Enver Hoxha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Enver Hoxha
Enver Hoxha
Enver Hoxha i 1971.
Født 16. oktober 1908
Ergiri i Det osmanske rike
Død 11. april 1985 (76 år)
Tirana i Albania
Ektefelle Nexhmije Hoxha
Parti Arbeidets parti
Generalsekretær i Arbeidets parti
mars 1943–11. april 1985
Etterfølger Ramiz Alia
Formann i Albanias ministerråd
22. oktober 1944–19. juli 1954
Forgjenger Ibrahim Biçakçiu
Etterfølger Mehmet Shehu

Enver Halil Hoxha ([ɛn'vɛɾ 'hɔʤa] , født 16. oktober 1908 i Gjirokastër, død 11. april 1985 i Tirana) var en albansk kommunistisk politiker. Som generalsekretær i Arbeidets parti 1943–1985 var han Albanias statsleder fra den andre verdenskrigs sluttfase og til sin død. Formelt var han formann i ministerrådet (statsminister) 1944–1954. Hoxha var leder for massebevegelsen Den demokratiske front og øverstkommanderende for landets væpnede styrker.

Under hans ledelse frigjorde Albania seg fra italiensk og tysk okkupasjon uten hjelp fra Sovjetunionen. Han etablerte et stalinistisk diktatur som både isolerte Albania fra resten av Europa, og industrialiserte det føydalistiske jordbrukssamfunnet. Albania ble proklamert som verdens første ateistiske stat i 1967, og grunnlovsfestet et forbud mot religionsutøvelse i 1976.[1] Under Hoxhas styre ble politiske opposisjonelle og religiøse forfulgt, en personkultus ble etablert, og ulovlig utreise fra landet kunne straffes med døden. Det var utstrakt bruk av dødsstraff, tortur og arbeidsleir. Regimet myrdet trolig mellom 5 000 og 25 000 opposisjonelle.[2] Regimet har blitt holdt ansvarlig for opptil 100 000 dødsfall.[3]

Hoxha var svært mistroisk til nabostatene på Balkan og de såkalt revisjonistiske kommuniststatene. Han fryktet stadig en invasjon fra Jugoslavia eller Sovjetunionen. Etter det kinesisk-sovjetiske bruddet i 1960-årene valgte Hoxha å tilnærme seg Kina og tre ut av Warszawapakten. Frem til det kinesisk-albanske bruddet i 1978 var Hoxhas politikk inspirert av maoismen, og holdt som ideal av blant andre det norske AKP(m-l). Deretter erklærte noen maoister seg som hoxhaister.

Hoxha var den lengst sittende statslederen i Østblokken med nærmere 41 år ved makten.[4]

Familiebakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Enver Hoxha i 1927.
Enver Hoxhas barndomshjem i Gjirokastër.

Enver Hoxha ble født i Gjirokastër, den gang en del av Det osmanske rike og kjent under sitt tyrkiske navn, Ergiri. Byen ligger 30 km nordvest for grensen mot Hellas, og huser en stor gresk minoritet. Albanerne i Gjirokastër er overveiende toskere. De viktigste forskjellene mellom toskere og ghegere ligger i deres dialekt og tradisjonelle levevis, i liten grad religion. Ortodoks og katolsk kristendom og islam har generelt sameksistert fredelig i Albania.[1][5]

Enver Hoxhas far, Halil Hoxha, var en toskisk og muslimsk landeier, som ifølge ulike kilder var enten kleshandler eller apoteker. Han reiste mye i Europa og Amerika, og bodde periodevis i utlandet. Halil Hoxha hadde fem barn med Gjylihan (eller Gjylo). Enver Hoxhas farfar, Beqir Hoxha, støttet Prizrenligaen.[6] Slektsnavnet Hoxha var opprinnelig en ærestittel, fra tyrkisk hoca, «læremester», som ble tildelt hans forfedre for deres innsats i å spre den islamske troen i landet.

Hoxhas største inspirasjon i barndommen kom fra onkelen Hysen Hoxha, «en fremmedfiendtlig ateist og urokkelig albansk nasjonalist.»[6] Albania fikk sin uavhengighet fra osmanene etter den første Balkankrigen i 1913. I en kort periode i 1914 var Gjirokastër til og med hovedstad i Den autonome republikken Nord-Epirus, som ble proklamert av grekerne i området. Hoxha fullførte grunnskolen i hjembyen, og som 16-åring ble han medlem og sekretær for studentrådet i Gjirokastër. Studentrådet hadde en gjennomgående opprørsk, demokratisk ånd, og Hoxha ledet protesten mot regjeringen etter at den fikk rådet nedlagt etter bare ett år.[6] På denne tiden begynte albanske intellektuelle som hadde studert i Wien, Beograd og Roma, å spre radikale ideer i hjemlandet.[7]

Etter grunnskolen forlot han Gjirokastër til fordel for det franskspråklige gymnaset i Korçë. Det er antatt at han formet mye av sitt politiske grunnsyn i løpet av denne perioden. Han skal ha vært veldig fascinert av de franske og russiske revolusjonene. Etter eksamen i 1930 mottok han statsstipend for å studere ved Université de Montpellier i Frankrike. Hoxha studerte naturvitenskap og deltok på møter arrangert av Parti communiste français. I manglende interesse for biologi sluttet han allerede etter ett år, og flyttet til Paris hvor han ønsket å studere rettsvitenskap eller filosofi. Han studerte en tid filosofi ved Sorbonne, og fikk samtidig undervisning i rettsvitenskap av albanske Llazar Fundo, men fullførte ikke studiene.[8] I løpet av sin tid i den franske hovedstaden skrev han flere artikler for den kommunistiske avisen L'Humanité om situasjonen i Albania. Artiklene ble senere en medvirkende årsak til at han ikke mottok stipend etter november 1933.

