Helligkåring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Helligkåring eller kanonisering er en erklæring om at en avdød person er en kristen helgen, slik at personen blir gjenstand for helgenkult. Helligkåring har røtter tilbake til oldkirken, men prosessen har siden gått gjennom mange endringer. De kirker som praktiserer helgenkåring i den tradisjonelle forstand er Den katolske kirke, Den ortodokse kirke og de orientalske ortodokse kirker. Den anglikanske kirke har også en form for helligkåring, som avviker fra tradisjonen ved at også personer som ikke er medlemmer av kirken kan helligkåres, og ved at det ikke medfører noen helgenkult.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen for helligkåring er tanken om at kirken består av tre deler: Den stridende kirke (de levende på jorden), den lidende kirke (sjelene i skjærsilden) og den seirende kirke (de hellige i himmelen). Disse tre gruppene utgjør en helhet, som går utover grensene for den synlige kirke. Allerede i oldkirken oppsto idéen om at de forskjellige grupper kan gå i forbønn for hverandre, og det er da naturlig å tenke seg at de som er i best posisjon til å hjelpe andre er de som er nærmest Gud. Helgenkult er således ikke dyrkelse av helgener på linje med dyrkelsen av Gud, men æresbevisninger mot de man tror har nådd de kristnes mål, frelse og inntreden i Guds rike.

Den eldste formen for helligkåring var rettet mot martyrene. Når en person ga sitt liv for troen var man sikker på at hun eller han kom direkte til himmelen, og helgenkult oppsto gjerne nesten umiddelbart. Det kan i mange tilfeller være vanskelig å avgjøre om en person døde for troen eller om det var andre årsaker som var avgjørende, og det ble tidlig fastslått at det var stedets biskop som skulle avgjøre dette spørsmålet. Biskopen foretok, dersom han ikke allerede var kjent med saken, noen undersøkelser, og erklærte deretter om personen var en helgen eller ikke. Dersom personen ble helligkåret, sendte man gjerne bud til andre bispedømmer for å fremme kulten også der, slik at den etterhvert kunne bli regional, nasjonal eller til og med universell.

Det neste skrittet var at man i 4. århundre begynte å helligkåre bekjennere, det vil si personer som ikke led martyrdøden, men som i sine liv hadde vist «heroiske dyder», det vil si en sterk fromhet og selvoppofrelse. Opprinnelsen til uttrykket er de som bekjente sin tro når de ble konfrontert av kristendommens fiender, men som av en eller annen grunn ikke ble henrettet – en del keisere og lokale embetsmenn valgte å straffe kristne først og fremst med eksil, inndragelse av eiendom eller lignende. Etterhvert ble begrepet utvidet til også å gjelde andre som på en spesielle måte hadde bekjent sin tro, for eksempel de fremste teologer og biskoper.

For at en helgenkult skal regnes som universell – gjeldende for hele kirken – må den godkjennes av kirkens overhode. I Den katolske kirke vil dette si paven, mens det i de ortodokse kirker er patriarkene. Ettersom man så at lokale avgjørelser ikke alltid var tatt på spesielt godt grunnlag – det å ha en lokal helgen kunne gi stor prestisje, og dette ble enkelte ganger tellende – begynte en gradvis sentralisering av helligkåringer. Spesielt tydelig er dette i Den katolske kirke, der pave Alexander III (11591181) innskrenket retten til å helligkåre til paven. Man så dog ofte litt stort på det, og det finnes eksempler på lokale helligkåringer også etter dette. Men i 1634 utstedte pave Urban VII en bulle som formelt la alle helligkåringer og saligkåringer til Den hellige stol.

Praksis i ulike kirker[rediger | rediger kilde]

Som i mange andre spørsmål er det et typisk skille mellom øst og vest. Den katolske kirke har en juridisk prosess, mens man i øst har en mer uformell tilnærming.

Den katolske kirke[rediger | rediger kilde]

Den katolske kirkes nåværende prosess er til dels styrt av Kirkelovsamlingen fra 1983, og dels av andre dokumenter som har lovs kraft. Prosessen har blitt standardisert, slik at det er et klart regelverk å forholde seg til. Det er allikevel slik at paven når som helst kan fravike dette regelverket, fordi det er et prinsipp i den katolske kirke at paven står over kirkens lover.

Grader av helligkåring i Den katolske kirke
  Guds tjener   →   Ærverdig   →   Salig   →   Helgen  

Prosessen begynner på bispedømmenivå, ved at biskopen (eller evt. en abbed) tillater at det startes en undersøkelse. For at dette skal kunne skje må Vatikanet akseptere biskopens avgjørelse, og undersøkelsen kan ikke starte før tidligst fem år etter personens død. Her finnes det et eksempel fra senere år på at paven har fraveket reglene, da Johannes Paul II ga tillatelse til å starte undersøkelsen av Moder Teresa av Calcutta kort tid etter hennes død.

