Ivanhoe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Walter Scott, forfatteren av Ivanhoe.

Ivanhoe er en kjent roman av den skotske forfatteren Walter Scott. Den ble skrevet i 1819 og har handling fra 1100-tallets England, og er et eksempel på historisk fiksjon. Ivanhoe har stundom fått ros for å øke interessen for kunnskap om middelalderen i England og i Europa, se romantikken. John Henry Newman hevdet at Scott «hadde først snudd folks sinn i retning av middelalderen» mens Thomas Carlyle og John Ruskin ga tilsvarende utsagn om Scotts overveldende påvirkning for den romantiske interessen for middelalderen, hovedsakelig på grunn av utgivelsen av denne romanen.[1]

Introduksjon til handlingen[rediger | rediger kilde]

Omslaget på en tegneserieutgave av Ivanhoe

Ivanhoe er fortellingen om en av de gjenværende angelsaksiske adelsfamiliene på en tid da det engelske aristokratiet var i overveldende grad normannisk. Romanens hovedperson er Wilfred av Ivanhoe, som har mistet sin fars gunst etter å gitt oppvartning til lady Rowena og for å ha sverget lydighet til den normanniske kong Rikard I av England. Fortellingen begynner i 1194, ved slutten av det tredje korstoget, da mange korsfarere fortsatt var på veg tilbake til Europa. Kong Rikard var blitt tatt til fange av hertugen av Sachsen på reisen hjem. Den legendariske Robin Hood, opprinnelig under navnet Locksley, figurerer også i fortellingen, det samme gjør hans «muntre menn», blant annet munken Tuck og, i mindre grad Alan-a-Dale, mens Lille John er knapt nevnt. Den karakter som Scott ga til Robin Hood i Ivanhoe har bidratt til å forme den moderne oppfattelse av denne figuren som en edel fredløs.

Andre betydelig figurer er Ivanhoes umedgjørlige far Cedric, en etterkommer av den angelsaksiske kong Harald Godwinson; ulike tempelriddere og geistlige; den lojale livegne Gurth svinegjeteren og hoffnarren Wamba. Sistnevtes observasjoner poengterer mye av handlingen; og den jødiske pengeutlåneren Isaak av York, likeverdig glad i penger som i sin datter Rebecca. Boken er skrevet og utgitt under en periode av økende strid for frigjøringen av jødene i England på begynnelsen av 1800-tallet, og det er hyppige referanser til urettferdigheten mot dem.

Handlingsgangen[rediger | rediger kilde]

Sir Wilfred av Ivanhoe er bortvist av sin far Cedric av Rotherwood for å støtte den normanniske kong Rikard Løvehjerte og for å elske lady Rowena, Cedrics myndling og en etterkommer av de angelsaksiske kongene i England. Cedrics plan var å gifte henne til den mektige lord Aethelstane, kongsemne til den angelsaksiske krone i England, og således sementere en angelsaksisk allianse mellom to rivaler med samme krav. Ivanhoe følger kong Rikard på korstog hvor det sies at han spilte en betydelig rolle i beleiringen av Akko.

Boken åpner med en scene hvor normanniske riddere og prelater søker gjestfrihet hos angelsakseren Cedric av Roggtherwood. De blir ledet dit av en pilegrim, som har kommet rett fra Det hellige land. Den samme natten søker jøden Isaak fra York tilflukt fra ubarmhjertig uvær og røvere i Rotherwood. Ved kveldsmaten, karakterisert av hatefull utveksling av ord mellom de angelsaksiske vertene og deres normanniske gjestene. Pilegrimen observerer at den ene av normannerne, tempelridderen Brian de Bois-Guilbert gir ordrer til sin sarasenske soldater om følge etter Isaak av York etter han forlater Rotherwood om morgenen og stjele hans eiendeler på god avstand fra festningen.

Pilegrimen advarer den jødiske pengeutlåneren om faren og hjelper ham i å flykte fra Rotherwood ved daggry. Når han forsøker å få svinegjeteren Gurth til åpne portene nekter han å gjøre det før pilegrimen hvisker noen ord i øret hans, noe som får Gurth til å bli like hjelpsom som han tidligere var motvillig. Det er en av de mange mystiske hendelser som skjer gjennom hele fortellingen.

