Alfred Dreyfus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alfred Dreyfus
Kartikatur fra 1899

Alfred Dreyfus (født 9. oktober 1859 i Mulhouse, død 12. juli 1935) var en fransk offiser av jødisk herkomst. Han var hovedpersonen i justismordet Dreyfussaken, der han ble anklaget og to ganger dømt for spionasje til fordel for Tyskland, for så å bli benådet og til sist frikjent. Saken vakte stor oppsikt, og splittet det franske samfunnet.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Alfred Dreyfus var niende og yngste sønn av en jødisk tekstilhandler i Mulhouse. Da Alsace i 1871 etter den tysk-franske krig ble overført fra Frankrike til Det tyske rike, valgte hans foreldre (likesom store deler av elsassbyenes eliter) å beholde sitt franske statsborgerskap, og flyttet i 1872 med en del av familien til Paris. For å kunne holde på formuen, ble en del av familien igjen i Alsace. Bare Alfred og hans bror fikk en helt fransk utdannelsesvei.[1] Førstespråk for de fleste av Alfreds eldre søsken av tysk eller en elsassdialekt.

I Paris tok Dreyfus baccalauréat og ble i 1878 opptatt på det tradisjonsrike École polytechnique, som den gang utdannet for det meste tekniske offiserer, f. eks. til artilleriet. Han ble yrkesoffiser som artillerist og ble på grunn av sine akademiske prestasjoner opptatt på École supérieure de guerre. École supérieure de guerre var blitt grunnlagt først mot slutten av 1870-årene. Absolventer fra École polytechnique og militærskolen Saint-Cyr mottok her en avsluttende utdannelse før de ble utnevnt til stabsoffiserer. Blant nyordningene innført av krigsminister Charles de Freycinet og general Marie François Joseph de Miribel var opptaket av de tolv beste fra denne skolen i den franske generalstab, hvor de ble gitt allsidige erfaringer.[2] Tidligere var generalstaben mer eller mindre selvrekrutterende, noe som fremmet en dominans av adelige katolikker.[3]

I 1893 ble Dreyfus utnevnt til generalstaben.

Spionasjesaken som kom opp etter kontraspionasjevirksomhet av Deuxième Bureau og ødela Dreufus' karriere og liv var i og for seg en reell sak; det var blitt overlevert informasjon om franske artillerivåpendisposisjoner til tyskerne. Men det kom senere frem at den skyldige antagelig var offiseren Ferdinand Walsin Esterhazy. Når mistanken var falt på Dreyfus, antas det at hans jødiske herkomst var en viktig grunn for antijødiske etterforskere, likeså at han stammet fra det overveiende tysktalende Alsace. Bevisføringen mot ham var ytterst slett, og han var så å si forhåndsdømt i pressen, der antijødiske koblinger forekom i rikt monn. Et sentralt bevisstykke mot ham var en forfalskning, og da dette begynte å gå opp for høyere overordnet, ble denne bragt til taushet og forflyttet ut av landet.

Etter å ha vært forvist til Djevleøya i flere år, ble Dreyfus til sist gjeninnsatt i hæren med rang av skvadronsjef (major). Han ble også tildelt Æreslegionen.

Dreyfus tok senere avskjed, men ble på ny innkalt til tjeneste under første verdenskrig, og ble i 1918 utnevnt til oberstløytnant. Etter dette synes Dreyfus å ha levd et relativt begivenhetsløst liv. Som fri mann var han mindre idealistisk enn dem som hadde kjempet for saken hans. Da han ble bedt om å undertegne en appell for å redde livene til anarkistene Sacco og Vanzetti,[4] ble han rasende. Han ville ikke ha mer med slike saker å gjøre.[5]

Dreyfus døde i 1935, og ligger begravet på Montparnasse-kirkegården i Paris.

Dreyfus' forkjempere[rediger | rediger kilde]

Den senere statsministeren Léon Blum var selv jøde og «dreyfusard» (= forkjemper for Dreyfus' sak). Det samme gjaldt Georg Brandes i Danmark. Av kjente nordmenn som engasjerte seg sterkt til fordel for Dreyfus, var dikteren Bjørnstjerne Bjørnson.[6] Bjørnson fikk 21. januar 1898 sitt støttebrev til Zola satt på forsiden av L'Aurore, der han takket Zola for hans «mandsmod og hjertelag», og fordømte den franske regjeringen, som «maa være den skamløseste noget civilisered folk har». Knut Hamsun som oppholdt seg i Paris, mente derimot at Zola bare ønsket oppmerksomhet rundt seg selv; mens Edvard Grieg avslo å reise til Paris, avlyste en rekke konserter og mottok trusselbrev for sin støtte til Dreyfus.[7]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BBC Radio 4, 8. oktober 2009, In Our Time, Melvyn Bragg; Robert Gildea, Professor for moderne historie ved Oxford University; Ruth Harris, dosent ved Oxford University; Robert Tombs, professor ved Cambridge University.
  2. ^ Harris, s. 62–63
  3. ^ Harris, s. 62
  4. ^ http://www.law.umkc.edu/faculty/projects/ftrials/saccov/saccov.htm
  5. ^ Geert Mak: Europa (s. 26), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
  6. ^ «A single man against millions - the proudest sight to be seen.», fra nobelprize.org
  7. ^ Bernt Hagtvet: Ideologienes århundre (s. 58)

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1898 Lettres d'un innocent (Brev fra en uskyldig)
  • 1899 Les lettres du capitaine Dreyfus à sa femme (Brev fra kaptein Dreyfus til hans frue, skrevet på Djevleøya.)
  • 1901 Cinq ans de ma vie 1894–1899 (Fem år av mitt liv), Eugène Fasquelle, Paris 1901
  • 1936 Souvenirs et correspondance (Minner og korrespondanse, utgitt posthumt.)