Finmarkens amt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Finmarkens amt, opprinnelig Vardøhus amt, var et amt i Norge fra 1668 til 1918. I geografisk utbredelse tilsvarte Vardøhus amt dagens Finnmark fylke. Finmarkens amt inkluderte i perioden 1787 - 1866 også det som i dag er Troms fylke.

Etter amtsforordningen av 1661 skulle benevnelsen og styringsformen for lenene i Danmark-Norge gjøres om til amt etter nordtysk mønster, og hvert amt skulle styres av en amtmann. Av Vardøhus len, hovedlen fra 1576 etter tidligere å ha vært underlen av Bergenhus hovedlen, ble Vardøhus amt etablert i 1668 med Otte Bjelke som amtmann. Det nye amtet omfattet dagens Finnmark fylke, og var delt i Vestfinmarkens og Østfinmarkens fogderier. Grensen mellom de to halvdelene av amtet ble somme tider regnet ved Nordkinnhalvøya, andre ganger ved Sværholthalvøya.

Amtet var underamt av Trondhjems stiftamt til 1844, deretter under Tromsø stiftamt til 1918.

Amtmannen var amtets øverste administrative leder. Amtmannsetet var opprinnelig Vardøhus festning, men vekslet siden mellom Vardø, Vadsø og Alta til 1814, da det ble flyttet permanent til Tromsø. Etter amtsdelingen i 1844 var det felles amtmann til 1866. Deretter ble det strid om lokaliseringen av amtmannsetet i Finmarken, inntil amtmannsetet ble lagt permanent til Vadsø i 1894.

Finmarkens amt endret navn til Finnmark fylke i 1919, med sete for fylkesmannen i Vadsø.

Av kgl. reskript 1688 fikk fogderiene i Finnmark den særegenhet at de også inkluderte sorenskriverembetet, som i landets øvrige deler var egne embeter. Mot slutten av 1600-tallet ble de to fogderiene slått sammen til Vardøhus fogderi (senere Finmarkens fogderi), slik at hele amtet var kun ét fogderi og ét sorenskriveri. Fogdene holdt vekselvis til i Vardø og Vadsø frem til 1768, deretter i Alta. Ved kgl. resolusjon ble Finmarkens fogderi i 1816 atter delt i to: Vestfinmarkens og Østfinmarkens fogderier, og fogden var i begge også sorenskriver. Videre ble fogderiene i 1853 splittet opp ytterligere, til Alten og Hammerfest fogderier i Vest-Finnmark, Tanen og Varanger fogderier i Øst-Finnmark. Karasjok som tidligere lå under Vestfinmarkens fogderi ble samtidig overført til Tanen. I 1868 ble til sist Vardø fogderi skilt ut fra Varanger, slik at det mot slutten av 1800-tallet var tilsammen fem fogderier i amtet.

I geistlig forstand var amtet likeledes inndelt i to prostier (Østfinmarken og Vestfinmarken), som lå under Trondhjems stift frem til 1804, deretter under Tromsø stift (fra 1919 kalt Hålogaland bispedømme).

Utviklingen av Finmarkens amt[rediger | rediger kilde]

Frem til 1826 var det ingen fast grense mellom Norge og Russland, det er nå Russlands eldste grense. Det var fra slutten av 1700-tallet av interesse for å bygge ut og utvikle landsdelen. I 1826 ble kommisjonen for undersøkelse om Finmarkens oppkomst nedsatt. Rapporten var bestilt av Stortinget og inneholder beskrivelser av næringsvirksomhet, bosetning og folkeliv og førte til endringer i lovverk utover på 1800-tallet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]