Ealdred av Worcester

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Ealdred av Worcester, eller Aldred (? – 11. september 1069) var abbed av Tavistock, biskop av Worcester, og erkebiskop av York i angelsaksiske England. Han var knyttet til et entall andre geistlige posisjoner i perioden. Etter å ha blitt munk ved klosteret i Winchester ble han utpekt som abbed av klosteret Tavistock Abbey en gang i 1027. I 1046 ble han navngitt til bispedømme Worcester. Foruten hans kirkelige plikter tjenestegjorde han for kong Edvard Bekjenneren, både som diplomat og som militær leder. Han arbeidet for å bringe en av kongens slektninger, Edvard den landflyktige, tilbake til England fra Ungarn for å sikre en arving for den barnløse kongen. Han dro på pilegrimsferd til Jerusalem som den første biskop fra England som så gjorde.[1] Som administrator for bispedømme Hereford ble han involvert i kamp mot walisere, og led to militære nederlag før han oppnådde en avtale med Gruffydd ap Llywelyn, en walisisk hersker.

I 1060 ble Ealdred valgt til biskop for bispedømme York, men hadde vanskeligheter med å få pavens godkjennelse for utnevnelsen, og fikk det kun da han lovte å ikke være biskop for York og Worcester samtidig. Han hjalp til for å sikre valget av Wulfstan som sin etterfølger ved Worcester. I løpet av hans erkebispestyre bygde og utsmykket han kirker i sitt bispedømme, og arbeidet for å forbedre sin prester ved å holde et kirkemøte som utga reguleringer for presteskapet.

En del kilder hevder at etter kong Edvards død i 1066 var det Ealdred som kronet Harald Godwinson som konge av England.[2] Ealdred støttet Harald som konge, men da Harald ble beseiret og drept i slaget ved Hastings ga han sin støtte til unge Edgar Ætheling, sønn av Edvard den landflyktige, og deretter hertug Vilhelm av Normandie, en fjern slektning av Edvard Bekjenneren. Ealdred kronet Vilhelm som konge juledagen 1066, og Ealdred måtte følge Vilhelm tilbake til Normandie i 1067. Han hadde kommet tilbake til York på den tiden da han døde i 1069.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Ealdred ble mest sannsynlig født i vestlige England og det er mulig at han var beslektet med Lyfing, hans forgjenger som biskop av Worcester.[3] Hans familie fra Devonshire kan ha vært velstående.[4] En annen slektning var Wilstan eller Wulfstan som under Ealdreds innflytelse ble abbed av Gloucester.[3] Ealdred var munk i katedralskapittelet ved Katedralen i Winchester før han ble abbed av klosteret Tavistock Abbey en gang rundt 1027, en posisjon han holdt inntil rundt 1043.[5] Etter å ha forlatt Tavistock fortsatte han å holde to eiendommer for klosteret fram til sin død.[4] I løpet av sin tid som abbed støttet han klosteret med gaver; middelalderkrønikeskriveren William av Malmesbury sa de var rike og mange.[6] Ingen samtidige dokumenter angående hans tid som abbed har blitt avdekket.[6]

Ealdred ble gjort til biskop av Worcester i 1046, en posisjon han holdt fram til han la ned embetet i 1062.[7] Han kan ha fungert som underbiskop, eller underordnet biskop, til sin forgjenger Lyfing før han formelt overtok bispesetet,[3][8] ettersom fra rundt 1043 er Ealdred bevitnet som en episcopus, det vil si biskop, og et charter fra 1045 eller tidlig året etter navngir Sihtric som abbed av Tavistock.[6] Lyfing døde den 26. mars 1046, og Ealdred ble biskop av Worcester kort tid etter. Imidlertid mottok han ikke de to andre bispesetene som Lyfing hadde hatt, Crediton og Cornwall; kong Edvard Bekjenneren (regjerte 1043-1066) ga disse to til Leofric, som kombinerte de to bispesetene til Crediton i 1050.[6]

Biskop og kongelig rådgiver[rediger | rediger kilde]

Harald Godwinson, fra Bayeux-teppet, som Ealdred feilet å fange i 1051.

