Preben von Ahnen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Preben von Ahnen
FødtPreben Ahnen
18. sep. 1606[1]Rediger på Wikidata
Rügen
Død15. nov. 1675[1]Rediger på Wikidata (69 år)
BeskjeftigelseOffiser, grunneier, lensherre, amtmann Rediger på Wikidata
Embete
  • Fylkesmann i Telemark (1669–1675) Rediger på Wikidata
EktefelleElse Knudsdatter Urne (første kone) og Karine Iversdatter Vind (andre kone)
FarStaffen von Ahnen
BarnFra første ekteskap: Merete Sophie von Ahnen, Anne von Ahnen og Alexander Rabe Pappenheim von Ahnen
Fra andre ekteskap: Helvig von Ahnen, Iver von Ahnen og Else Cathrine von Ahnen
NasjonalitetNorge

Preben von Ahnen (født 18. september 1606 på Rügen i dagens Tyskland, død 15. november 1675) var en dansk-norsk embetsmann og militær kommandant. Han var av adelsslekt fra Pommern, og kom til Norge i 1629. Etter en militær karrière ble han utnevnt til lensherre for Nordlandene i 1646. Senere ble lenene avviklet og amtene innført, derved ble han den første amtmann i Nordlandene. I de 20 årene han hadde disse stillingene, utmerket han seg som administrator og militær, han utviklet flere næringer og ble en av landets største innehavere av jordegods. I tillegg eide han jernverk; blant annet opprettet han Holden Jernværk, nå Ulefos Jernværk, sammen med svogeren Ove Gjedde (1594–1660). I slutten av sitt liv ble han amtmann i Bratsberg amt.

Ahnens militære bedrifter dreier seg spesielt om gjenerobringen av Trøndelag fra svenskene i 1658, kjent som Bjelkefeiden. Ahnen fikk ansvar for utskrivning og utrustning av soldater fra sitt len nordpå. Han ankom Trøndelag med tre kompanier med tilsammen rundt 360 mann på senhøsten 1658. Sammen med flere andre norske militære styrker lyktes de med å ta tilbake Trøndelag. Året etter ledet han et felttog til sølvgruven i Nasa i svensk Lappland ved Saltfjellet. Dette for å ødelegge noe som ble vurdert som en økonomisk viktig innsatsfaktor for svenskenes videre mulighet for krigføring.

Familie og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ahnen ble født den 18. september 1606 i Rügen i Pommern i det nåværende Tyskland, som sønn av den pommerske adelsmannen Staffen von Ahnen (ca. 1530 – ca. 1614) og Anna von Zuhm, datter til Erich von Zuhm auf Üselitz[2]. Han ble første gang gift med Else Knudsdatter Urne, som han fikk tre barn sammen med. Hun var datter av lensherre Knud Axelsen Urne (1564–1622) til Årsmarke og Margrethe Eilersdotter Grubbe (1568–1654).[3][4]

Han skal ha blitt benevnt som junker, det vil si «ung adelsmann», i flere brev til ham i 1650-årene.[5][6]

Den 8. mars 1657 giftet han seg med Karine Iversdatter Vind (1626–1705) i Odense, datter til Iver Vind (1590–1658) og Helvig Skinkel (1602–77). En av sønnene fra det andre ekteskapet var Iver von Ahnen (1659–1722), som også ble embetsmann. Ahnen døde den 15. november 1675.[3] Han var da amtmann i Bratsberg amt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Ahnen kom første gang til Norge i 1629 i forbindelse med et arveoppgjør etter sin onkel Claus von Ahnen. Dermed arvet han muligens en landeiendom, og ble værende i Norge. Fra 1640 var han rittmester i et rytterkompani i Sør-Norge (Rytterne Søndenfjelds).[4][7]

Han deltok i krigen mot Sverige i årene 1643–1645, kjent som Hannibalfeiden (Torstenssonkrigen),[5] med tittelen krigskommissar ved felthæren (Commissair en Campagne).[7] Før han kom til Nordlandene hadde han kjøpt flere gårder, blant annet Tosnes i Stokke ved Tønsberg. En tror også at han har arvet godsene Nederhoff og Bautel i Pommern.[5]

Lensherre for Nordlandenes len[rediger | rediger kilde]

Svenske samer flyttet til kysten i Nord-Norge i håp om et bedre liv. Her sjøsamer i Lyngseide rundt 1900.
Foto: Axel Lindahl
Gravmonument over Ahnens rival Hans Lauritzen Blix i veggen til Bodin kirke.

I 1646 ble Ahnen utnevnt til lensherre for Nordlandenes len. Etter at den forrige lensherren, Frands Kaas, døde i 1638, hadde Nordlandene blitt delt opp i smålen og administrert av fraværende lensherrer. Dette vil si at de for det meste ikke var bosatt i regionen, eller endog at de aldri reiste nordover. Dette var noe som forøvrig hadde skjedd flere ganger tidligere. Med krig- og krisetid ble Nordlandene samlet i ett len som Ahnen skulle sette i krigsberedskap. Imidlertid hadde han utsatt reisen nordover etter den formelle innsettelsen, dermed fikk han et brev datert januar 1647 fra Kong Christian IV med ordlyden «[…] ville vi deg hermed alvorligen have paamindet, at du efter forrige Ordre og dit Forleningsbrevs Inhold retter dig efter til dit Len dig strax at begive […]».[8]

At Ahnen ble utnevnt til lensherre kan ha sammenheng med at han var en god administrator, samt at han kunne bli nyttig i en krisesituasjon som var forventet kunne oppstå. Senere fikk han også hovedrollen i forsvaret av Nord-Norge i krigene mot svenskene, kjent som Karl Gustav-krigene.[9]

Klimaendringer, krig, krisetider og samisk innvandring[rediger | rediger kilde]

Det var generelt vanskelige tider gjennom hele 1600-tallet med kaldt klima, dårlige avlinger og dårlig fiske, selv om det også var noen oppganger.[10] Ahnen berettet om vanskelige forhold til Kongen i 1658: «den almindelige fattigdom» i Nordlandene og «det ringe fiskeri». Dette ble igjen beskrevet i en supplikk (klageskriv) til Kongen i 1661, og disse klagene fra embetsfolkene fortsatte ut gjennom hele 1600-tallet.[11] I dette århundret var det også generelt dårlig utbytte fra lofotfisket noe som rammet hele landsdelen hardt.

