Enver Hoxha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Enver Hoxha
Født 16. oktober 1908
ErgiriDet osmanske rike
Død 11. april 1985 (76 år)
Tirana, Albania
Ektefelle Nexhmije Hoxha
Parti Arbeidets parti
Albanias utenriksminister
22. mars 1946–23. juli 1953
Forgjenger Omer Nishani
Etterfølger Behar Shtylla
Albanias forsvarsminister
1944–1953
Etterfølger Beqir Balluku
Albanias ministerråds formann
22. oktober 1944–19. juli 1954
Forgjenger Fiqri Dine
Etterfølger Mehmet Shehu
Arbeidets partis generalsekretær
mars 1943–11. april 1985
Etterfølger Ramiz Alia

Enver Halil Hoxha ([ɛn'vɛɾ 'hɔʤa] , født 16. oktober 1908 i Ergiri, død 11. april 1985 i Tirana) var en albansk kommunistisk politiker. Som generalsekretær i Arbeidets parti 1943–1985 var han Albanias statsleder fra den andre verdenskrigs sluttfase og til sin død. Formelt var han formann i Albanias ministerråd 1944–1953, forsvarsminister 1944–1953 og utenriksminister 1946–1953. Hoxha var samtidig leder for massebevegelsen Den demokratiske front og øverstkommanderende for landets væpnede styrker.

Under hans ledelse frigjorde Albania seg fra italiensk og tysk okkupasjon uten hjelp fra Den røde armé. Han etablerte et stalinistisk diktatur som både isolerte Albania fra resten av Europa, og industrialiserte det føydalistiske jordbrukssamfunnet. Albania ble proklamert som verdens første ateistiske stat i 1967, og grunnlovsfestet et forbud mot religionsutøvelse i 1976.[1] Under Hoxhas styre ble politiske opposisjonelle og religiøse forfulgt, en personkultus ble etablert, og ulovlig utreise fra landet kunne straffes med døden. Det var utstrakt bruk av dødsstraff, tortur og arbeidsleir. Regimet myrdet trolig mellom 5 000 og 25 000 opposisjonelle.[2][3] Regimet har blitt holdt ansvarlig for opptil 100 000 dødsfall.[4]

Hoxha var svært mistroisk til nabostatene og de såkalt revisjonistiske kommuniststatene, og han fryktet stadig en invasjon fra Jugoslavia eller Sovjetunionen. Etter det politisk-ideologiske bruddet mellom Kina og Sovjetunionen i 1960-årene, valgte Hoxha å tilnærme seg Kina. Med dette trådte Albania også ut av Warszawapakten. Frem til det kinesisk-albanske bruddet i 1978 var Hoxhas politikk inspirert av maoismen. Deretter erklærte flere maoistiske partier seg heller som hoxhaistiske.[5] Hoxhaismen fikk særlig tilslutning i Latin-Amerika.

Hoxha var den lengstsittende statslederen i Østblokken med nærmere 41 år ved makten.[6]

Familiebakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Enver Hoxhas barndomshjem i Gjirokastër.

Enver Hoxha ble født i 1918 i byen Gjirokastër, dengang en del av Det osmanske rike og kjent under sitt tyrkiske navn, Ergiri. Byen ligger 30 km nordvest for grensen mot Hellas, og huser en stor gresk minoritet. Hans far, Halil Hoxha, var en muslimsk og toskisktalende landeier, som ifølge ulike kilder var enten kleshandler eller apoteker. Han bodde i store perioder i utlandet, og reiste mye i Europa og Amerika.[7] Enver Hoxhas mor, Gjylihan (Gjylo) Hoxha, var hjemmeværende. Etternavnet Hoxha er en albansk variant av den muslimske ærestittelen hodja, som ble tildelt hans forfedre for deres innsats i å spre den islamske tro i landet.[8]

Hoxhas største innflytelse i barndommen var hans onkel, Hysen Hoxha, som var en militant forkjemper for frigjøringen av Albania fra Det osmanske rike.[7] Albania fikk sin frigjøring da Hoxha var fire år gammel, etter den første Balkankrigen. I en kort periode i 1914 var Gjirokastër til og med hovedstad i Den autonome republikken Nord-Epirus, som ble proklamert av grekerne i området. Hoxha fullførte barneskole og ungdomsskole i hjembyen, og da han var seksten år gammel, ble han medlem og sekretær for studentrådet i Gjirokastër. Studentrådet hadde en gjennomgående opprørsk demokratisk ånd, og Hoxha ledet protesten mot regjeringen etter at den fikk rådet nedlagt etter bare ett år.

