kapitalismens pluralistiske demokrati, såvel som sosialismen kvalifiserer derved som «diktaturer» i denne forstand – og det vesentligste spørsmål, for marxistene, blir: «diktatur for hvem?».[11] Flertallet eller mindretallet? Sålenge det eksisterer en stat, eksisterer diktatur i denne forstand. I den sammenheng bør følgende sitat av Lenin forstås, «Der det finnes en stat, finnes ingen frihet. Der det finnes frihet, finnes ingen stat.»[12] Samfunn med stat, preget av ufrihet, er nettopp samfunn der arbeidsdeling og klassespalting rår. I kommunismen, der det «finnes frihet», er dette og derved selve staten borte. «Stat» i snever forstand, som statens klasseapparat. I Norge har f. eks NKP lansert sin parole om et «parlamentarisk, sosialistisk demokrati» (med ytringsfrihet og politisk pluralisme) som nettopp en variant av proletariatets diktatur.[13] Det essensielle er at samfunnets styring ikke er underlagt kapitalistenes, men folkets interesser. Statens diktat er til fordel for folket, arbeiderene, og derved er denne form for diktatur nettopp et proletarisk diktatur – et flertallets diktatur, til forskjell fra kapitalismen som er et borgerskapets diktatur, et mindretallets diktatur.

Proletariatets diktatur og Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Kritikere[hvem?] har innvendt at «proletariatets diktatur» i praksis vil bety «partiets diktatur». Men selv om proletariatets diktatur ofte forstås[av hvem?] synonymt med de totalitære sosialist-stater, er likevel ikke denne totalitære historien noe realisering av Marx’ begrep om et proletarisk diktatur.

Marx var selv en radikal demokrat, både i teori og praksis. Blant annet deltok han aktivt for demokratiske reformer og formulerte i sitt skrift «Kommunistenes krav i Tyskland» en rekke krav for demokratiske reformer: lønn til politiske representanter (slik at arbeidere kunne bli politikere), allmenn stemmerett til tyske borgere over 21 år, allmenn og gratis utdanning og avskaffelse av alle føydale privilegier.[14] Friedrich Engels, Marx' nære medarbeider, var demokrat av samme type og sier i sin tale om Polen følgende:

Sitat For vi tyske demokrater har en spesiell interesse av frigjøringen av Polen. (...) En nasjon kan ikke bli fri og samtidig fortsette undertrykkelsen av en annen nasjon. Frigjøringen av Tyskland kan derfor ikke gjennomføres uten frigjøringen av Polen fra tysk undertrykkelse. (...) derfor kan polske og tyske demokrater arbeide sammen for frigjøringen av begge nasjoner. – Jeg tror også at det første avgjørende slaget som vil lede til demokratiets seier, til frigjøringen av alle europeiske nasjoner, vil bli gjennomført av de engelske chartister. Sitat
[15]

Sitater relatert til «proletariatets diktatur»[rediger | rediger kilde]

Lenin

  • «Der det finnes en stat, finnes ingen frihet. Der det finnes frihet, finnes ingen stat.»[16]
  • «Men dette (proletariatets diktatur, red.) innebærer å bytte ut «universelt», «rent» demokrati med «én klasses diktatur», hyler Scheidemann og Kautsky, Austerlitz og Renner (og deres tilhengere i andre land – Gompers, Henderson, Renaudel, Vandervelde og Co.).
Feil, svarer vi. Det innebærer å bytte ut det som faktisk er borgerskapets diktatur (et diktatur som hyklersk har iført seg den borgerlig-demokratiske republikkens form) med proletariatets diktatur. Det betyr å erstatte de rikes demokrati med de fattiges. Det betyr å erstatte mindretallets frie forsamlingsrett og pressefrihet med flertallets, med det arbeidende folks. Det betyr en enorm, verdenshistorisk utvidelse av demokratiet, dets forvandling fra falskhet til sannhet, menneskehetens frigjøring fra kapitalens lenker, som forvrenger og kortslutter ethvert, selv det mest «demokratiske» og republikanske, borgerlig demokrati. Det betyr bytte ut den borgerlige staten med den proletariske staten, et skifte som er den eneste mulige forutsetningen for at staten til slutt kan forsvinne helt.»[17]

Karl Marx

  • «Mellom kapitalisten og det kommunistiske samfunn ligger en perioden av revolusjonær transformasjon fra den ene til den andre. Tilsvarende finnes også en politisk overgangsperiode innen hvilket staten ikke kan være noe annet enn det revolusjonære proletariatets diktatur.»[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Forrest E. Baird, Walter Kaufmann (2008). From Plato to Derrida. Upper Saddle River, New Jersey: Pearson Prentice Hall. ISBN 0-13-158591-6. 
  2. ^ a b «Karl Marx:Critique of the Gotha Programme». Besøkt 20. juli 2010. 
  3. ^ Slik Lenin gjorde i Staten og Revolusjonen (1918)
  4. ^ Jf. Lenin, «Demokrati» og diktatur: «Ta aldri del i den 'overnaturlige' troen på 'staten', og glem aldri at staten selv i den mest demokratiske republikk, og ikke bare i et monarki, ganske enkelt er et apparat for én klasses undertrykkelse av en annen.»
  5. ^ Lenin, Staten og revolusjonen
  6. ^ Hans I. Kleven, Den herskende klasse bd. 1
  7. ^ Hans I. Kleven, Om revolusjonsbegrepet Maxistisk Forum (2010)
  8. ^ Lenin: «Sosialisme gir det høyeste mål av demokrati for arbeiderne og bøndene, og samtidig betyr det et brudd med det borgerlige demokrati og oppkomsten av en ny verdenshistorisk type demokrati», Marxist-Leninismens Grunnlag s. 27
  9. ^ Marx: «Så lenge demokratiet ennå ikke er vunnet, så lenge kjemper altså kommunister og demokrater sammen, så lenge er demokratenes interesser også kommunistenes.» (MEW, 4, s. 317)
  10. ^ Marx Engels Leksikon, s. 120 – 122 (Marxist Forlag: 2010)
  11. ^ Lenin, «Demokrati» og diktatur: «Bare proletariatets diktatur kan frigjøre menneskeheten fra kapitalens undertrykkelse, fra det borgerlige demokratiet, de rikes demokrati, sine løgner, falskhet og hykleri – og opprette demokrati for de fattige, dvs. gjøre demokratiets velsignelser virkelig tilgjengelig for arbeiderne og fattigbøndene, i motsetning til nå (selv i den mest demokratiske – borgerlige – republikk), da demokratiets velsignelser faktisk er utilgjengelig for det store flertallet blant det arbeidende folk.»
  12. ^ Lenin: Staten og revolusjonen
  13. ^ NKPs prinsipprogram
  14. ^ http://www.marxists.org/archive/marx/works/1848/03/24.htm
  15. ^ Om Polen av Friedrich Engels[1]
  16. ^ marxists.org: Sitatet av Lenin
  17. ^ Lenin: «Demokrati» og diktatur (1919)

Se også[rediger | rediger kilde]