Nedgangen i fiskeriene kan beskrives ved at det i 1631 og 1632 var rundt 100 jekter i Nord-Norge for å transportere tørrfisk fra Lofoten til kjøpmennene Bergen. I begynnelsen av 1650-årene var tallet kommet ned i 79. Ahnen beskrev situasjonen slik i et brev: «Belangendes den besværing over skattene, da er det vist at skipper- og styrmannsskatt falder demb alle for tongt, og er en del af jegterne allerede ophuggen, saa at i fremtiden vilde, for den gemene mand falde tongt at faa deres fisk [til Bergen] og hva de have at forhandle tilbage.» Imidlertid falt ikke antallet jekter ytterligere ut århundret.[12]

Krigstiden rundt 1650-årene ga imidlertid byrder for allmuen med økte skatter. Dette samme gjaldt også for fjellsamene som ble pålagt større skatter fra den svenske kronen (statskassen). Dette fikk svenske samer til å flytte over grensen og inn i Norge. Ahnen bekymret seg for dette og han mottok klager over at så mange samer kom til landsdelen. I Enontekis i Torne lappmark i Sverige spurte fogden samene om hvorfor så mange flyttet ut. Svaret var at de forventet et bedre liv ved kysten i Norge. Senere i 1660- og 1670-årene kom enda flere svenske samer over til Norge, denne gangen for å unngå å bli tvunget til arbeid i et nyopprettet sølvverk i Kvikkjokk.[10]

Utvikling av residensen på Bodøgård[rediger | rediger kilde]

Lokalhistoriker Knut Moe skriver i Bodin bygdebok at Ahnen rundt 1650 fikk bygget en nytt residens på Bodøgård.[13] De tidligere to lensherrene som hadde hatt langvarig virke nordpå hadde sin bopel på Inndyr i Gildeskål, men Ahnen var altså innstilt på å bo på den opprinnelige residensgården på Bodøgård.[9] Imidlertid skriver Terje Gudbrandson i Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda at Ahnen derimot var fornøyd med å reparere husene som fantes der fra før.[14] Dette var et stort gårdskompleks, men på grunn av pliktarbeid som allmuen måtte utføre kom det inn klager til Kongen. Allmuen mente at den store bygningen krevde for mye vedlikehold. Residensen hadde mange stuer og flere uthus. Det var også en stall med plass til tolv hester.[13]

Ahnens gårdsdrift på Bodøgård ble etter hvert meget omfattende. Årlig gikk med 25 tønner såkorn (utsæd) og i hans fjøs var det på et tidspunkt 24 kuer.[15] Denne mengden såkorn var mange ganger over det som var vanlig på gårdene nordpå.[16] Han fikk også bygget en mølle på Bodøgård.[14]

Nærmeste nabo til lensherrens residens var presten Hans Lauritzen Blix (1596–1666). Både Ahnen og Blix var driftige menn, som begge ville utvide gårdsdriften. Fra tidligere var lensherregården blitt skilt ut fra prestegården uten at en var så nøye med grenseoppgangen mellom eiendommene.[17] Blix hadde utvidet gårdsdriften i utmarksområdene som var felles for de to gårdene i stort omfang. Dette førte til at mulighetene for utvidelse av driften for Bodøgård ble meget begrenset. Et annet forhold var at presten hadde utfoldet seg på måter som provoserte lensherren.[14] I Blix sin lange tid som sogneprest var det bare Ahnen som kunne yte jevnbyrdig motstand.[18]

Forholdet mellom Ahnen og Blix ble etter hvert så anstrengt at Kongen oppnevnte lagmannen Manderup Pedersen Schønnebøl (1603–1682) og lensherren på Vardehus, Jørgen Friis, for å gå opp grensene.[17] Ahnen viste til at jorden til lensherregården stod svakere enn prestegården når det gjaldt rettigheter i utmarkene, enda de to gårdene hadde lik skyld (årlig skatt). Dessuten sto sjøhusene til presten inne på eiendommen til lensherren. Utgangen på disse uenighetene ble at Blix knapt måtte gå tilbake på noen av de rettighetene han hadde gjort krav på. Ahnen på sin side fortsatte å drive gårdsbruket på Bodøgård med fremgang innenfor de grensene som var satt.[14] Imidlertid var det noen store ulemper med at «[…] Samme Residentz gaard meget betrengt och Inklempt aff neste Grandernis eigedom, at Residentzens Fæ og Queeg iche kannd kome til femarken uden det schal driffues offr Lantz herrens Agger och Eng til Schade […]».[19]

Forholdet mellom Blix og Ahnen fortsatte å være vanskelig etter at grensene var gått opp. Blant annet ansatte Ahnen en prest i Saltdalen uten å konferere med Blix. Når denne døde tre år senere, prøvde Blix å gripe inn ved ansettelsen av en ny prest. Det viste seg at Blix og menigheten ikke kunne bli enige om den nye presten. Ahnen grep da inn og fikk myndighet av Kongen til selv å utstede kallsbrev til en etterfølger.[17] Det anstrengte forholdet mellom Ahnen og naboen Blix ble nevnt av dikterpresten Petter Dass (1647–1707) med noen verselinjer i Nordlands trompet.[20]

Nu vil jeg mig vende til Bodøens Strand,

Der ser jeg en Prest og en adelig Mand

At være to nærmeste Grander,

Den ene velbyrdig, den anden vellærd,
Saa ser man, at Herrens og Gideons Sverd

Sig tidt med hinanden beblander.