Partisan og frigjøring[rediger | rediger kilde]

Albania markert i rødt. Stripede områder var okkupert av Albania i perioden 1941–1944.
Hoxha som partisan i 1944.

Etter han sluttet med studiene i 1934, reiste han til Brussel i Belgia, hvor han jobbet i to år ved det albanske konsulatet. I denne perioden studerte han også rettsvitenskap, og fortsatte å skrive for L'Humanité. Da hans republikanske og kommunistiske sympatier ble avslørt i 1936, ble han tvunget til å fratre stillingen ved konsulatet.[9]

Etter et kort opphold i hjembyen fikk han jobb ved sin tidligere skole i Korçë som fransklærer. Studietiden hans gjorde at han behersket både fransk, italiensk, serbisk, engelsk og russisk. Senere skulle han bli beskrevet som «den desidert mest språksterke statslederen i Øst-Europa.»[10] Etter at Italia invaderte Albania den 7. april 1939, og kong Zog av Albania forlot landet, ble alle arbeidere tvunget til å melde seg inn nyopprettede Albanias fascistiske parti. Hoxha nektet å melde seg inn, og han ble derfor avskjediget fra lærerstillingen. Han flyttet til Tirana og åpnet en tobakksforretning. Derfra drev han også en kommunistisk undergrunnsbevegelse. Da hans aktiviteter ble oppdaget i 1941, ble forretningen stengt, og Hoxha måtte flykte til fjells.[9]

I november 1941 mottok han hjelp fra de jugoslaviske partisanene, og etablerte Albanias kommunistiske parti, som i 1948 endret navn til Arbeidets parti. Hoxha ble valgt til medlem av den syv mann store sentralkomiteen og redaktør for partiavisen Zëri i Popullit, «Folkets røst».[9] I september 1942 ble Den nasjonale frigjøringshær, som skulle samle alle albanske antifascister, etablert.[11]

Under kommunistpartiets første kongress i mars 1943 ble Hoxha betrodd vervet som partiets førstesekretær, som han besatt frem til sin død. Sovjetunionens rolle i Albania var ubetydelig, og Albania ble derfor krigens eneste okkuperte land der en stormakt ikke avgjorde dets fremtidige uavhengighet. I juli ble de albanske partisanene organisert i Albanias nasjonale frigjøringshær, som mottok støtte fra den hemmelige, britiske militærenheten SOE.[12]

I august ble man enige om å omorganisere motstandsstyrken. Avtalen innbefattet også det storalbanske området Kosovo i Jugoslavia og deler av Hellas.[13] For å blidgjøre jugoslavene, ble de storalbanske områdene utelatt, men til protest fra albanske antikommunister og nasjonalister. Kommunistene benyttet anledningen til å ta styringen i motstandsbevegelsen.[13][14]

Høsten 1943 arrangerte man også en nasjonal kongress i Përmet, hvor man krevde «et nytt demokratisk Albania for folket». Kong Zog ble nektet å besøke Albania, hvilket styrket kommunistenes posisjon ytterligere. Den antifascistiske komité for nasjonal frigjøring ble etablert med Hoxha som formann. Den 22. oktober erklærte komiteen seg som Albanias lovlige regjering etter et møte i Berat, og Hoxha ble midlertidig formann i Albanias ministerråd (statsminister).[13][11]

Den 29. november 1944 ble Albania frigjort fra fremmed okkupasjon, og frigjøringshæren tok makten i landet. Etter at de tyske styrkene forlot Albania, dro Hoxha og flere albanske partisaner til Jugoslavia for å kjempe med jugoslavene og sovjeterne mot tyskerne der. I august 1945 ble Den nasjonale frigjøringshær omdannet til massebevegelsen Den demokratiske front, som ble eneste tillatte parti.[15] Den 11. januar 1946 ble kong Zog offisielt avsatt, og Folkerepublikken Albania ble proklamert. Som førstesekretær i kommunistpartiet var Hoxha statsleder. Det nye regimet var dominert av toskere fra det sørlige Albania, som var preget av store jordegods, fremmed undertrykkelse og sosial nød, og der kommunismen fikk stor gjennomslagskraft i befolkningen.[11][5]

Albanias statsleder[rediger | rediger kilde]

Økonomisk og sosial politikk[rediger | rediger kilde]

Offentlig bygning med Hoxhas portrett i Durrës i 1978.
Vannkraftverk i Dibër.

Da Hoxha tok makten, var den forventede levealderen i Albania 40 år, og analfabetismen ble anslått til å være 80–85 %. På landsbygden ble den anslått til å være hele 90–95 % i 1939. Hoxha var inspirert av sovjetisk planøkonomi, og reduserte de store jordeiernes andel av jordbruksarealet i Albania fra 52 til 16 % med ekspropriasjon i 1946.[16] Fra 1955 ble jordbruket ble kollektivisert, men fortsatt meget arbeidsintensivt, og Hoxha lyktes aldri i å gjøre Albania selvforsynt med jordbruksvarer.[16][17][18]

Albania har Europas nest største potensial for vannkraftutbygging, etter Norge, noe som la grunnlaget for industrialisering.[19][20] Med utgangspunkt i mineralutvinning, som i likhet med all industri ble nasjonalisert i 1944, bygde regimet ut en relativt variert industrisektor.[16] Hoxhas initiativer var mulig å realisere med utviklingshjelp fra Sovjetunionen og Kina, en lav levestandard og eksport som gav hard valuta. I slutten av 1980-årene stod industrien for mer enn halvparten av Albanias BNP.[16] På samme tid hadde utenrikspolitisk isolasjon stanset kapitaltilførselen til industrien, som ble teknologisk tilbakestående og gav mindre eksportinntekter. Sosiale og militære utgifter økte. På tross av industrialiseringen var Albania fremdeles det fattigste og mest isolerte landet i Øst-Europa.[19][21] Privatbilisme var forbudt.[18] Ved Hoxhas død i 1985 fantes det ikke mer enn 2 000 biler, fordelt på rundt 3 millioner innbyggere.[22]

