Lofotfiskets historie
Lofotfiskets historie begynner rundt år 1000. Lofotfisket er et kommersielt sesongfiskeri som opp til moderne tid har spilt en viktig rolle for norsk økonomi, og har vært Norges største eksportnæring. Først ble fisken videreforedlet som tørrfisk. Senere, på begynnelsen av 1700-tallet, ble tørking og salting til klippfisk mer vanlig.
Lofotfisket foregår i vintermånedene januar til april. På denne årstiden er været svært skiftende, og fiskerne har derfor alltid vært utsatt for forlis og ulykker. Etter andre verdenskrig ble filetfabrikker med eksportprodukter som ferskfisk og frossenfisk etablert, men også i nyere tid foredles store mengder av fangsten til tørrfisk og klippfisk.
En kjenner ikke til nøyaktig når og hvordan eksporten av tørrfisk fra Lofoten til England og resten av Nord-Europa startet. En regner med at denne eksporten var kommet godt i gang på 1000-tallet. En viktig årsak til at det på denne tiden oppstod et marked for tørrfisk mener en var oppblomstringen av flere store byer, med en befolkning med spesialiserte yrker som ikke selv drev jordbruk. Med innføringen av kristendommen kom også strenge krav til faste. Kjøtt kunne ikke spises i fasten, men fisk var tillatt. Historikere mener at tørrfisk var et kostbart produkt som bare de mest velhavende hadde råd til. I bytte mot tørrfisk ble det importert korn og andre produkter som var vanskelig å fremskaffe i jevnt stort kvanta i Norge. I tillegg ble mange varer som ikke fantes i landet, også innført. Kornimporten ble viktig for muligheten for utbredelse av norsk bosetning i ytre kyststrøk på 1500-tallet. Helt frem til denne tiden var allmuen i Nord-Norge fiskerbønder, men fra nå av ble en del av befolkningen helårsfiskere som var bofaste i fiskevær. De som organiserte utenrikshandelen med tørrfisk var den nordtyske handelsorganisasjonen Hansaforbundet med kontor i Bergen.
Utover på 1600-tallet var det sterk nedgang i lofotfisket. Blant annet virket klimaendringer, hungersnød og krig i Europa og endog verdensomspennende økonomiske nedgangstider inn. Det er mulig at klimaendringer både påvirket hvor fisken valgte å gyte, samt at fiskerne ble forhindret i å komme ut på havet på grunn av uvær. Utover på 1700-tallet kom det nye oppgangstider. Da ble det også innført nye fiskeredskaper som line og garn. Dette var mer effektive redskaper enn håndsnøre (juksa). Stadige forbedringer utover på 1800-tallet forbedret fangstene, men også flere fiskere deltok. Dermed ble reguleringer og kontroller fra myndighetenes side nødvendige for å unngå konflikter. Til tross for forsøk på å innføre mer industrielle fiskemetoder og større båter, har lofotfiske hele tiden stort sett vært drevet med mindre båter. Det vil utover fra 1900-tallet og opp til nyere tid si sjarker og skøyter med lite mannskap.
Naturgrunnlaget for lofotfisket[rediger | rediger kilde]
Skreiinnsiget til Lofoten regner en med fant sted før det kom mennesker til området. Farvannene rundt Lofotøyene er nokså avgrenset, delvis omkranset av store øyer og holmer som gir en viss beskyttelse mot vær og vind. Temperatur og saltinnhold i sjøen avgjør skreiens gytesteder lokalt. Noen år vil derfor det meste av gytingen skje i vest, rundt Værøy og Røst, andre år lenger øst, rundt for eksempel Hølla utenfor Svolvær. Gytingen i Lofoten skjer for en stor del sør for Lofotøyene, altså i Vestfjorden.[1][2]
På grunn av at en del av skreien kommer nokså nært land og at området er delvis beskyttet, antar en at selv spinkle farkoster kunne delta i fisket da menneskene gjorde seg gjeldende. Den opprinnelige konserveringsmetoden har vært tørking.[1][2]
Det at skreien kommer til Lofoten på vinteren, gjør at forholdene for å tørke fisken på hjell (reisverk eller stillas, vanligvis av tre, for utendørs tørking av usaltet fisk) er optimale.[1] Temperaturen er da lav nok til at fisken ikke råtner eller fluer legger egg, men også høy nok til at fisken ikke fryser slik at fiskekjøttet ødelegges. Mye vind sørger også for god tørking. Fisken kan ikke henges om det er for varmt, da kan den ytterste delen av fiskekjøttet tørke så fort at væske i fisken stenges inne. En sier at fisken blir sur og råtner.[3][4][5]
Storhetstid i middelalderen[rediger | rediger kilde]
Høvdingene organiserte skreifiske i jernalderen[rediger | rediger kilde]
Ut fra arkeologiske funn er det fastslått at fiske og fangst har foregått langs norskekysten så lenge mennesker har hatt tilhold her. I førstningen dreide det seg om jakt-, fangst- og sankersamfunn. Ved den neolittiske revolusjonen var det en overgang til jordbruk der dyrkning og husdyrhold fikk en sentral plass. Et samfunn med eiendomsrettigheter og maktinstitusjoner vokste sakte frem. Denne utviklingen skjedde først rundt Kristi fødsel i Norge. Da ble det etablert bosetning med gårdsbruk i hele landet. Langs kysten drev befolkningen kombinasjonsdrift med fiske og fangst på havet og husdyrhold, korn- og fôrdyrking på land. Noen historikere mener at dette var de første fiskerbøndene, mens andre tror at denne organiseringen først kom senere. Et kjennetegn ved dette var en kjønnsdelt arbeidsdeling der mennene drev fiske og fangst, mens kvinnene hadde ansvar for dyr, fjøs, husholdning og barn.[3]
Utenfor Nordland kunne skreifisket i tidlige tider vært drevet på Trænabanken, i Vesterålen og utenfor Senja, men størst må allikevel lofotfisket på Vestfjorden ha vært.[6] Fiskeressursene i Vestfjorden har vært utnyttet av befolkningen i nærområdene Lofoten, Vesterålen og Salten siden jernalderen. Menneskene her tørket fiskene for å legge seg opp et forråd som de kunne bruke av gjennom hele året.[7] Ved Borg på Vestvågøy er det spesielt mange hustufter og naust fra jernalderen, og derfor regner en med at høvdingen som holdt til her organiserte fiske i jernalderen. Selv om skreifisket har vært et viktig fundament, var også forholdene for husdyrhold og åkerdrift gode. Befolkningen i Lofoten og Vesterålen var stor gjennom hele vikingtiden, og opp til middelalderen.[8]
Egils saga omtaler Torolv Kveldulvsson som i år 875 sendte folk til Vágar for å fiske skrei. Denne ble så eksportert som tørrfisk til England for varebytte. Sagaen forteller: «Hann Hafði þá menn i skreiðfiski i Vágum, en suma i sildfiski». Det Egils saga forteller om er egentlig ikke et økonomisk system med fiskebønder, men en organisering der en høvding utstyrte og sendte sine menn på fiske og fangst. Dette er kalt for det redistributive system, der ikke bare frie menn som arbeidsfolk, drenger og leilendinger, men sannsynligvis også treller ble sendt på fiske. Noen historikere mener derfor at fiskerbonden som gruppe ble etablert da fisket ble kommersialisert utover på 1000-tallet. Senere på 1100-tallet ble høvdingene helt borte, og fra da av var det kongen som hadde makten. Etterkommere til de som tidligere var medlemmer av høvdingens husholdninger ble etter dette selvstendige småbønder og leilendinger. De som bodde nært Lofoten dro på vinterfiske med båter, utstyr, klær og mat som de selv skaffet seg på sine gårder.[9]
De som ikke bodde rett ved fiskebankene, måtte ruste seg ut med båt, redskaper og proviant for den tiden sesongfiskerier som for eksempel lofotfisket varte. Denne typen fiske krevde sjødyktige båter og sjøvante mannskaper. Hver enkelt familie kunne neppe skaffe alt dette på egen hånd,[10] men et bygdesamfunn kunne derimot gjennomføre dette sammen. Historikeren Alf Kiil argumenterer for at det derfor ikke nødvendigvis bare er stormenn fra ættegårder som kunne drive sesongfiskeri, men også folk fra allmuen. Allikevel mener han at det er sannsynlig at stormennene fra kysten i Nord-Norge utviklet skreifiskeriet, samt at dette skjedde før fisk ble en viktig handelsvare. Noe som underbygger dette er størrelsen på flere av ættegårdene en har gravd ut. Med store husholdninger og mange folk i arbeid var sannsynligvis deltagelse i sesongfisket nødvendig.[6]
Lofotfisket blir en eksportøkonomi[rediger | rediger kilde]
Arkeologiske funn og skriftlige kilder kan tyde på at fiske i noe større skala enn bare til lokal anvendelse kan ha skjedd før år 1000. Dette gjelder hustufter etter store naust på Vestvågøy som kunne romme store båter egnet for vinterfiske. Det er også funnet spor etter fiskevær, eller rorvær, fra jernalderen i Lofoten. Et rorvær er opprinnelig et ubebodd sted som brukes av tilreisende fiskere i sesongen.[2] Fra andre arkeologiske funn har en spor etter handelsforbindelse mellom dagens Nordland og Trøndelag. Denne forbindelsen kan ha vært etablert allerede på 500-tallet. Trøndelag hadde et visst overskudd av korn i et normalår, slik at det er sannsynlig at tørrfisk og fangstprodukter nordfra ble byttet mot korn.[2][11]
Handel med tørrfisk i jernalderen var av mindre skala enn den som skulle komme i middelalderen. Skipslastene var i denne tiden mindre og varene ombord var varierte. Varene ble solgt på mange forskjellige kjøpsteder rundt omkring i landet og utlandet, og fra disse kunne varene finne nye veier. Dermed er det vanskelig for arkeologene å finne bevis for dens utbredelse, ikke minst fordi fisk råtner raskt.[12]
Historikerne mener også at tørrfiskeksport neppe kunne ha noe videre omfang i vikingtiden. Dette skyldtes blant annet at det i områdene rundt Nordsjøen og Østersjøen på denne tiden allerede var et omfattende fiske. Arkeologiske funn tyder på at folk spiste lokale fiskeslag, og bare unntaksvis fisk importert langveisfra. Selv om konservering i disse områdene er mer kostnadskrevende, så vil transporten helt fra Lofoten ha vært enda dyrere.[13] Imidlertid tror en at vikingtiden var en etableringsperiode for tørrfisken, altså at den ble gjort kjent i områdene utenfor Skandinavia.[12]
Norskekysten har noen av de mest produktive fiskeriene i verden. På den andre siden er forholdene for jordbruk meget begrenset, i større grad desto lengre nordover en kommer. Lengst nord er forholdene blant de mest marginale i verden. Dermed er forholdet mellom fiske og jordbruk på norskekysten svært ulike. En stor omlegging har derfor skjedd da fisket gikk over fra å dreie seg om livberging for husholdninger av forskjellig størrelser, til å bli en økonomi med omsetning av fisk på et marked.[14]
Fremveksten av fiskerbondesamfunn[rediger | rediger kilde]
Fiskerbondens liv var organisert rundt husholdningen.[5] Etterkommerne etter arbeidsstokken til høvdingene etablerte seg på 1000- og 1100-tallet som småbønder og leilendinger langs kysten. I denne helt tidlige perioden av det kommersielle fisket er det usikkert om lokale stormenn eller kjøpmenn fra Trondheim og Bergen var utredere (ga kreditt til utstyr og bruk) og oppkjøpere av fisken. Det som uansett skjer er at bøndenes egne hushold står for det som skal til av mat, klær og utstyr for lofotfisket. Dette skjer først i nærområdene, så brer denne ordningen seg både sør og nordover langs kysten ut fra Lofoten. En annen endring er at det er fiskeren selv som selger fisken og kjøper varer, dette i motsetning til tidligere tider, da høvdingene stod for selve handelen. Fiskerbonden ble både produsent av tørrfisk og første leddet i handelen.[15]
Fiskerbøndenes liv var blant annet karakterisert ved at mennene var borte i lange perioder, det være seg både lofotfiske og for noen vårtorskefiske. Bare i onnene arbeidet kvinnene og mennene sammen. I realiteten var det kvinnene som var bønder.[16] Imidlertid var arbeidsintensiteten for gårdsdriften på det laveste om vinteren, dermed spilte det ikke så stor rolle om mennene dro vekk på denne tiden. Et karakteristisk trekk med overgangen fra jernalderen til vikingtiden var at mennene ble lengre borte på sesongfiske.[17]
Ikke bare i Lofoten blomstret det opp et kommersielt torskefiske, også nordover helt til Vardø og helt sør til Mørekysten kom dette sesongfiskeriet i gang på omtrent samme tid. Det var imidlertid yngre årsklasser av den norsk-arktiske torsken som ble tatt i Finnmark under vårtorskefisket.[18] Med det økende omfanget av eksport av tørrfisk ble flesteparten av mennene i den nordlige halvdelen av Norge involvert i disse fiskeriene. Det kommersielle fisket ga dem mulighet for å forbedre sitt livsgrunnlag. I tillegg til korn for å supplere kostholdet, fikk de også muligheten til å kjøpe nyttige varer som kom i omløp i Nord-Europa.[19] Arkeologiske funn viser at kystbøndene, spesielt utover på 1200-tallet, i betydelig grad fikk tak i eksportvarer.[20]
Eksport av tørrfisk[rediger | rediger kilde]
Lofotfisket er det eldste og største fiskeriet i Norge, og representerer også Norges første eksportvare av noen større økonomisk- og volummessing betydning. Denne eksportnæringen ble sannsynligvis etablert i slutten av vikingtiden på 1000-tallet, da det oppstod et marked for tørrfisk i Storbritannia og på kontinentet langs kysten av Nordsjøen og Østersjøen. Årsaker til dette var stor befolkningsvekst og at flere store byer, som London, Antwerpen, Brügge og Gent, ble etablert. Disse byene hadde flere titusentalls innbyggere. Her var det arbeidsspesialisering slik at mange mennesker ikke produserte sin egen mat. Folk i yrker innen håndverk og handel, samt soldater, geistlige og tjenestefolk måtte få sine matvarer utenfra. Handelen fikk også stort omfang i Nord-Europa med utveksling av ferdigvarer fra vest i bytte mot råvarer fra øst. En annen faktor var at kristendommen som nylig var innført, hadde strenge regler for hva som kunne spises og til hvilke tider. Spesielt hadde Gregor VII, som ble pave i 1073, innført mange nye fastedager. I fastetidene var det ikke tillatt å spise kjøtt, men fisk var tillatt. Faste hadde en for eksempel i tiden før påske og på fredager hele året gjennom. Fastetidene i middelalderens katolske kirke var mye mer omfattende enn i senere tider, og periodene med faste utgjorde tilsammen en tredjedel av året. Tørrfisk fra Norge ga dermed en løsning på den nye religionens krav.[2][14][21][22]
Overgangen til det kommersielle lofotfisket var neppe noen stor og vanskelig omstilling for menneskene i Nord-Norge. I flere hundre år før hadde de drevet handel med utlandet, spesielt Storbritannia og nordvestlige deler av Europa. Denne handelen hadde dreid seg om salg av luksusvarer som pels- og skinn, hvalbein, olje og lignende. Med tørrfiskhandelen ble det en overgang til massehandel. Fangst fra båt hadde også vært vanlig tidligere, befolkningen var båtvante og kunne takle å være på havet vinterstid. Juksa som hadde vært i bruk fra jernalderen var heller ikke noe nytt. For sjøsamene, som hadde drevet mye med fangst og fiske til havs, var antagelig overgangen til kommersielt fiske minst. De var også vant med å selge slike varer til stormenn fra innlandet og oppkjøpere fra utlandet.[23][24]
De første skriftlige kilder som gir indisier for når det kommersielle skreifisket i Lofoten tok til, finnes i en lov fra tidlig 1100-tallet, som brødrekongene Sigurd Munn, Øystein Haraldsson og Inge Krokrygg stod bak. Denne loven handler om en skatt under vågafisket kalt landvarde som skal ha virket siden Svein Knutsson styringstid i 1030-årene. Loven angir et skille på fiske til bruk i husholdningene og for salg, der bare fisk som selges skal skattes. Videre gjaldt den samme regelen for tiendeen, altså skatten til kirken, som også bare pålegges for fisk som selges.[25]
Sommeren 2017 ble det foretatt DNA-analyser av rester av fiskebein i Hedeby i dagens Tyskland som bekrefter tidlig utførsel av tørrfisk fra Lofoten. En har funnet at fisken er fra tidsrommet fra år 800 til 1000.[26]
