Kortbaneflyplass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kortbaneflyplasser er regionale flyplasser med relativt kort rullebane, typisk 800-1500 meter, og begrensede systemer for instrumentert innflygning. Den korte rullebanen gjør at ikke alle flytyper kan ta av og lande på disse flyplassene. De kan kun betjenes av jetfly og propellfly med STOL-egenskaper. Ellers kan de fleste små propellfly benytte dem.

Kortbaneflyplasser i Norge[rediger | rediger kilde]

Kortbaneflyplassene i Norge forbinder mindre byer og tettsteder med stamruteflyplassene, og ble bygget på initiativ fra Håkon Kyllingmark i perioden fra slutten av 60-tallet og fram til 1987. Hensikten var å bedre kommunikasjoner i distrikter som er vanskelig tilgjengelig med andre transportmidler, hovedsakelig på Vestlandet og i Nord-Norge. Siden de ble bygd i områder med lav befolkningstetthet og ofte vanskelig terreng, ble korte rullebaner og små fly brukt.[1]

I dag utføres ruteflygninger på kortbaneflyplassene på anbud for staten. Widerøe er en stor aktør på det norske kortbanenettet.

Kortbaneflyplasser i utlandet[rediger | rediger kilde]

Det norske kortbanenettet er veldig unikt, og det finnes få paralleller i utlandet. I USA og Canada ble det bygd en rekke såkalte «STOLports» på 60- og 70-tallet. Hensikten med disse flyplassene var å legge til rette for flere direkteruter mellom byområder uten å måtte gå om de store flyplassene og det sentraliserte rutenettet.[2] Disse flyplassene var ikke en særlig stor suksess, og er lite brukt i dag. I Nepal er det også et omfattende nettverk med kortbaneflyplasser som trafikkeres med Twin Otter.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]