En side ved industrialiseringen var utbyggingen av skole- og helsevesenet og andre offentlige tjenester. Helsevesenet ble utviklet for å forebygge epidemier og bekjempe malaria, difteri, tuberkulose og syfilis.[16][23] Alle skoler ble nasjonalisert, og skolegang for alle innbyggere mellom 12 og 40 år ble påbudt. Analfabetismen sank til 30 % av befolkningen i 1950, og i 1985 var den på samme nivå som i Vesten. Statsuniversitetet i Tirana ble åpnet i 1957, og antallet studenter økte fra mindre enn 60 000 i 1939 til over 750 000 i 1987.[24] Økte levestandard, en radikal feminisme, privilegier for store barnefamilier, forbud mot prevensjonsmidler[18] og en restriktiv abortlovgivning bidro til å øke folketallet i Albania fra rundt 1 million i 1944 til rundt 3 millioner i 1985, og endret kvinnenes posisjon i det patriarkalske samfunnet.[25] I 1989 utgjorde kvinner om lag halvparten av arbeidsstyrken i landet.[16]

Kulturelle og religiøse endringer[rediger | rediger kilde]

Logo for Arbeidets parti, på albansk forkortet PPSH, fra 1981. Fra venstre Marx, Engels, Lenin og Stalin.

Hoxhas regime bar preg av en doktrinær marxisme-leninisme. Hoxha hadde en sterk ideologisk forestilling om at proletariatets diktatur ikke skulle avvikles idet klassekampen øyensynlig var avsluttet, fordi alle alternativer til proletariatets diktatur var uttrykk for utbytternes ideologier. Han mente også at klassekampen ville bli truet, dersom proletariatets diktatur ble avviklet før kommunismen hadde seiret i hele verden. Et annet uttrykk for den doktrinære marxismen var Hoxhas forbud mot religionsutøvelse.[26] Hoxha erklærte i 1967 at «Albania er verdens første ateistiske stat, hvis ene religion er albanismen.»[27]

Mellom 1961 og 1971 initierte Hoxha en såkalt statsreformasjon og kulturrevolusjon i Albania.[28] Kulturrevolusjonen var tydelig inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen, og kan sees på som toskiske Hoxhas oppgjør med ghegernes språk, kultur, religion og sosiale organisasjon. Ghegernes klanssamfunn, der bøndene i overveidende grad var gjetere, var vanskeligere å mobilisere til støtte for Hoxhas regime.[5] Innslaget av katolske kristne var større blant ghegere enn toskere. Katolske prester ble raskt anklaget for å ha vært italienske spioner under krigen.[27] Den toskiske dialekten dominerte. Hoxha fordømte blodhevn, som har vært mest utbredt blant kristne ghegere, som en «primitiv føydalskikk». Regimet statuerte eksempler ved å henrette klansoverhoder og avstraffe kollektivt.[29]

Kulturrevolusjonen innebar også strenge føringer for albanernes livsstil, for slik å komme nærmere hva Hoxha anså som det fullendte mennesket – fysisk og intellektuelt. Morgengymnastikk ble obligatorisk.[18][30] «Skjegg og langt hår forbinder albanerne med det gamle patriarkiske samfunnet. Korte skjørter og bukser med sleng forbinder de med vestlig liberalisme,» skrev Espen Haavardsholm om reglene for klær og utseende.[31] Vestlige kulturuttrykk ble også forbudt, til fordel for sosialistisk realisme, men en del klassisk litteratur, især italiensk, ble likevel oversatt til albansk, etter ønske fra Hoxha. Mange albanere lyttet til gresk og italiensk radio eller fjernsyn i hemmelighet, men sendingene tjente ofte som bevis på Hoxhas påstand om at nabostatene ignorerte Albania.[30] Idet mange albanske familier ikke eide fjernsynsapparat, pleide desto flere å gå på kino.[32] Mellom 1950 og 1990 ble det vist 400 utenlandske spillefilmer, hvorav 20 % var italienske. Filmer om mafia og terror var ment å illustrere kapitalismens ondskap.[30] I motsetning til Josef Stalin og Josip Broz Tito ble Hoxha aldri portrettert i hjemlige spillefilmer.[33]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Forholdet til Jugoslavia kjølnet raskt, ettersom Tito mente at Albania burde inngå i Jugoslavia. Den fremste albanske talsmannen for et tett økonomisk samkvem med Jugoslavia var Koçi Xoxe. Hoxha anså avtalene med Jugoslavia som en trussel mot Albanias suverenitet, slik avtalene med Italia før krigen hadde vært det. Jugoslavene fordømte Hoxhas politikk som opportunistisk, og mente at Albania ikke kunne inngå avtaler med andre stater uten Jugoslavias samtykke.[34] Xoxe klandret Hoxha for uvennskapet med Jugoslavia, og forsøkte å styrte ham i 1948. Hoxha sikret sin posisjon da Jugoslavia brøt med Sovjetunionen samme år. Hoxha benyttet anledningen til å erklære alle avtaler med Jugoslavia ugyldige, og utvise alle jugoslaver fra landet. Xoxe ble ekskludert fra partiet og henrettet.[35][36]

Mao og Khrusjtsjov i Kina i 1958. Albania brøt med Sovjetunionen i 1961 og Kina i 1978.