Tørrfisken var en kostbar matvare i de landene den ble benyttet. Den ga mye protein, noe som nok var et kjærkomment kosttilskudd for dem som hadde råd. Den hadde lang holdbarhet, på fire til fem år,[18][23] og konserveringsmåten sørget for at alle næringsstoffer ble beholdt, samtidig som fiskens vekt ble redusert til bare en fjerdedel. Konserveringsmidler som salt var ikke nødvendig, heller ikke emballering trengtes.[14]
Lofotskreien ble del av en markedsøkonomi der det i bytte mot fisk ble innført korn og mel. For kystbefolkningen var dette viktig fordi det sikret stabil tilførsel av basisvarer i kostholdet. Disse basisvarene var det tidligere vanskelig å få i tilstrekkelige mengder og med stabil produksjon.[14] Arkeologen Reidar Bertelsen har imidlertid påpekt at det neppe er mulig at behov for kornvarer kan ha vært en årsak til at det kommersielle lofotfisket kom igang. Befolkningen langs kysten måtte ha tilpasset seg en økonomi og et kosthold over flere tusen år med de matresursene naturgrunnlaget kunne gi. Bertelsen mener det er vanskelig å se for seg at denne befolkningen plutselig skulle ha fått trang til å spise kornprodukter.[27]
Handelen og omsetningen av fisk skjedde opprinnelig i Lofoten. Her vokste det frem et kjøpsted for tørrfisksalg. Sagaen forteller om et sted med navn Vágar, og arkeologisk utgravninger rundt år 2000 har påvist at det vest for Kabelvåg virkelig har ligget en liten middelalderby (kaupang).[14] Dette var det første bylignende stedet noe sted i verden nord for polarsirkelen.[28] På 1200-tallet vokste denne opp til å bli et helt lite samfunn med by-privilegier og sentrale administrative funksjoner for landsdelen. Tørrfisk ble omsatt på markedet her, ikke bare fra Lofoten, men fra hele Hålogaland og Finnmark.[29]
Ordet «lofotfisket» kom ikke i bruk før ut på 1500-tallet. I de tidligste tidene dominerte fisket øst på Vestfjorden, i dag omtalt som østlofotfisket, men i tekster fra middelalderen omtalt med navn som «vågafiske», «vågaflåte» og andre navn. Dette har sannsynligvis sammenheng med navnet «Vágar».[2]
Etablering av et handelssamband[rediger | rediger kilde]
I de tidligste tidene av lofotfisket var nordnorske stormenn oppkjøpere av fisk på kjøpstevnene som ble holdt på Vágar. Disse fraktet også tørrfisken sørover til Bergen til i alle fall et stykke ut på 1200-tallet. I tidligere tider hadde disse drevet med salg og handel, slik at det er mulig at de rikeste bøndene nordpå fortsatte handelsaktiviteten med disse nye produktene.[23] Disse farmennene hadde fra tidligere dratt til utlandet med sine kostbare varer og solgt dem direkte.[30] En kjenner også til at adelige og geistlige ledere sørfra reiste til Vágar, blant annet skal fire til fem erkebiskoper ha deltatt på handelsstevnet.[31]
Fra 1000-tallet og utover vokste befolkningen i Norge. Det var begrenset med dyrkbart land, og behovet for korn økte, samtidig som det varme klimaet i vikingtiden ble endret til et kaldere utover 1200-tallet. Redusert kornproduksjon innenlandsk, og befolkningsvekst kan være blant faktorene som førte til at handelen med tørrfisk og korn ble stadig viktigere.[24] Bosetningsstrukturen ser ikke ut til å ha blitt vesentlig endret på grunn av lofotfiske og tørrfiskhandelen gjennom middelalderen. Gårdene forble vesentlige, men det vokste også opp fiskevær fra Vesterålen og oppover langs kysten fra slutten av middelalderen.[30]
Historikere mener også at kjøpmenn i Bergen og Trondheim tidlig engasjerte seg i handel med Hålogaland. Strandstedet eller gården Bjørgvin ble kaupang på slutten av 1000-tallet. Stedet har sannsynligvis først utviklet seg som et handelssted for fisk-, fangst- og jordbruksprodukter for bygdene rundt om på Vestlandet. Etter som byen vokste og handelen økte greide ikke Vestlandsbygdene lenger å dekke varebehovet. I Bergen visste en at det foregikk omsetning av fisk i Lofoten, dermed var det naturlig at kjøpmenn fra Bergen reiste nordover til Hålogaland for å kjøpe opp fisk. På 1100-tallet ble byen kongssete, bispesete og handelssentrum for Vestlandet. Etter hvert ble omfanget av handel så stort at Bergen ble Nord-Norges «hovedstad» og økonomiske sentrum.[17][32][33] Den økonomiske forbindelsen hadde oppstått frivillig ut fra begge partenes behov, og ble holdt ved like og ført inn i ordnede forhold ved myndighetenes lover.[34]
Omfanget av tørrfiskeksporten økte gjennom 1100- og 1200-tallet.[23] Handelen ga behov for en såkalt stapelhavn, det vil si et omlastningssted fra regional transport for utenrikshandel, dermed fikk Bergen sterke vekstimpulser. Avstanden fra Lofoten til de europeiske markedene var lang, slik at det var behov for overgang til større havgående handelsfartøyer,[28] som en fikk kompetanse på å bygge i middelalderen.[35] I motsatt retning ble korn og andre varer som ikke fantes i Norge importert med Bergen som innførselshavn.[28]
Trondheim hadde også vært viktig som utskipningssted for fisk, muligens like stor som Bergen på 1100-tallet, men på grunn av Bergens gunstige plassering tok den over og ble tilnærmet enerådende.[23][36] Bergen ble etterhvert den største byen i Norden med cirka 7000 innbyggere rundt år 1300, en posisjon byen holdt gjennom hele senmiddelalderen og utover på 1500-tallet.[33]
I hvilket omfang og hvor lenge bergenske kjøpmenn deltok på kjøpstevne i Vágar er usikkert.[37] En vet at de i 1361 fikk bekreftet sin hevdvunne rett til å drive utstrakt handel, og at utenlandske kjøpmenn ikke fikk drive sin virksomhet nord for Bergen. En retterbot fra 1384 gir opplysninger om langvarig deltagelse av kjøpmenn i Bergen. Retterboten gjør rede for at de som bor i Finnmark og Hålogaland skulle dra på kjøpstevne i Vágar, noe også kjøpmenn fra Bergen skulle gjøre.[24] Hvorfor dette påbudet er nødvendig er ikke nevnt. Historikere har kommet med flere teorier for hva som er bakgrunnen for bestemmelsen. En hypotese er å unngå at små handelssteder skulle forfalle, en annen teori er at bergenskjøpmennene drev handel andre steder nordpå og at myndighetene ville at dette skulle begrenses.[37]
[...] engelskmenneme som kjem hit og fører kveite og honning, mjøl og klede, og vi vil takke dei som har ført hit lerret og lin, voks og kjelar. Like eins vil vi nemne dei som har komi ifrå Orknøyane, Hjaltland, Færøyane og Island, og alle dei som har ført hit ting som vi ikkje kan vera foruten, og som dette landet har nytte av.[30]
Kong Sverre i en tale i Bergen i 1186
Handelssambandet mellom tørrfiskprodusentene i Lofoten og oppkjøperne i Bergen ble hold i gang av bergenske borgere, etter hvert hanseatene og nordnorske befraktere, samt også geistlige deltagere.[34] Kildematerialet er lite og tilfeldig, slik at en hverken kjenner styrkeforholdet mellom deltagerne eller hvordan denne handelsveien utviklet seg gjennom århundrene.[34]
Utenrikshandelen i middelalderen[rediger | rediger kilde]
Det var kongen, stormenn og geistlige som drev og dominerte utenrikshandel til et stykke ut i høymiddelalderen. Redere og eksportører for de norske båtene som seilte til England med tørrfisk og andre varer var den norske kongen, byborgere, adelsfolk, erkebiskopen og i noen tilfeller klostre. Norske skip seilte også til Flandern, der en kjenner til at erkebiskopen sendte sitt skip i 1301.[38] Men fra begynnelsen av 1300-tallet overtok utlendinger helt og holdent. I en beretning fra danske pilegrimer i Bergen i 1191 kjenner en til at det også kom kjøpmenn fra andre land til Bergen. Pilegrimene forteller om handelsfolk fra Island, Grønland, England, Danmark, Tyskland, Sverige, Gotland og enda flere land. Fra begynnelsen av 1200-tallet er det mer og mer tyskere fra Østersjøen med utgangspunkt i Lübeck som blir dominerende. Senere ble disse tyske kjøpmennene kjent som hanseater.[17][38][39][40]
For kronen, altså staten og kirken, var ikke nødvendigvis profitt målet med handel med tørrfisk, men at de kunne bytte og nyttiggjøre seg de varene som de hadde fått i skatter og landskyld. Byttehandelen var først noe som skulle dekke deres husholdningers behov for importvarer, senere kom behovene til institusjoner som kirke og krone. Etter hvert ble dette mer profesjonalisert med egne folk som drev som skippere og agenter for stormenn og geistlige.[30][39]
Erkebiskopein i Trondheim tok del i handelen med tørrfisk gjennom hele middelalderen og frem til reformasjonen. Erkebispestolen fikk ikke bare inntekter fra fisketienden, men også fra oppkjøp av eiendommer nordpå, særlig i Lofoten. Oppkjøpene skjedde i fiskeværene hvor tomtene igjen ble leid ut for rorbuene, kalt landvarde. En annen inntektskilde var de såkalte setesveiner som var erkebiskopens menn med utplassering i fiskeværene. Disse hadde sitt virke som utredere og oppkjøpere. Engelske tollister viser at erkebiskopen sendte egne handelsskip med tørrfisk og andre varer til England rundt år 1300.[41]
Det er anslått at omsetningen av tørrfisk via Bergen lå på 3000–4000 tonn i 1300. 300 år senere er dette doblet. Ikke alt dette kan ha kommet fra Nord-Norge, men ting tyder på at det meste kom fra Lofoten også i seinmiddelalderen.[28][42] Et overslag viser at om omsetningen lå på det høyeste tallet dreier det seg om seks millioner tørrfisker, med antatt gjennomsnittsvekt 2,7 kg. Bergen ble en rik by og var Norges største by helt frem til 1830-årene. Byen var sentrum for handel med tørrfisk helt frem til begynnelsen av 1900-tallet.[28]
Lofotfiskets økonomiske betydning i høymiddelalderen[rediger | rediger kilde]
I bytte mot tørrfisk var importvarer til Norge produkter som krydder, honning, korn og kornprodukter (mel, malt og øl), vin, kostelige klær, smykker, klær, lerret, keramikk, metallvarer og voks. Rundt første halvdelen av 1300-tallet mener historikere at Norge må ha hatt et betydelig handelsoverskudd. Tidligere mente historikeren at Norge nærmest var avhengig av kornimport. Imidlertid viser data at kornimporten neppe kunne ha representert en energimengde som kunne ha hold liv i særlig mange mennesker. Uansett var det svært gunstig for fiskerallmuen at bytteforholdet mellom tørrfisk og korn gjorde kornprodukter tilgjengelige.[43]
I vikingtiden hadde handel med pels- og skinnvarer stor betydning i Nord-Norge. Denne handelen avtok utover på 1200-tallet. Dette førte til at spesielt samiske jakt- og fangstsamfunn fikk dårligere muligheter til å få avsetning for sine varer. En regner derfor med at en del samer på denne tiden tok del i omleggingen fra jakt og fangst til fiske og jordbruk. Utsagn i de gamle verkene Historia Norvegiæ og Passio Olavi har blitt tolket til å berette om at både den norrøne og samiske befolkningen deltok på lofotfisket.[27] Fiske mener en er naturlig å tenke seg som en del av kystsamenes fangstkultur. I den markedsrettede delen av samenes fangstkultur hørte allerede andre ressurser fra sjøen, som fangst av sel, hval og sjøfugl.[44]
Historikere har påpekt at lofotfisket og den omfattende tørrfiskhandelen har vært grunnlegende for den norske statsdannelsen og kirkemaktens vekst i Norge gjennom høymiddelalderen. Disse store inntektene var med på å gjøre kirken i stand til å bygge Nidarosdomen, selv om den også hadde mange andre inntektskilder.[28][41] Konkret tror ikke historikere at inntektene fra fiske var vesentlig for reisningen av katedralen, men gjenoppbyggingen etter den store brannen i 1328 kan i stor grad ha vært finansiert av handel med tørrfisk.[45]
Svartedauden, oppgang og krisetider[rediger | rediger kilde]
Svartedaudens konsekvenser[rediger | rediger kilde]
Svartedauden som rammet Norge rundt midten av 1300-tallet fikk store konsekvenser for handelen med tørrfisk.[28] På begynnelsen av 1300-tallet har historikere estimert at minst 3000 tonn tørrfisk årlig ble eksportert fra Norge. Mot slutten av 1300-tallet, etter Svartedaudens herjinger, har historikeren Arnved Nedkvitne beregnet at eksporten bare var på litt over 800 tonn totalt. Av dette gikk rundt 450 tonn til England, resten til kontinentet.[46]
En konsekvens av svartedauden var at Norge kom i union med Danmark, i praksis skjedde dette i 1380. Dermed ble kongemakten varig flyttet fra Bergen til København. Bergen mistet etter dette sin politiske rolle, men byens rolle i tørrfiskhandelen ble derimot ikke svekket.[47]
For de som overlevde og ble igjen etter svartedauden ble livet på mange måter lettere. Dette førte, samlet sett, til at befolkningsnedgangen ga sterkt redusert etterspørsel etter landjord i Europa. Denne var eid av kirke, stat og stormenn, som leide den ut til bøndene som var leilendinger. Leiekostnaden for jord ble redusert, og med det også prisen på korn og andre dyrkede vekster. Imidlertid var prisutviklingen for fisk og kjøtt relativt mindre fallende. Bytteforholdet ble gunstig for fiskerne, som etter dette fikk et større kvanta korn for samme mengde fisk som før.[28] Dermed ble den sterkt reduserte nedgangen i tørrfiskeksporten kompensert med kraftig prisoppgang. Omtrent like mye korn ble derfor importert etter svartedauen.[48] Historikeren Kåre Lunden har spesielt vært opptatt av disse forholdene, han har beregnet at rundt 1350 ga bytte av tørrfisk mot korn og mel en energigevinst på mellom 140 og 500 %.[49]
Prisoppgangen ga impuls til en folkeforflytning ut mot kysten og de beste fiskefeltene. Etter at svartedauden hadde herjet ble det mer økonomisk lønnsomt å drive med fiske enn å dyrke jorden med godt resultat. Fiskeværene, altså øyer og holmer, ofte i grupper langt fra land, vokste derfor frem langs norskekysten.[28]
Ute i fiskeværene som oppstod, bodde befolkningen tett, og de var spesialiserte fiskere. Fiskeværene oppstod helt opp til Finnmark.[50] Imidlertid valgte de fleste tryggheten som en gård med buskap ga,[49] tross alt var ikke byttevarene for tørrfisk varer som smør, kjøtt, skinn og ull. Disse varene var vesentlige for å kunne overleve og bare gårdsdriften kunne gi disse.[49]
Etter at fiskeriene fikk økt betydning utover på siste del av 1300-tallet gikk myndighetene over til en ny verdienhet basert på fisk. Tidligere hadde smørspannet vært den viktigste verdienhet, men utover på 1400-tallet overtar fiskevågen. Blant annet viser erkebiskop Aslak Bolts jordebok denne overgangen. Opprinnelig var nemlig verdiene av gårdene i det nordenfjelske Norge oppgitt i spann smør, men etter en revisjon av boken i 1430-årene går en over til fiskevåger (eller våg fisk).[51]
En annen konsekvens av svartedauden var at Hansaforbundet, en sammenslutning av handelslaug i nordeuropeiske byer, fikk stadig sterkere kontroll over utenrikshandelen via Bergen.[50] Fordi svartedaudens herjinger hadde gått hardt ut over den norske kjøpmannsstanden stod denne virksomheten klar til å bli overtatt. Bare ti år atter at svartedauen kom til Bergen i 1349 hadde hanseatene nærmest monopolisert utenrikshandel fra Norge.[52]
Hansatiden[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Hansaforbundet
Frem til rundt 1160 var det nordmenn selv som i stor grad drev utenrikshandelen, men på siste halvdel av 1100-tallet begynte engelske og tyske kjøpmenn å gjøre seg gjeldende i Norge. De tyske kjøpmennene ble stadig sterkere, og fra begynnelsen av 1300-tallet hadde de utkonkurrert alle andre i Bergen. De tyske kjøpmennenes ledende stilling begynte i 1230-årene da Håkon Håkonsson ga kjøpmenn fra Lübeck i Tyskland privileger for sin rett til handel i Norge (strandrettigheter). Tidligere hadde utenlandske kjøpmenn kun vært i Norge om sommeren, men de tyske kjøpmennene begynte fra andre halvdel av 1200-tallet å oppholde seg i Bergen gjennom vinteren. De ble vintersittere og begynte å leie bygårder, som de etterhvert også kjøpte. Hanseatene, som de ble kalt, fikk stadig utvidet sine privilegier. For norske myndigheter var det viktig at de skulle holde seg i Bergen og aldri seile nord for byen, blant annet fordi myndighetene skulle ha kontroll på skatter og avgifter.[40]
