Friedrich Engels

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Friedrich Engels (1877).
Friedrich Engels som prøyssisk soldat.

Friedrich Engels (født 28. november 1820 i Barmen i Preussen, nå en bydel i Wuppertal i Nordrhein-Westfalen, død i London 5. august 1895) var en tysk revolusjonær, politisk økonom, filosof, industrimann og militærhistoriker, som sammen med Karl Marx utviklet den teorien som er kjent som marxisme. Han regnes sammen med Karl Marx, Lenin, Josef Stalin og Mao Zedong som en av kommunismens «fem store».

Engels kom fra en velstående protestantisk familie. Faren var tekstilprodusent, og sto den prøyssiske pietismen nær. I sine tidlige år var han sterkt influert av den radikale tyske poeten Heinrich Heine og av den tyske filosofen G. W. F. Hegel.

Familie, oppvekst og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Den unge Friedrich Engels.

Etter påtrykk fra sine foreldre, Friedrich Engels sr. (1796–1860) og Elisabeth van Haar (1797–1873), sluttet Friedrich jr. på gymnasiet i 1837 for å bli utdannet som handelsbetjent i farens nyetablerte veveri og handelshus i Barmen. Året etter fortsatte han å tilegne seg handelsfagene ved et større foretak i barndomsbyen, mens han på fritiden studerte litteratur og filosofiske spørsmål. Han begynte nå også å skrive og publisere tidsskriftartikler over ulike litterære emner.

I 1841-42 avtjente Engels militærtjeneste som frivillig i Berlin. Der kunne han på fritiden følge studier ved byens universitet, og kom således i kontakt med unghegelianerne. I mars 1842 begynte han å skrive for «Rheinische Zeitung». I avisens redaksjonslokaler traff han for første gang, høsten 1842, på den unge Karl Marx.

I november samme år reiste Engels til England for å avslutte handelsutdannelsen sin i firmaet «Ermen & Engels», men samtidig gjorde han seg også kjent med de politiske og sosiale forholdene i landet. Engels satte seg både inn i den borgerlige sosialøkonomien og den tidlige sosialismens ideer. Deretter søkte han høsten 1843 kontakt med den revolusjonære fløyen innenfor chartismen.

Marx og Engels begynner sitt livslange samarbeid[rediger | rediger kilde]

Friedrich Engels i 1856.

I februar 1844 sørget Karl Marx for å få publisert et par av Engels' artikler i tidsskriftet Deutsche-Französische Jahrbücher. De to kom samtidig i skriftlig kontakt med hverandre, og brevvekslingen representerer således starten på en vidløftig og omfattende korrespondanse mellom de to. Det var antakelig 26. august 1844 at Engels vendte tilbake til Tyskland, og et par dager senere møtte han på nytt Karl Marx. De to fant snart overensstemmelse i teoretisk tenkning og verdensanskuelse, og startet samarbeidet om Den hellige familie, som ble offentliggjort i februar 1845. Engels' bidrag var ikke på mer enn ti sider, men han må med sitt brev til Marx av 19. november 1844 ha påvirket kameraten ved å gi en slik overveiende positiv vurdering av Max Stirners Der Einzige und sein Eigentum (1844) at Marx i sin polemikk mot Berlins unghegelianere, faktisk unnlot å angripe denne bokens forfatter ved å la ham være unevnt.

Først da Engels i april 1846 flyttet til Brussel, startet for alvor vennskapet og samarbeidet med Karl Marx. I august 1847 grunnla de en tysk arbeiderforening i Brussel. Etter dette satte Engels seg ned og skrev programutkastet til «Kommunistforbundet»; Grundsätze des Kommunismus. Fra 29. november til 8. desember 1847 deltok både Marx og Engels på Kommunistforbundets andre kongress i London. Her fikk de i oppdrag å forfatte et kommunistisk manifest, noe de straks etter hjemkomsten fra England tok fatt på.

Det kommunistiske manifest[rediger | rediger kilde]

Det kommunistiske manifest (1848) ble det kampskrift som det var ment å være. De innledende ordene lyder: «Et Spøgelse gaar gjennem Europa – Kommunismens Spøgelse.» Karl Marx og Friedrich Engels mente her at første trinn på veien var at arbeiderne erobret politisk makt og hevet seg selv opp til å bli den nasjonalt styrende klasse. Om det kapitalistiske prinsipp argumenteres det for at arbeiderne ikke tilegner seg sin del av godene, mens derimot den arbeidsfrie klasse tilraner seg det hele ekstrautbyttet (merverdien). Manifestet inneholder også en beskrivelse av arbeiderklassens revolusjonære verdensoppfatning, nødvendigheten av kamp mellom klassene (mens konkurranse følger spilleregler, slås spillet overende ved kamp), statslæren, utviklingslæren (dialektisk materialisme), og arbeiderklassens rolle og frigjørelsen fra det kapitalistiske lønnsslaveri.