Isaak av York tilbyr seg å betale sin gjeld til pilegrimen ved å tilby ham en rustning og palfreyhest slik at han kan delta i ridderturneringen i Ashby som han har tenkt seg å reise. Hans tilbud avslører at pilegrimen er i virkeligheten en ridder etter å sett ridderens kjede og sporer, en faktum som han nevner for pilegrimen. Selv om denne blir overrasket takker han nei til tilbudet etter påminnelsen om at både rustningen og hesten vil gå tapt om han taper i turneringen.

Fortellingen beveger seg videre til den berømte turneringen i Ashby-de-la-Zouche hvor prins Johan uten land presiderte. Foruten prinsen var følgende til stede: Cedric, Athelstane, lady Rowena, Isaak av York, hans datter Rebecca, Robin av Locksley og hans menn, prins Johans rådgiver Waldemar Fitzurse og tallrike normanniske riddere.

I løpet av den første dagen av ridderturneringen, en omgang av enkeltvise turneringer, dukker det opp en mystisk maskert ridder som identifiserer seg kun som «Desdichado», etter sigende spansk for «Den arveløse» (skjønt dens egentlige mening er «Den ulykksalige»), og han greier å beseire noen av de beste normanniske lansedragerne, blant annet tempelridderen Brian de Bois-Guilbert, Maurice de Bracy, lederen av en gruppe med «frie kjempere» eller riddere som leier ut sine tjenester, og baron Reginald Front-de-Boeuf. Den maskerte ridderen nekter å avsløre seg til tross for prins Johans forlangende, men blir uansett erklært for dagens mester, og får således tillatelse til velge turneringens dronning. Han velger da lady Rowena.

På den andre dagen, som blir utkjempet som en trefning, blir Desdichado som vinneren av den første dagen valgt til å være leder av en gruppe. De fleste av de ledende ridderne i riket flokker seg rundt det motsatte banneret under kampen som Desdichado hadde nedkjempet dagen i forvegen. Desdichados side blir raskt hardt presset og han selv blir urettferdig angrepet av flere fiender samtidig da en ridder som til da ikke hadde deltatt i kampene, og således fått tilnavnet Le Noir Faineant eller Den sorte lathans, rir inn til Desdichados redniong. Den hjelpsomme ridder, etter å ha utjevnet overmakten ved sin inngripen, forlater området. Selv om Desdichado var den som sørget for seieren ønsket prins Johan, fornøyd med hans oppførsel dagen før, å hylle Den sorte ridder som hadde kommet til støtte. Ettersom denne ikke kan bli funnet er han nødt til å erklære Desdichado som vinneren. Ved dette øyeblikket når han er nødt til fjerne hjelmen for å motta vinnerens adelskrone avslører Desdichado seg som Wilfred av Ivanhoe, tilbake fra korstoget. Dette fører til stor bestyrtelse hos prins Johan og hans menn som nå frykter at kong Rikard snart er tilbake i England.

Le Noir Faineant i eremittens hytte av J. Cooper, Sr. Fra en utgave fra 1886 av Walter Scotts verker.

Etter å ha blitt alvorlig skadet i konkurransen og ettersom Cedric nekter å ha noe med ham å gjøre blir Ivanhoe tatt hånd om av Rebecca, den vakre datteren til Isaak av York, en dyktig lege. Hun overtaler sin far om å frakte ham med seg til York hvor han best kan bli behandlet. Deretter følger en storartet redegjørelse av bueskytningsdåd av Locksley, eller Robin Hood, ved avslutningen av turneringen.