Vor Amtmand, som byder i Konningens Navn,
Og Præsten, som taler Jerusalems Gavn.

De begge det Gilgal bebygge.

Imellem dem skyller en eniste Bæk,
Gud skyllde dog ei deres Kjærlighet væk,

Gjør dem i Samdrægtighet trygge!

Naar Moses og Aron staar sammen hos Gud,
Da gives der deilig Befalinger ut,

Vor Herre velsigne dem begge.
Peter Dass, Nordlands trompet[21]

I 1666 døde presten Blix. Blix hadde en sønn som fungerte som kapellan for faren, og som var sikker på at han skulle få overta kallet etter sin far. Sønnen var dyktig som teolog og en naturlig arvtager av prestegjeldet. Imidlertid ville Ahnen det annerledes, han hadde i mars 1666 fått et kongebrev som ga Ahnen kallsretten for prestegjeldet. Dermed kunne Ahnen sørge for å få innsatt presten Brede Claussøn Stabel (1632–1676), som var gift med datteren til Ahnens godsforvalter. Motivet for dette mener historikeren Terje Gudbrandson var hevn for at Blix bokstavelig talt hadde stengt veien for lensherrens gårdsdrift i en årrekke. Ikke bare var hevnen næret av de konkrete forholdene, men også av at presten med sin rikdom og posisjon hadde utfordret lensherrens autoritet i bygdefolkenes øyne i tyve år. Tross alt var det lensherren som stod i rang rett etter Kongen og ikke presten.[19]

Istandsetting av kirker[rediger | rediger kilde]

Inntektsgrunnlaget for prestene og kirken ble svekket i kriseårene utover på 1600-tallet. I 1640-årene ble lave inntekter fra tienden (1/10 skatt på all inntekt) og forsømte tjenester så omfattende at klagene nåde fram til Kongen. Samtidig ble også vedlikeholdet av kirkene forsømt. En annen ting var de endrede klimaforholdene med regnfulle somre, som gjorde at kirkene råtnet og ble skadet. I tillegg var inventaret i kirkene også slitt og dårlig. Ahnen tok disse problemene alvorlig da han ble lensherre. Fra 1645 og utover ble således kirkeregnskapene ført opp i lensregnskapene.[22]

I 1671 bekostet han utgiftene for byggingen av kirke i Skrova med 1300 riksdaler.[23]

I Saltdalen var det ikke kirke, slik at bygdefolket måtte reise ut i Skjerstadfjorden til Skjerstad kirke. I en artikkel i Budstikken fra 1824 nevnes det at folkene i Saltdalen ble belønnet for sin deltagelse i et militært felttog inn i Sverige (Nasa sølvgruve), med en egen kirke. Denne ble bygget i 1660.[5]

Postgang i Nord-Norge[rediger | rediger kilde]

Den 20. mars 1663 fikk Ahnen ved kongelig forordning ansvar for å organisere postgangen hele veien fra Trøndelag til Finnmark.[14] Postførere skulle ha ansvaret for å føre posten på de forskjellige distansene langs kysten. Det ble brukt alminnelige nordlands- og bindalsbåter. Postførere måtte selv holde seg med båter og utstyr, og underveis var allmuen forutsatt å sørge for deres mat og husly. På denne måte skulle kronen unngå utgifter for postgangen.[24] I mange år var det kun fremføring av post to til tre ganger i året, først i 1777 ble postgangen utvidet til hver sjette uke.[25]

Overgang til amtmann[rediger | rediger kilde]

Da Kong Frederik III gjorde statskupp og ble eneveldig konge i 1660, ble det gjennomført en overgang fra lensherrer til amtmenn. Ahnen ble dermed den første amtmann i Nordlandene. En del nye administrative endringer skjedde, som at statsforvaltningens folk fikk mer spesialiserte stillinger og at de ble underlagt strengere kontroll. Til tross for dette hadde de forsatt muligheten til egenrådig oppførsel, Kongens vilje til å styre embetsmennene var heller ikke så stor.[26]

Ordningen med at lensherren skaffet egne inntekter, ble videreført med overgang til amtmenn, noe som forøvrig gjaldt alle embetsmenn. Som amtmann fikk Ahnen 500 riksdaler i årlig fast lønn, resten av inntektene fikk han skaffe selv. Dette ga stillingen også rikelige muligheter for. Generelt var amtmannstillingene attraktive på grunn av statusen og mulighet for avansement. En annen ordning var at amtmennene selv, som lensherrene tidligere, bidrog til å finansiere de offentlige oppgavene. Dette gjaldt også andre embetsmenn; ordningen var slik at kronen var avhengig av at statens tjenestemenn selv kunne finansiere oppgavene de var pålagt.[26] Det var dermed ikke noe klart skille mellom deres private næringsinntekter og offentlige ytelser, som lønn eller privilegier. Imidlertid fantes det grenser embetsmennene skulle holde seg innenfor, men disse var stadig gjenstand for diskusjon og forhandlinger.[27]

Da Ahnen forlot Nordlandene, hadde han vært øverste lokale myndighet i over 20 år. Den nye amtmannen ble Knud Ovessøn Gjedde (død rundt 1708), som var nordpå i 17 år før en ny tok over i 1686. Etter ham kom amtmenn som videreførte skikken fra 1500-tallet der lensherrene styrte uten selv å være bofast i landsdelen. Amtmennene oppholdt seg derfor bare kortvarig på Bodøgård, helt til 1770 da amtmennene igjen residerte nordpå.[26] Men husene på Bodøgård var da så forfalne at amtmannen Ove Sørensen Schjelderup (1674–1756), som var amtmann fra 1704, delvis bodde i Trøndelag og på Inndyr i Gildeskål.[28]

