Oxford

Oxford
	; Vist i Oxfordshire
Land	Storbritannia
Konst. land	England
Region	Sørøst-England
Adm. grevskap	Oxfordshire
Seremonielt grevskap	Oxfordshire
Status	Distrikt
Grunnlagt	10. århundre (Julian)
Adm. senter	Oxford
Postnummer	OX1, OX2, OX3, OX4, OX33, OX44
Retningsnummer	01865
Areal	45,59 km²
Befolkning	159 994 (2014)
Bef.tetthet	3 509,41 innb./km²
ONS-kode	38UC
	; Oxford; 51°45′07″N 1°15′28″V
	Oxford på Commons

Denne artikkelen omhandler byen Oxford i England. Se også Oxford (andre betydninger).

Oxford er en by i regionen Sørøst-England. Den er også et administrativt distrikt, og administrasjonsby i grevskapet Oxfordshire. Oxford er hjemby for det eldste universitet i den engelskspråklige verden, University of Oxford.^[1] Bygningene i Oxford demonstrerer kjente eksempler på hver eneste arkitektoniske periode i England siden sen angelsaksisk tid. Byen er kjent som «byen med de drømmende spir», et navn innført av poeten Matthew Arnold, nettopp grunnet universitetsbygningenes arkitektur.

Ulikt «rivalen» University of Cambridge er Oxford også en industriby med en bred økonomisk base, og er spesielt forbundet med bilproduksjonen i forstaden Cowley. Byen har også stålverk, trykkeri, forlag, elektrotekniske fabrikker og næringsmiddelindustri. Med en befolkning på 159 994 (beregnet 2014) ^[2] er byen 52. største i Storbritannia,^[2]^[3] og en av de raskest voksende og mest etnisk mangfoldige.^[4]^[5]

Byen er i stor grad preget av universitet med de mange collegebygningene, som stort sett har gotiske stiltrekk, og biblioteket Bodleian Library med lesesalen Radcliffe Camera («camera» har her betydning rom).^[6] Av de mange kirkene i byen finner en domkirken med kjente glassmalerier, St. Michael's (1000-tallet) og St. Mary the Virgin (1200-tallet), kapellet ved Christ Church College som ble gjort til den minste katedralen i England, og All Saints Church. I byen ligger også Sheldonian Theatre (1663–1669), botanisk hage, og flere museer. Bydelene i sørøst og nord er dominert av industri og boligstrøk.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Oxford fikk bosetning i angelsaksisk tid. Stedsnavnet var først stavet Oxenaforda, i betydningen vadested for okser,^[7] ford har betydningen vadested, elvekryssing, skjønt her er det snakk om en bro^[8] Oxfords beliggenhet ved elven gjorde stedet til et viktig knutepunkt for viktige veier og andre elver på 700-tallet. På 900-tallet ble Oxford en viktig militær grenseby mellom kongerikene Mercia og Wessex. Ved flere anledninger ble byen angrepet av danske vikinger.

Oxford ble hardt ødelagt under den normanniske invasjonen i 1066. Som følge av erobringen og angelsaksernes nederlag, ble byen gitt en guvernør, Robert D'Oyly, som beordret byggingen av en festning, Oxford Castle, for å bekrefte normannisk autoritet i området. D'Oyly opprettet også klostersamfunn i festningen med et kapell og et boligkvarter for munkene. Dette religiøse samfunnet vokste seg ikke spesielt stort, men fikk sin plass i historien som et av Englands eldste steder for formell utdannelse. Det var her Geoffrey av Monmouth skrev Historia Regum Britanniae («Historien om kongene i Britannia») på latin, en samling av arthurianske legender.^[9]

Oxfords prestisje ble øket ved sitt charter gitt av kong Henrik II som ga innbyggerne de samme privilegier og unntak som innbyggerne i hovedstaden. Ulike religiøse hus ble opprettet i og nær byen. Et barnebarn av kong Johan etablerte klosteret Rewley Abbey for cistercienserordenen; og munker fra ulike klosterordener etablerte alle hus ved Oxford. Det engelske parlamentet samlet seg flere ganger i byen på 1200-tallet. Oxfordsbestemmelsen ble opprettet av en gruppe adelsmenn som samlet seg i Oxford, ledet av Simon de Montfort, 6. jarl av Leicester. Disse tvang kong Henrik III til å akseptere en ny form for regjering. Dokumentene for dette er ofte vurdert som Englands første skriftlige konstitusjon.^[10]

Universitetet i Oxford[rediger | rediger kilde]

Universitetet i Oxford er første gang omtalt i nedtegnelser på 1100-tallet. Etter hvert som universitetet tok form, oppsto det spenninger mellom de hundrevis av studenter og hvor de bodde. Det førte til en beslutning om at alle førstegangsstudenter måtte bo i godkjente boliger. Av de hundrevis av studenthus som ble oppført er det kun St Edmund Hall (ca. 1225) som gjenstår.^[11] Hva som nedla disse bokvarterene var framveksten av kollegier. Oxfords eldste var University College (1249), Balliol (1263) og Merton (1264). Disse kollegene ble etablert på en tid da europeere begynte å oversette greske filosofer. Disse skriftene utfordret dogmatisk kristendom og ideologi, men inspirerte vitenskapelige oppdagelser og framgang i kunstartene etter hvert som samfunnet begynte å se på seg selv på en ny måte. Disse kollegene ved Oxford ble støttet av kirken i håp om forsone gresk filosofi og kristen teologi. Forholdet mellom «town and gown» («by og [preste]kjole») var ofte vanskelig – så mange som 93 studenter og byfolk ble drept idet som har blitt hetende opptøyene på sankt Scholastika-dagen i 1355.^[12]

En epidemi av engelsk svettesyke i 1517 var særskilt ødeleggende for både Oxford og Cambridge. Halve befolkningen i begge byer døde, inkludert mange av studentene og lærerne.^[13]

Katedralen i Oxford, offisielt Christ Church Cathedral, er unik å kombinere et fakultetskapell og en katedral i samme bygning. Opprinnelig var den klosterkirken til nonneklosteret i St Frideswide, men bygningen ble utvidet og bygget inn i strukturen til Cardinal's College kort tid før den ble gjenopprettet som kollegiet Christ Church i 1546, og siden da har det fungert som katedralen for Oxford bispedømme.

Tre menn ble stilt for retten for kjetteri grunnet deres tro og lære i 1555 og deretter brent på stake i hva som i dag er Broad Street. De tre oxfordmartyrene var biskopene Hugh Latimer og Nicholas Ridley, og erkebiskop Thomas Cranmer.^[14] Martyrenes minnesmerke står rett ved, rundt hjørnet i nord ved St. Giles.