I mellomtiden oppdager Maurice de Bracy at han er blitt blindt forelsket i lady Rowena og med sin våpenbrødre planlegger han å bortføre henne. I skogene mellom Ashby og York møter lady Rowena, hennes verge Cedric og den angelsaksiske thane Aethelstane selskapet med Isaak av York, Rebecca og den sårete Ivanhoe som har blitt forlatt av deres tjenere i frykt for banditter. Lady Rowena som svar på tryglingen til Isaak og Rebecca bønnfaller Cedric om å ta dem under sin beskyttelse til York. Cedric samtykker til dette, fortsatt ikke klar over at den sårete mannen er hans sønn Ivanhoe. De blir deretter overfalt av Maurice de Bracy og hans menn og ført til Torquilstone, festningen til Reginald Front-de-Boeuf. Svinegjeteren og Gurth, som hadde rømt fra Rotherwood for å tjene Ivanhoe som væpner ved turneringen, og som ble tatt til fange av Cedric da Ivanhoe ble gjenkjent, greide å slippe unna.

Den sorte ridderen, etter å ha tatt tilflukt for natten i hytten til en lokal munk, den hellige tjener av Copmanhurst, melder seg frivillig som hjelp da han hører fra Robin Hood om hva som har skjedd med de som var blitt tatt til fange. Robin Hood har kommet til munken for å purre ham til å hjelpe til å sette dem fri. De drar for å beleire festningen Torquilstone med Robin Hoods menn, inkluderte munken og angelsaksiske bønder som de har fått med seg som er rasende på undertrykkelsen til Reginald Front-de-Boeuf og hans nabo Philip de Malvoisin.

Ved Torquilstone har Maurice de Bracy presset på med sitt anliggende hos lady Rowena, men hans forelskelse blir ikke gjengjeldt. I mellomtiden har Brian de Bois-Guilbert, som fulgte de Bracy på hans tokt, tatt Rebecca som sin fange og forsøker å tvinge seg på henne, men blir avvist av henne. Front-de-Boeuf har i mellomtiden forsøkt å tvinge til seg en stor løslatelsespenger fra Isaak av York ved hjelp av tortur. Isaak nekter å betale noe før hans datter er satt fri fra tempelridderen.

Da Robin Hood og hans menn som har beleiret festningen avleverer en beskjed om utlevere fangene krever normannerne en prest for å gi fangene viaticum, det siste sakramentet. Det er da Wamba greier å snike seg inn forkledd som en prest og ta plassen til Cedric som således greier å slippe unna og gi viktig informasjon om festningens styrke og bemanning.

Deretter følger en redegjørelse av stormingen av festningen. Front-de-Boeuf ble drept mens de Bracy overga seg til Den sorte ridder som deretter identifiserte seg som Rikard I av England. Ved å vise nåde ble de Bracy løslatt. Brian de Bois-Guilbert greide derimot å slippe unna med Rebecca som sin fange og Isaak blir satt fri fra fangehullet av den hellige tjeneren av Copmanhurst. Lady Rowena blir reddet av Cedric mens den forkrøplete Ivanhoe ble tatt ned fra flammene i festningen av Den sorte ridder. I kampene ble Aethelstane alvorlig skadet mens han forsøkte å redde Rebecca som han ved en feil trodde var Rowena.

Deretter er Robin Hood vert i skogen for Den sorte ridder. De Bracy får avlevert beskjed til prins Johan om at kongen er kommet tilbake og at Torquilstone har falt.

I mellomtiden raste Bois-Guilbert av sted med sin fange til den nærmeste festningen for tempelridderorden som tilhører hans venn Albert de Malvoisin og håper å kunne flykte fra England. Imidlertid har Lucas de Beaumanoir, tempelriddernes stormester, uventet kommet dit. Han tar anstøt av de Bois-Guilberts syndige lidenskap for Rebecca som er et brudd på hans tempelridderløfter og beslutter å underkaste Rebecca en rettssak, anklaget for hekseri for at hun har kastet trolldom over en tempelridder som Bois-Guilbert. Hun blir funnet skyldig ved en partisk rettssak, men hun ber om at ridder skal kjempe for hennes sak. De Bois-Guilbert, som hadde håpet å kjempe for henne i forkledning blir nedslått da stormesteren beordrer ham om å kjempe mot hennes mester. Rebecca skriver da til sin far for at han skal skaffe henne en ridder.

