Emma av Normandie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Emma av Normandie
Født985Rediger på Wikidata
Normandie
Død6. mars 1052[1][2]Rediger på Wikidata
Winchester
BeskjeftigelseRiksforstander Rediger på Wikidata
Embete
  • Princess consort Rediger på Wikidata
EktefelleEthelred II av England (1002–)[3][4]
Knut II av Danmark (1017–)[3][4]
FarRikard I av Normandie[3][5]
MorGunnora av Normandie[3][5]
Søsken
7 oppføringer
Hawise of Normandy
Maud of Normandy
Geoffrey, greve av Eu
William, Count of Eu
Rikard II av Normandie[3]
Robert le Danois
Mauger, Count of Corbeil
Barn
6 oppføringer
Edvard Bekjenneren[3][5]
Goda av England[3][5]
Alfred Aetheling[3][5]
Hardeknut[5][3]
Gunhild av Danmark[5]
unknown daughter (?)[5]
NasjonalitetKongeriket England
GravlagtWinchesterkatedralen
Emma av Normandie på Commons

Emma av Normandie (født ca. 988, død 6. mars 1052) var datter av Richard I, hertug av Normandie, med hans andre hustru Gunnora. Emma ble dronning av England to ganger via ekteskap. Første gang (1002–1016) som gift med kong Æthelred II «den rådville», og deretter (1017–1035) som gift med Knut den mektige, konge av både Danmark og England, for en tid også deler av Norge og Sverige. Hun ble mor til tre sønner, Edvard Bekjenneren, Alfred Ætheling og Hardeknut, foruten også to døtre, Goda av England, og Gunhild av Danmark. To av Emmas sønner, en med hver av ektemennene, og to stesønner, ble også konger av England. Det ble også hennes grandnevø hertug Vilhelm av Normandie.

Etter ektemannens død fortsatte Emma å opptre som en offentlig figur og å delta aktivt i politikken. Hun har en sentral rolle i manuskriptet Encomium Emmæ Reginæ, en latinsk encomium (lovtale) fra 1000-tallet skrevet til ære for henne i 1041 eller 1042, antagelig av en munk i Saint-Omer. Det ble bestilt av dronning Emma selv, og beskriver henne og kong Knut i meget flatterende ordelag, men er likevel en viktig primærkilde til nåtidens kunnskap om engelsk og nordisk politikk tidlig på 1000-tallet. Verket er interessant også ved at det viser hvordan Emma selv ville bli husket.[6]

Mens Æthelred II satt på tronen var Emma sannsynligvis ikke annet enn en gallionsfigur,[7] en legemliggjøring av avtalen mellom England og Normandie. Imidlertid økte hennes betydning og innflytelse betraktelig under Knut. Fram til 1043, mener historikeren Pauline Stafford var Emma «den rikeste kvinnen i England... og holde betydelige landområder i Øst-Midlands og Wessex.»[7] Emmas autoritet var ikke kun knyttet til landeiendommer, som vekslet stort fra 1036 til 1043; hun hadde betydelig innflytelse over de kirkelige posisjonene i England. Emma var også en av de mest visuelt representerte dronninger fra tidlig middelalder.[8]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Ekteskapet med Æthelred II[rediger | rediger kilde]

Gullmynt (mancus) med Æthelred i rustning, 1003–1006.

Emma av Normandie ble født en gang mellom 980 og 990, kanskje nærmere 988. Hun var den eldste av kanskje ni barn til hertug Rikard I av Normandie og hans andre hustru Gunnora. Moren Gunnora, som kanskje var av dansk opprinnelse, styrte som regent for sin sønn Rikard II av Normandie da han som mindreårig ble hertug av Normandie i 996 som følge av sin fars død.[9]

England var plaget av stadig økende angrep av nordboere fra Norge og særlig Danmark som angrep landet som vikinger. Mange av disse søkte frihavn i Normandie og overvintret der for nye angrep mot engelsk jord om våren. I et forsøk på å pasifisere Normandie og forhindre nordboerne frihavn, allierte den engelske kongen Æthelred II seg med hertugen av Normandie og forseglet alliansen ved å inngå ekteskap med hertugens søster Emma.[10] Æthelreds første hustru Ælfgifu av York, som han fikk muligens hele 11 barn med, hadde dødd i 1002, og han var derfor fri til å gifte seg på nytt.