Lensherre for Bratsberg len[rediger | rediger kilde]

I årene 1669–75 var Ahnen amtmann i Bratsberg. Han fikk denne stillingen da han var 63 år, men arbeidet da ikke lenger med samme intensitet som han hadde gjort i Nord-Norge.[4] Det var gjerne naturlig at han ønsket seg dit, siden han fra før hadde mye jordegods i Vestfold, Buskerud og Bratsberg.[29] Han fikk også her en fast lønn på 500 riksdaler per år.[30]

Ahnen var i sin tid i Bratsberg mye fraværende. Han hadde etter tidens skikk en fullmektig til ta seg av de daglige administrative gjøremål.[31]

Ahnens krigsinnsats under under Karl Gustav-krigene[rediger | rediger kilde]

Den svenske feltmarskalken Lennart Torstenson var svenskenes leder under Hannibalfeiden, konflikten har derfor også fått navnet Torstenssonkrigen.

I Ahnens tidlige karrière deltok han i krigen mot Sverige i årene 1643–1645, kjent som Hannibalfeiden.[5] Resultatet av denne krigen var at Danmark-Norge måtte avstå Jämtland og Herjedalen til Sverige i 1645. Dette tapte landet ville Kongen ha tilbake. Neste krig kom senere enn tenkt. Først i 1657 ble revansjekrigen startet, men denne gangen ble tapet enda større ved at svenskene greide å erobre Trøndelag. Dermed var Norge delt i to helt til landsdelen ble gjenerobret, men uten at andre tap i Hannibalfeiden ble vunnet tilbake ved freden i 1660. Krigene hadde gitt staten alvorlige finansielle problemer, noe som ble en anledning for Fredrik III å begå statskupp samme år. Fra da av var Kongen i Danmark-Norge eneveldig.[8]

Forberedelser til krig i Nord-Norge[rediger | rediger kilde]

Under opptakten til Karl X Gustavs andre danske krig i årene 1657–1660, som var del av en større konflikt kjent som Karl Gustav-krigene, ble Ahnen den 9. mars 1657 oppnevnt som generalkommissær (militær øverstkommanderende) for det nordenfjelske, først sammen med kansler for Norge Ove Bjelke (1611–1674) og senere sammen med offiseren Jørgen Bjelke (1621–1696). I denne forbindelsen vurderte Ahnen muligheten for et norsk angrep fra Nordland mot Sverige. Sommeren 1657 ble Helgelands, Saltens og Senjens kompani satt opp, krigsskip satt i beredskap og Ahnen etablerte vakthold ved svenskegrensen.[32]

Militære i Nord-Norge hadde blitt omorganisert etter freden i 1645, noe som innebar at den landmilitære organiseringen ble avviklet. En årsak til dette var ulempen for jektefarten, om mange menn skulle være soldater fremfor å delta i den viktige transporten av varer til og fra landsdelen. Dette var for øvrig noe som skilte Nordlandene fra resten av landet.[33] Et forslag fra statholder Hannibal Sehested (1609–1666) fra 1647 gikk ut på at det i Nordland skulle være et nokså omfattende militærvesen bestående av en major, fem kapteiner, seks løytnanter, tolv sersjanter, tjuefire gefreitere, seks trommeslagere, samt enda noen enkeltstillinger. Dette skulle hvert år finansieres med 8030 riksdaler. Dette ble ikke noe av, men en kjenner til at Ahnen fikk beskjed fra Kongen i 1653 om å ansette en kaptein med navn Jacob Sinclair og «befordre han til et Landcompagni eller og til at exercere Landfolket og Almuen».[34] Imidlertid ble det igjen nødvendig å mønstre menn til militærtjeneste ved krigsforberedelsene i 1657. En forutsetning var at dette ikke skulle gå ut over handelen. Det ble organisert land- og sjøvern, samt at det ble holdt vakt ved vetene i tilfelle krig. Ahnen fikk dessuten ansvar for å skaffe 500 båtsmenn.[33]

En kjenner ikke til hva kompaniene gjorde den tid de var oppsatt, men i et brev som den svenske landhøvdingen skrev til Stockholm stod det at det var observert norske vakter i fjellene i november 1657. I tillegg var det også sett norske speidere på svensk territorium. En kjenner også til et brev fra presten i Lycksele om norske soldater ved kjølen, altså grensefjellene, som hadde vært ufine med svenske samer. Det svenske mottrekket var rask oppsetting av vaktstyrker ved grensen mot Norge. Svenskene var på denne tiden redd for at så snart snøen kom, ville norske soldater fare inn i landet på ski og med reinsdyr. I slutten av januar 1658 hadde også noen samer sett en norsk avdeling på full fart inn i Piteå lappmark med «flygande fanor».[34]

Svenskene erobrer Trøndelag og nordmennene forbereder motoffensiv[rediger | rediger kilde]

Kong Fredrik III underskriver krigserklæringen mot Sverige i 1657.

I 1657 var Ahnen i København for å delta i diskusjoner om krigsforberedelser og et mulig angrep mot Sverige fra Nord-Norge. Det virker ikke som Ahnen var særlig interessert i et angrep mot Sverige, og da spesielt Nasa sølvverk, så dette initiativet kom sannsynligvis fra sentrale styresmakter i København. Ahnen påpekte at det bare var farbar vei mellom Helgeland og Salten og over til Sverige om vinteren, samt om sommeren når elvene var på sitt minste. Et annen vanskelig forhold var tre dagers reisetid over til Nasa sølvverk, i tillegg var områdene så golde at det ikke var beite for hester. Han beskrev videre at et «raid» mot Sverige kun ville ha til hensikt å ødelegge sølvverket, men at videre inntrengning i Sverige ville være utilrådelig på grunn av de store svenske ødemarkene i nord. Om sølvverket ble ødelagt mente Ahnen at svenskene ville respondere med gjengjeldende plyndringstokter på norske områder. Derfor måtte en etter et raid sette opp bevæpnet vakthold på grensepassene mot Sverige.[32]