I mellomtiden organiserte Cedric begravelsen til Aethelstane i Kyningestun da Den sorte ridder kommer med en forkjemper. Cedric som ikke hadde vært tilstede ved Robin Hoods drikkegilde, er vrang mot Den sorte ridder når han lærer hans sanne identitet. Men kong Rikard beroliger Cedric og lar ham bli forsont med sin sønn, og overtaler ham til å la lady Rowena bli gift med Ivanhoe. Kort tide etter dukker Aethelstane opp – slett ikke død, men har blitt lagt i sin kiste mens han levde av griske munker som ville ha gravpengene. Til tross for Cedrics protester gir han sin hyllest til den normanniske kong Rikard og ber Cedric om la lady Rowena gifte seg med Ivanhoe.

Kort tid etter forsoningen mottar Ivanhoe en beskjed fra Isaak av York hvor han blir bedt om å kjempe for Rebecca. Da han kommer fram til heksebrenningen nedkjemper Ivanhoe de Bois-Guilbert fra salen, men dreper han ikke. Tempelridderen dør som «et offer for vold for sin egen stridende lidenskap» som er uttalt av stormesteren som Guds dom og bevis på Rebeccas uskyld. Kong Rikard, som hadde avsluttet gravfesten kort tid etter at Ivanhoe hadde dratt, kommer deretter til tempelridderne, forviser dem fra stedet og erklærer at de har begått en forbrytelse ved å ha støttet en konspirasjon imot ham.

Da de fryktet ytterligere forfølgelse forlater Rebecca og hennes far England for å reise til Granada, men først kommer hun for å gi sin avskjed til Rowena. Ivanhoe og Rowena blir gift og lever en langt og lykkelig liv sammen, skjønt det siste avsnittet i boken noterer at Ivanhoes lange tjeneste ble kuttet kort da kong Rikard møtte en død for tidlig i kamp.

Uoffisielle oppfølgere[rediger | rediger kilde]

  • I 1850 skrev romanforfatteren William Makepeace Thackeray en «jukseoppfølger» til Ivanhoe kalt Rebecca and Rowena.
  • Edward Eagers bok Knight's Castle (Ridderens festning, 1956) transporterte fire barn ved magi inn i fortellingen om Ivanhoe.
  • Christopher Vogler skrev en oppfølger kalt Ravenskull (Ravneskallen, 2006), utgitt av Seven Seas Publishing.
  • Pierre Efratas skrev en oppfølger kalt Le Destin d'Ivanhoe (2003), utgitt av Editions Charles Corlet.
  • Simon Hawke benyttet fortellingen om Ivanhoe som grunnlag for The Ivanhoe Gambit, den første romanen i hans eventyr om tidsreise-serie, TimeWars.

Hentydninger til virkelig historie og geografi[rediger | rediger kilde]

Conisbrough Castle

Lokaliseringen av romanens handling er plassert i South Yorkshire og North Nottinghamshire i England. Festninger som blir nevnt er Ashby de la Zouch hvor turneringen ble holdt. Den er i dag en ruin som blir håndtert av English Heritage. York blir nevnt, men Clifford's Tower (likeledes håndtert av English Heritage) står fortsatt, men er anakronistisk, og hadde ikke dette navnet før lenge senere og etter flere ombygninger. «Coningsburgh» som er basert på Conisbrough Castle i nærheten Doncaster, også vedlikeholdt av English Heritage og er en populær turistattraksjon. Referanser som gjort innenfor fortellingen er til York Minster hvor bryllupet i romanens avslutning foregår. Biskopen av Sheffield blir nevnt, men bispestedet Sheffield ble ikke grunnlagt før i 1914. Disse referanser innenfor fortellinger bidrar til den oppfattelse at Robin Hood levde eller reiste i og rundt dette området.

Den gamle byen Conisbrough har blitt så dedikert til fortellingen om Ivanhoe at mange av gatene, skolene og offentlige bygninger har fått navn fra enten figurene i romanen eller fra festningen fra 1100-tallet.