Emma var rundt 14 år da hun i 1002 ble seilt over den engelske kanal for å bli gift med kong Æthelred II som da var rundt 36 år. Ved deres ekteskap ble Emma gitt det angelsaksiske navnet Ælfgifu, det samme navnet som forgjengeren, og som ble benyttet i formelle og offisielle saker, og ble dronning av England. De ble gift våren 1002 ved Canterbury og, uvanlig for angelsaksisk dronning, ble hun kronet.[11] I henhold til både normannisk som angelsaksiske kilder ble Emma beskrevet som vakker og intelligent.[12] Hun mottok eiendommer som sine egne i Winchester, Rutland, Devonshire, Suffolk, og Oxfordshire, foruten også byen Exeter.[13]

Hun fødte en sønn omtrentlig året etter, ca. 1003, Edvard. Deretter fødte hun en datter i 1004, som fikk det angelsaksiske navnet Godgifu, men var også kjent som Goda. I 1005 fødte hun enda en sønn, Alfred. Hun var basert på sin egen eiendom i Winchester. Foruten ansvaret for oppfostringen av sine egne barn, fikk antagelig også ansvaret for sin stedøtre. Emma opptrer sjelden i kildene under Æthelreds styre, og med den store aldersforskjellen mellom henne og ektemannen var det vanskelig for henne å etablere seg politisk. Hun sto oppført som vitne på en del av Æthelreds chartere, noe som ikke var tilfelle med hans første hustru, men i det store og hele hadde en ubetydelig offentlig rolle.[11]

I 1002 hadde Æthelred beordret en massakre av alle danske menn i England. Det ble gjennomført den 13. november på sankt Brictius av Tours’ dag. En av de som ble drept var Gunhild, søster av kong Svein Tjugeskjegg, som brant inne da hun og familien flyktet inn i en kirke i Oxford.[14] Allerede året etter kom Svein Tjugeskjeggs reaksjon på søsterens død. Historikerne er generelt enig om at massakrene var en politisk handling som provoserte den danske kongen til å invadere England i 1003.[15] Emma ble oppfattet i England for å ha hatt danske sympatier. I 1003 nedtegnet Den angelsaksiske krønike at byen Exeter ble ødelagt ved forræderi fra Emmas normanniske reeve som hjalp danskene å få tilgang til byen.[11][16] I hvilken grad Emma skulle ha vært ansvarlig er vanskelig å fastslå, eller hvilken interesse hun skulle ha i å få sin egen by ødelagt.[17]

Svein drev krigføring i Wessex og East Anglia i 1003-1004, men en hungersnød som rådde i hele Vest-Europa i 1005[18] tvang ham tilbake til Danmark. Nye angrep skjedde i 1006-1007, og i årene 1009-1012 ledet Torkjell Høge en invasjon inn i England. Svein utnyttet den uro som disse angrepene forsaket, og i 1013 ledet han personlig sine styrker i invasjon i fullskala med den hensikt å gjøre seg selv til konge av England.[19] Situasjonen var kritisk og Emma ble sendt i trygghet i Normandie sammen med sine barn. Æthelred trakk seg ut fra London og til Isle of Wight, men ikke lenge etter ga han opp og søkte tilflukt hos sin svoger i Normandie.[20] På juledagen 1013 ble Svein Tjugeskjegg erklært som konge av England.

Sveins herredømme ble kortvarig. Basert i Gainsborough i Lincolnshire døde han brått den 3. februar 1014 etter å ha vært konge i fem uker. Hans lik ble sendt til Danmark, og mannskapet på den danske flåten i elven Trent sverget troskap til Sveins sønn Knut, men den engelske adelen aksepterte ikke Knut som nye konge. Først sendte de en delegasjon til Normandie for å forhandle betingelser ved å gjeninnsette Æthelred som konge. Budet fra stormennene var at «ingen herre var dem kjærere enn deres naturlige herre, hvis han ville styre dem mer rettferdig enn hva han hadde gjort før.»[21] Æthelred var villig til gå med på reformer og tilgi alt som var blitt sagt og gjort mot ham i det foregående styret. At denne avtalen ble inngått og at Æthelred kom tilbake, fraktet på skipet til nordmannen Olav Haraldsson, kan indikere at mange av de engelske stormennene hadde underkastet seg Svein ettersom det var stor mistillit til Æthelred og hans politikk.[22] Straks Æthelred og Emma var tilbake i England, ble det klart at den aldrende og syke Æthelred ikke aktet å komme med innrømmelser. Emmas ekteskap endte da han døde stille i London den 23. april 1016 med Emma ved sin side.

Ekteskapet med Knut[rediger | rediger kilde]

Sølvpenny med Knut den mektige.

Æthelreds eldste sønn fra hans første ekteskap, Æthelstan, hadde vært arveprins fram til hans død i juni 1014. Emmas sønner ble rangert etter alle hans sønner fra første ekteskap, og den eldste av dem var Edmund.[23] Emma gjorde et forsøk på å få sin eldste sønn Edvard, da ti år, anerkjent som arving, og selv om dette ble støttet av Æthelreds fremste rådgiver, den opportunistiske Eadric Streona, ble det imøtegått av Edmund og hans allierte. Edmund, med tilnavnet Jernside «grunnet hans tapperhet», synes å ha vært en langt mer viljesterk konge enn sin far til å lede motstandskampen mot danskene.[24]

Knut kom fra Danmark til England med en hær i august 1015, og bortsett fra brenning og herjing var det ikke før sommeren 1016 at den danske hæren møtte den angelsaksiske, ledet av Edmund, i direkte kamp. Edmund utkjempet fem slag, men den siste som ble utkjempet den 18. oktober endte i nederlag for ham. Det ble inngått en avtale om å dele England; Edmund tok Wessex, mens Knut tok resten av landet. Før dette ble praktisk mulig døde Edmund overraskende den 30. november samme år, og etterlot Knut som ubestridt enekonge av England. Edmund hadde to mindreårige sønner, men Knut forviste de gjenværende medlemmene av Edmunds familie.