Mest kjent – nærmest som et ordtak å regne – er den argumentasjonen som manifestet slutter med: «Lad kun de herskende Klasser skjælve for en kommunistisk Revolution. Ved den har Proletarerne kun deres Lænker at miste. De har en Verden at vinde: Proletarer i alle lande, foren Eder!» Med dette som motto sprengte Den 1., 2., og 3. Internasjonale rammene for nasjonal politikk og banet vei for universell sosialisme og kommunisme, men det utviklet seg også straks fraksjoner og et mangfold av ulike fortolkninger, standpunkt og retninger.

Noen ringvirkninger av manifestet[rediger | rediger kilde]

Meldingene og avisinseratene fra den første Internasjonale skapte uro blant embetsmenn og borgere i flere europeiske land. I Norge valgte myndighetene å slå hardt ned på de agitatorene som gjorde seg gjeldende. Den første som fikk merke dette var den holsteinske frihetskjemperen Harro Harring, som 29. mai 1850 ble utvist fra landet uten lov og dom.

De neste som fikk merke lovens lange arm var sosialisten Marcus Thrane og thranittbevegelsens ledere. Disse ble arrestert 7. juli 1851. Marcus Thrane ønsket primært å frigjøre arbeiderklassen fra gammel autoritetstro, og ville ikke binde den til en ny. Han foretrakk snarere å utdanne og vekke arbeiderne til selvstendig tenkning. Ideologisk var han nok atskillig mer påvirket av Pierre-Joseph Proudhon (1809─65) enn av Marx og Engels, som han neppe hadde lest. Den avsluttende appell i hans åpningsartikkel i Arbeider-Foreningernes Blad, bærer likevel mye av manifestets tankegods:

«Vaagner derfor op, Aarbeidere! Forener Eder og bliver enige om at virke selv til Eders Fremtids Bedste: thi I have nu længe erfaret, at det er forgjæves at vente paa at Andre vil gjøre noget for Eder, naar I selv tier stille. Hav altid i Tanke, at 'Enighed gjør stærk'. Danner derfor Arbeider-Foreninger; thi dette Middel er det eneste til at faa de Andre til at give efter.»[1]

Læresetningen om at samhold gir styrke er i nyere tid blitt bearbeidet litterært, ikke minst i barnebøker. Vi finner dessuten samme tankegods brukt i tegnefilmer som Antz (1998)[2] og Chicken Run (1999),[3] på norsk: Flukten fra hønsegården, 1999. Også i George Orwells Animal Farm (1945), på norsk: Kamerat Napoleon, er handlingen fokusert rundt det samme tema, men dyrenes iverksettelse av «proletariatets diktatur» ender opp i et regimé som ikke er det spor bedre enn måten menneskene tidligere styrte gården på.

Norgesreisen i 1890[rediger | rediger kilde]

Friedrich Engels fotografert i 1891, året etter at han besøkte Norge.
Friedrich Engels' hilsen i poesiealbumet til Jenny Longuet (1882–1952).

Sammen med Carl Schorlemmer (1834–1892), som var professor i organisk kjemi i England, reiste Friedrich Engels sommeren 1890 til Norge. De reiste inkognito for å unngå trakaseringer fra politiet i anledning den årlige sommerseilasen som keiser Wilhelm II (1859–1941) foretok langs norskekysten.

Både Marx og Engels hadde lært seg dansk for å kunne lese skandinavisk litteratur på originalspråkene. I et brev til Karl Marx, 22. juni 1869, forteller Engels at han har lest danske kjempeviser med datteren hans, den 14 årige Tussy (1855–1898).[4]

Schorlemmmer og Engels ankom først Christiania med dampskip, reiste opp gjennom Gudbrandsdalen til Odda og videre opp til Trondheim, hvor de tok dampskipet til Tromsø og Hammerfest. Engels selv følte at sjøreisen ga ham helsebot. Derfra dro de sørover til Molde og Bergen, tok jernbanen til Voss, og vandret inn til Svartisen.

En av Engels' hensikter med Norgesreisen (1.-26. juli 1890) var at han, slik han skrev i brev til litteraturforskeren Paul Ernst 5. juni 1890,[5] ønsket å undersøke om de ibsenske kvinneskikkelsene i bunn og grunn var norske. I brevet til Paul Ernst skriver han blant annet om nordmenns levesett:

Det er en verden hvor folk enda har karakter og initiativ og handler selvstendig, men besynderlig iflg. utenlandske begreper. Slikt foretrekker jeg å lære å kjenne grundig før jeg feller noen dom.[6]

Brevene som forteller om reisen finnes alle gjengitt i (MEW 37): Brev fra Odda, skrevet til Marx' datter, Laura Lafargue (1845–1911), 4. juli: «Menneskene er meget primitive, men en sunn, kraftig og vakker rase. De forstår min dansk, men jeg forstår ikke mye av deres norsk ... Til nå er ikke ølet så godt som man kunne vente, men jeg vil vente med å felle en dom til jeg har besøkt byene.»

Brev fra Trondheim til sin bror, Hermann Engels (1822–1905), 8. juli: «Jeg har nettopp spist den beste hummer jeg noen gang har smakt, ganske godt øl til, og sett en stor foss ... Jeg liker folket her ganske bra, pikene bærer skaut på hodet liksom hos oss, ....»

