Giuseppe Mazzini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Giuseppe Mazzini, 1860

Giuseppe (Giovanni Maria) Mazzini (født 22. juni 1805 i Genova, død 10. mars 1872 i Pisa) var en italiensk politiker og revolusjonær.

I første halvdel av attenhundretallet var Italia oppdelt i en rekke småstater dominert av keiserdømmet Østerrike og av Frankrike. Mazzini dannet i 1831 den hemmelige organisasjonen La Giovine Italia som kjempet for samling av Italia og dannelsen av en italiensk republikk. Fra og med 1833 regisserte Mazzini en rekke mislykkede opprør i ulike deler av Italia. I 1849 deltok han i ledelsen av den kortvarige Romerske Republikk.

Den nasjonal-patriotiske ideologien utarbeidet av Mazzini var svært viktig for den politiske prosessen som førte fram til samling av Italia i 1860, Risorgimento, og også for senere italiensk politikk. Påvirkning av Mazzini kan også spores i nasjonale bevegelser i en rekke andre land, blant annet i Tyrkia.

Oppvekst og utdanning[rediger | rediger kilde]

Mazzini var født i Genova, som den gang var del av den fransk-kontrollerte republikken Liguria. Faren, Giacomo Mazzini, var universitetsprofessor i medisin og sterkt påvirket av idealene fra den franske revolusjonen. Moren Maria Drago var kjent for sin skjønnhet og sin religiøse iver. Maria og Giacomo hadde sammen barna Rosa (f.1797), Antoinetta (f.1803), Giuseppe, også kalt Pippo, (f.1805) og Francesca (f.1808).

Giacomo Mazzini satt i redaksjonsrådet i den radikale, demokratiske avisa «Il Censore Genovese», der han sannsynligvis skrev usignerte artikler med patriotisk innhold. En politirapport fra 1816 beskriver han som uavhengig demokrat.

Like etter fødselen ble Giuseppe sendt vekk fra familien til landsbyen Bavari nordøst for Genova, sammen med en «mamma di latte» (amme) Benedetta. Der tilbrakte han to år, før han vendte tilbake til Genova. I de første leveårene hadde Giuseppe en svak helse, og de tre første årene etter tilbakekomsten til Genova tilbrakte han i sykesengen. I denne perioden hadde han nesten ikke kontakt med andre enn moren Maria og ammen Benedetta. Først som femåring fikk Giuseppe lov til å være ute i frisk luft, og også som eldre foretrakk han et liv innendørs, fritt for fysiske anstrengelser.

Giuseppe viste svært gode læreevner, og i november 1819 ble han som fjortenåring tatt opp ved universitetet i Genova. Han fullførte en grad i jus i 1826. Som student ble han første gang arrestert 21.juni 1820 for ordensforstyrrelser.

Wienerkongressen bestemte i 1815 at Liguria skulle inngå som en del av Kongeriket Sardinia. I 1821 oppsto det i Genova en kortvarig kuppforsøk mot fyrstehuset Savoia, men dette ble slått ned med svært hard hånd. Ifølge egne memoarer var det hendelser dette året som gjorde Mazzini til overbevist italiensk nasjonalist. «Fra da av», skrev han senere, «kledde jeg meg alltid i svart, som et symbol på at jeg bar sorg på vegne av mitt land».

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Etter utdanning praktiserte Mazzini som advokat for fattige. Et ønske å bli historisk forfatter kom til uttrykk ved utgivelsen i 1826 av essayet «Dell'amor patrio di Dante» – («Om Dantes patriotisme»). Mazzini bidro i 1828-1829 også til utgivelsen av avisa «L’indicatore genovese», inntil denne ble stanset av myndighetene.

I 1830 reiste Mazzini til Toscana og faktisk var han aldri lenger sør i Italia enn dette. Her ble han medlem av det hemmelige forbundet Carbonari, som arbeidet for et liberalt og samlet Italia. Samme år ble han 31. oktober arrestert i Genova og internert i Savona. Under interneringen la han planer for en ny bevegelse som kunne erstatte Carbonari-selskapene, som han oppfattet som feilslåtte. Da han slapp ut fra fengsel i 1831 fortrakk han landflyktighet i Genève istedenfor å etterkomme myndighetenes krav om opphold i en liten avsidesliggende landsby.

La Giovine Italia[rediger | rediger kilde]

Fra Genève flyttet Mazzini i 1831 til Marseille, der han raskt ble en populær figur blant italienere i eksil. Han bodde sammen med Giuditta Bellerio Sidoli, en vakker enke som både ble hans elsker og støttet arbeidet hans økonomisk. Mazzini var antagelig far til Sidolis sønn Joseph Aristide. I Marseille stiftet Mazzini den politiske losjen Givoine Italia – det unge Italia – som skulle arbeide for dannelsen av en italiensk republikk. Losjen var hemmelig, med ritualer og passord, men med en strammere organisering enn Carbonari-selskapene.

Mottoet i Giovine Italia var Gud of folket. Mazzini var sterkt inspirert av den tyske filosofen Johann Gottfried von Herder og også mer samtidige tyske nasjonalister. Slik som det attende århundre hadde tilhørt Frankrike, mente Mazzini at det nittende århundre skulle tilhøre Italia. Massene måtte bli overbevist om at Gud snakket gjennom folket og ikke gjennom paven. Kampen for et nytt Italia var en guddommelig oppgave som kunne kreve kamp, oppofrelse og død.

