Louis Auguste Blanqui

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Louis Auguste Blanqui

Louis Auguste Blanqui (født 8. februar 1805 i Puget-Théniers i departementet Alpes-Maritimes, død 1. januar 1881 i Paris) var en fransk sosialist, revolusjonær og politisk aktivist.

Blanquis kompromissløse form for kommunisme og hans vilje til å drive den gjennom med vold, gjorde at han havnet i konflikt med alle regjeringer i løpet av sin levetid. Han tilbrakte halve livet i fengsel. Politisk var han sterkt påvirket av Gracchus Babeuf, som etter revolusjonen i 1789 agiterte for en voldsom samfunnsomveltning.

I tillegg til store mengder journalistiske verk publiserte han et astronomisk arbeid med tittelen L'Éternité par les astres 1872, og etter hans død ble hans essay om økonomi og samfunn samlet i Critique sociale, som ble utgitt i 1885.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Blanqui studerte både juss og medisin, men politikk ble han store lidenskap, og han ble snart kjent for sine radikale meninger.

Blanqui deltok aktivt i julirevolusjonen i 1830. Under Ludvig Filip Is regime holdt han fast ved de republikanske doktrinene, noe som førte til at han gjentatte ganger ble idømt fengselsstraffer. Han var en av lederskikkelsene bak Société des Saisons og var delaktig i deres væpnede opprør. For dette ble han dømt til døden i 1840, en dom som senere ble omgjort til livsvarig fengsel. Han ble satt fri under februarrevolusjonen i 1848 og gjenopptok straks sine angrep på samfunnets institusjoner.

Han grunnla Société républicaine centrale, hvis voldsomme metoder gjorde at han havnet i konflikt med mer moderate republikanere, og i 1849 ble han dømt til ti års fengsel. I 1865, da han igjen ble dømt til fengsel, denne gang av keiserdømmet, greide han å rømme, og fortsatte sine propagandakampanjer fra utlandet. Etter det alminnelige amnestiet i 1869 vendte han tilbake til Frankrike.

Blanqui fortsatte å bruke sine voldsomme metoder, og i 1870 stod han bak to mislykkede demonstrasjoner: 12. januar ved begravelsen til Victor Noir (en journalist som ble skutt av Pierre Bonaparte) og 14. august da han forsøkte å komme over våpen i en kaserne. Da keiserdømmet falt 4. september, startet Blanqui den politiske klubben og avisen La patrie en danger. Han tilhørte den gruppen som midlertidig kom til makten 31. oktober, noe han igjen ble dømt til døden for 17. mars 1871. Noen dager senere utbrøt de voldsomme opprørene som førte til Pariskommunen. Blanqui satt i fengsel og kunne ikke delta i opprøret, men ble likevel valgt inn i Pariskommunens styre. I 1872 ble han dømt til deportasjon sammen med de andre revolusjonære som hadde overlevd kommunens fall. Blanquis sviktende helse gjorde imidlertid at dommen ble omgjort til fengsel. I 1879 ble han valgt til byfullmektig i Bordeaux. Til tross for at valget straks ble kjent ugyldig, ble Blanqui satt fri. Han begynte omgående å agitere igjen.

Etter en tale ved et revolusjonært møte i Paris 1. januar 1881 ble han rammet av et slaganfall og døde. Han ble begravd på Père-Lachaise i Paris.

Påvirkninger[rediger | rediger kilde]

Blanquis ideer sammenfattes i det som kalles blanquismen, og går ut på at organiserte grupper av revolusjonære med vold skal overta makten i kapitalistiske og reaksjonære regimer. De revolusjonære oppretter deretter et diktatur, og bruker siden sin makt for å innføre et regime som bygger på eiendomsfellesskap. Enkelte av Blanquis revolusjonære ideer påvirket den etterfølgende generasjonen kommunister.

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Louis Auguste Blanqui – bilder, video eller lyd