Albania gikk inn i COMECON og Warszawapakten. Stalins død i 1953 ble markert med landesorg i Albania. Hoxha fikk befolkningen i Tirana til å møte opp på Skanderbeg-plassen, knele, og avlegge et 2 000 ord langt troskapsløfte til deres «elskede far og store frigjører.»[37] Hoxha reagerte med vantro på Nikita Khrusjtsjovs politikk med fredelig sameksistens med kapitalismen, forsoning med Jugoslavia og såkalt avstalinisering. Forsoningen med Jugoslavia i 1955 ble tolket som en sovjetisk likegyldighet til Albanias sikkerhet. Khrusjtsjovs fremstøt overfor Hellas om større autonomi for greskalbanerne styrket denne antagelsen.[38]

På sin side nektet Albania å rehabilitere Koçi Xoxe.[38] Hoxha lot seg provosere dypt over Khrusjtsjovs plan for COMECON, der Albania i all hovedsak var tiltenkt å være feriedestinasjon og råvareprodusent. Khrusjtsjov skal ha sagt under et besøk i 1959 at Albania burde konsentrere seg om å dyrke appelsiner for eksport.[39] I 1960 sa Mehmet Shehu til Anastas Mikojan at «Stalin gjorde to feil. For det første døde han for tidlig. For det andre likviderte han ikke hele den nåværende, sovjetiske ledelsen.»[40] Året etter gikk Hoxha og Khrusjtsjov i åpen, verbal konfrontasjon på sine respektive partikongresser. Albania ble ekskludert fra COMECON og Warszawapakten.[38] I sine memoarer kalte Khrusjtsjov det albanske lederskapet «monstre», og tilskrev bruddet mellom Sovjetunionen og Albania deres «frykt for demokratisering.»[41] Hoxha fortsatte isteden den tilnærmingen overfor Kina som han hadde påbegynt i 1950-årene.

I 1970-årene uttrykte mange maoister begeistring for Hoxhas regime, som Mao Zedong hadde betegnet som «sosialismens fyrtårn i Europa». I den norske ml-bevegelsen fikk Hoxha en spesielt høy stjerne i det maoistiske AKP(m-l). Nordmennene dro paralleller mellom Norge og Albania, hva gjaldt historie, natur og kultur.[42][43] Innreise til landet var strengt regulert, men en del norske kommunister fikk besøke landet i regi av Vennskapssambandet Norge–Albania. AKP(m-l) tok avstand fra Hoxhas politikk i 1979. I sitt oppgjør med det albanske regimet skrev Finn Sjue i AKP(m-l) at Hoxha, Shehu og Hysni Kapo hadde «degenerert til borgerlige herskere.»[44] Grupper som Kommunistisk Arbeiderforbund og Marxist-leninistisk forbund valgte å støtte Albania etter bruddet med Kina.[42]

Bunker i Kukës. Hoxhas regime bygde over 700 000 bunkere.[45]

Den kanskje mest iøynefallende arven etter Hoxha i det albanske landskapet er over 700 000 bunkere, flesteparten oppført som ledd i en forsvarspolitisk strategi mellom 1967 og 1986. Dette tilsvarer én bunker for hver fjerde albaner, og i snitt 24 bunkere per km². Byggingen alene kostet rundt 2 % av Albanias netto materialprodukt (NMP),[46] eller dobbelt så høy kostnad og tre ganger så mye betong som den franske Maginotlinjen.[45] Bunkerne ble en belastning for Albanias svake statsfinanser.[47] Hoxha fremholdt bunkerne som både et symbol og som en måte å forhindre fremmed undertrykkelse av landet. Hoxha fryktet især en jugoslavisk invasjon, og anklaget Tito for å føre en «utryddelsespolitikk» mot kosovoalbanerne.[48] I midten av 1970-årene utgjorde forsvarsutgiftene 11,5 % av Albanias BNP, og landet hadde en stående hær på 65 000 mann og en hærreserve på 100 000.[49] I ettertid har bunkerne blitt betraktet som et uttrykk for Hoxhas paranoia og utenrikspolitiske isolasjon.[46][49]

I de siste 20 årene av sitt liv dro Hoxha aldri utenlands.[50]

Forfølgelser[rediger | rediger kilde]

Fra et tidligere politisk fengsel i Gjirokastër.

Regimet myrdet trolig mellom 5 000 og 25 000 opposisjonelle.[2] Regimet har blitt holdt ansvarlig for opptil 100 000 dødsfall.[3] Sentralt i den totalitære statens maktapparat stod det hemmelige politiet, Sigurimi, og deres nettverk av angivere. I midten av 1970-årene hadde det hemmelige politiet rundt 5 000 uniformerte ansatte.[51] Sigurimis virksomhet var rettet mer mot politisk-ideologisk opposisjon enn mot forbrytelser begått mot person eller eiendom. Sigurimi hadde avdelinger for blant annet politisk overvåkning, etterretning, sensur og fangeleire.

