Fidel Castro

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fidel Castro
Fidel Alejandro Castro Ruz
Fidel Castro
Fidel Castro, 2003 - Foto:Antonio Milena/ABr
Født 13. august 1926 (88 år)
Cuba BiránCuba
Parti Partido Sosialista Popular (Sosialistisk Folkeparti) (1959-1965),
Partido Comunista de Cuba (Det kubanske kommunistpartiet) (1965–)
Cubas president
19762008
Visepresident Raúl Castro
Forgjenger Osvaldo Dórticos Torrado
Etterfølger Raúl Castro

Fidel Castro (egentlig Fidel Alejandro Castro Ruz) (født 13. august 1926 i Birán i provinsen HolguínCuba) var statsministerCuba fra 1959 til 1976 og president fra 1976 til 2008.

Castro ble statsminister i januar 1959 etter Den cubanske revolusjonen, da 26. juli-bevegelsen styrtet diktatoren Fulgencio Batista, og omgjorde i løpet av perioden 1959–1965 Cuba til den første sosialistiske stat på den vestlige halvkule. Han var statsminister frem til 1976, og overtok deretter vervet som Cubas president. 31. juli 2006 overga Fidel Castro presidentembedet midlertidig til sin bror, visepresident Raúl Castro, etter at en alvorlig tarmlidelse tvang ham til sykesengen. Castro var da den statslederen i verden som hadde sittet lengst ved makta. 19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han ikke tok gjenvalg som president.[1][2] Hans bror Raúl ble valgt som ny president. Fidel Castro gikk av som førstesekretær i kommunistpartiet i april 2011.

Liv[rediger | rediger kilde]

Frem til maktovertakelsen i 1959[rediger | rediger kilde]

Fidel Alejandro Castro Ruz ble født ved en sukkerplantasje i Birán, nær Mayarí, i det som nå er provinsen Holguín. Han var den tredje sønnen til Ángel Castro y Argiz en arbeidersønn som hadde innvandret fra den fattige regionen Galicia i det nordvestlige Spania og som var blitt forholdsvis velstående etter først å ha arbeidet for UFCO (United Fruit COmpany) som han senere ble kontraktør for og investeringer. For fortjenesten kjøpte han land fra UFCO, anla sukkerplantasje som leverte varer til UFCO. Etter hvert investerte han i butikk, bakeri, sagbruk og nikkelgruve. På det meste levde og arbeidet ca. 300 familier på eiendommen. Hans mor, Lina Ruz González, som var husholderske, var også av galisisk avstamning. Castros far var gift med en annen kvinne, Maria Luisa Argota til Castro var 17 år, og under oppveksten måtte han leve med sin illegitimitet i tillegg til at han ble flyttet fra fosterhjem til fosterhjem.

Fidel Castro har seks søsken, to brødre og fire søstre – alle født utenfor ekteskap:

  • Angelita (f.1923)
  • Ramon (f.1924)
  • Raul (f.1931)
  • Juanita (f.1933)
  • Enma (f.1935)
  • Agustina (f.1938)

I tillegg har Fidel to halvsøsken (Lidia og Pedro Emilio) fra farens første ekteskap.

Fidel ble ikke døpt før han var åtte år gammel, og dette var en ekstra belastning for gutten som var født utenfor ekteskap. Som unggutter ble Fidel og broren Raúl utvist fra den første skolen de gikk på. Både Fidel og Raúl gikk senere på jesuittenes skole Colegio Dolores i Santiago de Cuba og Colegio de Belén i Havanna. Fidel utmerket seg som en særs dyktig elev.[3] Castro utdannet seg til jurist ved Universitetet i Havanna. Castro ble først kjent på Cuba som en radikal studentaktivist ved universitetet. Med klar nasjonalistisk retorikk gikk han til harde angrep på president og diktator Fulgencio Batista, nordamerikanske storkonsern og USAs innflytelse på Cuba.