Den 11. mai 1657 ble det sendt et kongebrev til Ahnen fra Kong Fredrik III der det sto «[…] så snart du fornemmer, at det kommer til Ruptur immelom oss og Kongen af Sverige, du da efter din underdanigste Forslag gjører den Diversion, dig mulig er, enten at ruinere hans Sølvbergverk og den derhos ny funderte By, eller i andre Maader.»[32]

På sin hjemreise fra Danmark i mai reiste Ahnen via Christiania og Trondhjem. Først ville han forhandle med stattholderen Niels Trolle (1599–1667) om kanoner, deretter trengte han å rådføre seg med rentemester Peder Vibe (også Wibe) (cirka 1596–1658) og offiseren Jørgen Bjelke (1621–1696) i Trondhjem. Dessuten måtte han skaffe både offiserer, våpen og utstyr før han reiste videre nordover.[32]

Soldatene var uten trening og hadde dårlig utstyr, det manglet offiserer, våpen og ammunisjon. Ahnen måtte skaffe det nødvendige utstyret ved å ta opp lån fra finansmannen Joachim Irgens (1611–1675). Dermed greide Ahnen å sette opp tre kompanier på rundt 100 mann fra henholdsvis Helgeland, Salten og Senjens fogderier. Før disse ble sendt ut i strid ble det imidlertid inngått fred våren 1658, men innen det hadde svenskene erobret Trøndelag.[35] Etter fredsslutningen i Roskilde som ente med at Trøndelag ble overgitt til svenskene, ble de nordlandske soldatene hjemsendt. Dette var i slutten av april 1658.[34]

Ahnen og tidligere lensherre i Trøndelag, Peder Vibe, ble tilkalt til Trøndelag sommeren 1658 for å gå opp de nye grensene mellom de nye svenske landområdene og de norske distriktene rundt. Spesielt var det uenighet om Bindalen hørte til distriktene Helgeland eller Namdalen. En kom frem til hvilke gårder som skulle tilhører Helgeland og hvilke som skulle bli del av Sverige.[36]

Gjenerobringen av Trøndelag – Bjelkefeiden[rediger | rediger kilde]

Freden var kortvarig og i august 1658 ble det på nytt krig, kjent som Bjelkefeiden, og Ahnen ville være med på gjenerobringen av Trøndelag.[34] Svenskekongens ambisjon var fortsatt ekspansjon slik at også Nord-Norge skulle bli del av Sverige. Dermed gikk svenskene til krig i august 1658. De tre nordnorske kompaniene ble derfor mobilisert på nytt, nå med rundt 120 mann i hvert kompani. På grunn av svenskenes erobringer i Trøndelag var motivasjonen til bondesoldatene denne gangen større enn ved tidligere konflikter. Dermed var det rundt 300 bondesoldater fra Nordlandene som deltok under kampene i Trøndelag.[35] To tredeler av soldatene var bevæpnet med geværer, de resterende hadde hellebarder. Hver soldat var utstyrt med våpenkjole, hatt, sko, et par strømper, et par vanter og skjorte. I tillegg var det med fane og trommeslager for hvert kompani.[34]

Bjelke som ledet offensiven, hadde sendt avgårde deler av Det Oplandske regiment, Det Akershusiske regiment, samt et dragonkompani tilhørende Trøndelag. Alle disse ble ledet av oberst Georg Reichwein (1596–1667). I tillegg kom Det Bergenhusiske regiment ledet av offiseren Reinhold von Hoven (død 1682), en del trøndere og Ahnens nordlandskompanier som kom sjøveien.[34]

Ahnen og hans nordlandskrigere skal ha gjort en betydelig innsats under gjenerobringen av Trondhjems len.[14] Blant annet var det Ahnen og von Hoven som den 22. oktober sendte en skriftlig oppfordring til svenskenes guvernør Claes Nilsson Stiernsköld (1617–1676) om overgivelse. Noen endelig overgivelse kom imidlertid ikke før den 11. desember 1658. I anledning forhandlinger om kapitulasjonen var Ahnen og Jakob Due i Trondhjem som gisler for å sikre at de svenske forhandlerne ble behandlet godt.[37]

Ahnen var også med på krigshandlingene senere i 1659 da Jämtland ble vunnet tilbake.[4][5]

Videre krigsforberedelser i Nordlandene og felttog til Nasa sølvverk[rediger | rediger kilde]

Detalj fra et kart fra 1646 som viser Nasafjellets sølvverk.
Tegner: Hans Philip Lybecker

Fredsslutningen mellom Danmark-Norge og Sverige var etter dette usikker en tid.[34] Ahnen sørget på sin side for å være forberedt på et mulig angrep fra Sverige mot Nordlandene.[5][35] Han fikk satt opp vaktposter på fjellovergangene og ute ved fjordene.[14] Videre bygget han skanser utenfor sin residens ved Bodegård (Skansholmen), samt nederst i Saltdalen mot Saltdalsfjorden (Skansen). Saltdal var forventet å være et sannsynlig sted for et svensk angrep mot Nordland, dette på grunn av sølvgruven i Nasa ved grenseområdene. En annen ting var at Saltdal var egnet som støttepunkt ved et mulig norsk angrep.[6]

I august 1659 angrep Ahnen Nasa med halvparten av Saltens kompani. Det kom ikke til kamp, men sølvgruven og smeltehytten i Silbojokk ble ødelagt mens arbeiderne rømte vekk.[5][35] Ekspedisjonen møtte altså ingen motstand og hadde dermed preg av å være et plyndringstokt.[34]