Brev fra Bergen til Wilhelm Liebknecht (1826–1900), 22. juli: «... lykkelig tilbake til siviliserte breddegrader ... Reisen har vært meget vakker og interessant og jeg liker nordmennene meget godt. Oppe i Tromsø har vi besøkt samene og deres reinsdyr. I Hammerfest så vi fjell av stokkfisk som var stablet opp – jeg trodde først det var fyringsved – og ved Nordkapp så vi den berømte midnattsola. Det er imidlertid ikke noe man blir mer lei av enn det evinnelige dagslyset når man en hel uke ikke har noen natt og stadig legger seg til å sove ved dagslys.

Opp til den 71. breddegrad har vi samvittighetsfullt prøvd ølet. Det er godt, men ikke så godt som det tyske, og overalt flaskeøl. Bare i Trondheim fikk vi en gang fatøl. Forøvrig driver de sterkt med måteholdslovgivning og Bismarcks dram vil finne stadig mindre avsetning her. Om det finnes en ølhall i Bergen, hvor vi kan få fatøl, vil vi nok finne ut i løpet av dagen.»

Brev fra London til Friedrich Adolph Sorge (1828–1906), 9. august: «Også Tussy og Aveling reiste onsdag til Norge. Det forundrer meg at så entusiastiske ibsenianere kunne holde ut så lenge før de besøkte det nye, forjettede land. Om de blir skuffet slik som i Amerika? Forskjellig fra slik som Amerika er samfunnsmessig, så er Norge av naturen en grunnpilar for det som filisterne kaller «individualisme». Hver 2-3 engelske mil finnes det akkurat så mye løs jord oppe på fjellet at en familie kanskje kan leve av det – og der sitter det da også én, isolert fra all verden.»

Brev fra London til Karl Kausky (1854–1938), 18. september om oppholdet i Molde hvor de møtte tyske sjøoffiserer: «Alt det gamle kommandospråket, de sedvanlige junioroffiserenes vitser og løytnantenes frekkheter. I motsetning møtte vi da en gruppe maskinister, ganske hyggelige, anstendige fyrer. Og sjøfolkene var kamerater som kunne vekke oppmerksomhet hvor som helst. Men admiralene – de var alle sammen tykkhodete.»[7]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Briefe aus dem Wuppertal, 1839
  • Umrisse zu einer Kritik der Nationalökonomie, 1844
  • Arbeiderklassens forhold i England i 1844 (1845)
  • Der deutsche Bauernkrieg, 1850
  • Dialektik der Natur
  • Anteil der Arbeit an der Menschwerdung des Affen, 1876
  • Anti-Dühring, 1878
  • Die Entwicklung des Sozialismus von der Utopie zur Wissenschaft, 1880
  • Ursprung der Familie, des Privateigentum und des Staates, 1884
  • Ludwig Feuerbach und der Ausgang der klassischen deutschen Philosophie, 1886
  • Karl Marx – Friedrich Engels Werke. Dietz Verlag. Berlin.

Litteratur. Engels om filosofi og samfunn[rediger | rediger kilde]

  • Friedrich Engels: Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap. Forlaget Ny Dag. (Billigbokutg.). Oslo 1970.
  • Friedrich Engels: Filosofiske skrifter. Sosialistiske klassikere. Innledning ved Stein Rafoss. Pax forlag. Oslo 1974. ISBN 82-530-0573-3
  • Friedrich Engels: Familien, privateiendommens og statens opprinnelse. I tilslutning til Lewis H. Morgans forskning. Forlaget Ny Dag. (2. utg.). Oslo 1976. ISBN 82-7009-047-6

Litteratur. Engels om kunst og litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Karl Marx & Friedrich Engels: On Literature and Art. Progress Publishers. Moskva 1976
  • Karl Marx & Friedrich Engels: Om Konst och Litteratur. Texter i urval. Arbetarkultur. Lund 1978. ISBN 91-7014067-7
Frimerke i anledning Engels' 150 års dag i 1970.

Andre kilder[rediger | rediger kilde]

  • Paul Ernst: Henrik Ibsen. Schuster & Loeffler. Berlin und Leipzig 1904.
  • Henrich Gemkow et al.: Friedrich Engels. A Biography. Verlag Zeit im Bild. Dresden 1972.
  • Knut Johansen (red): Marxister om Ibsen. Forlaget Oktober. Oslo 1979.

Henvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Arbeider-Foreningernes Blad No. 1. 5te Mai 1849, s. 1.
  2. ^ Manusforfattere: Todd Alcott, Chris og Paul Weits.
  3. ^ Manusforfatter: Karey Krikpatrick.
  4. ^ Erik Henning Edvardsen: «Engels og folkekulturen» (s. 40-51). Tidsskrift for folkekultur Vol. 11-1983, s. 41.
  5. ^ Paul Ernst: Henrik Ibsen. Berlin u. Leipzig 1904.
  6. ^ Friedrich Engels: Filosofiske skrifter. Oslo 1974, s. 213.
  7. ^ Karl Marx – Friedrich Engels Werke. Bd. 37. Berlin 1968, s. 456.