Ealdred var rådgiver for kong Edvard Bekjenneren, og var ofte involvert i den kongelig regjeringen.[9] Han var også militær leder, og 1046 ledet han uten hell et hærtokt mot walisere.[9] Det var en hevn for et walisisk raid som ble ledet av Gruffydd ap Rhydderch, dennes bror Rhys ap Rhydderch, og Gruffydd ap Llywelyn, tre walisiske herskere. Ealdreds ekspedisjon ble forrådt av noen walisiske soldater som tilsynelatende tjente de engelske, og Ealdreds hær ble beseiret.[10]

I 1050 dro Ealdred til Roma «på kongens ærend»,[11] tilsynelatende for å sikre pavelig godkjennelse for å flytte setet eller senteret for bispedømme Crediton til Exeter. En annen grunn kan ha vært å sørge for at kongen bli frigjort fra et løfte om å dra på pilegrimsreise, om kildene fra etter den normanniske erobringen av England kan bli trodd.[3] Mens han var i Roma var han tilstede ved et pavelig kirkemøte sammen med sin engelske medbiskop Herman av Ramsbury.[12] Det samme året som Ealdred kom tilbake til England møtte han Svein Godwinson, sønn av jarl Godwin av Wessex, og antagelig frikjente han Svein fra å ha bortført Eadgifa, abbedisse av Leominster Abbey, og for drapet på sin fetter Bjørn Estridsson (bror av den danske kongen Svein Estridsson)[13][14] Ved Ealdreds forbønn fikk Svein sitt jarldømme tilbake som han hadde tapt etter bortførelsen og drapet på Bjørn.[13][14] Ealdred ga sin støtte til Svein ikke bare for at Ealdred var knyttet til jarl Godwins familie, men også for at Svein jarledømme lå nært hans eget bispedømme. Så nylig som i 1049 hadde irske herjingsmenn alliert seg med Gruffydd ap Rhydderch av Gwent herjet langs elven Usk. Uten hell hadde Ealdred forsøk drive dem tilbake, men ble igjen beseiret av waliserne. Dette tilbakeslaget understreket Ealdreds behov for en sterk jarl i området som beskyttelse mot framtidige angrep.[15] Normalt skulle det ha vært biskopen av Hereford som ledet forsvaret i fraværet av en jarl av Hereford, men i 1049 biskop Æthelstan var blind og derfor tok Ealdred selv ledelsen.[16]

Diplomatiske reiser[rediger | rediger kilde]

Da den mektige jarl Godwin i 1051 gjorde opprør mot kongen kom det som et voldsom skuffelse for Ealdred som hadde støttet jarlen og hans familie. Ealdred var tilstede i det kongelige råd i London som forviste Godwins familie.[17] Senere i 1051, da han ble sendt for å fange opp Harald Godwinson og hans brødre mens de flyktet fra England etter at deres far var blitt lyst fredløs, men enten «kunne ikke, eller ville ikke» Ealdred ta brødrene til fange.[18][19] Forvisningen av Ealdreds patron kom kort tid etter at Ælfric Puttoc, erkebiskop av York, døde. Bispestedene York og Worcester hadde lenge hatt tett bånd, og de ble ofte holdt i flertall, eller på samme tid. Ealdred ønsket sannsynlig å bli erkebiskop av York etter Ælfrics død, men hans nære forbindelse med Godwin fikk kongen til å utnevne Cynesige, en kongelig kapellan, isteden.[17] I september 1062 kom Godwin tilbake fra landflyktigheten og hele hans familie fikk tilbake sin tidligere makt.[20] Ved slutten av 1053 var også Ealdred igjen fått tilbake kongelig gunst.[17] Ved et tidspunkt skal han etter sigende ha fulgt Svein Godwinson på en pilegrimsreise til Det hellige land, men bevis mangler og er heller ikke sannsynlig.[21] .[22]

I 1054 sendte kong Edvard Bekjenneren Ealdred til Tyskland for å få keiser Henrik IIIs hjelp til å få Edmund Ironsides sønn Edvard den landflyktige tilbake til England. Edmund (regjerte i 1016) var en eldre halvbror av kongen, og Edmunds sønn Edvard var Ungarn hos kong Andreas I etter å ha forlatt England som barn ved sin fars død og da danske Knut den store ble konge av England. Edvard kom faktisk tilbake til England i 1057, men døde kort tid etter.[23] Denne misjonen var ganske vellykket for Ealdred, som fikk innsikt i arbeidet til den tyske kirke i løpet av sitt et år lange opphold.[24] hos Köln, erkebiskop av Köln.[25] Han var også imponert over de bygningsverk han så, og han la senere inn en del tyske stiler i sine egne konstruksjoner.[26]

Hovedformålet med reisen var imidlertid å sikre at Edvard den landflyktige kom tilbake, men dette feilet, hovedsakelig for at keiserens forhold til Ungarn var anstrengte, og keiseren var ikke i stand til, eller nektet, å hjelpe Ealdred.[27] Ealdred fikk dog slått fast at Edvard var i live og hadde fått en plass ved det ungarske hoff.[28]

Ealdred hadde kommet tilbake til England ved 1055, og med seg hadde han en kopi av Pontificale Romano-Germanicum, et sett av liturgier. En bevart utgave av dette verket, i dag kalt for Cotton Vitellus E xii, har blitt identifisert som en kopi som var eid av Ealdred.[26] Det synes som sannsynlig at Chrodegangs regler, et kontinentalt sett av ritualer, ble introdusert til England av Ealdred en gang før 1059. Sannsynligvis brakte ham dem tilbake fra Tyskland, kanskje i samsvar med Harald Godwinson.[29]

