Synnøve Solbakken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

For ordføreren i Kvinnherad, se Synnøve Solbakken (ordfører)

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Synnøve Solbakken er debutromanen til Bjørnstjerne Bjørnson. Den handler om Thorbjørn Granliden, en litt vilter bondegutt som er forelsket i Synnøve Solbakken. Thorbjørn bor på Granliden, som ligger i skyggen, og Synnøve Solbakken bor på Solbakken, der det alltid er sol. I Granlidslekten heter eldstesønnene Torbjørn og Sæmund, annenhver gang. Det går alltid bra med de som heter Sæmund, og dårlig med de som heter Thorbjørn. Thorbjørns far, Sæmund, prøver å stagge Thorbjørns ville natur ved å være streng og sette Thorbjørn i hardt fysisk arbeid. Boka handler om Thorbjørns kamp for å få Synnøve Solbakken, hans reise fra skyggesiden til solsiden. Synnøve er også forelsket i Thorbjørn, men hennes far og mor syns ikke at Thorbjørn er god nok for henne. Til slutt beviser Thorbjørn at han har forandret seg ved å tilgi en mann som hadde knivstukket ham, så han nesten døde. Fortellingen slutter med at Thorbjørn endelig står på Solbakken og ser over på Granliden.

[rediger] Sammendrag av to første kapitler i Synnøve Solbakken

En mann og en kone, som er haugianere får en sønn som dør. Tre år etter får de en jente som de oppkaller etter gutten som het Syvert. Hun får navnet Synnøv, men alle kaller henne Synnøve. På andre siden av dalen var Granlien Gård. De hadde fått en sønn som de ga navnet Torbjørn til. Moren syntes hun merket et sinne hos gutten. Det ble mer å rette på jo eldre gutten ble. Torbjørn lurte på hvorfor bare han fikk ris, men ikke de andre barna. Senere begynte Torbjørn å se på Solbakken, siden der var det ofter sol. Han likte glansen der. Om natten drømte han om en jente på Solbakken. Hun ville han treffe. På neste prekensøndag møtte han Synnøve, men hun sa at hun ikke ville ha noe å gjøre med han før han hadde lagt av seg sinnet sitt. Lillesøsteren Ingrid ble godt kjent med Synnøve på skolen, de ble bestevenner. Torbjørn gjorde det ganske bra på skolen. Men Synnøve reagerte på Torbjørns sinne, så da måtte Ingrid alltid gå imellom. De vokste til, og ble fagre på hver sin måte. Synnøve skulle snart konfirmere seg, hun var 15 år, og hadde fått mange friere alt. Torbjørn kom i slagsmål med mange gutter. Dette ble det mye snakk om. Faren og presten var de eneste som ikke var kjeftet på ham. Synnøve ble prestens yndling. Hun ble igjen etter konfirmanttimene. Torbjørn ville hjelpe Synnøve med å plante noen utenlandske blomster, men torde ikke si noe om det til henne. Sener på kvelden sto han opp etter at de andre hadde lagt seg og gikk til Solbakken. Der så han blomstene halvferdig plantet. Resten av jobben gjorde han selv så fint han kunne. Han var redd for å bli oppdaget.