Æthelreds død hadde satt henne i en vanskelig situasjon. Hun følte seg nødt til å gi sin støtte til stesønnen Edmund, men klar over den umiddelbare faren sendte hun sine barn tilbake til Normandie. Hun ble selv værende i England og oppholdt seg i London hvor hun synes å forsøke å søke angelsaksisk kontroll over byen mot dansk overtagelse.[25] Hensikten for å ta denne risikoen var kanskje for å trygge sine landområder og eiendommer etter at hun ikke lenger var dronning av England, og kanskje for å unngå å bli innestengt i et kloster.[26] Etter at Knut kom til London skal han i henhold til Den angelsaksiske krønike før august 1017 ha beordret at Emma ble brakt til ham slik at hun skulle bli hans hustru. Det er en bydende ordre, men Emma hadde egne betingelser. I henhold til Encomium Emmæ erklærte hun at hun aldri ville bli Knuts brud om han ikke sverget at ingen annen ektefelles sønn ble konge etter ham, men kun hennes om Gud ville skjenke henne en sønn med ham.[27]

Detaljene er noe uklare. Det kan synes som om han først skaffet seg tillatelse hos hertugen av Normandie. I henhold til Encomium Emmæ, som Emma selv hadde styrt framstillingen av, ble budbringere sendt til Normandie «med kongelige gaver og ærlige anmodning, fra hvor de fikk gunstige svar» og den danske kongen kunne gifte seg med Emma. En senere krønikeskribent, normanneren William av Jumièges, har lagt til en mer kuriøs fortelling om at Knut ved Emmas ankomst «fryktet at hun skulle bli bortført av angelsaksiske soldater», antagelig de som hadde kjempet for Edmund Jernside, gifte henne bort og gi til hele hæren «hennes vekt i gull og sølv.»[28]

Knuts grunner til å gifte seg med Emma, den avdøde kongens dronning, kan ha vært rent realpolitiske da det ga ham utenrikspolitisk trygghet, særlig mot Normandie, og til en viss grad også innenrikspolitisk legitimitet. Emmas grunner kunne være ikke bare å beholde kontrollen over sine egne eiendommer, men også for å trygge livene til sine barn da Knut allerede hadde vist at han forsøkte å rydde mulige rivaler av veien, men sparte livene til hennes barn, selv om de var utenfor rekkevidde i Normandie.[13] En viktig årsak kan også være hennes egne ambisjoner. Det var et ulikt ekteskap på flere vis. Emma var rundt ti år eldre enn ham mens Knut var en ungdom på rundt tjue år. Etter å ha hatt et gledesløst ekteskap med den aldrende Æthelred, kan hun rett og slett ha blitt tiltrukket av den danske kongen som Knytlinga saga beskrev som «meget stor av vekst og meget sterk og en prektig mann å se, bortsett fra at hans nese var tynn, ganske høy og noe krum; han var lys i huden, med vakkert hår og brede skuldre; med øyne som han var bedre utstyrt enn noen annen: de var både vakre og skarpe...»[29]

Knut anstrengte seg for å vise det engelske folk at han var deres rette konge som skulle styre rettferdig, ikke som en barbarisk nordboer, men som en kristen monark. På et tilfelle avvek han fra dette. Han var allerede sammen med en kvinne fra England, Ælfgifu Ælfhelmsdatter av Northampton, og det var utelukket for ham å skille seg fra henne, og muligens betraktet han seg legitimt gift med begge.[30] Bekjentskapet med Ælfgifu (forøvrig også Emmas angelsaksiske navn) gikk antagelig tilbake til hans første tid i England i 1013-1014. Hun fødte ham to sønner, og Knut sto ved farskapet ved å gi dem navnene Svein og Harald, etter sin far og farfar.

Knut aksepterte tilsynelatende hennes betingelser og de ble gift i juli 1017. Ekteskapet befestet hans kongemakt utad og styrket hans legitimitet i det engelske folks øyne. Ekteskapet synes også vellykket, og Encomium Emmæ antydet også at var kjærlig. Han tok henne med på råd i politiske saker. Hun satt i statsrådet, og sammen med Torkjell Høge var hun kongens stedfortreder når han var på reise. Hun figurerer som vitne med sin underskrift på mange av de bevarte dokumenter og chartere, og dermed også som garantist for gyldigheten av de gjeldende rettskrav. Hennes underskrift følger like etter Knuts, før Torkjell, erkebiskopene og stormennene.[31] Senere utropte han Hardeknut, sin sønn med Emma, som ble født i 1018, som sin tronarving. Sine to sønner med Ælfgifu (eller Alfiva som hun var kjent i norrøn historieskrivning), Harald Harefot (født ca 1015) og Svein Knutsson (ca. 1016), ble holdt på sidelinjen angående arverekkefølgen til tronen. Emma født også en datter, Gunhild, en gang rundt 1019.