Etter dette forlot han Gjirokastër til fordel for Korçë, hvor han fortsatte sine studier i fransk språk og historie. Det er antatt at han etablerte mange av sine politiske ideer i løpet av denne perioden, og han skal ha vært veldig fascinert av den franske og den russiske revolusjon. Han avsluttet sin studieforberedende utdannelse i 1930 og mottok statsstipend for å studere ved Université de Montpellier i Frankrike, hvor han studerte naturvitenskap og deltok på møter arrangert av Parti communiste français. I mangel av interesse for biologi sluttet han allerede etter ett år og flyttet til Paris, hvor han ønsket å studere rettsvitenskap eller filosofi. Han studerte en tid filosofi ved Sorbonne og fikk samtidig undervisning i rettsvitenskap av landsmannen Llazar Fundo, men fullførte heller ikke denne utdannelsen.[9] I løpet av sin tid i den franske hovedstaden skrev han flere artikler for den kommunistiske avisen L'Humanité om situasjonen i Albania. Artiklene ble senere en medvirkende årsak til at han ikke mottok videre stipend etter november 1933.

Yrkesaktiv og partisan[rediger | rediger kilde]

Hoxha som partisan i 1944.

Etter han sluttet med studiene i 1934, reiste han til Brussel i Belgia, hvor han jobbet i to år ved det albanske konsulatet. I denne perioden studerte han også rettsvitenskap. Da hans kommunistiske synspunkter kom frem ble han tvunget til å slutte og flyttet i 1936.

Etter et kort opphold i hjembyen fikk han jobb ved sin tidligere skole i Korçë som fransklærer. Studietiden hans gjorde at han snakket både fransk, italiensk, serbisk, engelsk og russisk. Senere skulle han bli beskrevet som «den desidert mest språksterke statslederen i Øst-Europa».[10] Etter Italia invaderte Albania 7. april 1939 og kong Zog av Albania forlot landet, ble alle arbeidere tvunget til å melde seg inn nyopprettede Albanias fascistiske parti (albansk: Partia Fashiste e Shqipërisë, PFSh). Hoxha nektet å melde seg inn, og han ble derfor avskjediget fra lærerstillingen. Han flyttet til Tirana og åpnet en tobakksforretning. Derfra drev han også en kommunistisk undergrunnsbevegelse. Da hans aktiviteter ble oppdaget i 1941, ble butikken stengt, og Hoxha måtte flykte.

I november 1941 mottok han hjelp fra de jugoslaviske partisanene, og etablerte Albanias kommunistiske parti, som i 1948 endret navn til Arbeidets parti (Partia e Punës e Shqipërisë, PPSh). Hoxha ble valgt til medlem av den syv mann store sentralkomiteen. I juli 1942 ble «Melding til den albanske bondestanden» skrevet av Hoxha og utgitt i kommunistpartiets navn.[11] Hensikten var å samle støtte til krigen mot den italienske okkupasjonsmakten. Bøndene ble oppfordret til å holde tilbake kornet sitt samt nekte å betale skatter og avgifter til okkupasjonsmakten.[11] Man startet arbeidet med å bygge opp en motstandsstyrke, og i september 1942 etablerte man Den nasjonale frigjøringshær, som skulle samle alle albanske antifascister.

Under kommunistpartiets første kongress i mars 1943 ble Hoxha betrodd vervet som partiets førstesekretær, som han besatt frem til sin død. Sovjetunionens rolle i Albania var ubetydelig, og Albania ble derfor krigens eneste okkuperte land der en stormakt ikke avgjorde dets fremtidige uavhengighet. Den 10. juli 1943 ble de albanske partisanene organisert i kompanier, bataljoner og brigader under navnet Albanias nasjonale frigjøringshær. Organisasjonen mottok militær støtte fra den hemmelige britiske militærenheten Special Operations Executive.[12] Kommunikasjonen mellom partisanene i Jugoslavia og Albania var dårlig, og man slet også med kommunikasjonen innad i Albania. I august 1943 ble man enige om en større konsolidering av motstandsstyrken, og avtalen innbefattet også de storalbanske området Kosovo i Jugoslavia og deler av Hellas.[13] Dette vakte reaksjoner blant jugoslavene, og albanske antikommunister og nasjonalister viste sin misnøye da formuleringen ble endret til bare å gjelde Albania. Kommunistene benyttet anledningen til å overta styringen over motstandsbevegelsen.[13][14]

