Fidel Castro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Fidel Castro
Fidel Castro
Fidel Castro, 2003 - Foto:Ricardo Stuckert/ABr
Cubas president
Periode(r): 1976 - 2008
Visepresident: Raúl Castro
Forgjenger: Osvaldo Dórticos Torrado
Etterfølger: Raúl Castro
Persondata
Navn: Fidel Alejandro Castro Ruz
Parti: Partido Sosialista Popular (Sosialistisk Folkeparti)
Født: 13. august 1926

Fidel Castro (egentlig Fidel Alejandro Castro Ruz) (født 13. august 1926 i Birán i provinsen Holguín på Cuba) var statsminister på Cuba fra 1959 til 1976 og president fra 1976 til 2008.

Castro var Cubas de facto diktator fra 1959 da 26. juli-bevegelsen og dens allierte styrta Fulgencio Batista og i løpet av perioden 1959–1965 omgjorde Cuba til «den første sosialistiske stat» på den vestlige halvkule. Han var formelt statsminister frem til 1976, og overtok deretter vervet som president. 31. juli 2006 overga Fidel Castro presidentembedet midlertidig til sin visepresident og bror, Raúl Castro, etter at en alvorlig tarmlidelse tvang ham til sykesengen. Castro var da den statslederen i verden som hadde sittet lengst ved makta. 19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han går av for godt.[1][2]

Innhold

Liv

Frem til maktovertakelsen i 1959

Fidel Alejandro Castro Ruz ble født ved en sukkerplantasje i Birán, nær Mayarí, i det som nå er provinsen Holguín. Han var den tredje sønnen til Ángel Castro y Argiz som hadde innvandret som arbeidersønn fra den spanske regionen Galicia og var blitt ganske velstående etter først å ha arbeidet for UFCO (United Fruit COmpany) som han senere ble kontraktør for. For fortjenesten kjøpte han land fra UFCO, anla sukkerplantasje som leverte varer til UFCO's anlegg i Preston (etter nasjonaliseringen Guatemala). Etter hvert investerte han i butikk, bakeri, sagbruk og nikkelgruve. På det meste levde og arbeidet ca. 300 familier på eiendommen. Hans mor, Lina Ruz González, som var husholderske, var og av galisisk avstamning. Castros far var gift med en annen kvinne, Maria Luisa Argota til Castro var 17 år, og under oppveksten måtte han leve med sin illegitimitet i tillegg til at han ble flyttet fra fosterhjem til fosterhjem.

Fidel Castro har seks søsken:

  • Angelita (f.1923)
  • Ramon (f.1924)
  • Raul (f.1931)
  • Juanita (f.1933)
  • Enma (f.1935)
  • Agustina (f.1938)

I tillegg har Fidel to halvsøsken fra farens tidligste ekteskap (Pedro Emilio og Lidia).

Som unggutter ble Fidel og broren Raúl utvist fra den første skolen de gikk på. Både Fidel og Raúl gikk senere på jesuittenes skole Colegio Dolores i Santiago de Cuba og Colegio de Belén i Havanna. Fidel utmerket seg som en særs dyktig elev.[3] Castro utdannet seg til jurist ved Universitetet i Havanna. Castro ble først kjent på Cuba som en radikal studentaktivist ved universitetet. Med klar nasjonalistisk retorikk gikk han til harde angrep på president og diktator Fulgencio Batista, nordamerikanske storkonserner og USAs innflytelse på Cuba.

I 1953 ble Fidel og broren ble tatt til fange etter et feilslått angrep på en militærforlegning i Santiago de Cuba, og dødsstraff truet. Den katolske erkebiskop Enrique Pérez Serantes av Santiago de Cuba oppfordret domstolen til ikke å ilegge dødsstraff, og det ble istedet idømt lange fengselsstraffer.[4] Han tilbragte 22 måneder av den 13 år lange straffen bak lås og slå[5] på et tukthus på Isla del Pino før han kom fri innenfor rammene av et generalamnesti i mai 1955.

Etter løslatelsen stiftet han 26. juli-bevegelsen og gikk deretter i eksil i Mexico.

Under eksilet i Mexico forberedte han ekspedisjonen med yachten Granma og la ut mot Cuba 2. desember 1956.

I desember 1956 reiste han og 81 andre revolusjonære tilbake til Cuba med yachten Granma. I fjellene Sierra Maestra startet Castro en geriljakrig. Etter en krig på over to år mot en tallmessig langt sterkere kubansk hær, om gjennombruddet: Diktatoren Batista flyktet den 1. januar 1959 fra Cuba. Det skjedde etter at fagforeningene og den borgerlige opposisjon gjorde felles sak mot ham, og etter at USA ila landet våpenembargo og nektet militær istand etter en massaker som Batistas styrker hadde forøvet mot opposisjonelle.