Etter at Ealdred var kommet tilbake tok han ledelsen av Hereford bispedømme[30] og Ramsbury bispedømme.[18] Han administrerte også klostrene Winchcombe Abbey og Gloucester Abbey.[31] Det har blitt hevdet at han var biskop av Hereford i 1056 og holdt bispesetet til han gikk av i 1060,[32] men andre kilder sier kun at han administrerte det mens posisjonen som biskop var ledig,[33] eller at han var biskop av Hereford fra 1055 til 1060.[34]

Ealdred ble involvert bispesetet Ramsbury etter at dets biskop Herman havnet i en krangel med kong Edvard over å flyttet setet til Malmesbury Abbey. Kongen nektet å gi tillatelse til å flytte setet. Ealdred var nært assosiert med Herman, og historikeren H. R. Loyn kalte Herman for «noe av et alter ego» til Ealdred.[35] I henhold til middelalderkrønikeforfatteren John av Worcester ble Ealdred gitt ansvaret for bispesetet for å administrere det mens Herman forble utenfor England. Herman var dog tilbake i 1058 og overtok da ansvaret for sitt bispesete. Det er ikke avdekket samtidig dokumentarisk bevis for Ealdreds administrasjon av Ramsbury.[26]

Walisiske hendelser, Jerusalem, og Worcester[rediger | rediger kilde]

Kongen benyttet Ealdred på nytt som diplomat i 1056 da han assisterte jarl Harald Godwinson og biskop Leofgar av Hereford i forhandlinger med waliserne.[36] Etter at Leofgar døde i kamphandlingene med Gruffydd ap Llywelyn sendte kongen Ealdred for å forhandle fram en fred.[37] Selv om det ikke er bevart detaljer fra fredsforhandlingene oppnådde Ealdred å få Gruffydd ap Llywelyn til sverge sin lojalitet til kong Edvard,[36] skjønt denne eden innebar ikke forpliktelser for Gruffydds del overfor Edvard. Han skulle eksempelvis ikke være til stede ved Edvards hoff eller støtte ham i krig. Antagelig fikk Gruffydd utbetalt penger for ikke å bidra til nye angrep, og eden var da knyttet opp til denne. Ealdred ble belønnet med administrasjonen av bispesetet Hereford som han holdt fram til 1061 og ble utpekt til erkebiskop av York.[36] Bispesetet hadde lidd under en rekke alvorlige angrep fra waliserne i 1055 og under hans administrasjon hadde Ealdred fortsatt oppbyggingen av katedralkirken foruten også å sikre katedralkapittelet rettigheter.[36] Ealdred ble gitt administrasjonen ved at det var nødvendig at en med erfaringer med walisere hadde ledelsen.[38]

I 1058 gjorde Ealdred en pilegrimsreise til Jerusalem som den første engelske biskop.[1] Han reiste gjennom Ungarn og Den angelsaksiske krønike hevder at «han dro til Jerusalem i en slik forfatning som ingen før ham hadde gjort».[39] Mens han var i Jerusalem ga han en gave i form av en skål av gull til Den hellige gravs kirke.[40] Det er mulig at grunnen for at han reiste gjennom Ungarn var igjen for å sørge for at Edvard den landflyktige og hans familie kom tilbake til England. En annen mulighet er at han ønsket å lete etter andre mulige slektninger til kong Edvard Bekjenneren i Ungarn.[41] Det er ikke kjent når nøyaktig som Edvard den landflyktige og hans familie kom tilbake til England, om det var i 1057 eller en tid senere, men det er en mulighet for at de kom sammen med Ealdred i 1058.[42]

Det eksisterer svært lite dokumentasjon fra Ealdreds tid som biskop av Worcester. Kun fem bygsler som han signerte har blitt bevart og de kan alle dateres til årene 1051-1055. Ytterliere to bygsler eksisterer i Hemming's Cartulary som kopier. Hvordan bispesetet Worcester ble administrert da Ealdred var i utlandet er uklart, skjønt det synes som om Wulfstan av Worcester, prior av katedralkapittelet utførte de religiøse pliktene i bispedømmet. På den finansielle siden Eveshamkrøniken hevder at Æthelwig, som ble abbed av Evesham Abbey i 1058, administrerte Worcester før han ble abbed.[43]

Erkebiskop av York[rediger | rediger kilde]

Bilde fra Bayeuxteppet som viser en prosesjon av menn som bærer en kiste mot en kirkebygning.
Gravprosesjon til kong Edvard Bekjenneren, fra Bayeuxteppet