Tidligere har det vært hevdet at angrepet skjedde om vinteren (i februar 1658), og at det dermed militært sett var en bragd. Senere har historikeren Arne Odd Johnsen (1909–1985) tilbakevist dette ved at angrepet skjedde om sommeren i 1659.[4]

Krigsforberedelser etter Ahnens tid som amtmann i Nordlandene[rediger | rediger kilde]

På slutten av Ahnens liv var det Kong Christian V som regjerte og fortsatte krigene mellom Danmark-Norge og Sverige.
Kunstner: Jacques d’Agar

Samtidig som Ahnen ødela Nasa sølvverk var det fredsforhandlinger mellom Europas stormakter. Fredstraktat ble inngått i mai 1660. Imidlertid hadde ikke Danmark-Norge vunnet tilbake de landområdene som var tapt under Hannibalfeidene, derfor ville Kongen være forberedt på en gunstig anledning for nye erobringer. Den såkalte legdsordningen der flere gårder sammen skulle ha ansvar for å utruste en soldat ble opprettholdt. Prester og fogder satte i 1665–1666 opp manntall for å kartlegge tilgangen på soldater. Disse ble utskrevet til tjeneste i marine eller hær, men de ble ikke kalt inn til eksersis.[35] For øvrig var Ahnen med på de foregående vurderingene av hvorledes hæren i Nordland skulle organiseres.[34]

Krigene hadde gitt den dansk-norske staten finansielle problemer, noe som ble en anledning for Kong Fredrik III til å begå statskupp i 1660. Fra da av var Kongen i Danmark-Norge eneveldig. Overgang til enevelde betydde en omlegging av statsadministrasjonen, som igjen betydde en svekkelse av embetsmennenes selvstendighet. Samtidig førte omleggingen til en profesjonalisering av statsadministrasjonen.[8]

Etter Ahnens tid som amtmann i 1672, angrep Frankrike Nederland og allierte seg samtidig med Sverige. Kong Christian V så muligheter for ny revansje, dermed ble nye krigsforberedelser satt i gang og et kompani på 200 mann fra Helgeland ble sendt til Trondhjem i 1675. Ytterligere 100 mann ble utskrevet til tjeneste i marinen. Det kom til kamphandlinger våren 1676, samt at svenskene angrep Trøndelag i 1677.[35] En fred mellom stormaktene ble inngått i 1679, men Christian V som da var konge var ikke fornøyd med utfallet. Etter dette fulgte 20 år med opprustning, samtidig som det også var økonomiske krisetider. Så i 1711 under den store nordiske krig ble hele 1000 nordlendinger utskrevet til tjeneste på krigsskip.[38] I tillegg til det store antallet utskrevne unge menn, ble skattene også økt betraktelig. Det kom til protester blant befolkningen i hele Norge. Etter krigssluttningen i 1720 var det mange, noen mener de fleste fra Nordland, som hadde dødd på grunn av sykdommer på orlogskipene. For mange av de som overlevde åpnet det seg nye muligheter i utlandet, noen slo seg derfor ned i København, andre i Bergen og Trondhjem. Sverige var etter dette ikke lenger noen stormakt, noe som ga fred mellom de skandinaviske landene i mange tiår etterpå.[39]

Egne næringsveier[rediger | rediger kilde]

I et brev Ahnen sendte fra Trondhjem den 19. juni 1654 til kansler Christen Thomesen Sehested (1664–1736) tok han initiativ for å forbedre jordbruket i Nordlandene. En helgelending med navn Absalon Christopherssøn hadde kommet med forslag om opprettelse av kornmagasin og forbedret jorddyrkning i regionen. Forbedret kornhøst ville øke kronens inntekter ved større korntiende. Det meste av korntienden kom fra Helgeland: «[…] der er vel med Konrdyrkning tilforne noget overseet, som dog Anordning, Formaning og Hjælp forbedres.» Ahnen sier at i Salten, hvor han bor, ville han selv sørge for at intet blir forsømt med ågerdyrkningen, men som han også nevnte kan mangt og meget slå feil. Det viktige var at tiltak mot dårlige år ble gjort.[40]

Et tema for lokalhistorikere i Bodø er hvem som startet med kremmervirksomhet og når. Ahnen kan allerede i 1650-årene ha skaffet seg eiendommer som gjorde at han ikke var til å komme utenom når det gjaldt handel fra Burøya, rett ved dagens Bodøhavn. Det kan tenkes at Ahnen selv drev handel på Burøya, slik som en fut drev kremmerbu noe lengre inn i Saltfjorden. Allerede halvveis ut i 1660-årene begynte Ahnen å trappe ned sin virksomhet, og i 1664 solgte han en bu på Burøya til borger Sjur Jonsson fra Trondhjem. Dette skal være den første sikre dokumentasjonen på handelsvirksomhet i Bodø-området.[41]

Etter at Ahnen forlot Nordlandene i 1670-årene hadde han fortsatt interesse av å utvikle næringsveier nordpå. Spesielt prøvde han seg på fiske og hvalfangst. Han startet med bedre utnyttelse av torskerogn, som han fikk monopol på å eksportere.[14][26] Men hverken hvalfangsten eller eksporten av rogn ble noen stor suksess.[4] Han prøvde seg også på bergverksdrift nordpå, men heller ikke dette lyktes.[42]

Tørrfisk var det endelige produktet av torsk fra lofotfisket, en av næringsveiene som Preben von Ahnen engasjerte seg i med båter og mannskap.
Foto: Paolo Tonon

I henhold til historikker Tor Weidling (1957– ) var det få adelsfolk på 1600-tallet som engasjerte seg i fiskeriene eller produksjon av tørrfisk. Ahnen ser ut til å være et unntak i så måte, og han var også interessert i selv å være tilstede under fiske. Han hadde derfor egne hus for opphold på Skrova og på Vågan. I tillegg er det fra 1661 i hans egen jordebok notert at han har forskjellige hus for sine folk når de var på fiske. Dette omfatter en bod i Tørrfjorden, boder og et sjøhus i Vågan, et «skjor» i Henningsvær, to rorbuer i Moskenes, samt et naust og to små hus i Sigerfjord. Huset i Sigerfjord var i bruk under sildefiske.[14][26][43]