Hanseatene opprettet Det tyske kontor i Bergen i 1360, eller muligens noe tidligere.[53] Nedkvitne har estimert at det mellom 1450 og 1600 var rundt 1000 tyskere bosatt i Bergen.[40]
Hanseatene var kjøpmenn med kontorer i en rekke nordeuropeiske byer. De hadde en styrke og kompetanse som ingen norske kjøpmenn på denne tiden hadde, blant annet drev de virksomhet året rundt, hadde kunnskap om bokføring, var finansielt sterke og godt organisert. Med hanseatene i Bergen kunne den norske eksporten av tørrfisk økes, og nordmennene ble del av den kommersielle revolusjonen som skjedde i Europa.[40] Således oppstod det en trekanthandel mellom Bergen, Øst-England og kontinentet. Korn ble eksportert fra hanseatenes hjemtrakter i Østersjøområdet til Bergen, tørrfisk ble skipet over fra Bergen til England, og i England ble det lastet opp ullvarer som ble solgt i Flandern og byer ved Østersjøen.[54]
Hanseatene solgte opprinnelig tørrfisken fra Lofoten hovedsakelig i England og Vest-Europa. Fra rundt 1400 ble de mer østlige Nordsjø-byene de viktigste eksporthavnene. Andre fiskeprodukter som ble omsatt var tran og lyse fra torskelever. I Nord-Europa var det stort behov for slike oljer for belysning.[17][55] Andre produkter som huder, skinn, smør, planker, brynestein, voks, jaktfalker og enda flere ting ble også eksportert fra Norge i middelalderen, men tørrfisk var det desidert viktigste. Nedkvitne har beregnet at rundt 1300-tallet utgjorde tørrfisk 82 % av vareverdien, tran 8 % og sild 3 %.[19][56]
Med utvidelse av markedet for tørrfisken økte etterspørselen og dermed prisen. Et annet gunstig forhold var at Østersjøområdet hadde rikelig med korn som kunne eksporteres nordover. Dette var en forutsetning for at en del fiskerbønder kunne bli helårsfiskere. Dette ga ytterligere flere nordmennene mulighet til å flytte lenger nordover til områder som Senja og Finnmark. Både her og lenger sør i dagens Nordland ble det etablert en rekke fiskevær der det på 1500-tallet bodde fra 10 til 60 familier. Disse var helt avhengige av kornimporten som hanseatene organiserte.[57] Befolkningen i disse fiskeværene kunne leve både av sesongfiskeri og helårsfiske. I Lofoten kjenner en konkret til slike fiskevær i Skrova (28), Værøy (32) og Røst (24), der tallet i parentes er antallet profesjonelle fiskere nedtegnet i leidangslistene fra 1567. Det kan gjerne ha vært flere fiskevær med helårsfiskere, men disse har en konkret dokumentasjon for eksistensen av.[58]
Handelsstedet Vágar som vokste på 1200- og 1300-tallet fikk en dramatisk tilbakegang, og forsvant etterhvert helt mellom siste del av 1300-tallet og slutten av 1500-tallet. Fiskerne i Nord-Norge begynte derfor selv å føre tørrfisken til Bergen istedenfor å bytte mot korn på markedsplassen nordpå. Denne transporten ble kjent som jektefarten, og skjedde med store spesialiserte transportskip kjent som jekter. Andre kjøpsteder som også ble avviklet av samme grunn på denne tiden var Veøy i Romsdalen og Borgund på Sunnmøre.[50][59][60]
Nordlandshandel[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Nordlandshandel
En tradisjonell forklaring på at bergenskjøpmennene ikke lenger dro på handel i Nord-Norge er vitaliebrødrenes herjinger i Bergen. Disse var tyske kaprere (sjørøvere) som herjet handelsskip og plyndret kjøpsteder, først og fremst i Østersjøen. Vitaliebrødrene herjet Bergen i 1393, 1428, 1429 og 1432 hvor det kom til kraftige kamper og store ødeleggelser. Dette ifølge islandske annaler, som oppga dette som årsak til at handelen mellom Island–Bergen og Grønland–Bergen mer eller mindre stoppet opp. Senere ble det i Bergens Fundas fra rundt 1560 oppgitt at dette var årsaken til at nordlendinger og finnmarkinger selv måtte dra til Bergen for å drive handel.[61][62]
En annen forklaring på at fiskerallmuen selv måtte transporterte tørrfisken til Bergen var svartedaudens herjinger. Historikere mener at denne ordningen kom i stand etter at svartedauden hadde ført til at det innenlandske handelssystemet hadde brutt sammen.[63] Enda en forklaring er kongens økende makt. Kongen fikk landeiendommer i Lofoten, blant annet fiskevær, og det var i hans interesse å få størst mulig kontroll over handelen.[64]
I tillegg til handelen i Bergen foregikk det også en annen, men mindre, handelsvirksomhet der byborgere fra Bergen og Trondheim reiste nordover. Disse byborgerne drev handel på såkalte borgerleirer, som var plasser avsatt for slik aktivitet. Denne aktiviteten ble sterkere utover på 1500-tallet da en norske borgerstand igjen begynte å gjøre seg gjeldende. Samtidig tapte hanseatene noe av sin stilling. På 1600-tallet ble borgere fra Trondheim i flertall i handelen med Nord-Norge, og fra da av konsentrerte borgerne fra Bergen seg om handelen i Finnmark. I tillegg fantes nordnorske handelsfolk, kalt knaper, som mer eller mindre ulovlig drev en del handel, endog også utlendinger.[65]
Rundt 1500 eide de sentralkirkelige institusjonene rundt 40 % av jordegodset i Nord-Norge, kongen eide rundt 20 %, bøndene hadde rundt 15 % og lokale kirker 10 %. Kongen og kirken eide mer av jorden i Nord-Norge enn i resten av landet, noe som en mener har sammenheng med fiskehandelen. På grunn av den store tørrfiskhandelen opp til midten av 1300-tallet var det god forretning å ha eierskap i gårder som lå godt til i forhold til fiske. Disse maktinstitusjonene hadde over lang tid vært interessert i å sikre seg gårder der fisket var godt.[66]
Det har også vært handelsforbindelse fra Bergen til et så fjernt land som Italia, allerede etablert på slutten av senmiddelalderen. Imidlertid kjenner en ikke til opprinnelsen til dette handelssambandet. En kjenner til at det tidligere var etablert handel mellom Flandern og Italia, og at varetransporten skjedde med båt. Det holdes for sannsynlig at de italienske kystbyene Venezia og Genova tok imot tørrfisk.[63]
Handelen med tørrfisk gav materiell velstand for allmuen i løpet av seinmiddelalderen. Dette har en skattelister fra 1500-tallet som dokumenterer. Fra denne tiden kjenner en til at det blant bøndene i Nord-Norge fantes kostbare hollandske kleder og andre finere importvarer. I tillegg fikk Bergen styrket sin posisjon ytterligere fra høymiddelalderen og utover på 1500-tallet.[67]
Imidlertid var de få norske kjøpmennene som fantes ikke begeistret for hanseatenes sterke tilstedeværelse. De ønsket at hanseatene skulle drive handel i store kvanta, mens de selv skulle drive som mellommenn for tørrfiskomsetningen, samt drive detaljhandel. Kjøpmennene fikk støtte av verdslige stormenn, som selv i en viss grad drev nordlandshandel. Bøndene i Nord-Norge hadde på den annen side alt å tjene på hanseatenes sikre leveranser av korn og avsetning på tørrfisk. Det samme kan sies om resten av landet som fikk et stort marked for salg av sine varer. En annen som tjente på hanseatene var erkebiskopen. Erkebiskopen hadde selv store interesser i tørrfiskhandel og ville derfor ikke redusere hanseatenes tilstedeværelse. Det alle grupper i Norge kunne samles om var at tyskerne i Bergen skulle følge norske lover og godta norske myndigheter. Dette var imidlertid noe de hadde stor nok innflytelse til å motsette seg sterkt. For hansaforbundet var det viktig at tyskerne ikke giftet seg med nordmenn, eller på annet vis ble del av det norske samfunnet.[67]
Nordlandshandelen representerte ikke bare kjøp og handel, men også en meget omfattende kulturutveksling som over flere hundre år påvirket kystsamfunnene. Et konkret eksempel på det er anskaffelse av kirkekunst fra Nord-Europa.[68][69] Mye av den kirkekunsten som ble innført i Nord-Norge i senmiddelalderen var meget kostbar.[70] For befolkningen fjernt fra Bergen ga disse årlige reisene store opplevelser. I Bergen møtte man folk fra andre steder i Europa med sine seder og skikker.[68][69]
Nordlandsgjelden[rediger | rediger kilde]
Handelen i Bergen skjedde ved at hver enkelt fiskebonde var tilknyttet sin spesielle handelsmann. I tillegg til matvarer, korn og tøystoffer fikk allmuen også utredning for neste sesong. Et spesielt forhold var at fiskerne kom i stadig større gjeld til kjøpmennene, den såkalte nordlandsgjelden.[68] Nordlandsgjelden eller bergenskreditten oppstod trolig fra slutten av 1300-tallet.[62]
I sammenheng med handel var det allerede i middelalderen vanlig å gi kreditt, spesielt i sammenheng med varehandel med stor omsetning. De tyske kjøpmennene ga fiskerne nordfra varer eller penger av større verdi enn de varene kjøpmennene kjøpte. Dette var en nyttig og nødvendig ordning, og kunne hjelpe fiskerne gjennom for eksempel uår. Slik fikk fiskerne en viss trygghet. Men kjøpmennene drev ingen veldedighet, de var alltid den overlegne og profesjonelle parten i transaksjonene. De kunne utnytte kredittsystemet til sin fordel, noe de også gjorde. En tilbyder som var kommet i avhengighet til en kjøpmanns kreditt måtte betale mer for varer enn en som ikke var det. En annen ting var at prisen fiskerne ble betalt for tørrfisken var lavere enn i markedet ellers.[71]
Et spesielt forhold med denne kreditten var at en klient ikke kunne gå over til en annen kjøpmann, om gjelden ikke var gjort opp med den gamle. På sikt utviklet dette seg til en «evige gjeld» til kjøpmennene.[72] På den annen side måtte kjøpmennene også balansere presset de la på fiskerne som stod i avhengighetsforhold til dem. Ble presset for hardt kunne de miste klienten. Det viktige for kjøpmennene var faste sikre leveranser og god avsetning på varene de solgte tilbake til nordlandsfiskerne. En har beretninger om bergenske kjøpmennene som ga hjelp til sine debitorer.[71]
Når kjøpmennene i Bergen handlet tørrfisk med kirken eller kronen skjedde betalingen i sølv eller penger. Dette var maktinstitusjoner som stod langt sterkere enn fiskerne, spesielt fordi disse kontrollerte jektefarten, stod ansvarlig for å gi privilegier og utarbeidet tollbestemmelser.[73]
Bygdefarbruket[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Fiskefangsten ble fortløpende hengt på hjell for å tørke. På våren når lofotfisket var over forlot fiskerne fisken og dro hjem. På våren deltok de i hjemmefiske,[50] andre fiskerier hjemmefra eller de gjorde våronnen. Utpå sommeren når fisken som de tidligere hadde hengt opp i Lofoten ble tørr, dro fiskerne så tilbake, lastet fisken på transportbåter, kjent som jekter, og seilte sør til Bergen for å selge fisken der.[68]
Jektene skulle være klar til å starte årets første tur til Bergen ved korsmesse den 3. mai. Båtene ble da lastet med varer som sildetønner, tran og rogn, dun, ost, smør og talg. De av fiskerne som dro med jektene var mannskaper ombord. Denne turen kunne totalt vare i tre til seks uker. Da jektene kom tilbake dro de så videre til Lofoten, hvor de etter tradisjonen skulle innfinne seg den 12. juni, denne gangen for å hente all tørrfisken fra lofotfisket som skulle til Bergen for salg.[74]
Pietro Querini var en italiensk kjøpmann som forliste under en seilas fra Venezia til Flandern og berget seg på land i Røst i 1432. Han og de av mannskapet som overlevde ble værende på Røst i flere måneder.[63] Querini er den som først dokumenterte jektefarten etter at han reiste sammen med røstværingene i mai 1432 til Bergen.[75] Han nevnte ikke at det var aktuelt å seile fra Vágar til Bergen, noe som kan tyde på at Vágar allerede var avviklet som kjøpsted på denne tiden.[60]
Historikerne er usikker på når fiskerne nordpå organiserte det såkalte bygdefarbruket, det at de i fellesskap organiserte jektefarten, men fra senest 1500-tallet mener en at dette var den generelle ordningen. Tidligere hadde borgere og forskjellige geistlige herrer vært involvert i transport og omsetning.[76] En tror egentlig ikke at geistlige, stormenn og lavadelige var vesentlige for jektefarten. De ville neppe være tilfreds med å være fraktmenn for fiskerbønder. Jektefarten var risikofylt og inntektene ikke så store at det kunne danne grunnlag for deres velstand og maktstilling.[77][78] I tillegg krevde både Magnus Lagabøtes bylov og Bjarkøyretten at skipsmannskapet skulle eie eller ha ansvar for deler av lasten.[79]
Bygdefarbruket ble drevet av personer som hadde midler nok til å kjøpe og drive en jekt. Disse ble kalt skippere og inngikk avtale med fiskerne i bygden eller i et område om at han skulle transportere fisken til Bergen. Skipperens inntekt ble beregnet ut fra lastens volum. Jekteskipperen holdt båten i stand og skaffet styrmann, mens fiskerne skaffet mannskapet i egne rekker, såkalte håsetere. Hver enkelt håseter hadde ansvar for sin egen last tørrfisk, samt for én eller flere andre fiskeres last. Fremme i Bergen skulle håseterne sørge for å selge tørrfisken til sin egen og de andre fiskeres faste kjøpmann. For oppgjøret kjøpte han varer som han fikk ansvaret for å bringe i retur, som korn, matvarer og tøy. Typisk var det opptil ti håsetere på hver jekt.[80][81]
Hansaforbundet, med det tyske kontor i Bergen, sørget i stor grad for å unngå at bergenske kjøpmenn skulle få anledning til å drive mellomhandel mellom Bergen og Nord-Norge. Det fantes unntak, for eksempel var det noen få bergensere som dro nordover for å kjøpe opp fisk.[75]
Seilasen langs norskekysten kunne være farefull også på sommeren. I tillegg stod mye på spill ved at hele lofotsesongens fortjeneste for mange familier var med på hver jekt. På denne tiden fantes ingen forsikringsordninger, slik at forlis kunne få fatale økonomiske konsekvenser.[68][80]
Den tidligste oversikten over antallet jekter er fra 1563 og stammer fra regnskapet for skipsskatten. Denne forteller at det i hele Nord-Norge var 128 skip, hvorav 126 var jekter. 111 jekter var hjemhørende i dagens Nordland og Troms, og 15 kom fra Finnmark. I tillegg var det 40 fartøyer hjemhørende i Bergen og 31 fra Trondheim som deltok i trafikken til og fra Nord-Norge.[82]
At omsetningen av fisk skjedde så langt unna som i Bergen ble en hindring for utviklingen i Nord-Norge. Kjøpmennene i Bergen engasjerte seg i sildefiske og torskefiske på Vestlandet slik at dette ble utviklet, men ikke i det som skjedde på lofotfisket langt unna. For kjøpmennene i Bergen var det bekvemt å la fiskerne selv foredle tørrfisken og ta risikoen som transporten representerte. På dette grunnlag hadde presten Petter Dass foreslått at Bergen skulle vært flyttet 300 mill mot nord.[83] Systemet med bygdefarbruket er av historikere påpekt å være nokså unikt. Det vanlige ellers er at fiskere eller bønder tar sine varer med til et nærliggende marked der det omsettes. Ikke bare var seilasen risikofylt, men menn i sin beste alder måtte forsømme gårdsarbeidet som de ellers kunne ha drevet med. Først på 1700-tallet ble det urimelige i dette brukt som argument for å få etablert byer nordpå.[62]
Når Nordlandsjektene ankret opp for natten traff de på lokale bygdefolk fra Trøndelags- og Vestlandskysten. Det ble utvekslet sladder og nyheter, ikke minst da de kom frem til Bergen der mengder av folk var kommet fra fjern og nær. I møtet med fremmede mennesker med et annet liv og referanser skaptes identitet og samhold. Nordlendingene var annerledes enn byfolkene, folkene fra strilelandet rundt Bergen og forskjellige fra folk de møtte ellers rundt på Vestlandet. De som Petter Dass omtaler som «Nordlands bebyggende Mænd» var folkene fra dagens Nordland og Troms. Finnmarkingene skilte seg fra disse ved at de verken dro på lofotfiske eller til Bergen.[84]
Rorbuene[rediger | rediger kilde]
Vi fyldte dem ganske med Brød og med Sul
Og skaffes dem alle sin Fore.