Høsten 1943 arrangerte man også en nasjonal kongress i Përmet, hvor man krevde «et nytt demokratisk Albania for folket». Kong Zog ble nektet å besøke Albania, hvilket styrket kommunistenes posisjon ytterligere. Den antifascistiske komité for nasjonal frigjøring ble etablert med Hoxha som formann. Den 22. oktober erklærte komiteen seg som Albanias lovlige regjering etter et møte i Berat, og Hoxha ble midlertidig formann i Albanias ministerråd (statsminister). Anklagede krigsforbrytere ble stemplet som «folkefiender»[13] og stilt for krigstribunaler ledet av Koçi Xoxe.

Den 29. november 1944 ble Albania frigjort fra fremmed okkupasjon, og frigjøringshæren tok makten i landet. Etter at de tyske styrkene forlot Albania, støttet Hoxha og flere albanske partisaner sine jugoslaviske medfeller i kampen mot tyskerne i Jugoslavia, og bidro der sammen med Den røde armé til å presse ut de siste tyske styrkene. I august 1945 ble Den nasjonale frigjøringhær omdannet til massebevegelsen Den demokratiske front. Det ble avholdt et valg den 2. desember, og fronten var den eneste lovlige politiske organisasjonen som fikk stille til valg. Myndighetene rapporterte at 93 % av albanerne stemte på fronten.[15] Den 11. januar 1946 ble kong Zog offisielt avsatt, og Folkerepublikken Albania ble proklamert. Som førstesekretær i kommunistpartiet var Hoxha statsleder.

Albanias statsleder[rediger | rediger kilde]

Tidlig lederskap[rediger | rediger kilde]

Sitat Vårt folks ofre var veldig store. Av en befolkning på én million ble 28 000 drept, 12 600 skadet, 10 000 ble politiske fanger i Italia og Tyskland, og 35 000 ble satt til tvangsarbeid. Alle kommunikasjoner, alle havnene, gruvene og kraftinstallasjonene ble ødelagt, landbruket og buskapen vår ble plyndret, og hele vår nasjonale økonomi ble knust. Sitat
– Enver Hoxha.[16]


Hoxha erklærte seg selv en marxist-leninist, og beundret Josef Stalin. Da han tok makten, var den forventede levealderen i Albania 40 år, og analfabetismen ble anslått til å være 80–85 %. På landsbygden ble den anslått til å være hele 90–95 % i 1939. I perioden 1945–1950 gjennomførte myndighetene en rekke reformer som konsoliderte makten og innførte et sterkt kommunistisk styre. En jordreform i 1945 konfiskerte land fra landeierne, og etterpå var 16 % av landet eid av landeiere, mot 52 % før reformen ble gjennomført.[17] Det ble også jobbet sterkt med å industrialisere landet, og det ble landsbygden ble elektrifisert. I slutten av 1980-årene stod industrien for mer en halvparten av Albanias bruttonasjonalprodukt.

Helsevesenet ble også utviklet for å styrke folkehelsen, forebygge epidemier og bekjempe spesielt malaria og syfilis.[18][19] Alle skoler ble satt under ledelse av staten, og alle innbyggere mellom 12 og 40 år ble tvunget til å gå på skolen. Analfabetismen ble gradvis redusert til 30 % i 1950, og i 1985 var den på samme nivå som i Vesten. Statsuniversitetet i Tirana ble åpnet i 1957, og antallet studenter økte fra mindre enn 60 000 i 1939 til over 750 000 i 1987.[20]