Ahnen må også ha satset på skipsbygging. Skriftlige kilder sier at i 1643 hadde han et såkalt defensjonsskip på 120 lester, samt at han også hadde åtte andre skip under bygging. Dette var skip som kunne stilles til Kongens disposisjon. Også her var Ahnens virksomhet større enn blant andre adelsmenn, da det ikke er kjent at adelige fikk bygd noe mer enn ett skip på denne tiden.[44] Både Ahnen og to andre kjente adelige skipseiere fra denne tiden bygget skipene med ønske om tollfrihet og privilegier.[45]

Han var også interessert i gruvedrift og jernverk.[14] I 1657 etablerte han Ulefos Jernværk sammen med svogeren Ove Gjedde.[46][47] En tid var han også eier av Fossum jernverk i Gjerpen.[5] Ahnen solgte Fossum jernverk til Peter Børting (1626–1702) i 1669, samme år som han flyttet fra Bodøgård til Bratsberg.[31] Ahnen var begunstiget ved at kronen hadde behov for jern, dermed fikk han god avsetning av produksjonen ved jernverkene han hadde. Dette mye på grunn av krigene på midten av 1600-tallet.[48]

Weidling har i sin doktorgrad om adelens økonomi på 1500- og 1600-tallet påpekt at Ahnen og hans svoger Ove Gjedde, var av de få adelige på denne tiden som engasjerte seg innenfor mange næringsvirksomheter. En faktor som spilte inn var mulighetene som fantes i distriktet de var satt til å lede. En annen motivasjon Weidling nevner for adelsmenn i embetsstilligner var muligheten for at suksess og rikdom innenfor næringsvirksomhet, i neste omgang kunne gi et forbedret utgangspunkt for senere gode stillinger.[45]

Oppkjøp av landeiendom[rediger | rediger kilde]

Selv om embetsmennene mistet noe av tidligere selvstendighet beholdt de maktbasen som landeiere etter overgangen fra len til amt. Krigene på midten av 1600-tallet hadde Danmark-Norge blant annet finansiert via lån fra embets- og finansmannen Joachim Irgens (1611–1675). Når disse skulle tilbakebetales solgte staten krongodset i Nord-Norge, sannsynligvis omfattet salget mer enn halvparten av jorden i dagens Nordland og Troms. Blant kjøperne var embetsmennene i stor grad representert. Til setesgodsene tilhørte det rettigheter som fogdene forvaltet. Ved jordsalget forsvant disse, slik at det førte til en svekket offentlig forvaltning. Embetsmennene befestet på denne måten sin stilling privat, og ble enda mer en maktelite i Nord-Norge.[8]

Ahnen startet nokså snart oppkjøp av eiendommer i distriktet han var satt til å administrere. Mye av landeiendommene han skaffet var på Helgeland, der Dønnes hovedgård var den største.[14]

Ahnen ble etter en rekke oppkjøp av jordeiendom en av de største landeierne i Norge. Allerede i 1651 kjøpte han Dønnesgodset på Helgeland, men han fortsatte å bo på lensherrens residens på Bodøgård. Rett før han døde solgte han det meste av jordegodset sitt i Nordlandene til tollkommisjonær Peder Christophersen Tønder (1641–1694). Dette bestod da av rundt 130 gårder.[4][49]

Han kjøpte også opp en rekke landeiendommer i distriktet rundt sin residens på Bodøgård.[14] I tillegg kjøpte han også rundt 100 gårder i Vestfold, dette ennå mens han var lensherre i Nordlandene. Men allerede i 1650-årene begynte han å selge og pantsette flere av disse brukene.[31]

Omkring 1660 hadde Ahnen fått eiendomsretten til fem setegårder, hvorav tre lå i Nordlandene. Det sier noe om størrelsen til disse gårdsbrukene til Ahnen nordpå, at de til sammen brukte 40,7 tønner såkorn årlig, eller 13,5 tønner i gjennomsnitt per gård. Gjennomsnittlig på denne tiden brukte gårdene i Nordlandene 1,23 tønner årlig.[16] For øvrig var det vanlig at embetsfolkene på denne tiden hadde eiendomsrett til flere setegårder.[16]

Via sitt andre ekteskap og arv hadde han fått i besittelse godsene Kaupanger hovedgård og Stedje i Sogn. Senere overtok sønnen, stiftsamtmann Iver von Ahnen, disse eiendommene og via giftemål ble Losnagodset også inkludert i sønnens jordegods. Disse tre gårdene ble så i 1710 solgt til lagmann Nils Knag, som senere ble adlet og fikk navnet Knagenhjelm.[4] For øvrig var det meget vanlig på 1600-tallet at de adelige embetsfamiliene hadde mange forbindelser mellom seg via giftemål. Ahnen representerer de mange adelige utenlandske slekter, hvorav de fleste var danske, som i løpet av 1600-tallet helt overtok styringen i Norge. Dette etter at de gamle norske adelsfamiliene fra middelalderen i løpet av 1500-tallet hadde hadde mistet sin innflytelse.[50]

Ahnen hadde også store landeiendommer i nærheten av Bratsberg amt, hvor han blant annet eide setesgårdene Fossnes, Herre-Skjelbred i Tønsberg amt og Eid i Sandsvær.[4][5]

Ahnens sønn døde uten barn slik at jordegodset han hadde samlet seg ikke ble holdt samlet etter hans død.[4]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

I Bodø er det et fjell som kalles Junkerfjell, dette skal skrive seg fra da Ahnen fikk lensherreeiendommen oppgått.[17]

På Rognan i Saltdal der Saltelva renner ut i Saltdalsfjorden er et området som heter Skansen. På dette stedet sier et gammelt sagnet at Ahnen skal ha slått leir under felttoget mot Nasa. Han skal i henhold til sagnet holdt leir der i et halvt år, dessuten var han ingen norsk mann.[6] I Saltdal er det en vei som heter Preben von Ahnens veg.