Vi laget vor Drenger tre Måneders Kost,
Et Bismer Smør og et Bismerpund Ost
Og flatbrød, to viktige Vaager;
Saa Suppe-mel, kjød, og stompebrød, et Pund,
Saa Jernstein, Skin-Stak og Støvler saa rund,
Saa Dybsagn med Angler og Kroger.
Men der med end ikke fornøies de vil,
Et Anker med Syre vi skaffed de vil,
Og lod deres Madkister stappe.
Petter Dass beskriver
inneholdet i Lofotkisten
Fogden Peder Hansen Schønnebøl har gitt en utfyllende beskrivelse av lofotfisket som ble utgitt i 1591. Han skriver at fisket startet straks etter kyndelsmesse den 2. februar. Fiskere fra Helgeland og Salten dro til lofotfisket etter juletider.[50][85] Størst utfordring hadde fiskerne som kom til Lofoten fra sør fordi de skulle fare tvers over Vestfjorden. I verste fall måtte de vente i flere uker for å få medbør over til Lofoten. Typisk var det alltid to båter som holdt seg sammen for å gi assistanse og dele på arbeid.[86] Schønnebøl beskriver reisen til Lofoten som vanskelig og farlig, blant annet var fiskerne utsatt for kulde, snø og sjøsprøyt, dessuten var det mange som forliste. Videre måtte de overnatte i båtene sine når de gikk i havn for natten. Da de kom frem til Lofoten kunne det være vanskelig å få husrom i rorbuene, om de var uheldige kunne de bli nødt til sove i et naust, eller de kunne hvelve båten og sove under den.[85]
Forberedelsene til lofotfisket hadde de startet allerede på høsten med istandsetting av båt og utstyr. I tillegg hadde kvinnene forberedt mat som fiskerne skulle ha med i lofotkisten, både mat for å ha med underveis, kalt rekstekost og maten de skulle spise i Lofoten, kalt felleskost. Felleskosten skulle vare i minst tre måneder og bestod av blant annet meieriprodukter, kjøtt og flatbrød, lefse og brød, samt spekesild.[87] Avskjeden fra hjemmet, kalt faredagen, var en alvorsdag for familien der det ble holdt en enkel andakt, lest fra Bibelen og sunget en salme.[86]
Rorbuene var fiskernes bosted under lofotfisket, og en kjenner til at Kong Øystein Magnusson fikk bygget rorbuer i 1110. Dette er omtalt i kongesagaen Morkinskinna,[88][89] som fiskimannavist (fiskemannshytter). Sannsynligvis har det vært rorbuer også før den tid, muligens jordgammer som generelt ble brukt gjennom hele middelalderen.[89] Senere var det enkelt for de som kom til Lofoten å få satt opp egne rorbuer og fiskehjell, fordi grunnen i de fleste fiskeværene var eid av kronen eller kirken. Mot å betale en avgift til grunneieren kalt landvarde, kunne de sette opp sine egne buer. Denne avgiften er omtalt første gang fra 1103 til 1107, og var på fem fisker for hver av dem som rodde ut på vågafiske (senere lofotfisket). Denne taksten holdt seg lenge, senere kilder i 1520 omtaler fremdeles fem fisker. Ikke bare ga utleie av grunn for rorbuene skatteinntekter, det var også fordelaktig for innkreving av andre skatter pålagt fiskerne at de var samlet på spesielle steder.[90]
Disse enkle husene var enten eid av fiskerne selv eller de leide dem av de fastboende i været. Typisk hadde bygningene et stort oppholdsrom med plass til mellom 6 til 16 mann, da flere båtlag delte rorbu. Det var også et inngangsparti for oppbevaring av skinnklær, tønner, redskaper og brensel. Tønnene fylte de opp med torskelever etter hvert.[91] Matlagingen skjedde over en åre, det vi si et bål midt i rommet, og i taket var det ljore for røyken.[92] Typiske gjøremål når de ikke var ute og fisket var å bøte fiskeredskapene og klærne, samt egning.[93] Forholdene var høyst primitive, fordi en ikke hadde mulighet til å få gode sanitære forhold. Sykdommer var det mye av, og da fiskerne dro hjem tok de med seg smittestoff.[92]
For øvrig ble jektene også benyttet til å transportere mat, klær, redskaper, stokker til fiskehjellene og fyringsved til Lofoten før fisket startet. Fra skogbygdene i Salten og Helgeland hadde fiskerne med seg ved og redskaper av tre som de solgte til andre fiskere. En annen skikk var at fiskebøndene fra båtbyggerbygdene i Rana og Saltdalen solgte båtene sine når lofotfisket var over, for dem var det naturlig å bygge seg ny nordlandsbåt til neste sesong.[91]
Lofotfisket var slitsomt arbeid, spesielt når vinteren var på sitt hardeste med frost, snøkav og vind. Båtene var små og uten overdekning, i tillegg var rorbuene trekkfulle og kalde. Fra samtiden har en flest beskrivelser fra prester og embetsfolk som omtaler det de kaller for «latmannslivet» under landligge, når været var for ille til at fiskerne kunne ro ut. Sognepresten Sigvart Kildal i Vågan skriver i 1764 om «dette Brændevins Sodoma». Det var på denne tiden borgere og kjøpmenn som solgte brennevin til fiskerne i værene, til tross for at myndighetene forsøkte å begrense salget.[94]
Både jektefarten til Bergen og rorbulivet under lofotfisket førte til samhold og felles identitet imellom fiskerne. Hvert bygdelag hadde sine fiskevær, for eksempel fiskerne fra Folla som i 1756 berettet om at de hadde benyttet seg av Stamsund, Ure og Æsæya i uminnelige tider. Sjøsamene fra Ofoten hold seg på samme tid til Vågan. Innenfor hvert fiskevær var igjen rorbuene gjerne samlet i grupper for hver bygd.[91]
Ryktespredning og historiefortelling ga fellesskap med forbindelser som bandt landsdelen sammen. Spesielt i rorbuene under lofotfisket der mange menn fra forskjellige distrikter kom sammen gikk fortellingene fra rorbu til rorbu og fra fiskevær til fiskevær. De som utmerket seg som historiefortellere fikk rikelig tid til å utøve fortellerkunst når det var landligge.[84] Når så mennene dro hjem til bygdene tok de med seg nye historier, sladder og nyheter.[84]
Fisket på Lofothavet[rediger | rediger kilde]
Dagene begynte med at fiskerne dro ut på fiskefeltene på Lofothavet[a] i grålysningen. Det var i tidlige tider ingen fyrlys eller merker i farvannene. De som var godt kjent hørte etter bølger som brøt mot skjærene for å vite hvor de var. Typisk dro fiskerne tilbake til fiskeværene før det ble helt mørkt.[92]
Ute på Vestfjorden ble vind fra nord og nordøst regnet som godt vær. Østavinden var kald, men ga klarvær. Sørvestlig vind ga tung sjø og dønninger fra Atlanteren, og i tillegg mye sjørokk og skum. Spesielt ille regnet en også nordvestlige vinder å være fordi den ga fallvinder, i tillegg til at denne retningen blåste båtene ut på Vestfjorden. Ble lofotfiskerne overrasket av vind fra nordvest måtte de forsøke å krysse inn mot land, men sjørokk kunne gjøre sikten vanskelig, det samme kunne snøkav. Et annet problem var vanskene med å skjelne brått og grunner, men buldrende lyd fra havet som slo mot skjær og svaberg kunne hjelpe dem om sikten ble for dårlig. Når de endelig hadde funnet nødhavn i en smul vik kunne de være langt unna fiskeværet de holdt til i. Om kryssing inn mot land ble umulig måtte de lense unna (seile med vinden inn aktenfra), hvilket kunne føre til at de ble ført ut på den åpne Vestfjorden.[96][97]
ved to og tre hundrede båder i skok,
de suled op dypsagn og snøre,
opsperrede torsken og hængte på hjeld,
så koged de mølje, det lakked ad kveld,
dik siden at slå sig på øre.
Tilbake i været startet sløyingen (partering) av fisken. Lever og rogn ble lagt i hver sin tønne. Hodene ble kappet av og fisken hengt opp på hjell to og to, såkalt rundfisk. Senere på sesongen ble fisken skåret inn mot ryggbeinet og brettet ut for at den skulle tørke fortere. Dette ble kalt råskjær. Fiskehodene ble tatt vare på og tørket for bruk til dyrefôr.[92]
I tidligere tider hadde fiskeren på seg skinnhyre, senere ble oljehyre vanlig. Om skinnhyret var ugarvet hadde det pelsen vendt inn. I tillegg hadde de vadmelsklær.[98] På hendene hadde fiskerne vanter, også kalt lofotvott eller sjyvott, som var godt tovet.[99]
Det tradisjonelle fiskeredskapet var djupsagn, best kjent som juksa, som bestod av et enkelt hampesnøre med kroker og en stein eller jernstykke til søkke. Til agn ble det brukt stykker av torskens buk, sild og akkar («sprut»). Sprut var ikke godt likt som agn blant alle, fordi en mente at om skreien først ble vant til den typen agn ville den ikke bite på annen agn. På fiske i Øst-Lofoten var veien fra fiskefeltene så kort at det var mulig å få flere fangster brak i land på samme dag. I Vest-Lofoten var avstandene derimot så store at det bare ble med det ene utroret på en dag.[92]
Schønnebøl er den første som oppga kvanta for fiskefangst. Han skrev i 1591 at når fisket gikk godt, kan en båt få mellom 2400 og 4500 skrei. Uten at han har spesifisert dette, er det trolig snakk om totalfangst for et båtlag på en sesong. Andre kilder fra 1660-årene oppgir bare litt over 900 skrei per båt. Variasjonene kan være store på grunn av vær og strømforhold, og hvor lenge fiskerne var på Lofothavet før de dro hjem. 1660-årene var dessuten dårlige år. En tror imidlertid at Schønnebøl har overdrevet tallene nokså mye. På 1800-tallet ble fangstene større. Historikeren Trygve Solhaug har beregnet at for en dårlig sesong i 1860-årene var fangsten på mellom 2000 og 4000 skrei. Solhaug har da funnet at gjennomsnittlig antall fiskere på en båt var 4,5.[100]
Under oppholdet i Lofoten hadde hver mann arbeid etter status. Høvedsmannen som var sjef på båten, og ofte også dens eier, bestemte også på land. Den som var førstereisgutt, eller på lofotfisket kalt skårunge,[b] hadde lavest status og fikk ansvaret for matlagingen.[92] Skårungen var hundromsmann eller steinromsmann ombord og satt der ballasten var, blant annet passet han på trossene. Andre faste posisjoner var bakromsmannen som hadde ansvar for å øse vann og skottkaren som hadde ansvar for å holde utkikk med assistanse av framromsmannen. Både skottkaren og framromsmannen satt på ripen for å stabilisere båten under kryssing.[101]
Et system med lott bestemte hvordan inntektene fra fisket skulle fordeles på fiskerne etter kapitalinnsats og dyktighet, for eksempel om de eide bruk selv og hadde egen utrustning. Prester, andre embetsmenn og handelsmenn hadde så god råd at de selv kunne utruste hele båtlag, eller de utrustet bare noen fiskere, slik at de fikk inntekter fra fisket via lønnsarbeid.[92] Nettoinntekten ble delt i lotter, slik at båtens eier skulle ha alt fra en halvt til åtte lotter. Eksempelvis ville en åttring med fem mann, ha åtte lotter, med tre til båteier og fem til deling på mannskapet. Om høvedsmannen eide båten, fikk han da fire lotter. De andre delte de resterende fire lottene. Lottene ble også delt i brøker, slik at en skårunge var halvkar med en halv lott.[102] Leikaren var en egen kategori som fikk fast betaling for hele sin arbeidsinnsats på lofotfisket. Han fikk betalt både i penger og naturalia i form av fisk under oppholdet på lofotfisket. Leikarer kom ofte fra indre fjordbygder, og var ofte samer eller svensker.[103]
.jpg)
For unggutter i Nord-Norge markerte den første turen på lofotfisket en overgang til voksenlivet. En spesiell tradisjon var Den store brennevinsdagen den 25. mars. På denne dagen skulle den yngste fiskeren spandere dram på sine kamerater på båtlaget,[104] såkalt hansing. Brennevin ved forskjellige anledninger var forøvrig meget vanlig på lofotfisket på begynnelsen av 1800-tallet. Det ble sett på som nødvendig for å styrke seg på og for å holde varmen på havet. En snakket om morgendram, kjøpskål og sjødram.[105]
Etter tradisjonen var lofotfisket over, eller utrodd som en sa, den 14. april. Denne dagen var også kjent som faredagen da ungdom og voksne som gjorde tjeneste avsluttet sitt engasjement. Båtlaget betalte for tienden og eventuelt rorbuleie. Fisken som hang på hjell ble registrert, og hvem som eide hvilken fisk ble markert med trepinner kalt karvestokker. Etter dette var fiskerne klare til å dra hjem, men først hadde de avtalt med en fastboende at vedkommende skulle passe på fisken til den ble hentet utpå sommeren. Jektene kom til Lofoten på denne tiden for å losse tønner med rogn og lever som ikke var blitt solgt i løpet av vinteren. Dessuten tok de med torskehoder som husdyrene fikk til fôr. Leveren som fiskerne tok med fra Lofoten ble kokt hjemme på gårdene.[74]
Variable markeder – kriser på 1600-tallet[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Generelt har de norske fiskeriene vært utsatt for store svingninger og usikkerhet. Både ressurstilgangen og markedstilgangen har variert. Det var gode forhold for fiskeriene helt opp til slutten av 1500-tallet, da den første store markedskrisen kom.[107] Nordlandsfiskerne var på begynnelsen av 1500-tallet blitt Norges mest velstående befolkning, men den ensidige satsingen på fiske ble en byrde som varte helt ut gjennom dette og det påfølgende århundret.[108] Hvilke faktorer som har vært utslagsgivende for krisene har historikerne diskutert i lang tid.[109] Folketallet i Europa økte kraftig, noe som ga etterspørsel etter jordbruksland og stigende priser på landbruksprodukter. Fiskerne fikk dermed mindre korn i bytte for fisken de solgte. Et annet forhold var at norsk fiskeeksport muligens for første gang fikk konkurranse fra andre lands fiskerier. Etter at den italienske oppdageren Christoffer Columbus hadde funnet veien til Amerika, ble gode fiskefelter utenfor kysten av New Foundland oppdaget, som nokså tidlig ble utnyttet.[63] Imidlertid har Nedkvitne påpekt at dette neppe kunne være utslagsgivende for omsetningen av tørrfisk fra lofotfiske fordi fisken fra New Foundland forsynte Sør-Europa.[109] Enda en faktor som påvirket fiskemarkedet var at salt var blitt billig, dermed møtte tørrfisk konkurranse fra saltet fisk, senere også klippfisk.[107]
Etter reformasjonen forsvant bestemmelsene om faste i de landene som ble protestantiske. Dermed ble også etterspørselen etter norsk tørrfisk redusert. I henhold til økonomisk teori er det slik at svingninger i markedspris og ressurstilgang utjevner hverandre. Redusert tilbud fører til høyere markedspris. Slik gikk det ikke utover på 1600-tallet, da det ble sterkt reduserte fiskefangster (svart hav) samtidig med lave priser for fisk. Folk flyttet i denne tiden fra kystområdene inn i landet for heller å livnære seg av jorden.[107] Historikeren Axel Coldevin har forklart at denne folkeforflytningen drevet av fall i fiskeprisene kom som et resultat av generell prisstigning i Europa, som igjen var forårsaket av de store mengdene sølv som ble innført etter oppdagelsen av Sør-Amerika. Coldevin har også påpekt regjeringens uheldige handelspolitkk.[109] Det at kun de privilegerte byborgerne i Trondheim og Bergen fikk lov til å handle med fiskerne nordfra, og da kun med den kjøpmannen de stod i gjeld til, hindret handelsmenn i Nord-Norge i det å bygge seg et handelsnettverk og forsyne bondebefolkningen.[109]
Andre teorier forklarer de reduserte fiskeprisene med den høye befolkningsveksten en hadde i Europa på 1500-tallet. Med høyere befolkningsvekst økte etterspørselen etter korn, en økning som datidens landbruk ikke kunne kompensere for med økt produksjon. Priselastisiteten for kornprodukter er lav, det vil si at folk kjøper korn uansett prisstigning, ettersom dette var et basisprodukt i kostholdet. Elastisiteten for fisk er derimot mye større, hvilket førte til at befolkningen reduserte kjøpet av denne varen fremfor å betale mer for den. Først på midten av 1600-tallet stabiliserte befolkningsveksten seg, noe som igjen stabiliserte prisene.[109] Den franske historikerne Emmanuel Le Roy Ladurie har forklart befolkningsreduksjonen på denne tiden som såkalte malthusianske prosesser etter den britiske presten Thomas Malthus. I enkelthet går dette ut på at matvareforsyningen på sikt ikke kan holde tritt med befolkningsveksten. Den dramatiske konsekvensen av dette var at befolkningen ble redusert på grunn av sult, sykdom og kriger, samt færre barnefødsler.[110]
Krisene toppet seg i 1620-årene, med en pestepidemi i 1618, hanseatenes fikk vansker med å skaffe korn på grunn av krigstid (Tredveårskrigen), en bybrann i Bergen i april 1623 med tap av nesten alle varelagrene på Bryggen og avlingssvikt nordpå i 1630-årene. Videre gikk kongen for Danmark–Norge aktivt inn i krigshandlinger på kontinentet, hvilket førte til økte skattekrav fra myndigheten. Videre økte jordleien samt avgiftene som ble betalt til embetsmenn. I tillegg opplevde hanseatene konkurranse fra andre som drev handel i Nord-Norge, noe som fikk dem til å delvis fratre fra sine plikter med å skaffe forsyninger.[111]
Årsaken til reduserte fiskefangster er ikke kjent, men en regner med at klimaendringer kan ha vært en viktig årsak. Været ble kaldere,[107][109][110] i perioden kjent som den lille istid. Havtemperatur og havets saltinnhold har betydning for fiskens valg av gyteområder, dermed kan fiskeinnsiget skjedd på andre steder enn de fiskerne da hadde tilgang til med datidens båter og utstyr. En annen hypotese er at klimaendringene forverret gyteforholdene og mindre fisk vokste opp.[112]
Hvor stor betydning reduserte fiskepriser og svart hav har hatt for krisetilstanden på 1600-tallet har også blitt diskutert. Historikeren Kari Lindbekk har påpekt at det tross alt skjedde en stor vekst i omsetningen om en ser første halvdel av 1600-tallet under ett. Lindbekks teori er at årsaken var en forsyningskrise, som først og fremst skyldes problemer med å få eksportert korn fra de tyske statene på grunn av tredveårskrigen og andre konflikter.[109][114] Andre historikere har pekt på en generell svikt i verdensøkonomien, redusert tilgang på kapital, inflasjon, samt redusert produksjon og handel.[109]
Lindbekk mener videre at det kan påvises et stort fall i fiskefangstene i neste krise i 1660-årene. Her er det tiendelistene, som viser skatteinntekt til krone og kirke, som brukes som dokumentasjon på knappe fangster. Imidlertid gir hun ikke redusert innsig av skrei skylden, men foreslår at dårlig vær forhindret fiskerne fra å komme ut på havet.[109]
Du skaffer fra Bergen saa mangen Tønd’ Rug,
Den stakkels Nordfarer til Føde.