Fra 1949 samarbeidet amerikansk og britisk etterretning med kong Zog og hans tilhengere. De rekrutterte albanske flyktninger og emigranter i Egypt, Italia og Hellas, og sendte dem på opptrening på Kypros, Malta og i Vest-Tyskland. Man trodde feilaktig at Hoxha stod svakt i befolkningen, og at regimet kunne stå for fall. Infiltratørene kom til Albania i 1950 og 1952, men ble drept eller fanget av albanske sikkerhetsstyrker. Den britiske etterretningsoffiseren Kim Philby, som spionerte for Sovjetunionen, hadde lekket detaljer om planene til Moskva, og sikkerhetssvikten kostet livet til rundt 300 infiltratører.[21]

Forholdet til Jugoslavia[rediger | rediger kilde]

Forholdet til Jugoslavia kjølnet relativt raskt, og endte med konfrontasjon og brudd. Begynnelsen av denne prosessen kan spores til et møte i Albanias kommunistiske parti den 20. oktober 1944, da man diskuterte utfordringer etter uavhengigheten. Den jugoslaviske delegasjonen ledet av Velimir Stoinić beskyldte imidlertid partiet for «sekterisme og opportunisme», og la skylden på Hoxha. Stoinić ønsket også å styrke jugoslaviske partisaners innflytelse i den albanske motstandsbevegelsen. Antijugoslaviske medlemmer av Albanias kommunistiske parti begynte å spekulere i om dette var et forsøk av Josip Broz Tito på å destabilisere partiet. Koçi Xoxe, Sejfulla Malëshova og andre som støttet Jugoslavia ble sett på med stor mistro. Titos holdning var at Albania var for svakt til å stå alene, og at landet ville være bedre tjent med å være en del av Jugoslavia. Hoxha anklaget Tito for å ha satt seg dette målet, først ved å lage en gjensidig rammeavtale for vennskap, samarbeid og bistand i 1946. Dette innebar blant annet en tollunion.[22] De albanske kommunistene begynte å føle at avtalen først og fremst gavnet jugoslaviske interesser, ikke ulikt avtalene som gjorde Albania avhengig av Italia under kong Zog.[23][24]

Forholdet til Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Senere lederskap[rediger | rediger kilde]

Forholdet til Kina[rediger | rediger kilde]

Menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

Religion[rediger | rediger kilde]

Nasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Siste år og død[rediger | rediger kilde]

Ved hans død i 1985 var det også ikke mer enn 2000 biler i Albania fordelt på ca 3,5 millioner innbyggere.[25]