Cynesige, erkebiskop av York, døde den 22. desember 1060, og Ealdred ble valgt til erkebiskop av York juledagen 1060. Selv om en biskop i all hast ble utpekt for Hereford, ble ingen navngitt for Worcester, og det synes som om Ealdred hadde til hensikt å opprettholde Worcester sammen med York slik flere av hans forgjengere hadde gjort.[41] Det var et par grunner for dette, en var politisk ved kongene av England foretrakk å utpeke biskoper fra sør til nordlige bispeseter i håp om å utligne nordlige tendenser til separatisme. En annen grunn var at York ikke var et rikt sete, men Worcester var det. Å holde begge setene betydde at erkebiskopen hadde nok inntekter for seg selv.[44]

I 1061 reiste Ealdred til Roma for å motta pallium, symbolet på erkebiskopens autoritet. Med på reisen var Toste, en annen av jarl Godwins sønner, nå jarl av Northumbria.[45] William av Malmesbury forteller at Ealdred «hadde skaffet seg, mer med bestikkelser enn av fornuft, erkebispesetet York mens han fortsatt holdt sitt tidligere sete.»[46] Da han kom til Roma ble anklagene om simoni, eller det å ha kjøpt et kirkeembete, og mangle på kunnskap ført imot ham, og hans opphevelse som erkebiskop av York ble nektet av pave Nicolaus II som også avsatte ham fra Worcester.[46] Historien om at Ealdred ble avsatt kommer fra Vita Edwardi, en helgenbiografi over Edvard Bekjenneren, men Vita Wulfstani, en redegjørelse av livet til Ealdreds etterfølger ved Worcester, Wulfstan, sier at paven nektet ham pallium inntil Ealdred hadde gitt løfte om å finne en erstatning for Worcester.[47] En annen krønikeforfatter, John av Worcester, nevner ingenting om de vanskeligheter han hadde i Roma, og når han diskuterer utnevnelsen av Wulfstan, sier han at Wulfstan ble valgt fritt og enstemmig av presteskapet og folket.[47] John av Worcester hevder også at ved Wulfstans vigsel krevde Stigand, erkebiskop av Canterbury, et løfte fra Ealdred at hverken han eller hans etterfølgere skulle legge krav på noen form for herredømme over bispesetet Worcester. Gitt at John av Worcester skrev sin krønike etter utbruddet av striden mellom York og Canterbury om overherredømme, må historien om at Ealdred oppga alle krav på Worcester betraktes med mistenkelighet.[48]

Uansett grunn ga Ealdred opp bispesetet Worcester i 1062, da pavens legater kom til England for å holde kirkeråd og sikre at Ealdred frasaseg og oppga Worcester.[49] Dette skjedde påsken 1062.[38] Ealdred ble etterfulgt av Wulfstan, valgt av Ealdred, men i henhold til John av Worcester hadde han et vanskelig valg mellom Wulfstan og Æthelwig.[50] Legatene hadde krevd valget av Wulfstan på grunn av hans hellighet.[51] På grunn av Stigands posisjon var irregulær søkte Wulfstan og fikk vigsel som biskop av Ealdred. Normalt ville Wulfstan ha søkt erkebiskopen av Canerbury da Worcester lå innenfor dennes jurisdiksjon.[52] Selv Ealdred oppga bispesetet var utnevnelsen av Wulfstan det nest beste da det tillot ham å ha betydelig innflytelse, og han beholdt en rekke eiendommer som tilhørte Worcester, og det var Ealdred, ikke Wulfstan, som satte seg opp mot Urse d'Abetots forsøk på å trekke festningen Worcester inn i katedralen etter den normanniske erobringen.[53]

Som erkebiskop bygde Ealdred ved Beverley, utvidet de bygningsprosjekter som var påbegynt av hans forgjenger Cynesige,[54] foruten å reparere og utvide andre kirker i sitt bispesete. Han bygde også spisestuer for kannikene i York og Southwell.[55] Han var også den ene biskop som utga eklektiske lovgivninger under Edvard Bekjennerens regime i et forsøk på å disiplinere og reformere presteskapet.[56] Han holdt et kirkemøte kort tid før 1066.[57]

Etter Edvard Bekjennerens død[rediger | rediger kilde]

Bilde av en mynt med en kronet mann med et septer i bakgrunnen.
En penny fra Vilhelm Erobrerens tid.