Påvirkning på Robin Hood[rediger | rediger kilde]

Den moderne visjonen av Robin Hood som en munter og patriotisk opprører skylder romanen Ivanhoe mye. «Locksley» som Robin Hoods fødested ble først nevnt i 1600 og ble benyttet som et tilnavn i en ballade ble Robins tittel i denne romanen og i andre fortellinger senere: Robin Hood fra Locksley ble Robin Hood av Locksley, alias Hood. Den angelsaksiske-normanniske konflikten ble først fremmet som påvirkning av legenden av Joseph Ritson ble et hovedtema hos Scott, og forblitt så i de mange påfølgende gjenfortellingene. Selv Scott faktisk skyr konvensjonene som siden 1500-tallet beskrev Robin Hood som en avsatt adelsmann, har Ivanhoe bidratt til den oppfattelsen av legenden. Ettersom påfølgende utgaver av ham, eksempelvis i Douglas Fairbanks' film fra 1922 og filmen Robin Hood: Prince of Thieves fra 1991 har overtatt Wilfrid av Ivanhoes karaktertrekk – de er hjemvendte korsfarere som har kranglet med sine fedre og i den retningen.

Robin Hoods dåd med å splitte sin motstanders pil i skytekonkurransen opptrer for første gang i Scotts roman.

Historisk nøyaktighet[rediger | rediger kilde]

Robin Hood, illustrasjon fra 1912.

Selv om de generelle politiske hendelser som er fortalt om i romanen er relativt riktige – den forteller om den historiske perioden akkurat etter kong Rikard I av Englands fengsling i Østerrike som skjedde etter at kongen reiste hjem fra korstoget, men hans hjemkomst til England har blitt meget fiktivt.

Det har vært kritikk av fiendskapet mellom angelsaksere og normannere, representert som vedblivende i regjeringstiden til Rikard I og som danner grunnlaget for fortellingen, men dette har ingen støtte i samtidens historiske nedtegnelser.[2]

En unøyaktighet i Ivanhoe skapte et nytt navn i det engelske språk: Cedric. Det opprinnelige angelsaksiske navnet var Cerdic, men Walter Scott omgikk denne metatese i språket.[3] Satirikeren H. H. Munro kommenterte med vanlig bitende odd at «Det er ikke et navn, men en trykkfeil».

En betydelig feil, slurv eller unøyaktighet er at det ville være helt umulig for Rebecca å bli dømt til å bli brent på bålet som heks i 1194. Kirken begynte ikke å avdekke og straffe hekser før på 1250-tallet, og døden ble ikke den vanlige straffen før ut på 1400-tallet, selv da var den vanlige henrettelsesmetoden i England (i motsetningen til Skottland og på kontinentet) henging. Brenning var forbeholdt for de som var dømt for høyforræderi. Imidlertid kan det bli nevnt at metoden for Rebeccas henrettelse ble gitt av Lucas Beaumanoir, stormester av tempelridderne, en franskmann og en fanatiker. Bestemt på å fjerne korrupsjon fra tempelridderordenen er det mulig at Beaumanoir, som så mange andre adelige på denne tiden, betraktet seg selv som over lover, og med rett til å henrette en heks i sin makt på hvilken som helst vis som han selv valgte.

En annen unøyaktighet kommer med de begrepene som ble benyttet av en del av romanens figurer i løpet av fortellingen. Cedric referer til lingua franca, et italiensk begrep for «fransk språk», men dette ble ikke introdusert i britisk ordvalg før på midten av 1600-tallet. Andre slike anormaliteter skjer jevnt over i romanen.

Romanens referanse til den mauriske kongen Boabdil av Granada (navnet er en forvrengning av Abu Abdullah) er også anakronistisk ettersom han levde rundt 300 år senere enn Rikard Løvehjerte.

Rebecca Gratz som inspirasjon for karakteren Rebecca[rediger | rediger kilde]

Det har blitt antatt at karakteren Rebecca i romanen var inspirert av Rebecca Gratz, en fremragende jødisk-amerikansk pedagog og Filantropifilantrop som var den første jødiske kvinnelige universitetsstudent i USA. Scotts oppmerksomhet hadde blitt trukket mot Gratz’ karakter av Washington Irving, som var en nær venn av familien Gratz. Denne antagelsen har stundom blitt diskutert, men den har også blitt underbygd i en artikkel titulert «The Original of Rebecca in Ivanhoe» (Den opprinnelige Rebecca i Ivanhoe), som ble trykket i The Century Magazine, 1882.[4]

Gratz ble betraktet av mange som en av de vakreste og mest utdannede kvinner i sin samtid, giftet seg aldri, og det er sagt at hun avviste på grunnlag av sin tro et ekteskapstilbud fra en gentile, en ikkejøde, som hun elsket, en velkjent hendelse i sin tid, noe som også kan ha inspirert forholdet i romanen mellom Rebecca og Ivanhoe.

