Slaget ved Fulford

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Fulford
Slaget ved Fulford
Vignett til Harald Hardrådes saga
av Gerhard Munthe
Dato 20. september 1066
Sted Fulford
Resultat
Norsk seier
Parter
Norge Angelsaksiske England
Kommandanter
Harald Hardråde
Toste Godwinson
Morcar
og broren Edwin
Styrker
ca. 9000 ca. 5000
Tap
Ukjente Ukjente

Slaget ved Fulford ble utkjempet ved landsbyen Fulford i nærheten av York i England den 20. september 1066. Kong Harald Hardråde av Norge og Toste Godwinson, hans angelsaksiske allierte beseiret jarlene og brødrene Edwin og Morcar av henholdsvis Mercia og Northumbria. Toste var den forviste broren av kong Harald Godwinson. Han hadde alliert seg med Harald Hardråde, men historien har ikke etterlatt noen opptegnelser om hvilken rolle Toste hadde sett for seg dersom den norske invasjonen av England hadde blitt vellykket. Toste var blitt motsatt av jarl Morcar som tidligere hadde erstattet ham som jarl av Northumbria.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Da den angelsaksiske kong Edvard Bekjenneren døde i begynnelsen av 1066 og da han ikke etterlot seg noen arving ble jarl Harald Godwinson valgt til ny konge av landets råd, Witenagemot, som hadde samlet seg ved Thorney hvor Edvards West Minster var blitt dedikert kun dager før han døde.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Oppmarsjering[rediger | rediger kilde]

Edwin av Mercia hadde brakt med seg soldater østover for å være forberedt på invasjonen fra nordmennene. Kampen begynte med at de engelske spredte sine styrker ut ved Germany Beck (en bekk) for å sikre sine flanker. På den høyre flanken lå elven Ouse og på den høyre flanken var Fordland, et myr- og sumpområde. Ulempen med denne posisjonen var at det ga den norske kongen høyere grunn som ga ham ypperlig oversikt over kampen fra avstand. En annen ulempe var at om en flanke ga etter ville den andre komme i vanskeligheter. Om den angelsaksiske hæren måtte trekke seg tilbake ville de ikke være i stand til det på grunn av sumpområdet. Det eneste de kunne gjøre var å holde ut mot nordmennene så lenge som mulig.[2]

Harald Hardrådes hær kom til kampstedet i tre retninger fra nord. Den norske kongen stilte opp sin hær på motsatt side av den angelsaksiske, men han visste at det ville ta timer før hele hæren var kommet på plass. Han stilte opp den minste erfarne delen av hæren til høyre og sine beste soldater ved elvebredden.

Engelsk angrep[rediger | rediger kilde]

Angelsakserne angrep først, gikk mot nordmennene før de hadde klart å komme seg helt i posisjon. Morcars tropper presset Haralds hær bakover mot sumpområdet og hadde framgang mot den svakere delen av den norske linjen. Imidlertid var denne innledende suksessen utilstrekkelig til å gi seier da nordmennene førte sine bedre soldater mot dem, friske og opplagte, mens angelsakserne begynte å bli slitne.

Harald Hardrådes mottrekk[rediger | rediger kilde]

Harald førte flere av sine tropper på høyre flanke i angrep mot midten, og sendte flere menn mot elven. Disse var langt færre, men de greide å presse forsvarerne bakover. Angelsakserne ble tvunget til gi fra seg grunnen, og Edwins krigere som forsvarte elvebredden ble nå skilt fra resten av hæren ved myrene. De forsøkte da å komme seg bakover for å gjøre en siste motstand. I løpet av den neste timen ble mennene ved bekken tvunget bakover av nordmennene. Nye nordmenn, som fortsatte å komme til slaget, fant en måte å komme seg rundt området der kampene gikk tettest for seg og åpnet en tredje front mot angelsakserne. Underlegen og utmanøvrert ble forsvarerne beseiret. Både Edwin og Morcar greide imidlertid å overleve kampen.

De gjenværende og overlevende angelsakserne ved Fulford overga seg under løfte om at seierherrene ikke skulle plyndre byen. Dette løftet ble holdt da kong Harald vendte oppmerksomheten mot York.

Snorres beretning[rediger | rediger kilde]

Snorre Sturlason kaller Morcar og Edwin for henholdsvis Morukåre og Valtjov. Han forteller at den norske kongen lå ved elven Usa (Ouse) da jarlehæren dro ned mot ham: «Den ene fylkingsarmen stod frampå elvebakken, og den andre vendte opp mot landet mot et dike. Der var det ei dyp og brei myr, full av vann.» Og utfallet ble at «somme flyktet opp med elva eller nordover, og de fleste sprang ut i diket. Der lå de falne så tjukt at nordmennene kunne gå tørrføtt over. Der satte Morukåre livet til.»[3] Sistnevnte informasjon er opplagt ikke riktig, men Snorres fortelling er i sin helhet ikke vesentlig feil, men detaljene er noe forskjellige fra de angelsaksiske kildene.

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Fulford ga ingen stor fordel eller tap for noen av sidene, men gikk inn i de betydningsfulle kjedene av hendelser den engelske høsten 1066. De angelsaksiske tapene var ikke avgjørende og nordmennene beholdt en betydelig hær, forberedt på et angrep på York. Slaget ved Stamford bro noen dager senere avsluttet det hele for Norges del da den norske hæren ble overrasket og til slutt nedkjempet. Det er lite trolig at tapene ved Fulford fikk betydning for dette senere nederlaget.

Hadde derimot den norske invasjonshæren blitt beseiret ved Fulford ville ikke kong Harald Godwinson vært nødt til ta den tunge marsjen nordover og få store tap ved Stamford bro. Om slaget ved Fulford hadde endt annerledes for angelsakserne, ville sannsynligvis også 1066 ha blitt et annet år for det angelsaksiske England ved slaget ved Hastings mot normannerne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Howarth, David (1977): 1066; The Year of the Conquest. Dorset Press. ISBN 0-88029-014-5.
  2. ^ Howarth, David (1977)
  3. ^ Snorre: «Harald Hardrådes saga» i Snorres kongesagaer (Heimskringla), Oslo 1979. Sidene 208-209, andre bolk.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]