John av Worcester hevdet at Ealdred kronet Harald Godwinson som konge av England i 1066, skjønt normanniske krøniker nevner Stigand som den fungerende prelaten.[2] Gitt Ealdreds kjente tilknytning til Godwins familie har John av Worcester antagelig rett. Stigands posisjon som erkebiskop var kirkerettslig suspekt, og da jarl Harald ikke hadde tillatt Stigand å innvie en av hans kirker er det usannsynlig at Harald ville ha tillatt den viktige kongelige kroningen.[58] Argumentene for at Stigand hadde utført kroning hviler på det faktum at ingen andre engelske kilder nevner den geistlige som utførte seremonien; alle normanniske kilder nevner Stigand. I alle tilfeller var Ealdred og Harald nært assosiert, og Ealdred støttet Haralds krev på å bli konge.[18][59] Ealdred kan kanskje ha fulgt Harald da den nye kongen dro til York og sikret seg støtte fra de nordlige magnatene kort tid etter seremonien.[60]

I henhold til middelalderkrønikeren Geoffrey Gaimar ga Harald Godwinson krigsbytte tatt fra Harald Hardråde av Norge etter slaget ved Stamford bro til Ealdred.[61] Gaimar påstår at kong Harald Godwinson gjorde dette ettersom han hadde fått vite at hertug Vilhelm av Normandie hadde gjort landgang i England og han måtte raskt reise sørover for kjempe mot ham.[62] Etter slaget ved Hastings hvor Harald Godwinson døde gikk Ealdred sammen med den gruppe som forsøkte å oppheve Edgar Ætheling, sønn av Edvard den landflyktige, til konge, men underkastet seg til slutt til Vilhelm Erobreren ved Berkhamsted.[63][64] John av Worcester forteller at den gruppen som støttet Edgar vaklet over hva de skulle gjøre mens den normanniske hæren herjet landsbygda,[65] noe som fikk Ealdred og Edgar til å underkaste seg.[66]

Ealdred kronet Vilhelm som konge på juledagen 1066.[67] En nyvinning i Vilhelms kroning var at før selve kroning spurte Ealdred forsamlingen på angelsaksisk om det virkelig var deres ønske at Vilhelm ble kronet konge. Den normanniske biskopen fra Coutances spurte deretter om det samme, men da på normannisk.[67] I mars 1067 tok Vilhelm med seg Ealdred da han dro tilbake til Normandie sammen med andre angelsaksiske ledere; jarl Edwin, jarl Morcar, Edgar Ætheling, og erkebiskop Stigand.[68] Ved Whitsun i 1068 utførte Ealdred kroningen av Vilhelms hustru Matilda.[46] Laudes Regiae, eller sang som feiret en hersker, ble framført ved dronningens kroning, og den kan ha vært komponert av Ealdred selv for anledningen.[69]

I 1069 da de nordlige lederne gjorde opprør mot den nye normanniske kongen og forsøkte å få Edgar Ætheling fortsatte Ealdred å støtte Vilhelm.[64] Han var dog den eneste nordlige lederen som gjorde så.[70] Antagelig følte han seg forpliktet til å støtte den konge han selv hadde kronet, utenlandsk eller ikke. Ealdred var tilbake i York ved 1069; han døde der den 11. september 1069,[7] og ble gravlagt i sin egen katedral. Han kan ha tatt en aktiv andel i forsøket på å roe ned opprørerne i nord i 1068 og 1069.[46] Middelalderkrønikeren William av Malmesbury har nedtegnet en historie om at da den nye sheriffen av Worcester, Urse d'Abetot, trengte seg inn på gravlunden til katedralkapittelet for Worcesterkatedralen skal Ealdred ha kommet med en forbannelse på rim; «Thou are called Urse. May you have God's curse!»[71]

Arv og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Etter at Ealdreds død var en av de som kunne begrense Vilhelms behandling av de engelske fjernet.[72] Ealdred synes å være en av de svært få innfødte engelskmenn som Vilhelm synes å ha stolt på, og hans død førte til færre forsøk på å integrere engelskmenn inn i administrasjonen, skjønt slik forsøk stoppet ikke helt og holdent opp.[73] I 1070 ble det holdt et kirkemøte i Westminster og et antall biskoper ble avsatt. Ved 1073 var det kun to engelskmenn i bispeseter, og på den tiden da Vilhelm selv døde i 1089 var det kun en igjen, Wulfstan II av Worcester.[72]

Ealdred gjorde mye for å gjeninnføre disiplinen i klostrene og kirkene under hans autoritet,[56] og ga mange gaver til kirkene i sine bispedømmer. Han bygde klosterkirken til Sankt Peter ved Gloucester (i dag Gloucesterkatedralen, skjønt ingenting av hans konstruksjon står i dag), den gang en del av hans bispedømme i Worcester. Han fikk også reparert en stor del av Beverley Minster i bispedømme York, la til et presbyterium og et uvanlig storartet malt takmaleri som dekket «hele den øvre delen av kirken fra koret til tårnet... blandet med gull på ulike måter, og på en vidunderlig måte».[74] Han la til en prekestol «i tysk stil» i bronse, gull og sølv, omgitt av en bue med et kors i samme materiale; disse var eksempler på de overdådige dekorasjoner som ble lagt til viktige kirker i årene før erobringen.[31][75]