Tortur og vilkårlig fengsling var svært utbredt.[52][53][54] Albanias straffelov fastsatte dødsstraff for 34 forhold, hvorav 12 politiske og 11 militære. Å flykte fra landet, kunne straffes med døden. Dødsstraff ble fullbyrdet ved skyting, i noen tilfeller ved hengning.[52] I sin årsrapport for 1974 skrev Amnesty International at det var sterk grunn til å tro, at Albania hadde Europas største antall politiske fanger i forhold til folketall.[55] Mange ble forfulgt på bakgrunn av etniske eller religiøse forhold. Mellom 1945 og 1968 ble anslagsvis 200 religiøse ledere fengslet eller henrettet.[27] I 1983 var 20 000 greskalbanere internert i fangeleire, ifølge en rapport til Europaparlamentet.[56]

Hoxha beordret utrenskninger i Arbeidets parti i flere omganger, ofte sammenfallende med utenrikspolitiske endringer. Da Albania og Sovjetunionen brøt med Jugoslavia i 1948, ble uttalte projugoslaviske partifeller likvidert. Rundt en fjerdedel av medlemsmassen ble ekskludert. Etter oppstanden i Ungarn og den delvise forsoningen mellom Jugoslavia og Sovjetunionen i 1955/1956 ble flere projugoslaviske og prosovjetiske partimedlemmer forfulgt.[57] Tidlig i 1960-årene rettet forfølgelsene i partiet seg mot resterende Moskva-orienterte medlemmer.[58] I 1974 ble forsvarsminister Beqir Balluku og militære ledere som Petrit Dume, Hito Çako og Rrahman Perrllak beskyldt for å ha planlagt et statskupp, og henrettet.[59][60]

I 1981 døde Mehmet Shehu under uklare omstendigheter, offisielt som følge av depresjon og selvmord. Senere ble han anklaget av Hoxha for å ha spionert for en rekke fremmede makter. Shehu begikk trolig selvmord, eller ble likvidert på ordre fra Hoxha, etter uoverensstemmelser om utenrikspolitikken.[61][62] Etter Shehus død ble en rekke ministre henrettet eller dømt til lange fengselstraffer, anklaget for spionasje. Andre ble tvunget til å fratre. En rekke slektninger av Shehu ble også forfulgt.[58] Mehmet Shehus levninger ble først funnet i en umerket grav og flyttet til en gravplass i Tirana i 2001.[63]

Fra 1949 ble albanske flyktninger og emigranter i Egypt, Italia og Hellas som sympatiserte med kong Zog, rekruttert av amerikansk og britisk etterretning. Flere hundre infiltratører ankom Albania i 1950 og 1952, men ble drept eller fanget.[64] I 1982 forsøkte fire albanske flyktninger å ta seg inn i Albania med båt fra Italia, i den hensikt å skyte og drepe Hoxha. Tre av medlemmene steg i land i Albania, der to ble drept, mens Halit Bajrami ble arrestert. Bajrami ble løslatt etter å ha vitnet mot den avsatte forsvarsministeren, og flyktet tilbake til New Zealand. Operasjonen kan ha vært iscenesatt av Hoxha som et påskudd for å forfølge partifeller.[65]

Sykdom, død og etterspill[rediger | rediger kilde]

Enver Hoxha-museet, «Pyramiden», i Tirana i 2014.
Hoxhas private villa i Tirana.
Hoxhas gravsted siden 1992.

Hoxhas mulige lidelser ble gjenstand for rykter, «alt fra kreft til Parkinsons sykdom[66] Ved sin død var det på det rene at Hoxha hadde lidd av diabetes siden 1948, fikk et hjerteinfarkt i 1973, og ble rammet av hjerneslag i 1983.[67][68] Mellom mai og oktober 1983 førte Hoxhas fravær fra offentligheten til hyppigere spekulsjoner i Vesten om hans helse.[69]

Da Hoxha døde den 11. april 1985, ble det erklært syv dagers landesorg.[66] Hjertesvikt ble oppgitt som dødsårsak.[67][68] Hoxha ble gravlagt på den såkalte martyrgravplassen på en høyde over Tirana den 15. april. Etter Hoxhas eget ønske deltok ingen utlendinger under minnehøytideligheten, der partisekretær Ramiz Alia holdt sin minnetale på Skanderbeg-plassen i Tirana.[70] Valget av Alia som ny partisekretær skjedde så raskt at Hoxha trolig utpekte ham til sin etterfølger personlig. Alia opptrådte hyppigere offentlig etter Mehmet Shehus død.[68]

Lite var kjent om Hoxhas privatliv i samtiden.[66] Ektefellen Nexhmije Hoxha, med økenavnet «Tiranas sorte enke»,[71] hadde en rekke verv i Arbeidets parti og offentlige stillinger. Hun overtok som leder for Den demokratiske front etter ektemannens død. Paret hadde tre barn, de to sønnene Ilir og Sokol og datteren Pranvera, men ingen av dem spilte noen politisk rolle av betydning. Datteren og svigersønnen er arktitekter, og de tegnet Enver Hoxha-museet, «Pyramiden», som åpnet i 1988. Etter regimets fall har den forfalne bygningen blitt foreslått revet.[72] Ilir Hoxha utgav i 1998 en bok om sin far med memoarer, korrespondanse og presseklipp.[73] Familien levde et luksuriøst liv, til tross for den offentlige fremstillingen av Enver Hoxha som asketisk.[74]