Barmhiertige Fader oplade din Hand,
Velsigne os fattige Folk her i Land
Med dine Velsignelser søde!
Skuld’ Torsken os feyle, hvad havde vi da,
Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?
Da seyled’ vist Jægterne tomme.
På slutten av 1600-tallet var antallet fiskere på lofotfiske redusert til mindre enn en tredjedel av hva det hadde vært i 1660-årene. Fiskerne dro heller til andre steder, og valgte fiskefelter helt fra Namdalskysten i sør til Finnmark i nord. Mange fiskere fra innlandsbygdene sluttet også i denne tiden å dra på lofotfiske. Med ulønnsomt lofotfiske var det bedre å satse på jordbruket.[115][116] Folk giftet seg senere i livet i krisetider, noe som sammen med økt dødelighet førte til færre barn for hvert ektepar. Dermed ble befolkningsveksten dempet. Familier som ikke hadde jord etablerte seg i innlandsdalene, som igjen gjorde at reindriftssamene måtte vike.[83]
Den andre store krisen begynte i 1660-årene og varte helt ut til de første tiårene av 1700-tallet. I likhet med den første krisen var denne preget av en rekke uheldige hendelser. Blant annet brant varelagrene i Bergen igjen i 1702 under en stor bybrann, avlingene nordpå sviktet og fisket ga svært små fangster. En viktig årsak kan være klimaendringene som ga spesielt kaldt og dårlig vær, fra 1590-årene til 1690-årene. Forsyningsvansker og mangel på utredning (manglende kredit fra kjøpmennene for å kjøpe utstyr) kan også ha vært medvirkende årsaker.[117]
Selv om nordlandsbøndene kunne veksle over fra fiske til landbruk, førte krisene totalt sett til at landsdelen ble svekket både sosialt og økonomisk. Flyttingen førte til allmenn fattigdom og en svekket bygdeelite. Landsdelen ble avhengig av ressurser utenfra, og de borgerne som skaffet disse ressursene til veie visste å bruke makten det ga. I tillegg økte embetsmennene sin innflytelse, både ved å kreve inn skatter som staten trengte mer av, og ved å styre bygdesamfunnene. Bondeeliten hadde hatt disse funksjonene før, men mot siste del av 1600-tallet var det embetsmennene som fylte slike roller.[83]
Utviklingen mot autoritære sentraliserte stater var for øvrig en generell trend i Europa på denne tiden. Noen historikere ser dette som en konsekvens av dårlige levevilkår på grunn av klimaendringer, noe som førte til at statene utøvde sterkere kontroll for å beskytte sine interesser, men også for å konkurrere med andre stater om knappe ressurser.[118] På grunn av de mange krigene Danmark-Norge deltok i på 1600-tallet ble skattene økt. Krisetilstanden var dermed påtagelig på slutten av 1600-tallet med svart hav, sult og stor skattebyrde.[119]
De nordlandske fiskerbøndene som flyttet inn i landet hadde heller ikke særlig god kunnskap om jordbruk. Tross alt var de fiskere mer enn bønder, dermed førte ikke denne overgangen til noen særlig forbedring av krisetilstanden. Imidlertid begynte fiskerne på denne tiden å se på andre fiskeredskaper.[115]
Hansaforbundet hadde hatt stor makt i Nord-Europa i 200 år, ved at denne sammenslutningen mellom storbyer i Nord-Tyskland kontrollerte handelen. Med krigene på 1600-tallet og endrede geopolitiske forhold greide ikke hansaen å posisjonere seg. Spesielt med utviklingen mot mer moderne territoriale stater, kunne ikke de uavhengige byene holde sin maktposisjon.[120] Dette åpnet for at andre aktører etter hvert kom inn, både i transportleddet og for handelen med den ferdige fisken.
Nye fangstredskaper[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Den store linesaken
Helt opp til slutten av 1600-tallet hadde håndsnøre, altså juksa, vært dominerende fiskeredskap i Nordland.[115] Line, som bestod av et langt tau påsatt en rekke angler med agn, var derimot et mye mer effektivt redskap,[121] dessuten ikke så slitsomt å håndtere som juksa.[122] Denne typen fiskeredskap hadde vært i brukt siden midten av 1500-tallet av fremmede fiskere som kom til Nord-Norge. I Øst-Finnmark hadde line vært vanlig siden slutten av 1600-tallet. På Sunnmøre var både line og garn vanlig på 1600-tallet. Nordlendingene derimot var sterke motstandere av line, som de mente måtte være ulovlig under lofotfiske. Både line og garn var noe bare de færreste kunne ha råd til å kjøpe, og om disse redskapene ble brukt ville de ødelegge for juksafisket, mente fiskerallmuen. Myndighetene holdt med nordlendingene, de ville ikke ha fiskere som kunne få problemer med å betale sine skatter. Dessuten fryktet myndighetene ufred og nevekamper i fiskeværene rundt redskapkonflikter. Uenigheten om redskaper var størst på havområder brukt av mange fiskere, og til tider var det fiske med line i de store havområdene i Vest-Lofoten der konfliktnivået var lavt.[121]
Etter en forbedring av fisket generelt i Nordland i 1740-årene, samt at markedet for salg også var godt, var det fiskere som investerte i line, garn og større båter. Noen få fiskere på Helgeland brukte garn på begynnelsen av 1700-tallet, men først i 1750 ble garn brukt ved lofotfiske. Fra 1750-årene tiltok striden om fiskeredskaper under lofotfiske. Fiskerne var mot line og garn fordi de mente at skreien ville sky farvann der annen fisk var fanget i garn, hang på line eller hadde falt av krokene og lå råtnende på havets bunn. En annen ting var at de mente garn ville stenge for fiskens naturlige vandring.[123]
I Bodø mente sognepresten Nicolai Christian Friis at fiskeren ville lide om «nogle faa Familier i Landet kunde ved et slikt Garnfisker berige sig de faa aar Fiskeriet var ved magt».[123] Et nytt og omfattende regelverk for regulering av fiskeredskaper på lofotfisket ble lagt frem av amtmannen for Nordlandene Joachim de Knagenhielm i 1772. Det nye regelverket forbød linefiske totalt. Dermed oppsto det konfrontasjoner mellom de som brukte line og de som var motstandere av det. Myndighetene i København var usikker på om det virkelig var nødvendig med et forbud, og beordret amtmannen til å kartlegge når og hvor de ulike redskapene kunne brukes. Amtmannen holdt på sitt og den nye loven han utferdiget ble nøye håndhevet av sorenskriverne.[124] Denne konflikten er kjent som den store linesaken.
Etter to år med feilslått lofotfiske var det i 1774 mange fiskere som trosset forbudet og brukte line. Dette fortsatte de neste årene, men myndighetene var strenge, og i 1776 ble 145 høvedsmenn som brukte line straffet med høye bøter. I tillegg ble lensmannen i Vågan, som hadde ledet an for linefiskerne, dømt til straffearbeid. Samtidig truet væreieren i Vågan, altså eieren av rorbuene, med at fiskere som ikke brukte line skulle bli kastet ut fra rorbuene.[125]
Linefiskerne godtok ikke de strenge straffene, og sommeren 1776 fikk to fiskere audiens hos kronprinsen i København for å legge frem sin klage. Prinsen viste forståelse for fiskernes ønske om å bruke line under lofotfisket, men det førte ikke til noen større endringer. Reglene ble brutt på ny, amtmannen gikk til sak for å håndheve lovene, og enda en ny delegasjon dro til København for å klage til kronprinsen. Sakene ble anket og verserte i rettssystemet i ti år frem til 1784, da samtlige fiskere ble frikjent. Myndighetene ønsket å komme alle interesser i møte, og det ble bestemt at line kunne brukes i Lofoten etter 4. mars hvert år, samt at garnbruk kunne brukes i Raftsundet. For å hjelpe fattige fiskere ble det bestemt at staten skulle gi disse line. Dermed ble 18 000 angler og 670 kg hamp sendt til Bodø for å forsyne fiskerallmuen. Konfliktene fortsatte imidlertid i flere år, men en ny lov i 1816 medførte mer ordnede forhold.[126]
Historikerne har diskutert hva som var direkte og indirekte årsaker til redskapkonflikten. Blant annet har historikeren Ragnhild Høgsæt avvist at de nye redskapene virkelig var så kostbare, men påpekt at redskaper som står i vannet over lengre tid som line og garn, er mer utsatt for tap enn juksa. Dermed blir det kostnader over tid å holde seg med disse. En annen sak Høgsæt trekker frem er konfliktene som kunne oppstå med disse plasskrevende brukene på avgrensede havstykker. Om redskapene vaset seg inn i hverandre ble det utfordrende for ordensmakten å gripe inn for å holde ro og orden. Banning som også kunne oppstå ble sett på som et religiøst problem som myndighetene måtte legge til rette for å unngå.[127][128]
En ny lov i 1816 medførte en liberalisering der line og garn ble tillatt. Med denne loven ble det nødvendig med reguleringer for å unngå at redskapene vaset seg inn i hverandre og forebygge konflikter mellom fiskerne. Lofothavet ble inndelt i teiger og sett for for å separere bruken av redskapene. Væreierne ble utpekt til oppsynsmenn.[129]
Nye oppgangstider med klippfisk[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Klippfisk
.jpg)
En regner med at klippfisk som konserveringsmetode ble utviklet på 1500-tallet. Metoden var en nyvinning som det tok lang tid å innføre i Norge. Metoden ble først etablert etter prøving og feiling i Kristiansund på første halvdel av 1700-tallet. Produksjon av klippfisk var arbeidskrevende, fisken måtte vaskes grundig, alt blod måtte fjernes, deretter kom tørking og salting. Fisken flekkes ved at den etter sløying skjæres opp langs ryggbeinet for deretter å brettes ut. Saltet måtte trekke inn i fiskekjøttet slik at såkalt saltmodning skjer.[112] Tørkingen skjedde ved at fiskestykkene ble lagt ut over svabergene. Imidlertid kunne den bare ligge ute slik på dagtid, nattestid ville det danne seg kondensvann. Dermed måtte all fisken samles inn og stables opp hver kveld, for neste morgen og legges ut igjen. Samme prosess måtte foretas om det kom regn.[130]
Fisken som ble brukt til klippfiskproduksjon kom i stor grad fra Lofoten. Større fartøyer dro nordover og kjøpte fersk fisk direkte av fiskerne. Disse båtene hadde også med seg salt for å salte fisken med en gang den ble lagt ombord. Selve tørkingen foregikk ikke i Lofoten, men først og fremst på Møre og i Salten.[130][131] En samtidig beretning beskriver at i 1807 var det 300 fartøyer fra Kristiansund, Molde, Sunnmøre og Bergen i Lofoten for å kjøpe opp råfisk. En tror at den store veksten i klippfiskproduksjon i 1790-årene fremskyndet bruken av line og garn, dette på grunn av økt etterspørsel og disse redskapenes større effektivitet.[132]
Den nye behandlingen av fisken var til fordel for lofotfiskerne, ikke minst ved at det kom fiskeoppkjøpere slik at det oppstod konkurranse om fisken og høyere priser. En annen ting var at ved klippfiskproduksjon kunne fiskerne selge fisken med en gang den ble dradd opp, istedenfor at de selv måtte sørge for å henge den til tørk og påta seg risiko ved transport av den ferdige tørrfisken til Bergen.[130][131][133]
Fremskritt og tradisjon – nordlandsfiskernes tilsynelatende tradisjonsbinding[rediger | rediger kilde]
På 1500- og 1600-tallet utviklet alle land som grenset mot Nordsjøen havfiske på fiskebankene. Dette gjaldt England, Skottland, Frankrike, Danmark og Nederland. Det ble utviklet store fiskefartøyer som de kunne drive fiske langt ut på havet med, og i flere uker i strekk. Norge var det eneste landet som grenset til dette området som ikke utviklet havfiske. Mange, både i samtiden og senere, kritiserte norske fiskeres enkle organisering, dårlige utbytte og motstand mot modernisering. Fiske med line og garn var det for eksempel bare finnmarksfiskerne som ikke var skeptiske til. En forklaring som ble holdt opp var fiskernes iboende karaktertrekk.[134]
Havforskeren Johan Hjort skrev i sitt encyklopediske verk Norsk Havfiske at årsaken heller er å finne i særegne geografiske forhold: Det er «nedarvede ulikheter naturen» som er årsak til «forskjelligheter i atferd og karakter». Utenfor kysten av Nordland er det store grunner og banker mellom kysten og Egga, altså kanten av kontinentalsokkelen. Dermed kunne nordlandsfiskerne drive sitt «kystfiske til havs». Med andre ord trengte de ikke dra langt på åpent hav for å finne gode fiskeplasser. Dermed hadde de også fordelen av å se land, slik at de kunne finne posisjonen mot fjellene, det som kalles for med (uttales mé). Forholdene utenfor Nordsjølandene er slik at det bare blir mer og mer fiskerike farvann jo lengre fra land en drar ut. Andre forhold som Hjort la vekt på var Norges spredte befolkning, at det ikke var noe stort hjemmemarked for fisk og ingen sterke kapitaleiere som kunne utvikle havfiske.[135]
Nordlandsfiskerne kan også sammenlignes med vestlandsfiskere. Vestlendingene utviklet både sildefisket og havfiske, og de var stadig ivrige etter å utvikle nye metoder, samtidig som de sparte og investerte for å øke fortjenesten. Dette står i kontrast til det karikerte bilde av nordlendingen som venter på at torsken skal komme, og når han får penger mellom fingrene bruker han dem på wienerbrød og et silkeskjerf til kjæresten.[136] Nedkvitne har undersøkt dette, og mener at årsaken kom av materielle forhold, mer enn mentalitet. Han påpeker at Bergen hadde en kjøpmannsstand, og at dette kan forklare forskjellen. Disse hadde kapital og den brukte de på å utvikle fiskeriene på Vestlandet. Forholdene i nærområdene kjente de og var med på å utvikle. Nordland derimot lå alt for langt unna til at de kunne vurdere forholdene. Dessuten sørget de mange nordlendingene for stabil og god tilførsel av tørrfisk, slik at «marginalfortjenesten», som Nedkvitne kaller den, ble for liten til at kjøpmennene ville bruke sin kapital på fisket i Nord-Norge.[137] Hjort påpeker videre fiskernes stedbundenhet til farvannene de kjente og kunne ta med, de var avhengige av kreditt for å drive fisket og de hadde ikke overskudd nok til å forbedre fangstredskapene. For kjøpmennene var det mer aktuelt å satse sin kapital på handel med fisk, trelast eller skipsfart. Disse forholdene mente Hjort hadde etablert seg allerede i hansatiden.[138]
Mot moderne tider[rediger | rediger kilde]
Båtene på lofotfisket[rediger | rediger kilde]
Nordlandsbåtene dominerte på Lofothavet. Denne båttypen fantes i flere størrelser, noe navnene på de forskjellige båtene fortalte om. Enten var det antallet årer eller antallet rom, altså antallet tverrstivere i båtkonstruksjonen, som fortalte om størrelsen.[139] Således hadde firroringen fire årer, seksringen seks, åttringen åtte, mens fembøringen hadde ti.[140] En annen båttype som ble brukt var åfjordbåten fra Trøndelag, men denne var egentlig veldig lik nordlandsbåten.[141]
Bare de største båttypene ble brukt under lofotfisket, åttringen ble brukt for linefiske og fembøringen for garnfiske. I 1850- og 1860-årene ble nordlandsbåtene endret, blant annet ble de gjort større. Den nye storfembøringen som ble introdusert på denne tiden kunne ta ombord dobbelt så mye fisk som de gamle båtene.[139] Denne kunne være over 40 fot lang, med årer så store at hver åre måtte håndteres av én mann, til forskjell fra tidligere der en mann kunne ro med et par årer.[86] Storfembøringen ga større plass for garnbruk som mange hadde gått over til på denne tiden. Lofotloven av 1857 hadde gitt større konkurranse mellom fiskerne, og med større båter kunne de dra lenger ut på de værharde feltene i Vest-Lofoten. En annen nyvinning fra 1860- og 1870-årene var den såkalte løftingen, som var et avtakbart overbygg til bruk bakerst i båten som ga ly på overfarten til og fra feltene.[139]