I 1953 ble Fidel og broren tatt til fange etter et feilslått angrep på en militærforlegning i Santiago de Cuba, og brødrene risikerte dødsstraff. Den katolske erkebiskop Enrique Pérez Serantes av Santiago de Cuba oppfordret domstolen til ikke å ilegge dødsstraff, og brødrene ble istedet idømt lange fengselsstraffer.[4] Fidel tilbragte 22 måneder av den 13 år lange straffen bak lås og slå[5] på et tukthus på Isla del Pino før han ble satt fri innenfor rammene av et generalamnesti i mai 1955.

Etter løslatelsen stiftet han 26. juli-bevegelsen og gikk deretter i eksil i Mexico.

Under eksilet i Mexico forberedte han ekspedisjonen med yachten Granma og la ut mot Cuba 2. desember 1956.

Sammen med 81 andre revolusjonære gikk Castro i land på Cuba. I fjellene Sierra Maestra startet Castro en geriljakrig. Etter en krig på over to år mot en tallmessig langt sterkere kubansk hær, kom gjennombruddet: Diktatoren Batista flyktet den 1. januar 1959 fra Cuba. Det skjedde etter at fagforeningene og den borgerlige opposisjon gjorde felles sak mot ham, og etter at USA innførte en våpenembargo mot landet og nektet militær bistand etter en massakre som Batistas styrker hadde forøvet mot opposisjonelle.

Etter seieren ble Castro landets nye statssjef, selv om han tidligere hadde sagt at han aktet å trekke seg tilbake til privatlivet så snart seieren var i havn.

Castro og det nye Cuba[rediger | rediger kilde]

Castro i Washington DC i 1959

Castro beundret til å begynne med USA,[omstridt ] og fikk til å begynne med amerikansk støtte. Hans første utenlandsreise gikk i 1959 til USA. Han hadde ønsket å møte president Eisenhower, men presidenten lot ham nøye seg med et møte med visepresident Richard Nixon. Etter en rekke fiendtlige verbale utfall som de to landene etterhvert gjorde mot hverandre, og etter at CIA flere ganger hadde forsøkt å få Castro drept, snudde Castro radikalt om. USA ble dermed Castros hovedfiende, og dette sørget han også for å gjøre gjeldende i kubanske massemedier, hvor han ofte gikk ut med sterk kritikk mot USA.

På grunn av sin sosiale bakgrunn og politiske utvikling ble Castro i en periode ansett for å være et bindeledd mellom revolusjonen og de borgerlig-liberale bevegelser (som han imidlertid raskt fikk ført inn på et blindspor, jfr Huber Matos), mens hans bror Raúl sammen med Che Guevara forserte en stadig tettere tilknytning til de kommunistiske stater. Det var først etter å ha truffet Nikita Khrusjtsjov i forbindelse med FNs generalforsamling i 1960 at Castro forlot sine motforestillinger mot Sovjetunionen og det tradisjonelt reformistiske sosialistiske parti (Partido Socialista Popular, PSP). Da Castro hadde etablert sitt autoritære regime, spurte han: «Elecciones, para qué?» (dvs. Valg, hvorfor det?) (Raffy, 2003; Coltman, 2003).

Etter CIAs mislykkede invasjon i Grisebukta i april 1961 og den påfølgende Cubakrisen i oktober 1962, har hans lederskap internasjonalt vært preget av spenninger i forholdet til USA, et nært samarbeid med Sovjetunionen til dens oppløsning i 1991, samt militær og humanitær bistand til mange land i den tredje verden. På Cuba gjennomførte hans styre en radikal jordreform og kollektivisering av landbruket og nasjonalisering av bedrifter, bekjempet analfabetisme og bygget ut et gratis helsetjeneste- og utdanningssystem.

Mens Castro, Guevara og andre la vekt på Cubas særlige rolle i den revolusjonære og sosialistiske bevegelse og blant de alliansefri stater, ville «gamlekommunistene» som Blas Roca og Annibal Escalante at man skulle innordne seg det sovjetiske lederskap. Etter en maktkamp vant Castro frem med sitt syn våren 1962. Dette, og Castros og Guevaras forargelse over at Sovjetunionen trakk tilbake sine raketter i oktober 1962, bidro til et mer anstrengt forhold mellom Cuba og Sovjetunionen.

