Edvard den landflyktige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Edvard den landflyktige (engelsk Edward the Exile) (født 1016, død februar 1057), stundom også kalt for Edward Ætheling, var sønn av kong Edmund Jernside og av Ealdgyth. Han fikk tilnavnet «Den landflyktige» eller «Landsflyktningen» ettersom han tilbrakte mesteparten av livet langt unna England. Etter den danske erobringen av England i 1016 fikk kong Knut den mektige sendt Edvard og hans bror Edmund i eksil på kontinentet. Edvard var bare noen få måneder gammel da han ble fraktet til hoffet til svenskekongen Olof Skötkonung (som var enten Knuts halvbror eller stebror) med instrukser om at barnet måtte drepes. Isteden ble han i hemmelighet fraktet til Kiev hvor Olofs datter Ingegjerd Olofsdatter var dronning i sitt ekteskap med Jaroslav I av Kiev. Herfra ble barnet fraktet til Ungarn, sannsynligvis ifølge med Ingegjerds svigersønn kong Andreas I av Ungarn.

Mange år senere, da kong Edvard Bekjenneren fikk høre nyheten om at hans bror Edvard var i livet, fikk han kalt ham tilbake til England for å bli hans arving. Edvard var den siste sjansen til en udiskutabel etterfølger av den angelsaksiske kongelige familie ettersom Bekjenneren selv ikke hadde barn. Nyheten om Edvard den landflyktiges eksistens kom på en tid da det gamle angelsaksiske monarkiet, gjeninnført etter en lang tid med dansk dominans, gikk mot katastrofe. Bekjenneren var personlig engasjert, men politisk svak og ute av stand til å stå imot de mektige og ambisiøse sønnene til jarl Godwin av Wessex. Bekjennerens mor var Emma, datter av hertug Richard I av Normandie og søster av Richard II av Normandie; Edvard var således halvt normannisk, og på den andre siden av den engelske kanal hadde hertugen av Normandie, Vilhelm, også et oppmerksomt øye på etterfølgeren til den engelske tronen. Edvard den landflyktige kom tilbake i akkurat riktig tid. Han ble godtatt av både kongen og av witan (de ledende menn og rikets råd). Den landflyktige tilbød en utveg av uføret og bremset både sønnene til Godwin og hertugen av Normandie, og representerte et rettmessig kongsemne som ikke kunne utfordres.

Edvard den landflyktige hadde vært i forvaringen til den tysk-romersk keiseren Henrik III og var endelig tilbake i England i slutten av august 1057. Da skjer det utrolige og katastrofale at han dør to dager etter ankomsten.

Den nøyaktige grunnen til Edvards død har forblitt uklart, men det er åpenbart at han hadde mange mektige fiender, og det er en stor mulighet for at han ble myrdet, men av hvem og hvem som sto bak er ikke kjent. Det som vi vet er at hans adkomst til kongen, Edvard Bekjenneren, ble forhindret med en gang han kom tilbake til England uten at noen forklarlig grunn. Det skjedde samtidig på en tid da sønnene til jarl Godwin, da i form av Harald Godwinson, igjen var kommet tilbake til politisk makt og innflytelse. Denne vendingen av hendelser etterlot den engelske trone igjen til et stridbart emne, og ble utfordret av jarl Harald Godwinson, den norske kongen Harald Hardråde og hertug Vilhelm av Normandie, og førte til slutt til den normanniske erobringen av England.

Edvard den landflyktiges hustru var en kvinne ved navn Agatha, og hennes opprinnelse er høyst uklar og åpen for tolkninger. Deres barn var Edgar Ætheling og hans to søstre Margaret og Cristina. Edgar Ætheling ble tilsynelatende nominert til ny arving, men var altfor ung for selv å kunne ta hånd om hendelsene, og ble til slutt feid til side av Harald Godwinson.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gabriel Ronay, The lost King of England : the East European adventures of Edward the Exile, Woodbridge, Suffolk ; Wolfeboro, N.H., USA : Boydell Press, 1989, ISBN 0-85115-541-3, sidene 109-121

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]