I 1870- og 1880-årene ble en ny båttype introdusert i Lofoten og Vesterålen, nemlig listerbåten, også kalt hardangerbåt. Denne båttypen var en kombinasjon av tradisjonelle lette bruksbåter fra Hardanger og tyngre fartøyer lenger øst. «Ved offentlig Foranstaltning» hadde en båtbygger nordfra blitt sendt sørover til båtbyggere der for å lære å bygge båttypen, men flere båter ble også solgt av fiskere sørfra til nordlandsfiskere. Listerbåtene hadde skråstilt, trekantet sneiseil. Båten kunne lettere krysses opp mot vinden, samt at den kunne ta større last. Senere ut i 1880-årene ble listerbåtene utviklet ytterligere for å gi bedre seilingsegenskaper i trange sund med vind og motstrøm.[139][142]
Det tok lang tid før fiskerne i noen større grad gikk over fra nordlandsbåt til listerbåt. Delvis kom det av dårlige havneforhold som ikke egnet seg for en stor dyptgående båt. Videre krevde det tid å lære seg å bruke de nye båtene, samt at de var dyrere enn de tradisjonelle nordlandsbåtene.[139]
Rundt midten av 1800-tallet mente mange at nordlandsbåten var årsak til mange forlis. Listerbåt med sneiseil mente mange var en tryggere båttype. I moderne tid har en ment at statistikken over ulykker den gangen ble tolket feil. Selv om dødstallene var meget høye, er ikke dødeligheten sett opp mot at antallet deltagere var høyere enn i andre deler av landet. Historikeren Mariann Mathisen mener at nordlendingene holdt seg lenge til nordlandsbåt med råseil fordi den hadde noen fordeler i forhold til sikkerhet. Blant annet ville nordlandsbåten flyte opp ved kullseiling, en egenskap listerbåten ikke hadde, blant annet fordi at stein brukt til ballast i en nordlandsbåt ville falle ut av båten om den kullseilte. Mange fiskere greide derfor å redde seg ved å klamre seg fast til båtkvelvet. Bare i 1887 greide 129 fiskere å redde seg på denne måten.[143]
Ved overgangen til 1900-tallet tok en ny båttype mer og mer over for både listerbåtene og nordlandsbåtene. Da kom det større kravellbyggede fartøyene der bordene var lagt kant i kant. Dette i motsetning til de tradisjonelle klinkbygde båtene der bordene var lagt delvis inn over hverandre og festet med nagler.[139] De nye båtene som ble kalt skøyter var til å begynne med for kostbar, stor og tung for de fleste fiskere i Nord-Norge. Av den årsak ble det utviklet en mindre båttype som ble kalt sjark. Denne var en krysning mellom de norske skøytene og de engelske kutterne, bare mye mindre. Lengden var typisk mellom 24 og 30 fot, en størrelse som passet for én eller to fiskere.[144]
Dampbåter ble introdusert på Lofothavet på slutten av 1800-tallet, etter at de til å begynne med hadde vært testet ut på bankene utenfor Nordlandskysten. Slike skip kunne bare kapitalsterke eiere drive.[139]
Oppblomstring av handelssteder[rediger | rediger kilde]
Samtidig med at produksjon av klippfisk og oppkjøp av torsk for dette startet for fullt, skjedde det en oppblomstring av gjestgiverier i Nordland. Dette var handelshus som fikk kongelig bevilgning til å tilby skjenking, matservering, overnatting og salg. Typiske salgsartikler var klær, tobakk og fiskeredskaper. Dette ble en lokal handelsstand med stor økonomisk makt, derav betegnelsene nessekonger og væreiere på gjestgiverne. Handelshusene oppstod på slutten av 1700-tallet og vokste utover begynnelsen av 1800-tallet.[130]
Bakgrunnen for etableringen av handelshusene var at myndighetene så med uro på den ukontrollerte brennevinsomsetningen på lofotfisket, markeder og kirkesteder. En regnet med at etablerte gjestgiverier ville føre til mer kontrollert omsetning. Amtmann Knagenhielm var en av initiativtagerne til denne virksomheten. Allerede i 1774 var det etablert 22 gjestgiverier i Nordland amt. På denne tiden registrerte myndighetene en annen positiv virkning av gjestgivernes virksomhet: Nytten med bondehandelen som gjestgiverne fikk i stand. Historikeren Nils A. Ytreberg mente at myndighetene i denne tiden gikk inn for en politikk der det ble skapt en privilegert handelsstand nordpå. I 1800 fantes det hele 37 gjestgivere på Helgeland, 40 i Salten og 60 i Lofoten og Vesterålen.[146]
Handelshusene hadde forskjellige spesialiseringer, men felles for alle var at fiskehandel var grunnlaget for deres eksistens. I Lofoten fikk de også inntekter fra utleie av grunn, rorbuer og hjellplass for lofotfiskerne. Mange solgte utstyr for fiskebåtene. Handelshus lå plassert langs kysten der fiskerne dro til og fra Lofoten. Der fikk fiskerne blant annet leide husrom for natten. Flere drev salg av tømmer og andre varer fra innlandsbygdene, eller ryper og smør fra svenske grensebygder. Noen drev også stort med landbruk.[147]
De lokale handelshusene fikk stor økonomisk makt. De hadde en viss gjeld til bergenskjøpmennene, men dette var mer å regne som kortvarig driftskreditt. Kjøpmennene var likeverdige handelspartnere med bergenskjøpmennene og handelshusene i Trondheim. I regelen hadde handelshusene både høy egenkapital og formue, og overskuddet økte utover 1800-tallet.[147]
Nordlandsfiskerne hadde ikke lenger bunnløs gjeld til bergenskjøpmennene. Handelshusene i Bergen ville på denne tiden heller ikke drive handel med hvem som helst, men foretrakk de som var mer økonomisk selvstendige. Fiskerallmuen fikk derimot kreditt for sine varekjøp hos den lokale kjøpmannen. De lokale kjøpmennene hadde fordelen av å kjenne sitt distrikt og sine klienter, dermed kunne en forgjeldet fisker få kreditt om han ble vurdert til å være driftig på havet. Tilbakebetaling i naturalia eller arbeid var også vanlig. En annen mulighet de lokale kjøpmennene tok mer og mer i bruk var å ta pant i fiskernes eiendeler. I ekstreme tilfeller ble det tatt pant i «ethvert Aars Vinteravling», altså all fremtidig inntekt fra lofotfisket.[147]
Samtidig som de lokale handelshusene på grunn av sin lokalkunnskap hadde enda større makt over fiskerallmuen enn kjøpmennene i Bergen, var det nyanser i dette. Det var tilfeller der kjøpmennene ga hjelp i vanskelige tider og var omsorgsfulle. Faktisk var dette lovfestet ved at privilegiebrevene uttrykkelig formulerte kjøpmannens plikt til å forsyne allmuen med nødvendighetsvarer.[147] Det er også eksempler på kjøpmenn som betaler til fattigomsorgen, skaffer folk arbeid, sørget for utdannelse for begavede ungdommer, støttet kirkebygging og prestelønn. Dokumentasjon viser at handelshus gikk konkurs og skiftet eiere, slik at balansegangen mellom de paternalistiske pliktene og økonomisk gevinst neppe var enkel.[148]
Jektefarten går mot slutten[rediger | rediger kilde]
Leopold von Buchs beskrivelse av jektefarten i 1807
Da Napoleonskrigene raste ble jektefarten fra 1807 utsatt for en ny fare, nemlig engelske kaprere. Stadig flere jekter ble tatt av engelskmennene. Til sesongens første bergenstur i 1808 kom bare noe over tjue jekter frem, mens det på høstturen, da fiskerne hadde med seg tørrfisken, var det bare én som nådde Bergen. I årene før Napoleonskrigene kom det frem 70–80 jekter på første tur og til høststemnet 90–100. Kapringen var så effektiv at handelssambandet til Bergen i praksis var brutt. Dette førte til at de lokale kjøpmennene i Nord-Norge gikk inn mellom bergenskjøpmennene og fiskerbøndene. De lokale kjøpmennene hadde egne varer til salgs, dessuten kapital til å drive jektefart. På grunn av dette gikk bygdefarordningen gradvis i oppløsning utover på 1800-tallet.[72]
På denne tiden var det også nye fartøy som begynte å gjøre seg gjeldende i jektefarten som jakter, slupper og galeaser. Disse fartøyene var eid av kjøpmenn lokalt i Nord-Norge, men også byborgere i Trondheim, Bergen, Ålesund og Kristiansund. Innføring av tørrfiskpresse for å komprimere fisken førte til at andre båttyper som ikke var så breie som jektene, med fordel kunne brukes. Det var også krefter i embetsstanden som arbeidet for å gjøre slutt på bergenskjøpmennenes gamle monopol med nordlandshandelen.[72]
Nordlandskommisjonen[rediger | rediger kilde]
_(9216459068)_(2).jpg)
Flere embetsmenn hadde på slutten av 1700-tallet engasjert seg for å få anlagt en kjøpstad i Nordlandene. Amtmann Christian Torberg Hegge kom i 1798 med et forslag til regjeringen om en kjøpstad i Bodø. Regjeringen oppnevnte vitenskapsmannen Jens Rathke til å lede en kommisjon for å utrede saken. Rathke reiste rundt i Nord-Norge i årene 1800 til 1802 for å se på problemene med handelen og mulige endringer.[150] Rathke, Hegge og presten Mathias Bonsach Krogh arbeidet de påfølgende årene med utredninger for å forbedre forholdene. Kommisjonen mente at det var nødvendig med en kjøpstad med rett til direkte handel med utlandet. Komiteen la frem sin rapport til Finanskommisjonen i 1804 der de påpekte problemene med Bergens dominerende stilling innenfor handelen med fisk. Videre uttalte de seg om nordlendingenes «evige gjeld» til kjøpmennene, ulempene med at de selv førte fisken til Bergen og returnerte med nødvendighetsvarer. Bodø mente de ville være et egnet stede for en slik kjøpstad. I Bergen protesterte kjøpmennene til kongen, de mente at en omlegging av handelen ville være svært skadelig for byen.[151]
Etter Napoleonskrigene var landet i en økonomisk svært vanskelig situasjon. I tillegg til at krigene hadde medført blokader, som igjen hadde ført til hunger og nød, hadde de også rammet utenrikshandelen og dermed mulighetene for å kjøpe varer fra utlandet. På denne tide var trelast og fisk nesten enerådende eksportartikler fra Norge, dermed gjaldt det å få disse næringene opp på fote etter flere års lav produksjon. Tørrfisk ble nesten bare produsert i Norge, og etter freden gjeldt det å få folk i Nord-Europa og Italia interessert igjen, etter som ikke hadde spist dette på flere år. Stortinget mente at spesielt lofotfisket måtte komme på fote igjen og kapasiteten utvides.[152]
Lofotfisket var på topp rett før Napoleonskrigene, men selv da krigen var over kom ikke fisket i gjenge før i årene 1825–1829, da det nådde samme nivå som før krigen. I årene 1811–1816 ga lofotfisket de svakeste resultatene, noe som ble tilskrevet dårlig utstyr på grunn av vansker med å få erstattet det som ble utslitt. Myndighetene hadde stor interesse for å få økt utbyttet av lofotfisket, både for handelen med utlandet og for forsyningssituasjonen for Nord-Norge.[153] Commitéen for det Indre uttalte i 1815 at landet ikke hadde noen annen kilde til handelsbalanse enn fiskeriene, de «er og vil forhaabentlig stedse forblive Norges viktigste Guldgrube».[154]
Commitéen for det Indre mente at fiskeriene måtte effektiviseres og at havgående fartøyer var nødvendig. At fisket ble drevet av fiskerbønder var heller ikke gunstig: «Ved Søekysterne er det ofte uvist om Landmanden er Jordbruger eller Fisker; som oftest er han begge Dele slet».[154] Lofotloven av 1816 forutsatte at fiskeredskapene under lofotfisket skulle brukes mest mulig effektivt med bruk av line og juksa om dagen, og line og garn om natten. Line og garn skulle trekkes inn om morgenen og line brukt på dagtid skulle trekkes inn på ettermiddagen for å gi plass for garn.[155] Loven forutsatte at garn ikke skulle brukes før lofotfisket var kommet i gang. Havet ble også delt inn i redskapsstrekninger for å unngå konflikter mellom forskjellige bruk. En annen ny ordning var oppsyn valgt av fiskerne selv. I tillegg skulle det være et overoppsyn for hvert fiskevær. Overoppsyn skulle være væreierne.[156]
Ikke bare skulle Lofotloven av 1816 regulere fisket ute på havet, men også tilgangen for fiskerne. Fra før hadde det vært enhver fiskers rett til å få en ledig rorbu og fiskehjell, men den nye loven fastsatte at bruksrettene fulgte rorbuene.[154] Fiskeværene gikk fra å være offentlig eiendom til å bli private.[157] Rathke satte lønnsomhet og samfunnsøkonomien høyest i sine vurderinger rundt omsetningen av fisken, mens embetsfolk fra landsdelen tenkte mest på de sosiale forholdene for fiskerallmuen.[158]
I 1813 ble ordningen med byprivilegier endret slik at det ble slutt på loven som forbød en klient å skifte kjøpmann selv om gjelden ikke var gjort opp med den gamle.[72] En annen ordning som ble innført var at gjeld på unødvendige varer kunne bli kjent ugyldige. For eksempel kunne bergenskjøpmennene vurdere at varer som kandissukker, kaffe, laurbærblader og vadmelstoff var luksusartikler. Dermed kunne en fiskerbonde som fra før hadde mye gjeld bli nektet å kjøpe med seg disse varene.[159]
Nordlandskommisjonen gikk så langt som til å foreslå et gjeldsoppgjør for å frigjøre nordlandsbøndene fra sine respektive kjøpmenn i Bergen. Diskusjonene og videre utvikling i saken stoppet opp da unionen mellom Danmark og Norge ble oppløst i 1814, men tatt opp igjen i 1816 av det norske Storting. Resultatet ble at Stortinget besluttet at Bodø skulle grunnlegges som kjøpstad.[160]
Den nye kjøpstaden i Nordlandene ble ingen umiddelbar suksess. Den truet ikke Bergens eksistens. På grunn av Napoleonskrigen hadde inflasjon sørget for å redusere nordlandsgjelden, og nordlendingene dro til Bergen med jektene sine som før. Historikerne har påpekt at til tross for at mye ble som før også etter at Bodø var etablert som kjøpstad, var dette spiren til forandringer på lengre sikt. Rotfaste adferdsmønstre var vanskelig å endre, men samfunnets elite fikk erfaring med at endringer var mulig.[161]
Lønnsomheten i lofotfisket på 1800-tallet[rediger | rediger kilde]
Utover på 1800-tallet ble lønnsomheten av lofotfisket diskutert. Lars Stabell, amtmannen for Nordland, uttalte seg slik i 1836: «nu absolutt maae til vinterfisket [for] at drage fra havets dyp dets rigdomme, hvis velsignelse dog ei synderlig er at opdage spor etter hos de søgende». Lønnsomheten varierte, men i et normalår som 1880 var bruttoverdien av lotten 208 kroner. Med en slik inntekt kalkulerte oppsynssjefen for Lofoten med at husholdningene satt igjen med 50 kroner etter at alle utgifter var betalt, noe som ikke var mer enn ti kroner høyere enn en dreng fikk betalt for samme tidsrom. Beregningen av dette overskuddet er kritisert av historikerne, som for eksempel påpeker at noen av husholdningenes utgiftposter er produkter bøndene selv hadde fremstilt.[162]
Årsakene til reduserte inntekter fra lofotfisket var flere. Generell økonomisk krise og nedgang på slutten av 1800-tallet spilte inn. Dette kunne kompenseres ved at flere fiskere fra hver husholdning deltok. Stor befolkningsøkning i Nordland kunne også ha vært en faktor. Med flere fiskere ble det mindre fangst per deltager, altså var det blitt for mange fiskere som deltok på lofotfiske. Lofothavet ble for lite når mange fiskere skulle kjempe om plassen, noe som også ga seg utslag i slitasje og tap av redskap.[163][164]