Ealdred oppmuntret Folcard, en munk ved Canterbury, til å skrive Livet til sankt John av Beverley.[76] Dette var en del av Ealdreds politikk for å fremme kulten til sankt John,[77] som hadde kun vært kanonisert siden 1037. Sammen med Pontificale kan Ealdred ha fraktet med seg tilbake fra Köln det første manuskriptet med Cambridge-sangene som kom til England, en samling av latinske goliardiske sanger som ble berømte i middelalderen.[78] Historikeren Michael Lapidge forslår at Laudes Regiae, som er inkludert i Cotton Vitellius E xii, kan ha vært komponert av Ealdred, eller et medlem av hans husholdning. En annen historiker, H. J. Cowdrey, har argumentert at laudes var komponert ved Winchester. Disse prisningssangene ble sannsynligvis framført ved Matildas kroning, men kan ha blitt benyttet ved andre hoffseremonier før Ealdreds død.[79]

Historikere har sett på Ealdred som en «gammeldags prinsebiskop».[80] Andre sier at han «løftet bispedømme York fra dens tidligere landsens tilstand».[81] Han var kjent for sin sjenerøsitet og for hans diplomatiske og administrative evner.[80] Etter erobringen var Ealdred den som skaffet en form for kontinuitet mellom verden før og etter erobringen.[82] En moderne historiker mener at det var Ealdred som sto bak kompilasjonen av D-versjonen av Den angelsaksiske krønike, og antyder datoen 1050-tallet for dens utførelse.[83] Uten tvil var Ealdred en av de ledende figurer bak arbeidet, og det er sannsynlig at en av hans medarbeidere som satte sammen denne versjonen.[84]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Barlow: Edward the Confessor, ss. 208-209
  2. ^ a b Hindley: A Brief History of the Anglo-Saxons, s. 335
  3. ^ a b c d Lawson «Ealdred (d. 1069)» (krever abonnement) Oxford Dictionary of National Biography
  4. ^ a b King: «Ealdred», Anglo-Norman Studies XVIII, s. 124
  5. ^ Knowles: Monastic Order in England, s. 72
  6. ^ a b c d King: «Ealdred», Anglo-Norman Studies XVIII, s. 125
  7. ^ a b Fryde, et al.: Handbook of British Chronology, s. 224
  8. ^ Barlow: Edward the Confessor, s. 86
  9. ^ a b Huscroft: Ruling England, s. 49
  10. ^ Maund: Welsh Kings, ss. 89-90
  11. ^ Huscroft: Ruling England, s. 50
  12. ^ Smith, et al.: «Court and Piety», Catholic Historical Review, s. 574
  13. ^ a b Rex: Harold II, s. 37
  14. ^ a b Barlow: Edward the Confessor, s. 103
  15. ^ Mason: House of Godwine, ss. 57-58
  16. ^ King: «Ealdred», Anglo-Norman Studies XVIII, ss. 126-127
  17. ^ a b c King: «Ealdred», Anglo-Norman Studies XVIII, s. 127
  18. ^ a b c Walker: Harold, ss. 132-133
  19. ^ Barlow: Edward the Confessor, s. 114
  20. ^ Huscroft: Ruling England, ss. 6-7
  21. ^ Fleming: Kings & Lords in Conquest England, ss. 79-80
  22. ^ Barlow: English Church 1000-1066, s. 88: Om Ealdred faktisk fulgte Svein Godwinson på hans pilegrimstur må det sannsynligvis ha skjedd i 1058, argumenterer Frank Barlow.
  23. ^ Huscroft: Ruling England, s. 8
  24. ^ Walker: Harold, s. 76
  25. ^ Barlow: Edward the Confessor, ss. 215–218
  26. ^ a b c King: "Ealdred", Anglo-Norman Studies XVIII, s. 128
  27. ^ Mason: House of Godwine, s. 88
  28. ^ Rex: Harold II, s. 126. En del kilder hevder at Ealdred var tilstede ved kroningen av keiser Henrik IV av Det tysk-romerske rike, men det er ikke mulig ettersom på den dato som keiseren ble kronet var Ealdred i England og vigslet en abbed.