Etter seieren ble Castro landets nye statssjef, selv om han tidligere hadde sagt at han aktet å trekke seg tilbake til privatlivet så snart seieren var i havn.

Castro og det nye Cuba

Castro i Washington DC i 1959
Castro i Washington DC i 1959

Castro beundret til å begynne med USA, og fikk til å begynne med amerikansk støtte. Hans første utenlandsreise gikk i 1959 til USA. Han hadde ønsket å møte president Eisenhower, men presidenten lot ham nøye seg med et møte med visepresident Richard Nixon. Etter en rekke fiendtlige utfall som de to landene etterhvert gjorde mot hverandre, og etter at CIA flere ganger hadde forsøkt å få Castro drept, snudde Castro radikalt om. USA ble hans fremste hatobjekt og hovedfiende, og dette sørget han også for å gjøre gjeldende i kubanske massemedier.

På grunn av sin sosiale bakgrunn og politiske utvikling gjaldt Castro i en periode for å være et bindeledd mellom revolusjonen og de borgerlig-liberale bevegelser (som han imidlertid raskt fikk satt inn på et blindspor, jfr Huber Matos) mens hans bror Raúl sammen med Che Guevara forserte en stadig tettere tilknytning til de kommunistiske stater. Det var først etter å ha truffet Nikita Khrusjtsjov i forbindelse med FNs generalforsamling i 1960 at Castro nedbygde sine motforestillinger mot Sovjetunionen og det tradisjonelt reformistiske sodialistiske parti (Partido Socialista Popular, PSP). Da Castro hadde etablert sitt autoritære regime, spurte han: «Elecciones, para qué?» (dvs. Valg, hvorfor det? (Raffy, 2003; Coltman, 2003).

Etter CIAs mislykkede invasjon i Grisebukta i april 1961 og den påfølgende Cubakrisen i oktober 1962, har hans lederskap internasjonalt vært preget av spenninger i forholdet til USA, et nært samarbeid med Sovjetunionen (til dets oppløsning i 1991) samt militær og humanitær bistand til mange land i den tredje verden. På Cuba gjennomførte hans styre en radikal jordreform og kollektivisering av landbruket og nasjonalisert bedrifter, men bekjempet også analfabetisme og bygget ut en gratis helsetjeneste og utdanningssystem.

Mens Castro, Guevara og andre la vekt på Cubas særlige rolle i den revolusjonære og sosialistiske bevegelse og blant de alliansefri stater, ville gamlekommunistene rundt Blas Roca og Annibal Escalante at man skulle innordne seg det sovjetiske lederskap. Etter en maktkamp vant Castro frem med sitt syn våren 1962. Dette, og Castros og Guevaras forargelse over at sovjeterne trakk tilbake sine raketter i oktober 1962, bidro til et anstrengt forhold mellom Cuba og Sovjetunionen.

Spenningene skjerpet seg etter at Nikita Khrusjtsjov ble styrtet i 1964, ved Che Guevaras sympatier for maoismen, og etter et forsøk fra Escalantes side (etter avrtale med Moskva) på å styrte Castro (utgangen av 1967). Castro avspilte hemmelige avlyttingsopptak om kupplanene; Escalante og hans tilhengere ble arrestert i januar 1968.

Fidel Castro var statsminister til 1976 da han ble president i statsrådet og regjeringen. Han har vært førstesekretær i Cubas kommunistparti (Partido Comunista de Cuba) siden dets grunnleggelse i 1965.

Fidel Castro synger sammen med den daværende kanadiske statsministeren Pierre Trudeau i januar 1976
Fidel Castro synger sammen med den daværende kanadiske statsministeren Pierre Trudeau i januar 1976

Samtidig har regimet stått for politisk undertrykkelse av opposisjonelle, og blir kritisert for mange brudd på menneskerettighetene. Castro fikk senest i 2003 mye oppmerksomhet i utenlandske medier etter arrestasjonen av 78 forfattere, journalister, opposisjonelle og menneskerettighets-aktivister. Arrestasjonen førte blant annet til at lederen for den internasjonale journalistorganisasjonen Reportere uten grenser, Robert Menard, omtalte Cuba som «verdens største fengsel for journalister». Hendelsen sees i sammenheng med opposisjonen mot Castros stilling som diktator.[6]

Internasjonalisme

«Revolusjonære» ledere fra Latin-Amerika: Schafik Handal fra El Salvador, Hugo Chávez fra Venezuela, Fidel Castro fra Cuba og Evo Morales fra Bolivia.
«Revolusjonære» ledere fra Latin-Amerika: Schafik Handal fra El Salvador, Hugo Chávez fra Venezuela, Fidel Castro fra Cuba og Evo Morales fra Bolivia.