I en stadig mer pengebasert økonomi trengte fiskerbøndene kontanter, ikke minst for å kjøpe basisvarer de selv ikke kunne produsere. En annen ting var skatter og avgifter som de ble pålagt å betale med penger. Lofotfisket var derfor den viktigste pengeinntekten for å få husholdet til å gå i balanse. Det var også en fornuftig bruk av arbeidskraften at karene dro til Lofoten på en tid av året der det ellers var mulig for kvinner, barn og eldre å håndtere alt gårdsarbeid. Distriktslegen i Steigen sa på slutten av 1800-tallet at kvinnfolkene kunne holde mennene hjemme helt til de visste om lofotfisket ble så godt at det ville gi utbytte. En gårdskone repliserte til dette: «[N]år Nytaar er over, er der hverken Nytte eller Opbyggels' ved Mandfolkene, de har ikke Ro til nogen ting, bare ræker ud og ind i Dørene, saa de kan ligesaa godt være borte.»[162]
Et annet forhold er at lofotfisket var kulturelt og sosialt viktig. For bondefiskerne lå arbeidsidentiteten i lofotfiske og andre sesongfiskerier. Dessuten var det ikke bare slit, men livlig aktivitet i fiskeværene. Karene traff nye mennesker, fikk nyheter, kunne gå på kafé og mye annet.[162] Kulturgeografen Amund Helland beskriver dette slik i 1908:
- «Naar Lofotfisket begynder, men særlig mod slutningen af marts, da pengen kommer ind, møder der frem til fiskeværene alle mulige slags handelsmænd. Der handles da overalt, i land som paa sjø, i rorbruer og kramboder, i telte og skur. Dampskibene bringer kasser, fyldte med bekledningsgjendstande, tøier og luksusgjenstande, der pakkes ud og fremstilles til beskuelse. Kræmmerne roser sine varer, mens de uafbrudt tramper med benen for kulden. Stilferdige boghandlere gaar fra hytte til hytte med sine grønne blikskrin; urmagere, skomagere og andre gjør gode forretninger, talrike fotografer ′tar af′, musikanter blæser i sine messinghorn osv. Der sørges ogsaa for aandelig føde af profeter og hjemmelavede præster, emmisærer baade for den indre og ydre mission, agenter for forskjellige dissentersamfund osv. Paa boder hænger skilter med paaskrift: Her sælges varm og kold mad, melk, kaffe, brus. Det kan hende at brave folk, paa hvis diskretion man kan stole, kan faa mer, end der staar paa skiltet.»[165]
Opposisjon mot væreierne[rediger | rediger kilde]
Væreierne i Lofoten utvidet sin virksomhet, og med de nye reguleringene fra myndighetenes side fikk de etter hvert eierskap til rorbuene og fiskehjellene, slik at dette ga dem store inntekter. I tillegg ble de oppsynsmenn for fisket ute på havet på begynnelsen av 1800-tallet.[129][167]
Tilstanden på fasilitetene de leide ut ble ansett som langt fra tilfredsstillende, men væreierne kunne uansett ta den prisen de selv ville. Fiskerikomitéen beskrev i 1827 tilstanden slik: «usle Bræddehytter, hvorigjennem Snee, Storm og Slud har frie Adgang». I tillegg var fiskehjellene heller ikke i særlig god stand. Dette ble sett på som et problem som bare økte i takt med væreiernes overtagelse av rorbuer, men tidens liberalistiske politiske holdning var ikke slik at staten skulle besitte landeiendommer. Uansett kom det krav til standard for det som ble tilbudt fiskerne.[168] Det ble fastsatt en pris for rorbuutleie, samt at oppsynsmenn skulle se til at rorbuene ble vedlikeholdt. Om de ble overfylt skulle leien reduseres.[169] Til tross for dette ble ikke forholdene mye bedre i årene som fulgte, tross alt var det tilbud og etterspørsel som avgjorde forholdene.[170]
Makten som væreierne i Lofoten hadde fått fra begynnelsen av 1800-tallet minnet om tidlige tiders privilegier. Det oppstod opposisjon mot dette systemet, ellers i samfunnet var det ellers nye demokratiske og liberale ideer som gjorde seg gjeldende. Et ytterligere problem oppstod for nye og yngre fiskere som hadde vansker med å hevde seg når adgangen til gode fiskeplasser var forbeholdt de med mange sesonger bak seg. Antall fiskere økte utover på 1800-tallet, dermed ble disse problemene så store at Stortinget i 1857 vedtok Lofotloven, eller den såkalte friloven. Et resultat av dette ble fritt fiske og et offentlig lofotoppsyn med politimyndighet. Etter dette fikk ikke lenger væreierne kontrollere fisket.[129] Det ble også slutt på tilgang til fiske relatert til rorbuleie.[171] Andre forbedringer var kontroll med brennevinssalget, kontroll med fiskeoppkjøpet og tilsyn med rorbuutleie.[172] Stortingsrepresentant Ketil Motzfeldt var pådriveren for den nye loven, spesielt mente han at en effektiv politimyndighet under lofotfisket bare kunne håndheves uten havdeling.[173]
Fra 1870-årene og ut til århundreskiftet var det generell økonomisk nedgang i hele Norge. Større internasjonal konkurranse og fallende priser førte til redusert eksport. I tillegg sviktet også flere norske fiskerier, i siste del av århundret sviktet også lofotfisket. Dette fikk betydning for de tradisjonelle lokale handelshusene, og deres virksomhet gikk mot slutten. Enda et ugunstig utviklingstrekk for dem var utskilling av transport og handel. Dermed var transporten av fiskeprodukter over for kjøpmennenes del. Flere handelshus ble dermed liggende i bakevjen, utenfor der nye transportårer gikk. Etter en ny lov i 1868 ble handelen liberalisert, noe som førte til mange nyetableringer av handelshus og større konkurranse.[174] Handelshusene på småstedene forsvant, mens nye byer og steder som Sandnessjøen, Mo i Rana, Ørnes, Svolvær og Sortland tok over.[175]
Med den nye Lofotloven av 1857 ble det ført nøye statistikk og utgitt årlige beretninger. Fiskefangster, antall deltagere, bruksarter i de forskjellige fiskeværene, værforhold og en rekke andre forhold ble dokumenter. Ut fra disse dataene kjenner en til at det i 1860 deltok 24 000 fiskere. Det var en nedgang utover i 1870-årene,[171] men en ny økning utover mot slutten av 1800-tallet. I toppåret 1895 deltok hele 32 600 fiskere.[176]
På 1800-tallet var deltagelsen på lofotfisket størst, da folk fra store deler av norskekysten deltok, selv om det var flest nordlendinger. Flertallet av nordlendinger i arbeidsfør alder dro til Lofoten opp til slutten av århundret. Opp til 1880 kom tre fjerdedeler av fiskerne fra Nordlands amt.[177]
Trollfjordslaget[rediger | rediger kilde]
Med så mange fiskere som det deltok på slutten av 1800-tallet oppstod igjen uorden og konflikter, ikke minst på grunn av nye garntyper og et visst innslag av større dampdrevne fiskebåter. Fiskebruk som vaset seg sammen var en daglig hendelse, og i verste fall kappet fiskerne andres bruk for å få dradd opp sitt eget. Konfrontasjoner mellom fiskere med tradisjonelle båter og dampskip med rike eiere ble også vanlig. Det kjente Trollfjordslaget i 1890 skjedde på bakgrunn av dette,[176] der dampskip ned nøter sperret skreien inne i Trollfjorden. Rett etter dette sendte fiskerne den 11. mars 1890 et telegram til Stortinget der de uttrykte hva de mente om denne sperringen: «i alle Dele uforsvalig, ulovlig, og tillater os at bede om Stortingets Behandling heraf Snarest foretages og Forbud derimot sættes, samt midlertidig Meddelse derom os tilsendt». Dette telegrammet var underskrevet «To Tusinde Linefiskere».[178]
Etter Trollfjordslaget ble det hold massemøter og det skjedde en politisk mobilisering som førte til at notredskaper ble forbudt i 1893. En ny lofotlov trådde i kraft i 1897 med bakgrunn i at en hadde innsett at den tidligere friloven ikke fungerte.[176] Den nye lofotloven var blitt nøye forberedt med «opinionsundersøkelser» og deltagelse fra mange parter.[179]
Med loven av 1897 ble det igjen innført inndeling av sektorer for garnbruk og line. Det nye i denne loven var innføring av medvirkning av fiskerne selv,[180] en ordning som spesielt stortingsrepresentanten Sivert Nielsen hadde arbeidet for helt siden 1865.[181] Valgte representanter blant fiskerne skulle komme til enighet om hvordan fisket skulle utøves. Myndighetene innførte dette systemet i håp om at regler som fiskerne selv hadde kommet frem til ville bli lettere å respektere. Dette systemet har fungert helt opp til i dag. Samfunnsforskere fra andre land har hatt interesse for dette systemet for å implementere lignende lovgivning i egne fiskerier.[180]
Noen historikere har ment at Trollfjordslaget og lignende opprør før, og rundt overgangen til, 1900-tallet er eksempel på luddisme. Det vil si at arbeidere og lavere samfunnsklasser går til opprør mot teknologiske nyvinninger som de føler truer deres inntekt og arbeidsplasser. Dette mener mange samfunnsøkonomer er bakstreversk fordi teknologiutvikling uansett vil føre til positive samfunnsendringer. Uansett var kampen om arbeid og utkomme på denne tiden vanskelig, og de som tapte i konkurransen fikk liten, eller ingen, hjelp fra det offentlige.[182]
Historikere har påpekt at de store massene av fiskere som drev med tradisjonelle båter og fiskeredskaper ikke egentlig var motstandere av nye moderne skip og bruk, det de fryktet var tapte inntekter. De fryktet en utvikling der de selv ble lønnsmottagere på store fiskebåter eid av rike storredere.[176]
Konflikten med doryfiskerne[rediger | rediger kilde]
Etter Trollfjordslaget i 1890 holdt de dampdrevne fiskebåtene seg unna lofotfisket helt til 1903. På grunn av dårlig fiske andre steder søkte noen få av dem inn på Lofothavet.[182] På denne tiden deltok også skøyter med seil. Antallet store dampdrevne farkoster økte mye og i 1908 deltok 65 dampskip, 87 motorbåter og 892 større og mindre skøyter og båter med dekk. Disse nye deltagerne drev linefiske med såkalte doryer, en type nokså små hjelpebåter med plass for to mann. Disse doryene satte ut linene bare ved å la seg drive med vind og strøm. Dermed gikk linene på kryss og tvers på havet. Fiskerne med åttringer hadde alltid samarbeidet om utsettingen slik at linene gikk i samme retning for å unngå problemer. Når linene som gikk på kryss og tvers skulle dras inn oppstod det konflikt og ergrelse.[183]
Dampskipene og andre større fiskebåter hadde fordeler ved at de kunne komme seg ut på fiskefeltene når andre båter måtte ligge i havn. De kunne også komme seg raskere ut på havet, noe som førte til en bitter konkurranse om å komme seg raskest ut på feltet for å dra inn linene. Når så linene var vaset inn i hverandre ble det til at noen kuttet over andres liner. I «racerkampen» skjedde det at doryfiskere halte seg bortetter linesettingene med kniv i munnen klar til å kutte over linene om noen dro i dem fra en annen kant.[183]
Striden ble mye omtalt i pressen på denne tiden. Biskopen i Hålogaland, Wilhelm Bøckman, refset fiskerne for «tiltagende rovdrift paa havet og hensynsløs færd mot medbrødres eigedom». Det ble innført en praksis med havdeling der ikke bare redskap, men også båttype skulle legges til grunn. Dette var lite effektivt med tungvinte byråkratiske prosesser som skulle følges. Konflikten dempet seg da doryene ble mindre vanlige fordi dampskip og motorbåter ble såkalte sjøldragere. Det vil si at disse båtene fikk motordrevne vinsjer som gjorde dette mulig å sette ut og dra inn liner fra hovedfartøyet. Et annet forhold som dempet konflikten var at de større dampskipene fant det mer lønnsomt å delta på stor- og vårsildefisket på Vestlandet.[184]
Vitenskapelige studier av lofotfiske og folkelige oppfatninger om regulering[rediger | rediger kilde]
Zoologen og havforskeren G.O. Sars utførte de første vitenskapelige undersøkelser i Lofoten i årene 1864–1870. Han oppdaget blant annet at torskerognen fløt i havet og ikke ble lagt på havbunnen, at klima spiller en rolle for gytingen og at torsken er del av et større økosystem. Fiskerne hadde påstått at været spilte inn på skreiens oppførsel, noe han støttet dem i. Dessuten kunne han støtte fiskernes oppfatning om at skreien kom nordfra, og ikke holdt til på fiskebankene som andre mente. Til hjelp for de metodiske undersøkelsene ble Lofotoppsynet gitt oppgaven med å kartlegge fiskeinnsig, temperatur og strømforhold.[185]
I forbindelse med friloven kom fiskerne med krav om at garn ikke måtte brukes under skreiinnsiget. De mente at skreien måtte få anledning til å starte gytingen uforstyrret. Sars støttet dette kravet, selv om han ikke kunne begrunne støtten med forskning. Historikerne Magne Eriksen har ment at frykt for overfiske lå bak motstanden mot anvendelse av not i Lofoten. Nøter mente fiskerne ville redusere skreibestanden sterkt, skremme skreien vekk fra Lofoten, fisken ville bli skadd på grunn av trykkendringer og at død torsk på havbunnen ville forpeste farvannene.[186]
Etter Trollfjordslaget sendte myndighetene ut et spørreskjema til lofotfiskerne for blant annet å få deres syn på bruk av not. Her svarte 10 % av de 231 som var mot not at årsaken var «frykt for Fiskens Forjagelse fra Fiskepladsen».[186]
I 1879 ble Selskapet for de Norske Fiskeriers Fremme stiftet. De som stod bak var folk fra fiskeriene, embetsfolk og politikere som ville utvikle og markedsføre fiskeriene. Innen 1895 var det stiftet 17 lokallag og totalt var det 890 medlemmer i Nordland. I Bodø stiftet lokallaget Bodø Fiskerimuseum i 1888. I 1890-årene støttet foreningen forsøksfiske på bankene utenfor Nordlandskysten, og i 1892 ble landets første fiskeriskole åpnet i Bodø. Spesielt ble det gjort en innsats for å utvikle konserveringmetoder av fisk som røyking, frysing og hermetisering.[187]
Farene på havet[rediger | rediger kilde]
Edvald Larsen fra Nesna i et brev fra 1893
En av de verste ulykkene i moderne tid var Lofotstormen i 1849 da så mye som 500 fiskere skal ha omkommet på en dag, men tapstallet er usikkert.[188] Lofot-stormen 1868 den 31. mars skal ha krevd 109 menneskeliv,[189][190] og enda en storm den 25. januar 1893 krevde 119 liv.[187][190]
Flertallet av de som omkom på havet i Nordland var deltagere på lofotfisket og andre skreifiskerier. De siste 40 årene av 1800-tallet omkom 960 på lofotfiske eller på reise fra eller til. Slike hendelser ble til alvorlige familietragedier når flere brødre og familieforsørgere omkom.[143] Til tross for dette var ikke tap av liv på Lofothavet tema i den offentlige debatten. Med den mer liberalistiske Lofotloven av 1857 ble det også slutt på at Lofotoppsynte skulle avgjøre om været var for ille til at signalet om utror skulle gis, det ble dermed opp til fiskerne selv å avgjøre værforhold og risiko.[143]
Myndighetene begynte imidlertid å interessere seg for den store dødeligheten i fiskeriene mye takket være samfunnsforskeren Eilert Sundt. Han utga en bok i 1855 med tittelen Om dødeligheten der han påviste at dødeligheten i Norge, og spesielt Nord-Norge, var eksepsjonelt høy sammenlignet med andre europeiske land. Sund foreslo svømmeopplæring, sjøforklaring, straff for ansvarlige, hjelpeforeninger og flere andre tiltak. Lite av dette ble gjennomført, men etter at Lofotoppsynet ble etablert i 1859 ble forlis registrert. Senere begynte en også å se på årsaker til forlis og debattere hvordan ulykker kunne unngås.[143]
Forholdene ble gradvis bedre. Mindre skader var det uansett mange av blant fiskerne under det hektiske lofotfisket. Fiskerilegene anga i sin statistikker fra 1914 blant annet 680 tilfeller av verkefingrer og senebetennelser, 218 beinbrudd og seneskader, 9 forbrenninger og forfrysninger, 143 øre- og øyesykdommer, 715 tannutrekkinger, 832 epidemiske sykdommer, tilsammen 3502 behandlinger, samt 482 personer med veneriske sykdommer. Sanitære forhold ble også gradvis bedre. Etter første verdenskrig ble det i fiskerhjemmet i Røst endog bygget egen badstue, som den første i Lofoten.[191]
Industriell stordrift eller en regulert kystfiskeflåte?[rediger | rediger kilde]
.png)