I 1833 hadde Giovine Italia opp mot 60 000 medlemmer. Også Giuseppe Garibaldi var medlem og sterkt påvirket av Mazzini. I 1833 forsøkte Mazzini å starte et opprør i Kongeriket Sardinia, men dette ble oppdaget før det ble startet, og en rekke av nøkkelpersonene ble arrestert. Tolv av de arresterte ble henrettet. Mazzini selv ble dømt til døden in absentia. Et nytt opprørsforsøk ble forsøkt året etterpå, men også dette ble slått ned. Mange av de revolusjonær nasjonalistene måtte dra i eksil, inkludert Garibaldi, og mye av luften gikk ut av bevegelsen.

Den 28. mai 1834 ble Mazzini arrestert i Solothurn i Sveits og utvist fra landet. Han dro til Paris, men ble også der arrestert den 5. juli. Han ble frigitt først i 1837, under løfte om å forlate landet og dra til England.

Eksil i London[rediger | rediger kilde]

Mazzini fotografert av Domenico Lama

I fra London arbeidet Mazzini med å gjenopplive Giovine Italia, gjennom politiske skrifter og gjennom aktiv brevveksling med ulike agenter og sympatisører. En rekke forsøk på å organisere opprør på Sicilia, i Abruzzo, Toscana og Lombardia mislyktes og de-motiverte Mazzini for en svært lang periode.

Fra London reiste Giuditta Bellerio Sidoli tilbake til Italia for å være sammen med barna sine der. Kjærlighetsaffæren mellom henne og Mazzini var nå over.

Tilsvarende Givoine Italia dannet Mazzini en rekke losjer for flere andre land: Unge Tyskland, Unge Polen, Unge Sveits. For Mazzini var Europas samling en naturlig fortsettelse av Italias samling, og han dannet derfor også Giovine Europa.

I 1844 anklaget Mazzini britiske styresmakter for å ha overvåket brevvekslingen med brødrene Bandiera. De to brødrene Attilio og Emilio Bandiera var italienske patrioter av østerriksk-ungarsk avstamming. Etter et mislykket kuppforsøk i 1844 ble begge brødrene henrettet. Saken om brev-overvåkningen kom opp i det britiske parlamentet, og Foreign Office måtte innrømme at de hadde åpnet korrespondansen til Mazzini og overlatt informasjon til myndighetene i Napoli. Saken gjorde at Mazzini vant betydelig sympati blant britiske liberalere.

Opprøret i 1848-1849[rediger | rediger kilde]

I revolusjonsåret 1848 var det i mars en rekke opptøyer i Wien og Østerrikes utenriksminister Klemens von Metternich måtte flykte til England. I kjølvannet av dette brøt det ut opprør flere steder i Italia. Den 7. april kom Mazzini til Milano, der befolkningen hadde reist seg mot den østerrikske garnisonen og etablert et midlertidig styresett. Mazzini mente at Lombarida burde bli en ny uavhengig republikk, mens det lokale opinionen var dominert av et ønske om å slå sammen Lombardia med Piemonte. Han forlot derfor raskt Milano og knyttet seg til de irregulære styrkene til Garibaldi i Bergamo. Etter kort tid måtte både Garibaldi og Mazzini flykte til Sveits.

Den 9. februar ble den romerske republikk etablert i Roma, og pave Pius IX ble tvunget til å forlate byen. Mazzini ankom byen samme dag og ble utnevnt til triumvir, det vil si en av tre styrende. De to andre var Carlo Armellini og Aurelio Saffi. Grunnloven til republikken sikret alle trosfrihet, og også paven ble gitt rett til å styre den katolske kirken. Den romerske republikken var den første statsdannnelsen som forbød dødsstraff i grunnloven.

Paven fikk imidlertid raskt støtte fra en rekke katolske land, hovedsakelig Frankrike. Den italienske legionen, under ledelse av Garibaldi, kunne ikke i lengden stå i mot den store overmakten. Den 12. juli 1849 flyktet Mazzini til Marseille, og derfra videre til Sveits. Paven var ikke tilbake i Roma før i april 1850.

Senere leveår[rediger | rediger kilde]

Silvestro Lega: Mazzini på dødsleiet

Etter i en periode å ha gjemt seg for sveitsisk politi reiste Mazzini i juli 1850 tilbake til London. Mislykkede opprør i de lombardiske byene Mantova og Milano i henholdsvis 1852 og 1853 var fatale for Mazzinis organisasjon.

I 1856 returnert Mazzini til Genova for igjen forsøke å organisere opprør og igjen var forsøkene mislykkede. Mazzini greide å unnslippe politiet, men ble dømt til døden in absentia. Etter dette var Mazzini mer en tilskuer enn en pådriver for begivenhetene som førte til Italias samling i 1860. Mesteparten av de senere leveårene tilbrakte han i London.

Mazzini døde i Pisa i 1872. En offentlig gravferd ble arrangert i Pisa 14. mars, og Mazzinis legeme ble deretter flyttet til Genova. Begravelsesseremonien i Genova samlet en folkemengde på over hundre tusen.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Roland Sarti (1997). Mazzini: a life for the religion of politics. Westport: Praeger Publishers. ISBN 978-0-275-95080-4. 
  • Chrisopher Duggan (1994). A concise history of Italy. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-40848-6.