Spenningene ble skjerpet etter at Nikita Khrusjtsjov ble avsatt i 1964, ved Che Guevaras sympatier for maoismen, og etter et forsøk fra Escalantes side (etter avtale med den sovjetiske regjeringen) på å styrte Castro mot slutten av 1967. Castro avspilte hemmelige avlyttingsopptak om kupplanene, og Escalante og hans tilhengere ble arrestert i januar 1968.

Fidel Castro var statsminister fra 1959 til 1976, da han ble president i statsrådet og regjeringen. Castro var president helt frem til 2008. Han fortsatte etter dette en passiv deltakelse i politikken, men var førstesekretær i Cubas kommunistparti (Partido Comunista de Cuba) frem til 2011. Castro hadde ledet partiet helt siden det ble grunnlagt i 1965.

Kontrovers[rediger | rediger kilde]

Samtidig har regimet stått for politisk undertrykkelse av opposisjonelle, og blir kritisert for mange brudd på menneskerettighetene. Castro anses av mange som en diktator. Castro fikk senest i 2003 mye oppmerksomhet i utenlandske medier etter arrestasjonen av 75 personer. De fleste var forfattere, journalister, opposisjonelle og menneskerettighetsaktivister. Nesten samtidig ble tre båtkaprere som hadde kapret en ferje henrettet. Arrestasjonen førte blant annet til at lederen for den internasjonale journalistorganisasjonen Reportere uten grenser, som jobber for pressefrihet i verden, Robert Menard, omtalte Cuba som «verdens største fengsel for journalister». Hendelsen sees i sammenheng med opposisjonen mot Castros omstridte stilling som Cubas president.[6] Castro og de cubanske myndighetene sa seg imidlertig uenig i dette, og mente at arrestasjonene av dissidenter var rettmessige. De ble dømt for anklager som oppvigleri, sabotasje, konspirasjon mot regjeringen, spionasje og planlegging av terrorisme. Menneskerettighetsorganisasjonene Amnesty International og Human Rights Watch fordømte arrestasjonene og mente fangene var samvittighetsfanger og burde løslates, og fordømte også henrettelsene. Cuba har forøvrig ikke henrettet noen personer etter 2003. Flere av dissidentene ble dømt til lange straffer på mellom 5 og 25 år.

Samtidig regnes Cubas nåværende helsevesen som svært godt. Dessuten er etniske og religiøse minoriteters rettigheter også regnet som høye, for ikke å snakke om kvinners rettigheter. Cuba har relativt lite sosial ulikhet og fattigdom, ulikt under regimene til Machado og Batista. Castro anses av mange, særlig på Cuba og andre latinamerikanske land og i Afrika, som en helt som kjemper for de fattiges rettigheter. Sør-Afrikas tidligere president Nelson Mandela har roset Castro for hans innsats for demokrati i Sør-Afrika.[7]

Internasjonalisme[rediger | rediger kilde]

Castros Cuba utviklet en internasjonalistisk politikk. Castro sendte ut, delvis som motydelse for den omfattende utviklingshjelp landet mottok fra Sovjetunionen, betydelige troppestyrker for å støtte sosialistiske regjeringer og den sosialistiske side under borgerkriger.

Hans regjering støttet for eksempel de sosialistiske Sandinistene i Nicaragua i deres kamp mot den USA-støttede høyreekstreme terrororganisasjonen Contras1980-tallet. Spesielt på 1960-tallet sendte Cuba finansiell støtte til gerilja i en rekke latinamerikanske land. Dessuten var Cuba kontinuerlig engasjert i Afrika, særlig i Etiopia og Angola. I Angola var de kubanske styrkene meget viktige i borgerkrigen mellom de marxistiske MPLA-styrkene og rivalene FNLA og UNITA. I 1992, som følge av Sovjetunionens oppløsning, erklærte imidlertid Castro at Cuba ville slutte å støtte utenlandske geriljaorganisasjoner for å stramme inn pengebruken som følge av «den spesielle perioden» (se seksjonen under) som oppstod på Cuba etter Unionens fall.