Etter regimets fall i 1991/1992 ble Nexhmije Hoxha arrestert og fengslet i årene 1993–1997 for korrupsjon og misbruk av offentlige midler.[75][76] Hun utgav i 1998 en biografi i to bind om ektemannen.[77] I 1992 ble Hoxhas og andre partilederes levninger flyttet til en offentlig gravplass i byen; et symbolsk oppgjør med regimet.[78] En rekke andre gjenlevende, kommunistiske ledere ble stilt for retten.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Endresen, Cecilie (2010). «Mellom Bosporos og Brussel: Diskurser om religion og nasjon i Albania etter ateismen». Nordisk Østforum (norsk), 24 (4), s. 353–374. ISSN 0801-7220. 
  2. ^ a b Perlez, Jane (8. juli 1997). «A Stalinist Dowager in Her Bunker». The New York Times (engelsk). Besøkt 24. februar 2014. 
  3. ^ a b Rummel, Rudolph Joseph (1998). Statistics of Democide: Genocide and Mass Murder Since 1900 (engelsk). Münster: LIT Verlag. s. 178–181. ISBN 3-8258-4010-7. 
  4. ^ Artisien, Patrick F.R. (1985). «Albania in the Post-Hoxha Era». The World Today (engelsk), 41 (6), s. 107–111. ISSN 0043-9134. 
  5. ^ a b c Blumi, Isa (1997). «The politics of culture and power: The roots of Hoxha's postwar state». East European Quarterly (engelsk), 31 (3), s. 379–398. ISSN 0012-8449. 
  6. ^ a b c Ference, Gregory C. (1994). Chronology of 20th-Century Eastern European History (engelsk). Gale Research. s. 454ff. ISBN 978-0-8103-8879-6. 
  7. ^ McClain, Glenn A. (1955). «The Palace Revolution in Albania». World Affairs (engelsk), 118 (2), s. 48–49. ISSN 0043-8200. 
  8. ^ Hamm, Harry (1963). Albania—China's Beachhead in Europe (engelsk). New York: Praeger. s. 84 og 93. 
  9. ^ a b c «Enver Hoxha, Mastermind of Albania's Isolation». The New York Times (engelsk). 12. april 1985. Besøkt 18. november 2014. 
  10. ^ O'Donnell, James S. (1999). A Coming of Age. Albania under Enver Hoxha (engelsk). New York: Columbia University Press. s. 196. ISBN 0-88033-415-0. 
  11. ^ a b c Seim, Jardar (1994). «Albansk kommunisme – et krigsprodukt». Øst-Europas historie (norsk). Oslo: Aschehoug. s. 332–336. ISBN 82-03-17169-9. 
  12. ^ Fischer, Bernd Jürgen (1991). «Resistance in Albania during the Second World War: Partisans, Nationalists and the SOE». East European Quarterly (engelsk), 25 (1), s. 21–47. ISSN 0012-8449. 
  13. ^ a b c O'Donnell, James S. (1999). A Coming of Age. Albania under Enver Hoxha (engelsk). New York: Columbia University Press. s. 9–12. ISBN 0-88033-415-0. 
  14. ^ Jacques, Edwin E. (1995). The Albanians. An Ethnographic History from Prehistoric Times to the Present (engelsk) (2 utg.). Jefferson: McFarland. s. 421–423. ISBN 0-7864-4238-7. 
  15. ^ Jacques, Edwin E. (1995). The Albanians. An Ethnographic History from Prehistoric Times to the Present (engelsk) (2 utg.). Jefferson: McFarland. s. 433. ISBN 0-7864-4238-7. 
  16. ^ a b c d e f Gjonça, Arjan (2001). Communism, Health, and Lifestyle. The Paradox of Mortality Transition in Albania, 1950-1990 (engelsk). Greenwood Press. s. 15–19. ISBN 0-313-31586-8. 
  17. ^ Zhllima, Edvin og Guri, Fatmir (2013). «Agriculture and Land Reform in Albania». I Chan-Halbrendt, Catherine og Fantle-Lepczyk, Jean. Agricultural Markets in a Transitioning Economy. An Albanian Case Study (engelsk). U.S. Agency for International Development. s. 18–34. ISBN 1-78064-100-1. 
  18. ^ a b c d AP (4. juli 1984). «Privatbiler og skjegg forbudt i mistenksomhetens Albania». Aftenposten (norsk) (aften utg.), s. 6. 
  19. ^ a b Gjonça, Arjan (2001). Communism, Health, and Lifestyle. The Paradox of Mortality Transition in Albania, 1950-1990 (engelsk). Greenwood Press. s. 19–23. ISBN 0-313-31586-8. 
  20. ^ Bici, Rozeta (2007). Industrialization of Albania during Communism Case Study: Elbasan, 1960-1991 (engelsk). Budapest: Central European University. s. 65–66.  [Masteroppgave i historie]
  21. ^ Seim, Jardar (1994). «‘Sosialismens fyrtårn’ slokner». Øst-Europas historie (norsk). Oslo: Aschehoug. s. 534–536. ISBN 82-03-17169-9. 
  22. ^ Kirby, Alex (28. mars 2004). «Albania tackles killer exhausts» (engelsk). BBC. Besøkt 2. november 2014. 
  23. ^ Gjonça, Arjan, Wilson, Chris og Falkingham, Jane (1997). «Paradoxes of Health Transition in Europe's Poorest Country: Albania 1950-90». Population and Development Review (engelsk), 23 (3), s. 585–609. ISSN 0098-7921. 
  24. ^ «Albania. Education under Communist Rule» (engelsk). Library of Congress Country Studies. 1992. Arkivert fra originalen 13. desember 2012. Besøkt 24. februar 2014. 