Enver Hoxhas kone, Nexhmije Hoxha (født 7. februar 1921) og mangeårig leder av Den demokratiske fronten, ble til tross for sin høye alder arrestert og fengslet av de nye makthaverne i 1994. Hun har nylig skrevet en biografi om sin manns liv og virke.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Endresen, Cecilie (2010). «Mellom Bosporos og Brussel: Diskurser om religion og nasjon i Albania etter ateismen». Nordisk Østforum (norsk) (4), s. 353–374. 
  2. ^ The Washington Times (15. februar 1994).
  3. ^ Perlez, Jane (8. juli 1997). «A Stalinist Dowager in Her Bunker». The New York Times (engelsk). Besøkt 24. februar 2014. 
  4. ^ Rummel, Rudolph Joseph (1998). Statistics of Democide: Genocide and Mass Murder Since 1900 (engelsk). LIT Verlag Münster. s. 178–181. ISBN 3-8258-4010-7. 
  5. ^ Skjønsberg, Harald (1990). På parti med Stalin? Den merkelige historien om ML'ernes storhetstid (norsk). Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-19138-7. 
  6. ^ Artisien, Patrick F.R. (1985). «Albania in the Post-Hoxha Era». The World Today (engelsk) (6), s. 107–111. 
  7. ^ a b Bjørnflaten, Jan Ivar (2001). «Hoxha, Enver». Leksikon for det 21. århundrede (dansk). Besøkt 9. juni 2011. 
  8. ^ «Ju Tregoj Pemën e Familjes të Enver Hoxhës». Tirana Observer (albansk). 15. juni 2007. Besøkt 9. juni 2011. 
  9. ^ Hamm, Harry (1963). Albania—China's Beachhead in Europe (engelsk). New York: Frederick A. Praeger, Inc. s. 84, 93. 
  10. ^ O'Donnell, James S. (1999). A Coming of Age: Albania under Enver Hoxha (engelsk). New York. s. 196. ISBN 0-88033-415-0. 
  11. ^ a b Hoxha, Enver (1974). «Call to the Albanian Peasantry». Selected Works, 1941–1948 (engelsk), 1. Tirana: Nëntori Publishing House. s. 31–38. 
  12. ^ Fischer, Bernd J. (1991). «Resistance in Albania during the Second World War: Partisans, Nationalists and the S.O.E.». East European Quarterly (engelsk). 
  13. ^ a b c O'Donnell, James S. (1999). A Coming of Age: Albania under Enver Hoxha (engelsk). New York. s. 9–12. ISBN 0-88033-415-0. 
  14. ^ Jacques, Edwin E. (1995). The Albanians: An Ethnographic History from Prehistoric Times to the Present (engelsk) (2 utg.). Nord-Carolina. s. 421–423. ISBN 0-7864-4238-7. 
  15. ^ Jacques, Edwin E. (1995). The Albanians: An Ethnographic History from Prehistoric Times to the Present (engelsk) (2 utg.). Nord-Carolina. s. 433. ISBN 0-7864-4238-7. 
  16. ^ Hoxha, Enver (1974). Selected Works, 1941–1948 (engelsk), 1. Tirana: Nëntori Publishing House. s. 599–600. 
  17. ^ Marmullaku, Ramadan (1975). Albania and the Albanians (engelsk). Archon Books. s. 93–94. 
  18. ^ Gjonça, Arjan (2001). Communism, Health, and Lifestyle: The Paradox of Mortality Transition in Albania, 1950–1990 (engelsk). Greenwood Press. s. 15. 
  19. ^ Cikuli, Zisa (1984). Health service in the People's Socialist Republic of Albania (engelsk). Tirana. s. 33. 
  20. ^ «Albania. Education under Communist Rule» (engelsk). Library of Congress Country Studies. 1992. Arkivert fra originalen 13. desember 2012. Besøkt 24. februar 2014. 
  21. ^ Jacques, Edwin E. (1995). The Albanians: An Ethnographic History from Prehistoric Times to the Present (engelsk) (2 utg.). Nord-Carolina. s. 473. ISBN 0-7864-4238-7. 
  22. ^ Pano, Nicholas C. (1968). The People's Republic of Albania (engelsk). Baltimore: The Johns Hopkins Press. s. 101. 
  23. ^ O'Donnell, James S. (1999). A Coming of Age: Albania under Enver Hoxha (engelsk). New York. s. 19. ISBN 0-88033-415-0. 
  24. ^ Banja, H. og Toçi, V. (1979). Socialist Albania on the Road to Industrialization (engelsk). Tirana: Nëntori Publishing House. s. 66. 
  25. ^ Kirby, Alex (28. mars 2004). «Albania tackles killer exhausts» (engelsk). BBC News. Besøkt 12. juni 2012. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Banja, H. og Toçi, V. (1979). Socialist Albania on the Road to Industrialization (engelsk). Tirana: Nëntori Publishing House. 
  • Behrends, Jan C. og Apor, Balázs (2004). The Leader Cult in Communist Dictatorships. Stalin and the Eastern Bloc (engelsk). New York: Palgrave Macmillan. ISBN 1-4039-3443-6. 
  • Benincasa, Rino (1995). Enver Hoxha: Der Pharao des Sozialismus und der Söhne des albanischen Adlers (tysk). Lengwil: PrismaPoint. ISBN 3-907567-01-3. 
  • Gjonça, Arjan (2001). Communism, Health, and Lifestyle: The Paradox of Mortality Transition in Albania, 1950–1990 (engelsk). Greenwood Press. ISBN 0-313-31586-8. 
  • Myftaraj, Kastriot (2009). The Enigmas of Enver Hoxha's Domination 1944–1961 (engelsk). Tirana. ISBN 978-99956-57-10-9. 
  • Myftaraj, Kastriot (2008). The Secret Life of Enver Hoxha, 1908–1944 (engelsk). Tirana. ISBN 978-99956-706-4-X . 
  • O'Donnell, James S. (1999). A Coming of Age: Albania under Enver Hoxha (engelsk). New York. ISBN 0-88033-415-0. 
  • Pipa, Arshi (1990). Albanian Stalinism (engelsk). Boulder: East European Monographs. ISBN 0-88033-184-4. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]