Dersom undersøkelsen viser at det er grunn til å tro at det dreier seg om en helgen, får personen tittelen «Guds tjener». Saken overføres så til den romerske kurie, nærmere bestemt til Kongregasjonen for helligkåringer. Der blir det utnevnt en postulator, som får ansvaret for å føre saken. Etter å ha samlet nok informasjon legges saken fram for paven, som dersom han er enig gir personen tittelen «Ærverdig» (Venerabile). Når dette har skjedd kan en begrenset offentlig kult begynne på stedet hvor personen er gravlagt, og eventuelt på andre steder hun eller han har en spesiell tilknytning til. De troende blir oppfordret til å be om et mirakel på personens forbønn, noe som er nødvendig før neste skritt såfremt personen ikke er en martyr. At kulten er begrenset geografisk gjelder kun for offentlige kirkelige handlinger; i privat bønneliv er det ingen slik begrensning.

Dersom det dreier seg om en martyr er resten av prosessen forholdsvis enkelt. Paven erklærer at det dreier seg om en martyr, hvilket åpner for det neste skritt, saligkåring, som gir tittelen «Den salige» (Beatus/Beata). Ved saligkåringen fastsettes det en festdag, og denne gjøres obligatorisk for personens eget bispedømme og i enkelte tilfeller også andre steder.

Dersom det er en bekjenner må det bevises at et mirakel har skjedd på personens forbønn. Dette gjøres ved hjelp av en kommisjon som gransker mirakler som er innrapportert til Kongregasjonen for helligkåringer. I de fleste tilfeller dreier det seg om mirakuløs helbredelse, og kommisjonen består da først og fremst av leger. Kriteriet for godkjennelse av dette er at pasienten hadde en uhelbredelig sykdom, at bønner ble rettet til den ærverdige, at pasienten ble frisk og at dette ikke kan forklares medisinsk.

Det siste skrittet krever også et mirakel, og dette gjelder også for martyrer såfremt det ikke er helt spesielle omstendigheter som får paven til å fravike reglene. Etter at dette er fastslått blir personen helligkåret, og får tittelen «Den hellige» (Santus/Sancta).

En helligkåring regnes som en ufeilbarlig uttalelse, mens de lavere trinn ikke kommer i denne kategorien. Helgenens festdag, som normalt er den som ble bestemt ved saligkåringen, blir universell. Det betyr ikke nødvendigvis at den opptrer i den generelle kalenderen, men det er åpent for hele Den katolske kirke å feire festdagen. Helgenen kan også erklæres som vernehelgen for en spesiell gruppe i samfunnet, for et spesielt formål, mot en medisinsk lidelse eller lignende, men dette kan også skje senere. Det er vanlig at dette utvikler seg ut fra hvilken vending kulten tar, og ut fra spesielle forhold i helgenens liv (f.eks. blir en helgen som døde av kreft gjerne gjenstand fra forbønn fra kreftsyke, ut fra den enkle tankegang at man regner med at personen kjenner hvor skoen trykker).

Det finnes en alternativ prosess, som gjelder de som allment har vært regnet som hellige «i uminnelige tider». I praksis betyr dette at dersom en person har vært regnet som helgen siden før omkring 1500, kan paven formelt helligkåre personen etter at det er fastslått at det har vært en vedvarende kult, og at det er en rimelig sannsynlighet for at personen er en helgen. Dette omtales gjerne som «bekreftelse av kult». Slik kult kan ha oppstått på svært uformelt grunnlag ved at privatpersoner har spredd tanken om at personen er en helgen.

De ortodokse kirker[rediger | rediger kilde]

Den østlige helligkåringsprosessen ligger mye nærmere den opprinnelige prosess. Det er ingen formell prosedyre, og helligkåringen utføres av en biskop. For at kulten skal spre seg må hver enkelt biskop godkjenne den for sitt bispedømme; dette kan gjerne gjøres av flere samtidig på en synode. For at den skal bli universell må den godkjennes av patriarken. Selve helligkåringen foregår ganske enkelt ved at helgenen føres opp på en liste over helgener som æres gjennom kirkeåret. Det er normalt ikke noen spesiell seremoni rundt dette, i motsetning til i vest der salig- og helligkåringer foregår på store pavemesser.

Dette skjer gjerne ved at en helgenkult oppstår lokalt, gjerne på personlig nivå. Dette kan bli akseptert av den lokale presten, som siden går til sin biskop. Mens man i vest har en juridisk prosess er altså den østlige mer å sammenligne med ringer som sprer seg i vann.

Norske helgenkåringsprosesser[rediger | rediger kilde]

Det pågår i 2004 en katolsk prosess for en nordmann, barnabittpateren Karl Maria Schilling (18351907), som er erklært ærverdig og nå granskes med tanke på saligkåring.