Den magnetiske nordpol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den magnetiske nordpolens bevegelser nord i Canada.

Jordens magnetiske nordpol er det punkt på den nordlige halvkule der retningen av den magnetiske akse skjærer jordoverflaten. Dette i motsetning til den geografiske nordpol som defineres som det punkt der jordens omdreiningsakse skjærer jordoverflaten. Innen fysikken definerer man den enden på en magnet som dreier seg mot nord, som magnetens nordpol. Dermed er jordas magnetiske nordpol innen fysikken, en magnetisk sydpol, mens den magnetiske sydpol egentlig er en nordpol.

Den magnetiske nordpol ligger ikke i en fast posisjon, men flytte seg langsomt. I 2003 lå den magnetiske nordpolen på 78°18' nord, 104° vest, nær Ellef Ringnes' øy, en av Dronning Elizabeth-øyene i Canada.

Ekspedisjoner[rediger | rediger kilde]

Den første ekspedisjonen som fant den magnetiske nordpol var ledet av James Clark Ross, som fant den ved Cape Adelaide på Boothia Peninsula den 1. juni 1831.

Under Roald Amundsens ferd gjennom nordvestpassasjen med «Gjøa» reiste Amundsen og Peder Ristvedt i 1904 ut med hundespann for å bestemme posisjonen til den magnetiske nordpolen. 26. april 1904 nådde Amundsen og Ristvedt den posisjonen James Clark Ross tidligere hadde fastslått at polpunktet lå på, og tre uker senere fant de den nye posisjonen. Dermed ble de de første som beviste at de magnetiske poler flytter på seg.[1]

I en episode av det engelske TV-programmet Top Gear i 2007, kjørte programlederen en ombygd Toyota Hilux over isen til den posisjonen de beskrev som "nordpolen".[2] Dette var i virkeligheten den posisjonen der den magnetiske nordpol befant seg i 1996.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Roland Huntford. Scott og Amundsen Oslo 1980, ISBN 82-03-10296-4, s 72
  2. ^ BBC Top Gear Production Notes (Polar Special)