  29. ^ Rex: Harold II, s. 77
  30. ^ Mason: House of Godwine, s. 94
  31. ^ a b Barlow: Edward the Confessor, ss. 197-199
  32. ^ Fryde, et al.: Handbook of British Chronology, s. 217
  33. ^ Huscroft: Ruling England, s. 45
  34. ^ Greenway: Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: Volume 6: York: Archbishops
  35. ^ Loyn: English Church, s. 61
  36. ^ a b c d King: «Ealdred», Anglo-Norman Studies XVIII ss. 128-129
  37. ^ Maund: Welsh Kings, ss. 94-95
  38. ^ a b Darlington: «Ecclesiastical Reform», English Historical Review, ss. 399–400
  39. ^ Sitert i King: "Ealdred", Anglo-Norman Studies XVIII, s. 130
  40. ^ Barlow: English Church 1000-1066, s. 89
  41. ^ a b King: «Ealdred», Anglo-Norman Studies XVIII, s. 130
  42. ^ Rex: Harold II, s. 129
  43. ^ King: "Ealdred", Anglo-Norman Studies XVIII, ss. 134-137
  44. ^ Loyn: Governance, s. 158
  45. ^ Hindley: A Brief History of the Anglo-Saxons, s. 330
  46. ^ a b c d Powell: House of Lords, ss. 13-14
  47. ^ a b King: «Ealdred», Anglo-Norman Studies XVIII, s. 131
  48. ^ King: "Ealdred", Anglo-Norman Studies XVIII, ss. 131-132
  49. ^ Walker: Harold, s. 50
  50. ^ Knowles: Monastic Order, s. 76
  51. ^ Barlow: English Church 1000-1066, ss. 106-107
  52. ^ Brooks: Early History of the Church of Canterbury, s. 306
  53. ^ King: «Ealdred», Anglo-Norman Studies XVIII, ss. 132-133
  54. ^ Huscroft: Ruling England, p. 46
  55. ^ Darlington: «Ecclesiastical Reform», English Historical Review, s. 404
  56. ^ a b Barlow: English Church, 1066-1154, s. 122
  57. ^ Barlow: English Church 1000-1066, s. 246
  58. ^ Rex: Harold, ss. 199-200
  59. ^ Walker: Harold, s. 117
  60. ^ Douglas: William the Conqueror, s. 183
  61. ^ Lawson: Battle of Hastings, s. 42, fotnote 93
  62. ^ Lawson: Battle of Hastings, s. 75
  63. ^ Huscroft: Ruling England, s. 19
  64. ^ a b Williams: English and the Norman Conquest, s. 32
  65. ^ Rex: Harold II, s. 130
  66. ^ Douglas: William the Conqueror, s. 206
  67. ^ a b Powell: House of Lords, s. 1
  68. ^ Walker: Harold, ss. 185-187
  69. ^ Stafford: Queen Emma & Queen Edith, s. 183
  70. ^ Kapelle: Norman Conquest of the North, s. 109
  71. ^ Sitert i Bates: William the Conqueror, s. 153: «Urse's refusal to move it drew a poetic Old English curse from the archbishop, which began Thou are called Urse. May you have God's curse.» Den forbannelse som Ealdred eventuelt kom med ville selvsagt ha vært uttrykt på gammelengelsk.
  72. ^ a b Barlow: English Church, 1066–1154, s. 57
  73. ^ Bates: William the Conqueror, s. 156
  74. ^ Dodwell: Anglo-Saxon Art, s. 93, siterer the Chronica Ecclesiae Eboracensis (York chronicle). Ingen av disse verkene er blitt bevart.
  75. ^ Dodwell: Anglo-Saxon Art, s. 65 og note 151 på sidene 264-265
  76. ^ Palliser: «John of Beverley (St John of Beverley) (d. 721)» (abonnement nødvendig) Oxford Dictionary of National Biography
  77. ^ Blair: The Church in Anglo-Saxon Society, s. 314
  78. ^ Lapidge: «Ealdred», Blackwell Encyclopedia of Anglo-Saxon England, s. 153
  79. ^ Lapidge: "Ealdred of York" Yorkshire Archaeological Journal, ss. 16-18
  80. ^ a b Loyn: English Church, s. 62
  81. ^ Harper-Bill: "Anglo-Norman Church", Companion to the Anglo-Norman World, s. 158
  82. ^ Loyn: English Church, s. 67
  83. ^ Lawson: Battle of Hastings, s. 62 fotnote 34
  84. ^ Wormald: Making of English Law, ss. 130-131

