Antonio Gramsci
| Antonio Gramsci | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. jan. 1891[1][2][3][4]  Ales på Sardinia i Italia | ||
| Død | 27. apr. 1937[1][2][3][4] (46 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, journalist og filosof | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Torino (studieretning: filologi)[1] Liceo classico Giovanni Maria Dettori[1] | ||
| Ektefelle | Julia Schucht[1] | ||
| Parti | Partito Comunista Italiano | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia | ||
| Gravlagt | Cimitero acattolico di Roma[5][1] | ||
| Utmerkelser | Premio Viareggio | ||
| Signatur | |||
 | |||
Antonio Gramsci (født 22. januar 1891 i Ales på Sardinia i Italia, død 27. april 1937 i Roma) var en av de viktigste sosialistiske, politiske filosofene på 1900-tallet. Gramsci ble født på Sardinia i Italia. Han studerte ved universitetet i Torino, den ledende industribyen i landet, der han ble kjent med blant andre den senere kommunistlederen Palmiro Togliatti.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Antonio Gramsci ble født i Ales, 22. januar 1891, den fjerde av 7 barn til Francesco Gramsci og Giuseppa Marcias (det har ikke vært vanlig at konene tar mannens etternavn på Sardinia). Faren var fra Gatea, og var sjef på et offentlig kontor, mens moren var fra Ghilarza. De ble overført til Sorgono og ble der til 1898 når de dro tilbake til Ghilarza, hvor unge Antonio gikk på grunnskole.
Etter at han hadde fullført grunnskolen i 1903, tvang den vanskelige økonomiske situasjonen familien var i Gramsci til å jobbe i to år i et offentlig kontor, mens han fortsatte å studere på egen hånd. I 1905 startet han på de siste to årene ungdomsskole i Santulussurgi og begynte å lese den sosialistiske avisen broren Gennario sendte ham fra Torino. Fra 1908 til 1911 tok han videregående utdanning ved Dettori-skolen i Cagliari, hvor hans bror, Gennaro, bodde. Han begynte å delta i aktivitetene til den sosialistiske bevegelsen, og tok aktivt del i ungdomsgrupper og diskusjoner om økonomiske og sosiale problemer på øya, og han begynte å lese Marx.
I 1911 flyttet han til Torino. Etter å ha fått et stipend begynner han ved Litteraturavdelingen ved universitetet. Her ble han venner med Togliatti som han senere skulle drive forskning med om de sosiale forholdene på Sardinia. Han jobbet i denne perioden også med avisene Il grido del popolo (Folkets stemme), og Avanti (Fremover). I 1917 ble han en av lederne av Torino-avdelingen av sosialistpartiet. Sammen med Taca, Terracini og Togliatti startet han ukeavisen L’Ordine Nouvo (Den nye orden)i 1919.
Gramsci arbeidet som journalist i en avis som tilhørte det italienske sosialistpartiet PSI, samtidig som han fra 1920 ble redaktør for «Ordine Nuovo», som gikk inn for et arbeiderrådssystem med direkte demokrati. I 1921 gikk Gramsci med i det italienske kommunistpartiet PCI som ble dannet samme året, og satt i partiets første sentralkomité. Han stod i motsetning til lederen, Amadeo Bordiga, som han mente førte en sekterisk politikk.
Fra sommeren 1922 til slutten av 1923 var han i Moskva som representant for Internasjonalen. Senere ble han sendt til et pleiehjem i utenfor byen, hvor han møtte, og ble forelsket i Giulia Schucht.
Fra 1924 til 1926 var han i Wien som politisk leder. Avisa L’Unita kom ut i Milano og Gramsci var redaktør. Han ble valgt til parlamentsmedlem i distriktet Veneto, og til generalsekretær av partiet.
I august ble sønnen Delio født i Moskva, og mor og barn kom til Gramsci i Roma, høsten 1925. I 1926, på den femte kongressen til Kommunistpartiet, holdt i Lyon, ble de politiske arbeidene til Gramsci og Togliatti godkjent. I mellomtiden hadde Giulia dratt tilbake til Moskva, og var nå gravid med deres andre barn, Giuliano (1926), som Gramsci aldri skulle få se.
I 1926 vant han frem på det nå illegale partiets kongress i Lyon i Frankrike, men samme år ble han arrestert, og satt fengslet i Benito Mussolini sine fascistiske fengsler, først i Ustica.
Det er derfor ikke som praktisk-politisk leder Gramsci er blitt kjent, men snarere som politisk filosof.
Fra 20. januar 1927, over 19 dager, med håndjern, krysset han Den italienske halvøya, med korte overnattingsstopp i forskjellige fengsel, til han nådde San Vittore-fengselet i Milano, 7. februar. Etter rettssaken og dommen, ble han overført til fengselet i Turi i Bari-provinsen, hvor han begynte å skrive sine mest kjente verker ”Quaderni dal Carcere” – Fengselsnotatbøkene.
Trass sykdom og forskjellige problemer, skrev han til sammen 32 notatbøker der han blant annet skisserte en sosialistisk strategi for utviklede land, som måtte være helt forskjellig fra bolsjevikenes revolusjon i 1917 i det tilbakeliggende Russland. Tjue av disse ble skrevet i Turi, hvor Gramsci satt fra juli 1928 til august 1935. Disse verkene var fruktene av de studiene og refleksjonene han gjorde mens han var sperret inne i fengselet.