Emmas barn med Æthelred ble oppfostret i Normandie, og de tilga henne ikke at hun neglisjerte dem og at hun favoriserte sin sønn Hardeknut foran dem. I hennes kamp mot Ælfgifu og hennes to sønner spredte hun ondsinnede rykter at de ikke var hennes egne for å styrke kravet til sin yngste sønn Hardeknuts arverett.[31]

Emma var ikke særlig aktiv de første årene av Knuts styre, antagelig grunnet graviditet og fødseler. Hun ble imidlertid mer aktiv i 1020 da hun begynte å gjøre seg til venns med presteskapet i England og på kontinentet. Hun på seg rollen som beskytter av kirken. Hun utviklet et nært vennskap med abbed Ælfsige av Peterborough, som allerede i 1013 hadde fulgt henne «over havet» til Normandie, i henhold til Den angelsaksiske krønike.[32] Han ble hennes rådgiver i åndelige saker resten av hennes liv. Hennes nær forhold til presteskapet og kirken styrket hennes ektemanns krav på den engelske tronen som kristen konge.

Etter Knuts død[rediger | rediger kilde]

Emma flykter fra England med sine barn.
Emma og hennes barn blir mottatt av hertug Rikard II av Normandie.

Knut døde den 12. november 1035. Perioden som fulgte dannet et antiklimaks, selv om det nordsjørike han hadde samlet hadde allerede begynte å smuldre opp i hans levetid, hovedsakelig ved at Norge aldri ble noen integrert del av det. Magnus, sønn av Olav Haraldsson, som med sin død i slaget ved Stiklestad fikk status som helgen, overtok som konge i Norge. Men i England var Knut posisjon aldri sterkere enn ved slutten av hans styre. Han hadde klart bestemt at Hardeknut, som allerede bodde i Danmark, skulle etterfølge ham som konge, og de engelske stormennene synes å ha akseptert det. Men kong Magnus av Norge konfronterte danene og gjorde det umulig for Hardeknut å forlate landet. Det ga stormennene i England som skulle velge en ny monark et problem og de endte opp med en delt beslutning.[33]

En fraksjon, ledet av dronning Emma og jarl Godwin av Wessex, fastholdt at Hardeknut måtte velges, selv om han ikke var tilstede i England. Den andre fraksjonen, ledet av jarl Leofric av Mercia, ville utsette endelig beslutning inntil situasjonen i Danmark ble klarere, og foreslo en innovativ løsning: de ville velge en regent inntil Hardeknut kom til England. Deres kandidat var Harald Harefot, sønn av Ælfgifu av Northampton. I et råd i Oxford tidlig i 1036 fikk dette kompromisset et flertall; Harald skulle være regent over hele England, men Emma skulle bo i Winchester med Hardeknuts huskarler og med Knuts rikdommer, det vil si statskassen. Om Hardeknut hadde kommet til England i løpet av noen uker ville han antagelig ha blitt den neste kongen, men det gikk tre år før han kunne forlate Danmark. Sommeren 1036 holdt Ælfgifu et selskap for de ledende stormennene hvor hun knyttet hver og en av dem til en troskapsed til henne og hennes sønn. Før slutten av 1037 var Harald Harefot anerkjent som konge av hele England.[34] I henhold til historikeren Frank M. Stenton er Harald en uklar figur, og at det er sannsynlig at for deler, om ikke hele, av hans styre var hans mor Ælfgifu den virkelige herskeren av England.[35]

Drapet på Alfred[rediger | rediger kilde]

Emmas posisjon ble kritisk etterhvert som Harald og hans fraksjon albuet seg fram og tok makten. Selv jarl Godwin synes å ha skiftet side. Kronikøren Florence av Worcester skrev forarget for årstallet 1035 at «Da Harald nå hadde oppnådd kongeverdigheten, sendte han omgående sine håndlangere til Winchester og tok på tyrannisk vis den største og beste delen av de skatter som kong Knut hadde etterlatt dronning Ælfgive (Emma], fra henne og lot henne i plyndret stand ta bolig der hvor hun allerede hadde slått seg ned.»[36]

I 1036 ble det sendt et brev til Normandie til Emmas sønner med Æthelred, Alfred og Edvard, som hevdes å være fra henne. Om det virkelig kom fra Emma, eller om det var en forfalskning fra Haralds parti er uklart. I Encomium Emmæ Reginæ, som må betraktes skrevet på vegne av Emma selv, hevdes det klart at det er en forfalskning.[37] Brevet lovte at den engelske kronen var innen rekkevidde av dem og ba dem komme til henne i England. På den tiden da Alfred gikk i land i England hadde Haralds fraksjon vokst betydelig, og en gruppe ledende stormenn synes å ha vært av den oppfatningen at Alfreds tilstedeværelse ville forsinke en avgjørelse for kongeriket og ville forhindre at han møtte dronningen. Godwin hadde klart skiftet side ved dette tidspunktet, og fikk Alfred arrestert og fjernet ham fra hans følge, og drepte noen av dem. Alfred ble deretter tatt hånd av en annen gruppe og tatt ombord på et skip. Disse blindet og kastrerte ham før de fraktet ham til Ely hvor han døde av sine skader.[35] Edvard unngikk fengslingen og kom seg tilbake til Normandie.