  25. ^ Gjonça, Arjan (2001). Communism, Health, and Lifestyle. The Paradox of Mortality Transition in Albania, 1950-1990 (engelsk). Greenwood Press. s. 28–33. ISBN 0-313-31586-8. 
  26. ^ Bowers, Stephen R. (1989). «Stalinism in Albania. Domestic Affairs under Enver Hoxha». East European Quarterly (engelsk), 22 (4), s. 443–445. ISSN 0012-8449. 
  27. ^ a b c Trix, Frances (1994). «The Resurfacing of Islam in Albania». East European Quarterly (engelsk), 28 (4), s. 533–550. ISSN 0012-8449. 
  28. ^ Blumi, Isa (1999). «Hoxha's class war: The cultural revolution and state reformation, 1961-1971». East European Quarterly (engelsk), 33 (3), s. 303–326. ISSN 0012-8449. 
  29. ^ Øgrim, Helge (20. juni 2007). «Kristne holder blodhevnen ved like». Dagbladet Magasinet (norsk). Besøkt 18. november 2014. 
  30. ^ a b c Albania. Il paese di fronte. DVD. Produsert av Archivio Storico dell'Istituto Luce. 95 min.
  31. ^ Haavardsholm, Espen (1975). Historiens kraftlinjer (norsk). Oslo: Gyldendal. s. 23. ISBN 82-05-08489-0. 
  32. ^ «History» (engelsk). The Albanian Cinema Project. Besøkt 27. november 2014. 
  33. ^ Peshkopia, Ridvan, Zahaj, Skerdi og Hysi, Greta (2014). «The Myth of Enver Hoxha in the Albanian Cinema of Socialist Realism: An Inquiry into the Psychoanalytical Features of the Myth». Framework: The Journal of Cinema and Media (engelsk), 55 (1), s. 66–82. ISSN 0306-7661. 
  34. ^ O'Donnell, James S. (1999). A Coming of Age. Albania under Enver Hoxha (engelsk). New York: Columbia University Press. s. 19–22. ISBN 0-88033-415-0. 
  35. ^ Jacques, Edwin E. (1995). The Albanians. An Ethnographic History from Prehistoric Times to the Present (engelsk) (2 utg.). Jefferson: McFarland. s. 467. ISBN 0-7864-4238-7. 
  36. ^ Fischer, Bernd Jürgen (2007). «Enver Hoxha and the Stalinist Dictatorship in Albania». Balkan Strongmen. Dictators and Authoritarian Rulers of South Eastern Europe (engelsk). Purdue University Press. s. 253–254. ISBN 1-55753-455-1. 
  37. ^ «Albanian Communists Take Stock». The Economist (engelsk), 179, s. 1110. 16. juni 1956. 
  38. ^ a b c Seim, Jardar (1994). «Moskva er sentrum – Albania bryter». Øst-Europas historie (norsk). Oslo: Aschehoug. s. 422–423. ISBN 82-03-17169-9. 
  39. ^ Ash, William (1974). Pickaxe and Rifle. The Story of the Albanian People (engelsk). London: Howard Baker Press. s. 195. 
  40. ^ Pearson, Owen (2007). Albania as Dictatorship and Democracy. From Isolation to the Kosovo War, 1946-1998 (engelsk). London: I.B. Tauris. s. 564. ISBN 978-1-84511-105-2. 
  41. ^ Halliday, Jon (red.) (1986). The Artful Albanian. The Memoirs of Enver Hoxha (engelsk). London: Chatto & Windus. s. 143. ISBN 0-7011-2970-0. 
  42. ^ a b Rognlien, Jon og Brandal, Nikolai (2009). «Bortenfor Sibir er Østen rød». Den store ML-boka. Norsk maoisme sett nedenfra (norsk). Oslo: Kagge forlag. s. 11–12 og 61. ISBN 978-82-489-0877-7. 
  43. ^ Kvilstad, Dan Roger Luneborg (2011). Fyrtårnet som slukket. AKPs forestillinger om Albania 1973 til 1979 (norsk). Universitetet i Oslo.  [Masteroppgave i historie]
  44. ^ Sjue, Finn (1979). Albania. Søkelys på et svik (norsk). Oslo: Oktober forlag. s. 9. ISBN 82-7094-967-1. 
  45. ^ a b Howden, Daniel (5. juli 2002). «Albania's relics of paranoid past» (engelsk). BBC. Besøkt 2. november 2014. 
  46. ^ a b Galaty, Michael L., Stocker, Sharon R. og Watkinson, Charles (2009). «The Snake That Bites: The Albanian Experience of Collective Trauma as Reflected in an Evolving Landscape». I Golden, Kristen Brown og Bergo, Bettina. The Trauma Controversy. Philosophical and Interdisciplinary Dialogues (engelsk). SUNY Press. s. 176–179. ISBN 978-1-4384-2819-2. 
  47. ^ Biberaj, Elez (1998). Albania in Transition. The Rocky Road to Democracy (engelsk). Westview Press. s. 74. ISBN 978-0-8133-3502-5. 
  48. ^ Pearson, Owen (2007). Albania as Dictatorship and Democracy. From Isolation to the Kosovo War, 1946-1998 (engelsk). London: I.B. Tauris. s. 632. ISBN 978-1-84511-105-2. 
  49. ^ a b Turku, Helga (2009). Isolationist States in an Interdependent World (engelsk). Ashgate. s. 88–89. ISBN 978-0-7546-7932-5. 
  50. ^ «Albania». Aftenposten (norsk) (morgen utg.), s. 8. 22. april 1985. 
  51. ^ Militærbalansen 1974-1975 (norsk). Oslo: Den norske Atlanterhavskomité. 1974. ISBN 82-91061-02-6 . 
  52. ^ a b Skaara, Jon Brynjar (12. desember 1984). «Amnesty: Tilfeldig justis, grove overgrep i Albania». Aftenposten (norsk) (morgen utg.), s. 9. 
  53. ^ NTB-AFP (27. mars 1991). «Rystende overgrep avsløres i Albania». Aftenposten (norsk) (morgen utg.), s. 11. 
  54. ^ Lubonja, Fatos (2009). Second Sentence. Inside the Albanian Gulag (engelsk). London: I.B. Tauris. ISBN 978-1-84511-924-9. 