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barlow, Frank (1979): The English Church 1000–1066: A History of the Later Anglo-Saxon Church (2. utg.). New York: Longman. ISBN 0-582-49049-9. OCLC 4514947.
  • Barlow, Frank (1979): The English Church 1066–1154: A History of the Anglo-Norman Church. New York: Longman. ISBN 0-582-50236-5. OCLC 185371515.
  • Barlow, Frank (2003): The Godwins: The Rise and Fall of a Noble Dynasty. London: Pearson/Longman. ISBN 0-582-78440-9. OCLC 52530626.
  • Bates, David (2001): William the Conqueror. Stroud, UK: Tempus. ISBN 0-7524-1980-3.
  • Blair, John P. (2005): The Church in Anglo-Saxon Society. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-921117-5. OCLC 70671524.
  • Brooks, Nicholas (1984): The Early History of the Church of Canterbury: Christ Church from 597 to 1066. London: Leicester University Press. ISBN 0-7185-0041-5.
  • Darlington, R. R. (1936): «Ecclesiastical Reform in the Late Old English Period» (abonnement nødvendig). The English Historical Review 51 (203): 385–428. doi: 10.1093/ehr/LI.CCIII.385.
  • Dodwell, C.R. (1982): Anglo-Saxon Art, A New Perspective. Manchester, UK: Manchester University Press. ISBN 071900926X.
  • Douglas, David C. (1964): William the Conqueror: The Norman Impact Upon England. Berkeley: University of California Press.
  • Fleming, Robin (2004): Kings & Lords in Conquest England (Reprint ed.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-52694-9. OCLC 57551083.
  • Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): Handbook of British Chronology (3. reviderte utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56350-X. OCLC 183920684.
  • Greenway, Diana E. (1999): Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: Volume 6: York: Archbishops. Institute of Historical Research.
  • Harper-Bill (2002): «The Anglo-Norman Church» i Harper-Bill, Christopher and Elizabeth Van Houts: A Companion to the Anglo-Norman World. Woodbridge: Boydell. ss. 165–190. ISBN 978-184383-341-3.
  • Hindley, Geoffrey (2006): A Brief History of the Anglo-Saxons: The Beginnings of the English Nation. New York: Carroll & Graf Publishers. ISBN 978-0-78671-738-5. OCLC 70637347.
  • Huscroft, Richard (2005): Ruling England 1042–1217. London: Pearson/Longman. ISBN 0-582-84882-2. OCLC 223968971.
  • Kapelle, William E. (1979): The Norman Conquest of the North: The Region and Its Transformation. Chapel Hill, NC: University of North Carolina Press. ISBN 0-8078-1371-0.
  • King, Vanessa (1996): «Ealdred, Archbishop of York: The Worcester Years». i Harper-Bill, Christopher: Anglo-Norman Studies XVIII: Proceedings of the Battle Conference 1995. Woodbridge, UK: Boydell. ss. 124–137. ISBN 0-85115-666-5.
  • Knowles, David (1976): The Monastic Order in England: A History of its Development from the Times of St. Dunstan to the Fourth Lateran Council, 940–1216 (2. utg., revi. opptr.). Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-05479-6. OCLC 156898145.
  • Lapidge, Michael (2001): «Ealdred» i Lapidge, Michael, et al.: The Blackwell Encyclopaedia of Anglo-Saxon England. Malden, MA: Blackwell Publishing. ss. 153. ISBN 978-0-631-22492-1.
  • Lapidge, Michael (1983): «Ealdred of York and MS. Cotton Vitellius E.XII». Yorkshire Archaeological Journal 55: 11–25.
  • Lawson, M. K. (2002): The Battle of Hastings: 1066. Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-1998-6.
  • Lawson, M. K. (2000): Cnut: England's Viking King. Stroud: Tempus Publishing, Limited. ISBN 0-7524-2964-7. OCLC 219942837.
  • Lawson, M. K. (2004): «Ealdred (d. 1069)» (abonnement nødvendig). Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. Retrieved 2007-11-11.
  • Loyn, H. R. (2000): The English Church, 940–1154. Upper Saddle River, NJ: Pearson Education. ISBN 0-582-30303-6.
  • Loyn, H. R. (1984): The Governance of Anglo-Saxon England, 500–1087. Stanford: Stanford University Press. ISBN 0-8047-1217-4.
  • Mason, Emma (2004): House of Godwine: The History of Dynasty. London: Hambledon & London. ISBN 1-85285-389-1. OCLC 156751437.
  • Maund, Kari L. (2006): The Welsh Kings: Warriors, Warlords and Princes. Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-2973-6.
  • Palliser, D. M. (2004): «John of Beverley (St John of Beverley) (d. 721)» (abonnement nødvendig). Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press.
  • Powell, J. Enoch; Wallis, Keith (1968): The House of Lords in the Middle Ages: A History of the English House of Lords to 1540. London: Weidenfeld and Nicolson.
  • Rex, Peter (2005): Harold II: The Doomed Saxon King. Stroud, UK: Tempus. ISBN 978-0-7394-7185-2.
  • Smith, Mary Frances; Fleming, Robin; Halpin, Patricia (2001): «Court and Piety in Late Anglo-Saxon England» (abonnement nødvendig). The Catholic Historical Review 87 (87): 569–602. doi:10.1353/cat.2001.0189.
  • Stafford, Pauline (1997): Queen Emma and Queen Edith: Queenship and Women's Power in Eleventh-century England. Cambridge, MA: Blackwell Publishers. ISBN 0-631-22738-5.
  • Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King. Gloucestershire: Wrens Park. ISBN 0-905-778-464. OCLC 43654096.
  • Williams, Ann (2000): The English and the Norman Conquest. Ipswich: Boydell Press. ISBN 0-85115-708-4. OCLC 52062791.

Wormald, Patrick (1999). The Making of English Law: King Alfred to the Twelfth Century. Cambridge, MA: Blackwell Publishers. ISBN 0-631-22740-7.