Encomium Emmæ Reginæ la skylden for mishandlingen og drapet av Alfred fullsending på Harald Harefot, ved at han ville kvitte seg med to mulige rivaler til tronen.[38] Senere la Hardeknut, Alfreds halvbror, ansvaret på Godwin, som hadde arrestert Alfred.[35]

Hardeknut blir konge[rediger | rediger kilde]

Knut med sine to sønner, Harald og Hardeknut.

Med den ene sønnen død var Emmas situasjon blitt enda verre og hun hadde grunn til å frykte for sin egen sikkerhet. Da Hardeknut fortsatt ikke hadde kommet seg til England, ble han i henhold til Florence av Worcester avsatt av stormennene og det legitimerte at Harald var Englands rettmessige konge. Vinteren 1037 flyktet Emma på «et hurtig utrustet skip» og seilte, ikke til Normandie, men til Brugge i Flandern hvor grev Boudewijn V av Flandern tok gjestmildt imot henne og i henhold til Florence: «Som det sømmer seg for en sådan mann, dekket han gratis og omsorgsfullt hennes øyeblikkelige og langsiktige behov.»[39]

I 1038 eller 1039 ble forholdet mellom Norge og Danmark stabilisert ved at Magnus og Hardeknut inngikk en avtale at om en av dem døde uten en arving skulle den andre være den andres arving, og hans kongerike skulle gå videre til den overlevende. Denne avtalen er nevnt i flere kilder, blant annet Snorre Sturlasons kongesaga.[40] Avtalen gjorde det mulig for Hardeknut endelig å rette oppmerksomheten mot England, og før slutten av 1039 seilte han med en flåte på ti skip til Brugge hvor han møtte sin mor.[41] I tillegg ble ytterligere 52 skip mobilisert under ledelse av hans fetter Svein Estridsson under løfte av rikelig danegeld.[42]

Selv nå var Hardeknut underlig langsom med å komme seg videre. Kanskje er det mulig at han og Emma hadde fått nyheter om at Harald Harefot var blitt syk, en sykdom han døde av den 17. mars 1040, noe som ville forhindre en invasjon og gi en fredelig overgang. Han ble invitert av stormennene til England, men det var ikke før den 17. juni 1040 at han gikk i land på engelsk jord sammen med sin mor.[41]

Den alvorligste hendelsen kom straks han krevde en hard og upopulær skatt, det firedobbelte av det vanlige, for å betale mannskapet ombord på sin flåte. Innkrevingen møtte motstand, og byen Worcester drepte innkreverne, noe som fikk Hardeknut til å kreve hevn og byen brent ned. Han behandlet drapet på Alfred som en forbrytelse mot sin egen slekt og krevde jarl Godwin og Lyfing, biskop av Worcester og Crediton, til ansvar. Lyfing ble fratatt sin embete for en tid, og Godwin kjøpte seg fri med et kostbart skip som gave til kongen. Kanskje under Emmas innflytelse ble halvbroren Edvard invitert til hoffet i 1041 og adoptert som et medlem av hans husholdning, og kanskje også fremmet som hans arving.

Ingen av Knuts sønner ble særlig gamle. Under en bryllupsfeiring den 8. juni 1042 i byen Lambeth sør for London hos Tore den prude døde Hardeknut, ennå ikke fylt 24 år, mens han sto og drakk. Det var som om han ble rammet av et slag og han døde uten å ha fått sagt et ord.[43]

Edvard blir konge[rediger | rediger kilde]

Med Hardeknuts død døde den mannlige linjen til danske kongehuset ut. Det åpnet opp for usikkerhet for etterfølgelsen i både England og Danmark. I England samlet man seg raskt om Edvard som ble valgt ved akklamasjon i London før Hardeknut var gravlagt, og ble kronet ved Westchester påskedagen 1043. I Danmark var det to kandidater som sto nærmest det danske kongehuset grunnet inngifte: Harald, en sønn av Torkjell Høge og gift med Knuts niese, og Svein Estridsson, sønn av jarl Ulf og Knuts søster Estrid. Men før deres krav var blitt avgjort invaderte kong Magnus Danmark for å tvinge gjennom sin rett til det danske kongedømme som han hadde rett til ved sin avtale med Hardeknut. Denne avtalen innebar også at Magnus mente at han hadde rett til det engelske konedømme, noe som ble en vedvarende trussel for de engelske stormennene så lenge som nordmannen levde, og som krevde at den engelske flåten var i konstant beredskap i påvente av en mulig norsk invasjon.[44]

Edvards personlig er gåtefull. Han hadde vært fraværende fra sitt fødeland i 25 år da han ble invitert av Hardeknut, og da halvbroren døde et år senere ble det hans ansvar å styre et ukjent land med en sterk og innflytelsesrik mor han knapt kjente og han måtte forholde seg til storemenn som representerte det anglo-danske monarki. Forholdet mellom mor og sønn var antagelig ikke det beste. I mange år var antagelig hans posisjon isolert som han forsøkte å løse med å invitere normannere til verdslige og kirkelige posisjoner. Blant det gamle aristokrati var det særlig jarl Godwin som fikk sterk innflytelse, såpass at han i 1045 fikk Edvard gift med sin datter.[45]

Emmas siste år og død[rediger | rediger kilde]

Likkisten i Winchesterkatedralen. Den er en av seks likkister i nærheten av alteret i katedralen. Denne hevdes å inneholde levningene av Knut og hans hustru Emma, samt av andre.