Tilpasninger til film, TV eller teater[rediger | rediger kilde]

Filmplakaten for filmutgaven fra 1913 med William King Baggot.

Romanen har vært grunnlaget for flere filmer:

Det har også vært gjort en russisk film, Баллада о доблестном рыцаре Айвенго (Balladen om den tapre ridder Ivanhoe) i 1983, regissert av Sergey Tarasov og med sanger av Vladimir Vysotsky. Peteris Gaudins hadde hovedrollen som Ivanhoe.

Det har også vært produsert flere TV-utgaver av romanen, blant annet:

  • På slutten av 1950-tallet: En TV-serie basert på karakteren Ivanhoe med Roger Moore som Ivanhoe.
  • 1970: En miniserie for TV med Eric Flynn som Ivanhoe.
  • 1982: Ivanhoe, en omkostet fjernsynsfilm med Anthony Andrews som Ivanhoe, Michael Hordern som hans far Cedric, Sam Neill som Sir Brian, Olivia Hussey som Rebecca, James Mason som Isaak, Lysette Anthony som Rowena, Julian Glover som kong Rikard, og David Robb som Robin Hood. I denne versjonen er sir Brian framstilt som en tragisk helt, skjønt han kunne lett ha vunnet kampen mot den sårete og svake Ivanhoe senker han sitt sverd og ofrer seg selv for å bli drept og således berger han livet til Rebecca som han tragisk elsker.
  • 1997: Ivanhoe the King's Knight, en tegnefilmserie for TV som ble produsert av CINAR og France Animation. Generelt gjenforteller serien den klassiske fortellingen.
  • 1997: Denne versjonen av Ivanhoe ble utgitt som serie i seks deler fordelt over fem timer, en samproduksjon mellom A&E og BBC. Den hadde Steven Waddington som Ivanhoe, Ciarán Hinds som Bois-Guilbert, Susan Lynch som Rebecca, og Victoria Smurfit som Rowena.
  • 2000: Dark Knight var en tilpasning gjort av Channel 5. Ben Pullen spilte Ivanhoe og Charlotte Comer spilte Rebecca.
Filmplakaten for Arthur Sullivans opera av Ivanhoe, 1891.

En bearbeidelse for opera av sir Arthur Sullivan gikk i over 150 sammenhengende forestillinger i 1891. Andre operaer basert på romanen har vært komponert av Gioachino Rossini (Ivanhoé), Thomas Sari (Ivanhoé), Bartolomeo Pisani (Rebecca), A. Castagnier (Rébecca), Otto Nicolai (Il Templario) og Heinrich Marschner (Der Templer und die Jüdin). Rossinis opera er en pasticcio (en opera hvor musikken med ny tekst er utvalgt fra eksisterende musikk av en eller flere komponister). Scott var tilstede ved en framførelse av den og nedtegnet i sin dagbok: «Det var en opera, og, selvfølgelig, historien var sørgelig lemlestet og dialogen var i deler bare nonsens».[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Chandler, Alice: «Sir Walter Scott and the Medieval Revival», Nineteenth-Century Fiction 19.4 (Mar. 1965): 315-332.
  2. ^ «Ivanhoe», side 499. The Oxford Companion to English Literature, 1989
  3. ^ Den vanligste formen for metatese i språk er når to fonem ved siden av hverandre bytter plass, eksempelvis i de norske ordene «kors» og «kross».
  4. ^ «The Original of Rebecca in Ivanhoe», i The Century Magazine. Sidene 679–682.
  5. ^ Dailey, Jeff S.: Sir Arthur Sullivan's Grand Opera Ivanhoe and Its Musical Precursors: Adaptations of Sir Walter Scott's Novel for the Stage, 1819-1891 (2008) Edwin Mellen Press ISBN 0-7734-5068-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]