Historisk materialisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Historisk materialismeer måten å forstå sammfunnet på slik den ble utviklet av den tyske filosofen Karl Marx (1818–1883). Marx mente at all historie er historien om klassekamp, og at all samfunnsutvikling er basert på kampen mellom to eller flere klasser i samfunnet med motstridende mål. Historisk materialisme baserer seg i stor grad på Georg Wilhelm Friedrich Hegels dialektikk (tese → antitese → syntese), noe han utdyper i Det Kommunistiske Manifest fra 1848. Marx' tydeligste redegjørelser for det materialistiske synet på historien finnes i Den tyske ideologi og i forordet til Kritikk av sosialøkonomien. En materialistisk historieoppfatning innebærer at materielle – og spesielt økonomiske – forhold sees på som drivkreftene i samfunnsutviklingen. Den historiske materialismen står således i kontrast til historisk og filosofisk idealisme, hvor kulturelle elementer som ideologi, religion og åndsliv tillegges avgjørende betydning.

Friedrich Engels, som gikk Karl Marx til hånde i det ideologiske arbeid og utviklet hans tanker, skrev: «Jeg benytter 'historisk materialisme' for å kjennetegne det syn på historiens gang som leter etter de grunnleggende årsaker og den store bevegende kraft bak alle viktige historiske begivenheter i samfunnets økonomiske utvikling, i endringene av produksjonsmidler og bytteforhold, med den derav følgende oppdeling av samfunnet i distinke klasser og disse klassenes kamper.»"[1]

I en lang periode under 1900-tallet ble den historiske materialisme ofte behandlet nærmest som parhest til den dialektiske materialisme. I følge mange marxister influert av sovjetisk marxisme var den historiske materialisme en spesifikk sosiologisk metode, mens den dialektiske materialisme er den mer generelle og abstrakte filosofien. Den sovjetiske ortodokse marxistiske tradisjon baserte seg på Josef Stalins pamflett Om den dialektiske og den historiske materialisme og på tekster utgitt av «Sentralkomiteen for det sovjetiske kommunistiske partis institutt for marxismen-leninismen».

Produksjonsforhold[rediger | rediger kilde]

Produksjonsforhold er et viktig begrep i marxistisk tenkning, særlig i forbindelse med den historiske materialisme. Produksjonsforholdene er et begrep som anses å være synonymt med begrepet "basis". Produksjonsforholdet har fire hovedelementer: Eiendomsforholdet, og eiendomsformen kan være samfunnsmessig eller privat, kapitalistisk, føydal, sosialistisk etc. Fordelingsforholdene, distribusjonen. Bytteforholdene: sirkulasjon, omsetning. Konsumpsjonen, forbruksforholdene. Av disse må det understrekes at det er eiendomsforholdet som er produksjonsforholdets viktigste og mest bestemmende element.[2]

Basis og overbygg[rediger | rediger kilde]

Karl Marx skriver i sitt berømte "Forord til kritikken av sosialøkonomien (Vorwort), følgende:

Sitat

I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv Inngår menneskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold som svarer til et bestemt trinn i utviklingen av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis på hvilken det reiser seg en juridisk og politisk overbygning og som samsvarer med bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer.

Det materielle livs produksjonsmåte betinger den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt: deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.
Sitat
– Karl Marx, Forord til kritikken av sosialøkonomien, i Pax Forlag "Skrifter om den materialistiske historieoppfatning" s. 216-217

Her betraktes forholdene menneskene inngår som en følge av den samfunnsmessige produksjonen, som nettopp basis for den juridiske og politiske overbygning og dets bevissthetsformer. Samfunnets institusjoner, lover – samfunnsorganisasjonen – bestemmes i avgjørende grad av selve produksjonen, eller rettere: produksjonsforholdet. Ved kapitalismen, der ifølge Marx forholdet mellom de som eier produksjonsmidler (maskineri, fabrikklokale etc. nødvendig for produksjon), kapitalistene, og de som selger sin arbeidskraft, lønnsarbeiderne (proletariatet), er primært – er dette forhold vesensbestemmende for den politiske, juridiske overbygning i denne kapitalistiske staten og for hvordan man tenker – bevissthetsformene. Men ikke bare eiendomsforholdet er av betydning. Også fordelingsforholdene, hvordan godene distribueres, bytteforholdene og konsumpsjonen er viktige elementer i dette – og alle henger tett sammen, påvirker hverandre. Eiendomsforholdet har primat.

