Wessex

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Wessex med kjente bosetninger og kloster på 800-tallet markert. Kartet blir større ved å klikke på det.

Wessex var et av de syv store angelsaksiske kongedømmene (Heptarkiet) i middelalderens England. Det hadde sitt navn fra vestsakserne, og lå i det sørlige og sørvestlige England. Det eksisterte fra 6. århundre til dannelsen av den engelske nasjon i 9. århundre, og fortsatte som jarledømme til 1066.

Fra omkring 829 tok Wessex over for Mercia som det dominerende angelsaksiske riket, og det er Alfred av Wessex (død 899) som regnes som den første konge av et forent England. I 927 sluttet Athelstan av England å bruke tittelen konge av Wessex, og det ble i stedet utnevnt en jarl.

Det gamle kongehuset i Wessex brukte bare personnavn som begynte med bokstaven C. Den eldste kjente kongen er Cerdic, som døde i 551, fulgt av Cynric, Ceawlin, Ceolric, Ceolwulf og Cynegisl, som regjerte fra 611 til 641 og hadde datteren Cyneberga og sønnene Cwichelm, Coenwealh og Centwine. Dette fortsatte til 802, da en ny slekt kom på tronen. De hadde tvert om navn som begynte på vokal: Ecgbeort, Æthelwulf, Æthelbeald, Æthelbeorth, avsluttet med Eadweard (= Edvard bekjenneren). Denne skikken deltes av Uppsala-kongene, som alle hadde navn som startet med vokal: Erik, Olav, Anund og Emund.[1]

Jarlen av Wessex[rediger | rediger kilde]

Ulikt flere andre angelsaksiske kongedømmer, er Wessex ikke bevart som et administrativt område i dagens England. Etter at den siste jarlen i middelalderen, Harald Godwinson, døde i slaget ved Hastings, ble ikke tittelen brukt før i 1999, da prins Edward ble utnevnt til jarl av Wessex og viscount Severn, i forbindelse med at han giftet seg med Sophie Rhys-Jones.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kristian Hald: Personnavne i Danmark - oldtiden (s. 16), Dansk historisk fællesforenings håndbøger, København 1974.