I henhold til historikeren Stenton er det ett av «de uløste mysterium i Edvards styre at hans mor, dronning Emma, synes å ha støttet kravet til Magnus av Norge til den engelske tronen.»[46] En særskilt reaksjon på dette kan være at høsten 1043 red Edvard i følge med jarlene Godwin, Leofric og Siward til Winchester hvor hans mor bodde, tok hennes eiendeler i besittelse og konfiskerte hennes land. En versjon av Den angelsaksiske krønike hever at hun ble behandlet på denne måten ettersom hun hadde avslått å gi sin sønn en passende andel av sin rikdom. Krøniken bemerket at hun hadde gjort mindre for sin sønn enn han hadde ønsket, både før og etter at han hadde blitt konge. Det var også et direkte utsagn at dronningen ble anklaget for å ha invitert Magnus til å invadere England og at hennes rikdom ville være tilgjengelig for ham. Stigand, hennes fremste betrodde, som nylig var blitt utnevnt biskop av Elmham, ble fratatt sitt sete for en tid.[46]

Det var en offentlig skandale og Emma ble meget ydmyket. Det markerte også hennes siste kjente involvering i engelsk politikk. Noe senere skal Edvard ha angret sin hardhet overfor sin mor og beordret at hun skulle få rikelig til livets opphold, men samtidig at hun skulle holde seg der hvor hun var. Hun levde antagelig fredelig og stille i sin herregård. Hun døde den 6. mars 1052 i Winchester,[17] 66 år gammel. Hun ble gravlagt i Old Minster i Winchester ved siden av Knut og Hardeknut.[26] De ble senere forflyttet til Winchesterkatedralen, som ble reist etter den normanniske erobringen i 1066.[47]

Under den engelske borgerkrigen (1642–1651) ble deres levninger gravd opp og spredt over katedralens gulv av parlamentstyrkene. De ble senere samlet sammen igjen, men uten å kunne skulle dem. I 2012 ble det rapportert at arkeologer fra Universitetet i Bristol ville benytte DNA-undersøkelser for å identifisere og skille beinlevningene fra hverandre.[48][49]

Jernbyrd[rediger | rediger kilde]

Dronning Emmas jernbyrd, illustrasjon av William Blake, 1779.

Dronning Emmas jernbyrd, hvor hun gikk på ild ved Winchester, er en fiktiv fortelling og legende som synes å ha oppstått på 1200-tallet. I henhold til denne skal dronning Emma ha blitt anklaget for ukyskhet med biskop Ælfwine av Winchester. For å bevise sin uskyld skal hun ha tatt jernbyrd ved å gå over ni rødglødende plogjern som ble lagt på flisgulvet i Winchesterkatedralen. To biskoper fulgte den barfotede dronningen til rekken med glødende jern, og hun gikk oppå dem, men følte hverken jernet eller ilden.[50][51] William Blake gjorde en illustrasjon til den fiktive hendelsen. Blakes umiddelbare mål var kongers urettferdighet og religiøse hierarkier.[52]

Emmas etterkommere[rediger | rediger kilde]

Emmas barn med Æthelred II var:

Hennes barn med Knut den mektige var:

Encomium Emmæ Reginæ[rediger | rediger kilde]

Incipitsiden til en versjon fra 1300-tallet av Encomium Emmæ Reginæ, et manuskript som ble gjenfunnet i 2008.

Det er antatt at teksten til Encomium Emmæ Reginæble skrevet en gang i tidsrommet 1041-1042 av en anonym munk fra Flandern på anmodning av dronning Emma. Verket er inndelt i tre bøker. Den første handler om Svein Tjugeskjegg og hans erobring av England. Den andre handler om hans sønn, Knut, hans gjenerobring av England, hans ekteskap med Emma og hans periode som konge. Den tredje boken handler om hendelsene etter Knuts død: Emmas vanskeligheter med styret til Harald Harefot og hennes sønner Hardeknut og Edvard som overtar tronen etter hverandre.