  55. ^ «Amnesty International Annual Report 1973-74» (engelsk). London: Amnesty International. 1974. s. 60. 
  56. ^ Sylte, Tor (12. desember 1984). «Et land omgitt av piggtråd». VG (norsk), s. 16. 
  57. ^ Austin, Robert C. (2010). «Purge and Counter-Purge in Stalinist Albania, 1944-1956». I McDermott, Kevin og Stibbe, Matthew. Stalinist Terror in Eastern Europe. Elite Purges and Mass Repression (engelsk). Manchester University Press. ISBN 978-0-7190-7776-0. 
  58. ^ a b Hegge, Per Egil (15. november 1983). «Dødelig ættestrid i Tirana». Aftenposten (morgen utg.), s. 8. 
  59. ^ Hodos, George H. (1987). Show Trials. Stalinist Purges in Eastern Europe, 1948-1954 (engelsk). Greenwood. ISBN 978-0-275-92783-7. 
  60. ^ Rakowska-Harmstone, Teresa (1984). Communism in Eastern Europe (engelsk). Indiana University Press. s. 220. ISBN 978-0-253-31391-1. 
  61. ^ O'Donnell, James S. (1999). A Coming of Age. Albania under Enver Hoxha (engelsk). New York: Columbia University Press. s. 198–201. ISBN 0-88033-415-0. 
  62. ^ Jacques, Edwin E. (1995). The Albanians. An Ethnographic History from Prehistoric Times to the Present (engelsk) (2 utg.). Jefferson: McFarland. s. 510–512. ISBN 0-7864-4238-7. 
  63. ^ Crampton, R.J. (2014). The Balkans Since the Second World War (engelsk). Routledge. s. 164. ISBN 978-0-582-24883-0. 
  64. ^ Jacques, Edwin E. (1995). The Albanians: An Ethnographic History from Prehistoric Times to the Present (engelsk) (2 utg.). Jefferson: McFarland. s. 473. ISBN 0-7864-4238-7. 
  65. ^ Pearson, Owen (2007). Albania as Dictatorship and Democracy. From Isolation to the Kosovo War, 1946-1998 (engelsk). London: I.B. Tauris. s. 642. ISBN 978-1-84511-105-2. 
  66. ^ a b c Savik, Stein (12. april 1985). «Isolerte Albania fra omverdenen». Aftenposten (norsk) (morgen utg.), s. 8. 
  67. ^ a b Jacques, Edwin E. (1995). The Albanians. An Ethnographic History from Prehistoric Times to the Present (engelsk) (2 utg.). Jefferson: McFarland. s. 520. ISBN 0-7864-4238-7. 
  68. ^ a b c Savik, Stein (12. april 1985). «Enver Hoxhas død kan føre til større kontakt med øst og vest». Aftenposten (norsk) (morgen utg.), s. 8. 
  69. ^ «Enver Hoxha viser seg». Aftenposten (norsk) (morgen utg.), s. 8. 22. oktober 1984. 
  70. ^ NTB-AP-DPA (16. april 1985). «Hoxha gravlagt uten gjester fra utlandet». Aftenposten (norsk) (morgen utg.), s. 8. 
  71. ^ Bergsagel, Ingvald (16. april 2005). «Satans kvinnfolk». Dagbladet Magasinet (norsk), s. 36. 
  72. ^ NTB-Reuters (14. juli 2011). Albania skal rive Enver Hoxhas pyramide (norsk). NTB. 
  73. ^ Hoxha, Ilir (1998). Babai im, Enver Hoxha. Kujtime, lete'rke'mbim, publicistike (albansk). Tirana: Extra. 
  74. ^ Reuters (8. juli 1991). «Enver Hoxhas "enkle liv" er avslørt». Aftenposten (norsk) (morgen utg.), s. 15. 
  75. ^ NTB-Reuters (9. januar 1993). «Hoxhas enke for retten». Aftenposten (norsk) (morgen utg.), s. 6. 
  76. ^ Willersrud, Aasmund (7. april 2004). «Hoxhas enke angrer intet». Aftenposten (norsk) (morgen utg.), s. 6. 
  77. ^ Hoxha, Nexhmije (1998). Jeta ime me Enverin. Kujtime (albansk). Tirana: Lira. 
  78. ^ NTB-AP (4. mai 1992). Enver Hoxha begravet blant sine ofre (norsk). NTB. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Behrends, Jan C. og Apor, Balázs (2004). The Leader Cult in Communist Dictatorships. Stalin and the Eastern Bloc (engelsk). New York: Palgrave Macmillan. ISBN 1-4039-3443-6. 
  • Benincasa, Rino (1995). Enver Hoxha: Der Pharao des Sozialismus und der Söhne des albanischen Adlers (tysk). Lengwil: PrismaPoint. ISBN 3-907567-01-3. 
  • Fischer, Bernd Jürgen (2007). «Enver Hoxha and the Stalinist Dictatorship in Albania». Balkan Strongmen. Dictators and Authoritarian Rulers of South Eastern Europe (engelsk). Purdue University Press. s. 239–268. ISBN 1-55753-455-1. 
  • Kvilstad, Dan Roger Luneborg (2011). Fyrtårnet som slukket. AKPs forestillinger om Albania 1973 til 1979 (norsk). Universitetet i Oslo.  [Masteroppgave i historie]
  • Myftaraj, Kastriot (2009). The Enigmas of Enver Hoxha's Domination 1944-1961 (engelsk). Tirana. ISBN 978-99956-57-10-9. 
  • Myftaraj, Kastriot (2008). The Secret Life of Enver Hoxha, 1908-1944 (engelsk). Tirana. ISBN 978-99956-706-4-X . 
  • O'Donnell, James S. (1999). A Coming of Age. Albania under Enver Hoxha (engelsk). New York: Columbia University Press. ISBN 0-88033-415-0. 
  • Pipa, Arshi (1990). Albanian Stalinism (engelsk). Boulder: East European Monographs. ISBN 0-88033-184-4. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]