Cuba sendte og sender fortsatt også ut leger, lærere, teknikere og konstruktører til land over hele kloden. Kubanske leger har i løpet av årene gjort mye humanitær innsats, særlig i fattige land. 25.000 cubanske leger jobber i 68 land.[8] Et eksempel fra slutten av Castros presidentperiode er legehjelpen til fattigkvarterene i Venezuela. Som motydelse selger Venezuela olje til Cuba til langt under markedspris. Cuba har også ofte engasjert seg i å gi hjelp et naturkatastrofer; I 2005 tilbød Castro til og med USA hjelp etter orkanen Katrina, som USA avslo.

Etter 1989[rediger | rediger kilde]

Selv om Castros uortodokse marxisme og hans politiske praksis kan by på flere paralleller til Mikhail Gorbatsjovs reformvennlige politikk i Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet, kritiserte han Gorbatsjovs reformer (kalt glasnost og perestrojka) fordi han mente reformene var imot sosialismens prinsipper.

For Cubas økonomi spilte handelen med de gamle kommunistlandene en meget viktig rolle. Men med de mange systemskiftene i disse landene fra 1989 av, bortfalt langt på vei denne samhandelen som var blitt gjennomført på for Cuba meget gunstige betingelser.

Sovjetunionens oppløsning i 1991 styrtet Cuba ut i en økonomisk krise som tvang Castro til å gjennomføre økonomiske reformer. Blant tiltakene var en legalisering av selvstendig arbeid og frie markeder for bøndene, og var ledsaget av en åpning av landet for utenlandske turister og investorer. Denne tiden ble kalt Periodo Especial en Tiempo de Paz («spesialperiode i fredstid»), som oftest bare kalt Periodo Especial («den spesielle perioden»).

Etter hvert bedret forsyningssituasjonen seg. Men selve det politiske system ble ikke grunnleggende reformert.

Sykdom og fratreden[rediger | rediger kilde]

31. juli 2006 overførte Castro midlertidig makten på Cuba til sin bror Raúl Castro. Det ble i den forbindelse spekulert i om Castro var dødssyk, men 2. desember samme år ble det gjort kjent at Fidel Castro ville komme tilbake som president. Fidels far, Ángel María Bautista Castro y Argiz døde av tarmblødninger, og det er spekulert i om Fidels sykdom er relatert til farens (begge var 80 år gamle da problemene oppsto).

19. februar 2008 kunngjorde han via partiavisen Granma at han gikk av for godt.[9]

I april 2011 trakk han seg også tilbake fra vervet som førstesekretær i Kommunistpartiet, et verv han hadde innehatt i nesten 46 år.

Se også[rediger | rediger kilde]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Message from the Commander in Chief». www.granma.cu. 18.02.2008. Arkivert fra originalen 20. februar 2008. Besøkt 21. februar 2008. 
  2. ^ «Fidel Castro går av». www.vg.no. 19.02.2008. Besøkt 19. februar 2008. 
  3. ^ José de Córdoba, David Luhnow and Bob Davis (2. august 2006). «Castro's Illness Opens Window On Cuba Transition». Wall Street Journal. s. 1, 12. 
  4. ^ Hugh Thomas: Cuba: The pursuit of freedom, s 550
  5. ^ [1]
  6. ^ «French journalist’s videotapes seized». Reportere uten grenser. Arkivert fra originalen 24. juni 2003. Besøkt 8. august 2007. 
  7. ^ Nelson Mandela, Fidel Castro: A Relationship Built on Mutual Admiration
  8. ^ Postrevolusjonær avdeling - Spicy Pen
  9. ^ «Fidel Castro går av». www.vg.no. 19.02.2008. Besøkt 19. februar 2008. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Fidel Castro – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Fidel Castro – sitater


Forgjenger:
 Osvaldo Dórticos Torrado 
Cubas president
Etterfølger:
 Raúl Castro 
Forgjenger:
 José Miró Cardona 
Cubas statsminister
Etterfølger:
 Posisjonen avskaffet