Et annet mine etter felttoget skal være navnet på dalen de gikk gjennom, nemlig Junkerdalen. Et annet gammelt minne om felttoget, er at Ahnen ga folkene i Saltdalen tillatelse til å bygge en kirke i dalen som takk for innsatsen. Dette sagnet er nedskrevet av presten Søren Christian Sommerfelt i 1820-årene.[51]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Eneveldets menn i Norge, side(r) 118[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Bohlen, Julius von (1852). Geschichte des adlichen, freiherrlichen und gräflichen Geschlechts von Krassow. s. s 28 not 1. 
  3. ^ a b Finn Holbek. «Preben von Ahnen, til Fossum». Stamtavler over danske adelsslægter, fra uradel til grever og baroner. Skeel-Schaffalitzky, Santasilia. Besøkt 16. august 2018. 
  4. ^ a b c d e f g h i j «(no) Preben von Ahnen». Norsk biografisk leksikon.
  5. ^ a b c d e f g h i j Edvardsen, Hans (1951). Saltdals historie. Heimsyn. s. 45–55. 
  6. ^ a b c Nielsen, Yngvar: Kampen om Trondhjem side 71.
  7. ^ a b Nåvik, Ørnulf (1996). Vernepliktens historie 950-1996. Oslo: Vernepliktsverket. s. 281. ISBN 8290545606. 
  8. ^ a b c d Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 93.
  9. ^ a b Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda side 565.
  10. ^ a b Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 59.
  11. ^ Mykland, Knut (1988). Norges historie. Bind 7: Gjennom nødsår og krig, 1648-1720. Cappelen / Bokklubben. s. 245–246. ISBN 8257404411. 
  12. ^ Trekk fra Nord-Norges historie. Gyldendal. 1976. s. 135. ISBN 8205079579. 
  13. ^ a b Moe, Knut: Bodin bygdebok side 171–172.
  14. ^ a b c d e f g h i j k l Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda side 566.
  15. ^ Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda side 22.
  16. ^ a b c Weidling, Tor: Adelsøkonomi side 286.
  17. ^ a b c d Moe, Knut: Bodin bygdebok side 228–229.
  18. ^ Gudbrandson, Terje (1974). Fra Bodø i dansketida. Bodø bygdeboknemnd. s. 52. 
  19. ^ a b Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda side 567.
  20. ^ Coldevin, Axel (1989). Jordegods og storgårder i Nord-Norge. Lokalhistorisk forlag. s. 166. ISBN 8274040279. 
  21. ^ Dass, Petter (1989). Nordlands Trompet. Stenersens forl. s. 99. ISBN 8272011611. 
  22. ^ Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 85–89.
  23. ^ Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 87.
  24. ^ Storberget, Bjørn (1993). Posten på kystens riksvei. [Oslo]: Postmuseet. s. 3. 
  25. ^ Coldevin, Axel (1989). Jordegods og storgårder i Nord-Norge. Lokalhistorisk forlag. s. 230. ISBN 8274040279. 
  26. ^ a b c d e Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 100.
  27. ^ Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 101.
  28. ^ Coldevin, Axel (1989). Jordegods og storgårder i Nord-Norge. Lokalhistorisk forlag. s. 168. ISBN 8274040279. 
  29. ^ Rian, Øystein: Bratsberg på 1600-tallet side 67.
  30. ^ Rian, Øystein: Bratsberg på 1600-tallet side 91.
  31. ^ a b c Rian, Øystein: Bratsberg på 1600-tallet side 358.
  32. ^ a b c d Johnsen, Arne Odd (1967). Krabbekrigen og gjenerobringen av Jämtland 1657-1658. Gyldendal. s. 128–149. 
  33. ^ a b Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 94.
  34. ^ a b c d e f g h i Fure, Trygve (1995). Sør-Hålogaland landforsvar, Infanteriregiment nr 14. IR 14. s. 28 – 33. ISBN 8290545509. 
  35. ^ a b c d e f Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 95.
  36. ^ Nielsen, Yngvar: Kampen om Trondhjem side 97–99.
  37. ^ Nielsen, Yngvar: Kampen om Trondhjem side 152.
  38. ^ Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 96.
  39. ^ Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 98.
  40. ^ Nielsen, Yngvar: Kampen om Trondhjem side 22.
  41. ^ Gudbrandson, Terje: Gårds- og slektshistorie for kirkegrenda side 208.
  42. ^ Nielsen, Yngvar: Kampen om Trondhjem side 25.
  43. ^ Weidling, Tor: Adelsøkonomi side 345 – 346.
  44. ^ Weidling, Tor: Adelsøkonomi side 347.
  45. ^ a b Weidling, Tor: Adelsøkonomi side 349.
  46. ^ Christophersen, H.O. (1974). Fra jernverkenes historie i Norge. Grøndahl. s. 117. ISBN 8250400771. 
  47. ^ Hauge, Yngvar (1957). Ulefos jernværk. Aschehoug. s. 1–2. 
  48. ^ Rian, Øystein: Bratsberg på 1600-tallet side 363
  49. ^ Gudbrandson, Terje (1974). Fra Bodø i dansketida. Bodø bygdeboknemnd. s. 140. 
  50. ^ Elstad og Hutchinson: I amtmandens dager side 22–23.
  51. ^ Nielsen, Yngvar: Kampen om Trondhjem side 72.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forgjenger:
 Ove Bjelke  		Lensherre i Nordlandenes len
(1646–1669)
 Etterfølger:
 Overgang til Nordlands amt 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Preben_von_Ahnen&oldid=23720805»