Castros Cuba utviklet en internasjonalistisk politikk. Castro sendte ut, delvis som motydelse for den omfattende utviklingshjelp landet mottok fra Sovjetunionen, betydelige troppestyrker for å støtte kommunistiske regimer og den kommunistiske side under borgerkriger.

Hans regjering støttet for eksempel sandinistene i Nicaragua i deres kamp mot USA-støttet gerilja. Dessuten var Cuba kontinuerlig engasjert i Afrika, særlig i Etiopia og Angola. I Angola var de kubanske styrker meget viktige i borgekrigen mellom de marxistiske MPLA-styrkene mot rivalene FNLA og UNITA.

Kubanerne sendte også ut leger, lærere, teknikere og konstruktører til land over hele kloden. Omlag 50.000 kubanske leger har i løpet av årene gjort humantitær innsats særlig i fattige land. Et eksempel fra slutten av Castros presidensperiode er legehjelpen til fattigkvarterene i Venezuela. Som motydelse selger Venezuela olje til Cuba til langt under markedspris.

Etter 1989

Selv om Castros uortodokse marxisme og hans politiske praksis kunne by på flere paralleller til Mikhail Gorbatsjov, kritiserte han glasnost og perestrojka.

For Cubas økonomi spilte handelen med de gamle kommunistlandene en meget viktig rolle. Man med de mange systemskiftene blant disse landene fra 1989 av, bortfalt langt på vei denne samhandelen som var blitt gjennomført på for Cuba meget gunstige betingelser.

Dette styrtet Cuba ut i en økonomisk krse som tvang Castro til å gjennomføre økonomiske reformer. Blant tiltakene var en legalisering av selvstendig arbeid og fri markeder for bøndene, og var ledsaget av en åpning av landet for utenlandske turister og investorer. Denne tiden ble kalt Periodo Especial en Tiempo de Paz («spesialperiode i fredstid»), i kortform Periodo Especial.

Etterhvert bedret forsyningssituasjonen seg. Men selve det politiske system ble ikke grunnleggende reformert.

Sykdom og fratreden

31. juli 2006 overførte Castro midlertidig makten på Cuba til sin bror Raúl Castro. Det ble i den forbindelse spekulert i om Castro var dødssyk, men 2. desember samme år gjorde regimet kjent at Fidel Castro vil komme tilbake som president. Fidels far, Ángel María Bautista Castro y Argiz døde av tarmblødninger, og det er spekulert i om Fidels sykdom er relatert til farens (begge var 80 år gamle da problemene oppsto).

19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han gikk av for godt.[7]

Se også

Galleri

Et brev skrevet av den 14 år gamle Fidel Castro til Amerikas president Franklin D. Roosevelt. Han spør om å få en 10-dollarseddel. 1940.

Fidel i Washington DC 1959.

Fidel i FN's hovedforsamling 1960.

Fidel og Canadas statminister Pierre Trudeau synger på reise i Latin-Amerika, 1976.

Fidel taler i Havanna 1978.

Fidel og Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva, 2003.

Fidel under 1. mai feiring på Cuba 2005.

Referanser

  1. ^ Message from the Commander in Chief. www.granma.cu (18.02.2008). Besøkt 21. februar 2008.
  2. ^ Fidel Castro går av. www.vg.no (19.02.2008). Besøkt 19. februar 2008.
  3. ^ José de Córdoba, David Luhnow and Bob Davis. «Castro's Illness Opens Window On Cuba Transition», Wall Street Journal, 2006-8-2, pp. 1, 12.
  4. ^ Hugh Thomas: Cuba: The pursuit of freedom, s 550
  5. ^ [1]
  6. ^ French journalist’s videotapes seized. Reportere uten grenser. Besøkt 8. august 2007.
  7. ^ Fidel Castro går av. www.vg.no (19.02.2008). Besøkt 19. februar 2008.

Eksterne lenker

Commons Commons: Fidel Castro – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Fidel Castro – sitater


Forgjenger:
 Osvaldo Dórticos Torrado 		 Cubas president
 Etterfølger:
 Raúl Castro 
Forgjenger:
 José Miró Cardona 		 Cubas statsminister
 Etterfølger:
 Posisjonen avskaffet 
Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Fidel_Castro»
Personlige verktøy