Med denne, som flere andre av Marx' læresetninger og lover – f. eks verdiloven, er det viktig å understreke at den ikke gjelder absolutt. En kan ikke forstå ethvert element i f.eks det kapitalistiske overbygget, politiske institusjoner eller andre ting, som noe som ved ren nødvendigvis har sin basis, sitt utgangspunkt, i det kapitalistiske produksjonsforhold. For det første er det slik at i et kapitalistisk samfunn er det kapitalistiske produksjonsforhold fremherskende, dominerende – men ikke enerådende. Det kan, og vil garantert, inneholde en rekke forgangne forhold (f.eks føydalske forhold) eller mellomformer – og også dette er elementer i basis som påvirker overbygningen. For det annet virker dette, ifølge Friedrich Engels (og det er enighet om å også tolke Marx dithen), ikke i ethvert fenomen, men i siste instans som avgjørende tendens. I store trekk og til syvende og sist er det slik at basis spiller en rolle som nettopp en basis til overbygget. Slik er det ikke hele tiden.

Produksjonsforhold, produktivkrefter og revolusjon[rediger | rediger kilde]

Sitatet fortsetter videre:

Sitat

På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de foreliggende produksjonsforhold eller – hva som bare er et juridisk uttrykk for det samme – til de eiendomsforhold som de til da hadde beveget seg innenfor.

Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosial revolusjon. Med forandringen av det økonomiske grunnlag skjer det en langsommere eller hurtigere omveltning i hele den veldige overbygningen. Når en betrakter slike omveltninger, må en alltid skjelne mellom den materielle omveltning i de økonomiske produksjonshetingelser, som kan konstateres med naturvitenskapelig nøyaktighet, og de juridiske, politiske, religiøse, kunstneriske eller filosofiske, kort sagt ideologiske former, i hvilke menneskene blir seg denne konflikten bevisst og utkjemper den. Like lite som en bedømmer et menneske etter hva det mener om seg selv, likeså lite kan en bedømme en slik omveltningsepoke ut fra dens egen bevissthet, men må tvert om forklare denne bevissthet ut fra motsetningene i det materielle liv, ut fra den foreliggende konflikt mellom samfunnsmessige produktivkrefter og produksjonsforhold ... I store trekk kan en betegne den asiatiske, den antikke, den føydale og den moderne borgerlige produksjonsmåte som fremadskridende epoker i den økonomiske samfunnsformasjon.
Sitat
– Karl Marx, Forord til kritikken av sosialøkonomien, i Pax Forlag "Skrifter om den materialistiske historieoppfatning" s. 216-217

Produksjonsforholdene sees her i sammenheng med produktivkreftenes utvikling. Produktivkreftene – altså vår dyktighet i produksjonen, teknologien etc. – utvikler seg i et raskere tempo enn produksjonsforholdene. På et visst punkt i utviklingen, har produksjonsnivået utviklet seg slik at det ikke lengre står i et samsvarsforhold med hvordan produksjonsforholdene er. Ta f. eks økende grad av lønnsarbeid og vareproduksjon i en føydal økoonomi. Føydalismen sin økonomiske struktur er ikke egnet for en kapitalistisk vareproduksjon, og vil hemme produktivitetsutviklingen. Men ved en kapitalistisk utvikling løses motsigelsen og produktivkreftene får anledning til videre utvikling. Således er motsigelsen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold forløperen til en revolusjonær forandring av produksjonsforholdet fra et historisk lavere, til et historisk høyere stadium.[3] I kapitalismen er denne motsigelsen å forstå som produksjonens samfunnsmessige karakter. I kapitalistisk produksjon kreves et helt samfunn som en følge av arbeidsdelingen, produksjon av sko forutsetter produksjon av arbeidsredskaper, tekstil etc. Produksjonen er i overveiende grad samfunnsmessig. På en annen side er samtidig eierskapet og kontrollen av den produktive sfære besatt av en i sammenhengen forsvinnende liten elite. Den er privatkapitalistisk. Dette er et uttrykk for, hevder marxistene, at samfunnets produktivkrefter er utviklet på et vis som fordrer en revolusjonering av produksjonsforholdet, noe som bekreftes ved b.la kapitalistiske kriser.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Historical Materialism is a theory that privileges the economic in explanation of non. Marxmail.org. Besøkt 7. desember 2011.
  2. ^ Hans I. Kleven, "Klassesamfunnet", s. 116, videre: 116-165 (Falken Forlag: 1998)
  3. ^ Marx Engels Leksikon, s. 190-192 (Marxist Forlag: 2010)


Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Karl Marx: "Forord til Kritikk av sosialøkonomien" s. 19-22 i Det beste av Karl Marx (Fredrik Engelstad red.), Pax Forlag A/S, 1992.
Karl Marx: "Den tyske ideologi (utdrag)" s. 109-172 i Det kommunistiske manifest og andre ungdomsskrifter, De norske Bokklubbene, 2000.

Eksterne Lenker[rediger | rediger kilde]

Marx and Engels Internet Archive[1]