Jarl av Northumbria
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jarl av Northumbria var en tittel for et jarldømme i det dansk-angelsaksiske samfunnet på 1000-tallet, inkludert også den sene angelsaksiske og den tidlige normanniske perioden i England.
Jarldømmet Northumbria var en etterfølger av «ealdormanry» av Bamburgh som i seg selv etterfulgte et uavhengig Bernicia. Under det norrøne kongedømmet York var det jarler av Deira. Til slutt ble hele Northumbria forent under det bernicianske dynastiet. Dette dynastiet ble holdt i Bernicia fram til 1041, men fra 1016 var det også andre jarler i York som var blitt utpekt av kong Knut den mektige over hele Northumbria.
Northumbria ble stykket opp under den tidlige normanniske perioden og innlemmet i jarldømmene York og Northumberland, foruten områder som gikk til bispedømmet Durham. For sistnevnte hadde biskopen tittelen «fyrstebiskop», med unntak av den første, William Walcher, som hadde tittelen «jarlebiskop».
Jarlene var:
- Osulf I (954-963), jarl av Bernicia fra 930
- Waltheof I (963-995)
- Uchtred den modige (995-1016)
- Eirik Håkonsson (Eirik av Hlathir) (1016-1031)
- Siward (1031-1055), uten underordnete i Bernicia fra 1041
- Toste Godwinson (1055-1065)
- Morcar (1065-1066)
- Copsi (1067)
- Osulf II (1067)
- Cospatric (1067-1068)
- Robert Comine (1068-1069)
- Cospatric (1069-1072, igjen
Ubesatt under Massakrene i Nord-England inntil...
- Waltheof II (1072-1075)
- William Walcher (1075-1080), også fyrstebispedømmet Durham
- Aubrey de Coucy (1080), kanskje formelt inntil 1086
- Robert de Mowbray (1086-1095)