Årsaken til at Emma ønsket denne framstillingen av historien var den politisk delikate situasjon som hadde oppstått ved det engelske hoff: Hardeknut (styrte i årene 1040-1042), Emmas sønn med Knut, var konge av England, og Edvard, hennes sønn med Æthelred, hadde blitt invitert tilbake fra eksil i Normandie og var blitt antatt etterfølger av Hardeknut.[53] Situasjonen med to halvbrødre som representerte to kulturer var en invitasjon til uro, og et av Emmas mål synes å ha vært å forsone sine to sønner, rettet direkte mot dem med et budskap om deres fortid og framtid.[54]

Teksten viser henne og Knut i et positivt lys og hennes første ekteskap med Æthelred er glattet over. Teksten avskyr Harald Harefot, Knuts sønn med Ælfgifu, bestrider at det er riktig, og legger skylden på drapet av Alfred helt og holdet på Harald.[55][56]

Middelalderhistorikeren Eleanor Parker mener at «Encomium avslører en aktiv og handlekraftig kvinne deltagelsen i historieskrivningen, omformer fortellingen om sitt eget liv på en måte som passer hennes interesser.»[57]

Den begynner med å henvende seg til Emma selv, «Må vår herre Jesus Kristus bevare deg, o’ dronning, som framhever alle av ditt kjønn i elskverdigheten du har levd ditt liv.»[58] Emma er beskrevet som «den mest fornemme kvinne i sin tid for hennes herlige skjønnhet og visdom.»[59]

Denne smigeren har Elizabeth M. Tyler påpekt, er «del av et bevisst forsøk på å blande seg inn, på Emmas vegne, i politikken ved det anglo-danske hoff,»[60] en forbindelse som det lesende publikum på 1000-tallet ville ha forstått.

Emma er omtalt i en rekke andre manuskripter, men fra senmiddelalderen, slik som Life of Edward the Confessor (Cambridge University Library MS. Ee.3.59) og Genealogy of the English Kings, Genealogical Chronicle of the English Kings fra en roll (arkiv) fra 1300-tallet med genealogi over de engelske konger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ A historical dictionary of British women[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Genealogics, genealogics.org person ID I00020115, oppført som Emma of Normandy[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f g h i Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b The Peerage person ID p10218.htm#i102174, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Leonie Hicks (22. juni 2021). «Norman women: the power behind the thrones». HistoryExtra (engelsk). Besøkt 25. august 2022. 
  7. ^ a b Stafford, Pauline (2001): Queen Emma and Queen Edith: Queenship and Women's Power in Eleventh-century England, Malden, MA: Blackwell's, s. 3.
  8. ^ Karkov, Catherine E. (2004): The Ruler Portraits of Anglo Saxon England, Boydell Press, s. 119
  9. ^ Panton, James (2011): Historical Dictionary of the British Monarchy, Scarecrow Press, s. 188
  10. ^ Howard, Ian (2008): Harthacnut: The last Danish King of England, The History Press, s. 10.
  11. ^ a b c Norton, Elizabeth (15. januar 2013 ): «Emma of Normandy»
  12. ^ Lawrance, Hannah (1843): The History of Woman in England, and Her Influence on Society and Literature, from the Earliest Period, bind 1, London: Henry Colburn, s. 141
  13. ^ a b Honeycutt (2003), s. 41
  14. ^ Cavendish, Richard (11. november 2002): «King Æthelred ordered the massacre of Danes in England on November 13th, 1002.», History Today
  15. ^ Stenton, Frank (1971): Anglo-Saxon England, Oxford, 3. utg., s. 380
  16. ^ The Anglo-Saxon Chronicle Part 3: A.D. 920 – 1014 Arkivert 13. desember 2017 hos Wayback Machine.. Sitat: «A.D. 1003. This year was Exeter demolished, through the French churl Hugh, whom the lady had appointed her steward there. And the army destroyed the town withal, and took there much spoil.»
  17. ^ a b «Emma of Normandy, twice Queen of England», Intriguing History
  18. ^ Tombs, Robert (2015): The English and Their History, Penguin, s. 38
  19. ^ Blair, Peter Hunter (2003): An Introduction to Anglo-Saxon England, 3. utg., Cambridge University Press, ISBN 0-521-53777-0, s. 98.
  20. ^ The Anglo-Saxon Chronicle Part 3: A.D. 920 – 1014 Arkivert 13. desember 2017 hos Wayback Machine.. Sitat: «Then went the king from the fleet, about midwinter, to the Isle of Wight; and there abode for the season; after which he went over sea to Richard…»
  21. ^ Skaaning (2010), s. 11
  22. ^ Stenton (1971), s. 384–386.
  23. ^ Barlow (1984), s. 30-31
  24. ^ Lawson, M.K. (2004): «Edmund II», Oxford Dictionary of Nationl Biography, betalingsmur
  25. ^ Howard (2008), s. 12–15.
  26. ^ a b «Emma of Normandy 985 – 1052» Arkivert 24. desember 2017 hos Wayback Machine., Totally Timelines
  27. ^ Skaaning (2010), s. 101
  28. ^ Lawrance, Hannah (1843): The History of Woman in England, and Her Influence on Society and Literature, from the Earliest Period, bind 1, London: Henry Colburn, s. 152
  29. ^ Skaaning (2010), s. 4
  30. ^ Skaaning (2010), s. 100
  31. ^ a b Skaaning (2010), s. 102
  32. ^ Points, Guy (2013): The Combined Anglo-Saxon Chronicles, s. 63
  33. ^ Stenton (1971), s. 419-420
  34. ^ Stenton (1971), s. 420
  35. ^ a b c Stenton (1971), s. 421
  36. ^ Skaaning (2010), s. 205
  37. ^ Skaaning (2010), s. 105
  38. ^ O'Brien, Harriet (2006): Queen Emma and the Vikings: The Woman Who Shaped the Events of 1066, Bloomsbury Publishing, ISBN 0747579687
  39. ^ Skaaning (2010), s. 208
  40. ^ Snorres kongesagaer, «Stormutgaven», J.M. Stenersens forlag, 2009, s. 435. Sitat: «Det kom til forlik på den måten at kongene svor hverandre brorskap, og satte fred seg imellom så lenge som de levde begge to. Om en av dem døde sønneløs, skulle den som levde lengst, ta land og folk etter ham.»
  41. ^ a b Stenton (1971), s. 422
  42. ^ Skaaning (2010), s. 212-213
  43. ^ Skaaning (2010), s. 222
  44. ^ Stenton (1971), s. 423-424
  45. ^ Stenton (1971), s. 424
  46. ^ a b Stenton (1971), s. 426
  47. ^ Lawson, M.K.: «Cnut (Canute)», Oxford Dictionary of National Biography, doi:10.1093/ref:odnb/4579 betalingsmur
  48. ^ Flanagan, Padraic (15. desember 2012): «Scientists to unravel centuries-old mystery of King Canute as they examine skeletal remains», Daily Mail
  49. ^ «Who lies in the mortuary chests at Winchester Cathedral?», Medievalists.net 11. februar 2015
  50. ^ Reid, Herbert J. (1885): The History of Wargrave, London: W. Smith, s. 20-30
  51. ^ «The Ordeal of Queen Emma», 26. juni 2006
  52. ^ Doody, Margaret (2015): Jane Austen's Names: Riddles, Persons, Places, University of Chicago Press, s. 169-170
  53. ^ Stafford, P. (1997): Queen Emma and Queen Edith, s. 28
  54. ^ Stafford, P. (1997): Queen Emma and Queen Edith, s. 29
  55. ^ Tyler, (2005): «Talking about History in Eleventh-Century England», s. 361.
  56. ^ Encomium Emmae Reginae, red. Campbell, Bk II. kap. 16–17, 18, Bk III., kap. 1.
  57. ^ Parker, Eleanor (May 2017): «The Queen's Encomium», History Today, 67/5
  58. ^ Campbell, Alistair, red. og overs.; Keynes, Simon, innledning (1998): Encomium Emmae Reginae, Cambridge University Press ISBN 0-521-62655-2, s. 5.
  59. ^ Campbell & Keynes (1998): Encomium Emmae Reginae, s. 33.
  60. ^ Tyler, Elizabeth M. (2008): «Fictions of Family», s. 149-179

