Erling Bjørnson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erling Bjørnson (18681959) var sønn av dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson og aktiv innen Bondepartiet og Nasjonal Samling.
Erling Bjørnson 1908

Erling Bjørnson (født 19. april 1868 i København, død 7. desember 1959 i Gausdal) var en norsk bonde og politiker. Fra 1934 til 1940 representerte han BondepartietStortinget, men ble aktivt medlem av Nasjonal Samling (NS) under andre verdenskrig. Erling Bjørnson var sønn av forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson. Som politiker var han blant annet opptatt av rasehygiene.

Liv og arbeid[rediger | rediger kilde]

Bjørnson var yngste sønn av dikteren Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) og Karoline Bjørnson (1835–1934). Han vokste opp i Gausdal, der faren i 1874 hadde kjøpt gården Aulestad. Karoline og Bjørnstjerne Bjørnson fikk seks barn: Bjørn Bjørnson (1859–1942), Einar Bjørnson (1864–1942), Erling Bjørnson (1868–1959), Bergliot Bjørnson (1869–1953), Dagny Bjørnson (1871–1872) og Dagny Bjørnson (1876–1974). Bjørnson hadde to døtre ved navn Dagny, den første døde ett år gammel, og den neste ble født 1876.

I 1887/1888 tok Erling Bjørnson jordbruksutdanning ved Jønsberg landbruksskole i Romedal, og to år seinere, 4. april 1890, tok han over gårdsdriften på Aulestad. I sin brukstid forbedret han gården kraftig, bygde nye hus og fordoblet det dyrkede arealet. Faren måtte imidlertid ta gården tilbake i 1901 da sønnen ikke maktet å drive den.

Erling Bjørnson ble i 1890 gift med Anne Tora Jonsdatter Mæhlum (1869–1955) fra Bjølstad i Heidal. De fikk fire barn, men ble skilt i 1898.

Bjørnson var politisk aktiv i hjembygda, og satt fra 1925 til 1931 som medlem av herredsstyret i Østre Gausdal. Også på 1890-tallet skal han ha vært herredsstyremedlem, dessuten var han en periode formann i fattigstyret. Innenfor bondebevegelsen hadde Bjørnson mange tillitsverv; han var landsstyremedlem i Bondelaget og formann i kretslaget i Søndre Gudbrandsdalen. Han skreiv også mange artikler om landbruksspørsmål i avisene.

Fra 1934 til okkupasjonen var Bjørnson Bondeparti-representant for Oppland på Stortinget, etter at han fra 1931 hadde vært suppleant. I perioden 1934-1936 var han medlem av Justiskomiteen, 1937-1940 i Finans- og tollkomiteen. Trass i til dels ulike politiske sympatier var han en god venn av Arbeiderdemokratenes stortingsmann Alf Mjøen fra Gjøvik. I 1931 var begge blant gjestene i rasehygienikeren Jon Alfred Mjøens jubileumsfest for Vinderen Laboratorium. Fem år seinere samarbeidet Bjørnson og Alf Mjøen også politisk, da de foreslo den tyske rasebiologen Alfred Ploetz som kandidat til Nobels fredspris, sannsynligvis med Jon Alfred Mjøen som aktiv bakmann. I 1934 var Bjørnson saksordfører for steriliseringsloven som Stortinget vedtok mot én stemme, en lov som åpnet for tvangssteriliseringer.

Under krigen ble Bjørnson et svært aktivt medlem av NS. Bjørnson-brødrene hadde bodd deler av oppveksten i Tyskland, men de hadde svært ulikt syn på Hitler og nasjonalsosialismen. Broren Bjørn var gift med ei jødisk kvinne, og holdt appeller mot nazismen. Den nest yngste av brødrene, Einar Bjørnson, var passivt medlem i NS. Samlet bidro dette til å skape et inntrykk av at hele Bjørnson-familien støttet NS, spesielt fordi Erling var en mye brukt agitator, ikke minst i radio. I 1944 skreiv han en en artikkel i Ragnarok, der han postulerte at faren ville ha vært NS-mann om han hadde levd.

Erling Bjørnson ble i 1946 dømt til ti års straffearbeid, men måtte betale et lavere erstatningbeløp enn andre landssvikdømte. Begrunnelsen skal ha vært at familien skulle makte å beholde Aulestad. Bjørnson ble gravlagt på Follebu kirkegård.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]