Fra 1935 var Gramsci alvorlig syk, og han tilbrakte de siste årene av sitt liv mellom klinikken i Formia, og en i Roma hvor han til slutt fikk et anfall i løpet av natten mellom 26. og 27. april 1937, som viste seg å være dødelig. Svigersøsteren Tatiana hadde blitt hos ham i 11 år, gjennom fengsling og sykdom, og hadde vært hans store trøst i denne vanskelige tiden.
Gramscis notatbøker, som først ble kjent etter hans død, la mye av grunnlaget for det italienske kommunistpartiets politiske frigjøring fra sovjetisk dominans etter andre verdenskrig. Det italienske og delvis også de spanske og franske kommunistpartienes lite bokstavtro forhold til Sovjetunionen og sovjetisk marxistisk teori, fikk på 1970-tallet tilnavnet Eurokommunisme, og Gramsci blir gjerne omtalt som denne teoretiske retningens far.
Teoretiske bidrag[rediger | rediger kilde]
Gramsci mente at man på venstresiden måtte slutte å tenke før eller etter «revolusjonen». Sosialismen må være en prosess «i kontinuerlig utvikling i et styre der friheten er organisert og kontrollert av folkeflertallet». Spesielt viktig er arbeiderklassens egne demokratiske organ, fagforeningene og arbeiderrådene. Disse må ligge til grunn for et virkelig arbeiderdemokrati, ifølge Gramsci.
I Russland hadde tsar-staten vært alt og det sivile samfunnet ingenting, men slik er det ikke i utviklede land, mente Gramsci. Det «nasjonale terrenget» er helt annlerledes i for eksempel Italia. Derfor kunne ikke endring skje ved et frontalangrep på en statsmakt som nesten bare bygget på vold, som i det gamle Russland. I Vest-Europa har den bestående staten et massegrunnlag i det sivile samfunnet, og bygger normalt mer på ideologisk hegemoni enn direkte vold, og sikrer seg samtykke fra folk gjennom de «hegemoniske apparatene» sine, blant annet massemediene. Sosialistene må derfor føre en langvarig «stillingskrig» for at en mot-hegemonisk politisk-kulturell blokk fra venstre skal avløse den rådende borgerlige maktblokken. Alliansespørsmålet blir avgjørende, og all sekterisme negativt.
Gramscis hegemoni-begrep gjorde uvilkårlig at han ble sterkt kritisk til det mekaniske bildet som Sovjetunionen og tradisjonelle marxister brukte, og som gikk ut på at forholdet mellom kapitaleiere og arbeidere - nærmest like sikkert som en slags naturlovmessighet - ville bli tilskjerpet, og at arbeiderne derfor ville gjøre revolusjon og ta makten. Gramsci mente at dette var en feilslutning. En herskende klasse ville ha makt og ressurser nok til å påvirke hvordan arbeiderne oppfattet forholdene i samfunnet, og ved å påvirke denne oppfatningen kunne den herskende klassen redusere eller fjerne mulighetene for en revolusjon. Sett i henhold til et marxistisk begrepsskjema økte dermed Gramsci betydningen av samfunnets «overbygning» og reduserte tilsvarende betydningen som samfunnets «basis», når det gjaldt utsiktene for revolusjon og dannelse av et sosialistisk samfunn. I det dogmatiske marxistiske miljøet i Sovjetunionen og i kommunistiske kretser i Europa på 30-tallet og helt fram til 1970-tallet, var denne argumentasjonen ansett som kjetterisk.
Innflytelse[rediger | rediger kilde]
Gramscis tanker rundt sosialistisk strategi spilte en stor rolle for utviklingen av en uavhengig og demokratisk linje i det italienske og senere det spanske og franske kommunistpartiet, den såkalte Eurokommunismen. Siden rundt 1975 har imidlertid flere kritikere hevdet at den italienske kommunistlederen Palmiro Togliatti vel så mye lanserte sine egne ideer gjennom sin fortolkning av Gramsci. Det er med andre ord ikke full enighet om hvorvidt Gramsci sine teorier reelt sett har fått gjennomslag i eurokommunismen.
I dag er Gramscis teorier også i stor grad til stede i kritisk akademia, innenfor så vidt ulike disipliner som statsvitenskap, økonomi, medievitenskap, sosiologi, sosialantropologi, historie og språkvitenskap.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f Dizionario Biografico degli Italiani, oppført som GRAMSCI, Antonio, Dizionario biografico degli italiani antonio-gramsci, besøkt 14. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 3305, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1596, besøkt 12. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 12798, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.cemeteryrome.it, besøkt 1. juli 2021[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Gramsci, Antonio: Politisk teori. Utdrag fra Fengselsopptegnelsene. Utvalg, innledning og oversettelse ved Geir Lima. Etterord av Helge Hiram Jensen. Cappelen, 2020
- Gramsci, Antonio: Utvalgte tekster 1916-1926. Utvalg, innledning og oversettelse ved Geir Lima. Cappelen, 2019
- Gramsci, Antonio (1932/1975) «Letters from prison: Antonio Gramsci», Harper Colophon.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Antonio Gramsci – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Antonio Gramsci – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Antonio Gramsci på Internet Movie Database
- (en) Marxist Internet Archive om Antonio Gramsci
- (no) Roger Simon: Om Gramscis hegemonibegrep