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barlow, Frank (1984): Edward the Confessor, Berkeley: University of California Press.
  • Campbell, Alistair, red. og overs.; Keynes, Simon, innledning (1998): Encomium Emmae Reginae. Cambridge University Press ISBN 0-521-62655-2.
  • Duggan, Anne (1997): Queens and Queenship in Medieval Europe, Woodbridge: The Boydell Press.
  • Honeycutt, Lois (2003): Matilda of Scotland: a Study in Medieval Queenship, Woodbridge: The Boydell Press.
  • O'Brien, Harriet (2005): Queen Emma and the Vikings. Bloomsbury Publishing, New York and London.
  • Stafford, Pauline (1997): Queen Emma and Queen Edith: Queenship and Women's Power in Eleventh-Century England, Oxford: Blackwell.
  • Strachan, Isabella (2005): Emma: the twice-crowned Queen of England in the Viking Age. London: Peter Owen.
  • Howard, Ian, (2008): Harthacnut: The Last Danish King of England, The History Press.
  • Howard, Ian, (2005): Harold II: a Throne-Worthy King. Essay included in King Harold II and the Bayeux Tapestry, s. 35–52. Boydell Press: ISBN 1843831244.
  • O'Brien, Harriet, (2006): Queen Emma and the Vikings: The Woman Who Shaped the Events of 1066. Bloomsbury Publishing: ISBN 0747579687.
  • Skaaning, Poul (2010): Knut den Store. Drømmen om nordsøimperiet 1014-1066, København: Hovedland.
  • Stenton, Frank M. (1971): Anglo-saxon England, 3. utg., Oxford: Clerendon Press.
  • Tyler, Elizabeth M. (2005): «Talking about History in Eleventh-Century England: The Encomium Emmae Reginae and the Court of Harthacnut», Early Medieval Europe. 13 (4): 359–83. doi:10.1111/j.1468-0254.2005.00162.x.
  • Tyler, Elizabeth M. (2008): «Fictions of Family: The Encomium Emmae Reginae and Virgil's Aeneid», Viator, 36 (149-179). s. 149-179. ISSN 0083-5897

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Emma 2 hos Prosopography of Anglo-Saxon England
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Emma_av_Normandie&oldid=24121997»