Sigurd Ibsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sigurd Ibsen tegnet av Christian Krohg.

Sigurd Ibsen (født 23. desember 1859 i Christiania, død 14. april 1930) var en norsk skribent, diplomat og politiker (V). Han var Norges statsminister i Stockholm 1903–1905. Han var sønn av dramatikeren Henrik Ibsen og hans hustru Suzannah.

Liv[rediger | rediger kilde]

Sigurd Ibsen var statsråd ved den norske statsrådsavdelingen i Stockholm 1902, Norges statsminister i Stockholm fra 1903 til 1905 mens George Francis Hagerup var statsminister i Kristiania (Oslo). Ibsen var en sentral person i oppløsningen av unionen mellom Sverige og Norge i 1905. Han er regnet som viktig i arbeidet med å overtale viktige personer som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen til å gå inn for monarki.[trenger referanse]Mange av disse ønsket opprinnelig republikk som styreform.

Han hadde juridisk embetseksamen fra München og tok doktorgrad i Roma i 1882 på en avhandling om overhusets stilling i det representative styringssystem.[1] I 1895 ble det foreslått opprettet et ekstraordinært professorat i sosiologi for Ibsen ved Universitetet i Oslo, og 1896–97 holdt han en forelesningsrekke som "prøveforelesninger" som resulterte i at ansettelseskomiteen avviste hans kandidatur.[2] Avvisningen hadde sannsynligvis mer å gjøre med at Ibsen var Venstremann enn av kvaliteten på forelesningene.

Gjennom oppveksten hadde folk høye forventninger til Sigurd Ibsen, og han måtte streve hele livet for å nå mål andre satte for ham. Han giftet seg i 1892 med Bjørnstjerne Bjørnsons datter, Bergliot. Deres sønn Tancred Ibsen ble en anerkjent filmregissør. Datteren Irene Ibsen Bille var forfatter, og gift med forfatteren Josias Bille.

Ibsen som utenrikspolitiker[rediger | rediger kilde]

14 år gamle Sigurd Ibsen sitter på benken ved siden av sin far under besøk på Sarabråten, 26. juli 1874. Til venstre for Henrik Ibsen sitter (f.v.) Fritz Rustad, Thomas Johannessen Heftye og Christian Friele.
Sigurd Ibsen

Ibsen var hjernen bak Venstres krav om egen utenrikstjeneste, konsulatsakens intellektuelle drivkraft og mannen som bygget det administrative skjelettet som ble til Utenriksdepartementet i 1905. Spørsmålet om en uavhengig utenrikstjeneste ble som kjent den utløsende faktor for unionsoppløsningen. Han var lite anerkjent i sin samtid og skulle bli lite kjent av sin ettertid, men er en helt sentral skikkelse både for norsk diplomati og norsk utenrikspolitisk tenkning.

Ibsen hadde begynt sin karriere i tjenesten i 1885 på et fireårig attachestipend, som han fikk bl.a. etter intervensjon fra sin far, Henrik Ibsen. Ved stipendiets utløp ble han imidlertid ikke tilbudt ansettelse, men bare videre arbeid som ulønnet attaché, noe han avslo. I “Utrikesdepartementet var man fullt klar over den virkelige grunn til at Ibsen ble feiet ut: Han var unionsfiendtlig, norskpatriotisk og en farlig mann for etaten”, skriver Lars Roar Langslet i sin biografi (2004: 83). Ibsen tok sin hevn i januar 1890, da han skrev tre innfule artikler i Dagbladet om forholdene i tjenesten. Saken gav opphav til opphetet polemikk, ikke minst fordi Ibsen allerede på dette tidspunkt med utgangspunkt i det han opplevet som svensk neglisjering av norske næringsinteresser hadde slått frempå om at Norge burde ha eget konsulatvesen.

Ibsen var den drivende politiske kraft for å får oppgradert utenriksanliggende fra kontor- til avdelingsnivå. I 1899 bevilget Stortinget pengene til utenrikskontor, og Ibsen ble utnevnt som dets første sjef. Ibsens tenkning bar administrative frukter i 1899, da Afdelingen for Udenrigske Sager, Handel og Søfart» ble opprettet ved Kgl. Resolusjon av 8. juni, med Ibsen som ekspedisjonssjef. Avdelingen besto, slik Ibsen hadde ønsket, av to kontorer, 1. Utenrikskontor for konsulatvesenet og sjømannssakene, og 2. utenrikskontor for traktat- og grensespørsmål pluss korrespondanse med utenriksdepartementet i Stockholm. Ibsen kunne innkassere nok en politisk og administrativ seier da ikke bare hans avdeling, men hele Indredepartementet som det var en del av, ved Kgl. Resolusjon av 9. september 1902 ble omdøpt til Departementet for udenrigske sager, handel, sjøfart og industri. Dette grepet var upopulært på svensk side, siden det tydet på at Norge hadde tatt et langt steg mot å løsrive seg fra unionens felles utenrikstjeneste med tilhold i Stockholm.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rune Slagstad De nasjonale strateger Oslo: Pax, 1998
  2. ^ Norsk biografisk leksikon
  3. ^ Iver B. Neumann og Halvard Leira Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005 Oslo: Pax, 2005.)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rudeng, Erik (1994) “En statsmann i reserve” Nytt norsk tidsskrift 11 (3-4): 266-280
  • Ibsen, Sigurd. Bak en gyllen fasade, Sigurd Ibsens brev til familien 1883-1929. Aschehoug, 1997. (Thorleif Dahls Kulturbibliotek) ISBN 82-03-26141-8
  • Ibsen, Sigurd. Videnskab og mystik og andre essays. Grøndahl Dreyer, 1992. ISBN 82-504-1920-0
  • Ibsen, Sigurd. Unionen. 1887
  • sambok 29 treff på S. Ibsen som forfatter

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]