En diskusjon som begynte på 1900-tallet var modernisering og effektivisering av fisket generelt. Dette til tross for tegn til mer profesjonalisering av fiskeriene. Fiskerikonsulent Jens Dahl mente at en måtte ta i bruk moderne utstyr og fiskefartøyer «Ellers kan vi ikke følge med i Tiden og med nogen Udsigt til Held deltage i Nordsjøfisket og Verdenskonkurrencen paa Ferskfiskmarkederne».[192]
Adolf Arctander som hadde grunnlagt Lofotens og Vesterålens folkehøyskole, omtalte norske fiskerier slik i 1900: «en forsømt og stagnerende fattigmandsnæringsvei». Hans mening var at kombinasjonen av gårdsbruk og fiske hemmet utviklingen av begge næringer. Blant annet viste han til at en fisker i Norge bare hadde en årsinntekt på 400 kroner, mens fiskere i landene rundt Nordsjøen tjente 1000 kroner. Dessuten påpekte han at tørrfisken og klippfisk fra Norge hadde fått stadig større konkurranse fra utenlandske fiskerier som kunne tilby ferskfisk nedlagt i is. Arctander mente også at norsk fisk møtte konkurranse på hjememarked fra danske fiskere.[192]
Arctander ble senere stortingsmann og argumenterte for at fiske på havet og fiskebankene var «den største Fremtidsopgave for Nordland». De «gamle konservative Lofotfiskere» tok feil når de påstod at fiske på bankene med dampskip ville skade kystfisket og overbeskatte fiskestammene.[193] Han mente imidlertid at det også ville være plass til lofotfiskere og andre kystfiskere, da fiske med store dampskip ikke ville overbeskatte fiskeressursene.[194]
Etter Trollfjordslaget og innføringen av Lofotloven av 1897 hadde stortingspolitikerne institusjonalisert at lofotfisket var for fiskerbøndene. Lofotloven var også utformet slik at myndighet ble overført til lokale fiskeriutvalg. Stortinget hadde lagt ned forbud mot bruk av snurpenot, synkenot, slepenot og trål på Lofothavet, mens fagekspertene var uenige i den restriktive linjen. Biologen Knut Dahl og fiskeridirektør Johan Hjort kritiserte myndighetene for å gi etter for folkelig press. I ettertid har økonomiske historikere ment at reguleringene var unødvendig omfattende, og at sildefiskets friere lovregulering fungerte bedre.[194]
Imidlertid var den store tilstrømmingen av fiskere på et begrenset havområde en utfordring uansett. Det fantes allerede effektive fiskemetoder, så det er ikke gitt at notfiske fra havgående skip ville gjort lofotfisket mer effektivt. Fangsten per fisker måtte bli liten med mange deltagere, og politisk var det umulig å legge begrensning på fiskerallmuens deltagelse.[194]
Partiet Venstre, som i den første delen av 1900-tallet var et ledende parti i Norge, hadde som overordnet politisk mål at næringsvirksomheten skulle være lokal og i akseptable sosiale rammer. Modernisering måtte gjerne skje, men helst slik at lokale krefter fikk kontroll med utvikling. Andre eksempler på dette er Konsesjonslovene og reguleringen av vannkraftutbyggingen på samme tid.[194]
Fiskernes motstand mot en utvikling i retning av industrielt fiske var i siste instans begrunnet med at de ikke ønsket å være lønnsmottagere for kapitalsterke redere. Fiskerne foretrakk modernisering og endringer som passet inn i deres liv som fiskerbønder. Motorisering av båtene skjedde derfor fort.[195]
Motorisering av fiskeflåten og økonomiske utfordringer[rediger | rediger kilde]
På begynnelsen av 1900-tallet kom det deltagere til lofotfisket fra Bergen i sør til Finnmark i nord. Fiskerne fra Nordland og Sør-Troms var i flertall.[196] Mellom 1860 til 1910 var det sjeldent mer enn 100 fiskere fra Finnmark på lofotfiske, mens det fra Trøndelag kunne det være over 2000.[197] I 1900 kom 70 % av lofotfiskene fra Nordland, som i tall utgjorde 16 000 mann. Dette tilsvarte 34 % av fylkets mannlige befolkning over 15 år.[198]
Fiskeriet var «et bredt anlagt folkefiskeri» i betydningen av at mange deltok, de eide selv båt og utstyr. Bare de såkalte leiekarene var lønnsmottagere, en gruppe som utgjorde 16 % av deltagerne i 1900. Med lottsystemt var alle med på å dele fortjenesten, men også eventuell risiko. Inntektene som de fikk fra det ene året til det andre kunne derfor variere mye.[196] Rundt 1890 kostet en fembøring rundt 250 kroner, mens en for 80–90 kroner kunne få en åttring. De moderne listerbåtene kostet adskillig mer, og en dekkseiler på 40 fot kostet 1300 kroner i 1895. Med overgang til denne typen båter måtte fiskerne øke sine inntekter, noe de ofte gjorde med å delta på flere fiskerier gjennom året. Selv for de fiskerne som drev i liten skala kom disse insentivene.[198]
Helland så denne utviklingen i sine statistiske data publisert i 1907. Han påviste at fiskeriene utviklet seg i retning av helårsdrift. Typisk var det at fiskerne dro til vårtorskefisket i Finnmark etter at lofotfisket var over. Så dro de hjem til slåttonn på sensommeren og i august begynte feitsildfisket som de også deltok på.[198]
På begynnelsen av 1900-tallet begynte en gradvis motorisering av fiskebåtene. Det ble protestert mot slike båter på Lofothavet, blant annet mente mange at motorduren ville skremme fisken.[180][199] I denne saken uttalte ekspertisen, blant dem havforskeren Fridtjof Nansen, at fisken neppe lar seg skremme så lett.[200] Når det ikke kom tegn til at fisken endret adferd forsvant motforestillingene. En annen ting var at motorbåter ga mindre slit, rask forflytning mellom feltene og motorkraft til å drive vinsjer for å dra opp redskapene. Tidligere hadde fiskeren holdt til i de samme rorbuene år etter år, men med motorbåt kunne de enkelt forflytte seg.[180]
.jpg)
Noen grupper var senere enn andre med å skaffe seg motoriserte båter. Husmenn og leilendinger som det fantes en del av på Helgeland hadde vansker med å få lån til motor, siden finansiering med pant i fast eiendom var umulig for denne eiendomsløse gruppen. En annen gruppe var samene i indre fjordstrøk som Sørfold og Tysfjord. Årsakene kan ha vært at deres religiøse tilknytning til læstadianismen ga motforestillinger mot materiell vekst. Søknadsskjemaer og dokumenter på norsk gjorde heller ikke saken lettere.[201]
Innføringen av motor skjedde gradvis, slik at for mange var det i begynnelsen bare snakk om å sette motor i de tradisjonelle båtene.[202] Motorbåtene førte til mindre slit, både ved at de ikke trengte å ro eller måtte dra inn garn og line med håndmakt når vinsjene kom. Noen ulykker som avkappede fingre på grunn av roterende deler eller eksplosjoner og brann forekom. Fisket ble generelt tryggere med motoriseringen.[203] Motoriseringen førte til at flere fiskere skaffet seg større båter med dekk og lugarer. Dermed kunne de bo i lugaren under hele lofotsesongen istedenfor å leie rorbu.
Motoriseringen fikk en annen konsekvens, nemlig at det måtte investeres mer penger i båtene. Fiskerne måtte ta opp lån, og med renter og avdrag ble det nødvendig med jevne inntekter. På grunn av dette måtte fiskebåtene være i drift store deler av året. Det skjedde en spesialisering utover på 1900-tallet der fiskerbøndene enten måtte velge om de ville være helårsfisker eller bonde.[202] Tallene viser at i 1920 deltok 8 000 fiskere fra Nordland på lofotfisket, noe som var en halvering fra 1900.[204] Videre viser kilder at i 1939 oppga 7497 nordlandsfiskere fiske som eneste inntekt.[205]
Andre årsaker til lav deltagelse var liten fangst i begynnelsen av 1900-tallet, som igjen ga liten fortjeneste. Dessuten begynte det å tilby seg andre muligheter som arbeid i industrien, for eksempel Sulitjelma gruber for folk i Salten, eller det meget omfattende anleggsarbeidet med Ofotbanen i Ofoten. Industri og bergverk ble også etablert rundt om i Nord-Norge på denne tiden. Andre igjen utvandret til Amerika og en tredje gruppe ble gårdbrukere.[206][207]
Etter en stor oppgangstid frem til rundt 1920 fulgte krisetider utover i mellomkrigstiden. Paripolitikken, det vil si Norges Banks forsøk på å få kroneverdien tilbake til verdien fra før første verdenskrig, ga deflasjon og høy realrente. Andre problemer var at alkoholforbud i Norge fra 1916 skapte problemer med de vinproduserende landene Portugal og Spania. Disse var viktige klippfiskimportører, og deres reaksjon på stopp i vineksporten til Norge ble tollkrig. En tid stoppet Portugal all import av norsk klippfisk. Etter den russiske revolusjon stoppet også fiskeeksporten ditt.[208]
Investeringene i fiskeflåten stoppet opp. Det enkle fiske med håndholdt snøre, altså juksa, ble igjen vanlig. Dermed kom det nye toppår i 1920-årene med et stort antall fiskere på Lofothavet i små båter og med enkle redskaper. Med massearbeidsledighet, krisetider i internasjonal økonomi, dårlige tider for jordbruket ble lofotfisket en «nødarbeidsplass». På denne tiden var det også blitt vanskelig å utvandre til Amerika. Forholdene ble enda verre utover i 1930-årene med økonomisk depresjon: 1933 var et kriseår der så mange som 32 000 fiskere deltok på lofotfisket. Problemet var bare at mange hadde dårlig utstyr og manglende erfaring som fiskere. I tillegg var fiskeprisene dårlige. For mange ble det derfor å reise hjem uten å ha fått inntekter etter flere ukers slit. Mange var så fattige etter lofotfiske at de måtte sendes hjem på statens bekostning.[202][209]
Den økonomiske krisen i 1930-årene[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Utover i 1930-årene med den store depresjonen ble det diskutert heftig både blant fiskere og allmennheten hvordan lofotfisket skulle drives videre. Den såkalte Lønnsomhetskomiteen ble nedsatt, og diskusjonene gikk på hvordan torskefiskeriene skulle bli lønnsomme nok for fiskerne på havet, industrien på land og for samfunnet som helhet. På denne tiden var det laber interesse fra eksportmarkedene med dertil hørende meget lave priser. Et alternativ som ble debattert var overgang til trålfiske. Fra før hadde land som England, Tyskland, Frankrike og Spania gått over til trålfiske i stor skala. Dette mente en kunne gi bedre lønnsomhet for fiskerne enn de små båtene, men det ville også bety en trussel mot kystfiskerne som drev tradisjonelt.[210] Kystfiskerne fryktet å bli fullstendig utkonkurrert, noe som i neste omgang ville øke hordene av arbeidsløse mennesker enda mer.[211]
Nord-Norges Fiskerforbund ble stiftet i 1915, men Norges Fiskarlag som ble stiftet i Bodø i 1926, tok over som fiskernes viktigste organisasjon. Foreningen arbeidet for økt lønnsomhet ved å få innvirkning på prisdannelsen for fisk.[115] Norges Fiskarlag var sterke motstandere av industrielt trålfiske. Dette var en bitter politisk strid, men i 1936 vedtok et flertall av Stortingets representanter en midlertidig lov som tok hensyn til kystfiskernes motstand. På denne tiden fantes det i Norge elleve trålfiskebåter og disse skulle få fortsette sin virksomhet, dog med sterke restriksjoner. Bare fangst etter fisk for salting eller til klippfisk ble tillatt for disse.[211]
For politikerne var det de sosiale hensynene som veide tyngst. Om titusenvis av fiskere skulle forlate yrket ville det «kunne medføre en katastrofe for vår kystbefolkning» ble det sagt.[211]
At norske fiskerier fikk konkurranse fra utlandet med lavere fiskepriser skyldtes delvis at andre land gikk over til trålfiske. Islandske fiskere var blant dem som satset på trålere og greide derved å øke klippfiskproduksjonen tredobbelt. Generelt ble markedene også mer opptatt av kvaliteten på fisken. Norske fagfolk påpekte at den norske klippfisken ikke hadde den samme rene hvitheten som fisk fra Island og Færøyene. En begynte derfor å fokusere på rutinene rundt bløgging, samt hvordan klippfisken ble klassifisert.[212]
I mellomkrigstiden ble også foredlingen av torsken vurdert. Behandlingen på land innebar enten tørking eller salting, omtrent slik som det hadde vært siden lofotfiskets begynnelse. Bare en liten andel på 10 % gikk før andre verdenskrig til hermetikk, frysing eller ble solgt som ferskfisk. Erfaringen var at det europeiske markedet for ferskfisk bare kunne ta imot begrensede kvanta før prisene ble redusert til svært lave nivåer. I 1920-årene hadde den amerikanske oppfinneren Clarence Birdseye utviklet frysemetoder med hurtig nedfrysing av matvarer. Dette var et teknologisk gjennombrudd og han regnes derfor for å være grunnleggeren av moderne teknologi for frossenmat.[211]
Selv med dette teknologiske gjennombruddet var en implementering av ny fryseteknologi vanskelig og tidkrevende. En måtte ha en uavbrutt fryse- eller kjølekjede helt fra produsent til forbruker. Norske myndigheter forsøkte å stimulere til utbygging av anlegg for kjøling og frysing av fisk i 1930-årene, men noe gjennombrudd kom ikke før etter andre verdenskrig.[213]
Lønnsomhetsproblemene i fiskerinæringen ble forsøkt løst med organisatoriske, økonomiske og politiske virkemidler. Fiskernes ønske var statsstøtte for å heve fiskeprisene, men dette var myndighetene sterkt imot. Imidlertid stoppet det italienske tørrfiskmarkedet helt opp i 1935. Årsaken var at det ble innført internasjonale økonomiske sanksjoner mot Italia etter angrepet på Etiopia. Dermed innførte myndighetene allikevel et system for minstepriser. Dette virket slik at fiskeforedlerne fikk erstatning for dokumenterte tap ved kjøp, produksjon og omsetning om den fastsatte minsteprisen til fiskerne var betalt.[213]
Nyvinninger på lofotfisket[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Til tross for de store økonomiske og sosiale vanskene i 1930-årene skjedde det tekniske fremskritt for de som satset på fisket. Selv om juksafisket tok seg opp i disse årene, var garn- og linefiske mest utbredt. Flere og flere fiskere fikk radio installert i båtene sine, og med åpningen av Bodø kringkaster i 1931 ble det sendt værvarsler til nytte for lofotfiskerne. Radioen meldte også om hvor fisken beveget seg. Dermed kunne fiskerne vite om det var fornuftig å gå ut på fiskefeltene, eller bli hjemme og gjøre annet arbeid. Denne informasjonen, sammen med motorbåter, gjorde at lofotfiskerne raskt kunne nå de fiskefeltene der det var gevinst å hente.[214]
Ekkolodd ble første gang brukt på Lofothavet ombord på forskningsskipet FF «Johan Hjort» i 1935. Noen få fiskebåter fikk dette, men først etter andre verdenskrig ble dette vanlig ombord i båtene.[214]
Råfiskeloven – fiskernes grunnlov[rediger | rediger kilde]
På slutten av 1920-årene hadde sildefiskerne organisert seg i to store salgslag, som i 1936 ble slått sammen til Norges Sildesalgslag. Omsetningen av sild via salgslag ble lovfestet i Sildeloven av 1930. Denne organiseringen ble brukt som modell for torskefisket da Råfiskloven ble vedtatt i 1938.[215] Stortingsrepresentant Jens Steffensen som også var formann i Norges Fiskarlag, var en viktig pådriver for denne loven.[115]
Etter dette fikk fiskerne innflytelse ved at de selv var del av en salgsorganisasjon som fikk kontroll over prisdannelsen ved salg til kjøper, tilvirker og eksportør. Salgsorganisasjonen fikk navnet Norges Råfisklag og ble stiftet i Bodø i 1937. Dette var en stor begivenhet som fikk fiskerne selv til å omtale loven som deres egen grunnlov.[115][215]
Imidlertid kunne ikke salgsorganisasjon som i siste omgang selger det meste av fisken på verdensmarkedet få særlig stor innvirkning på prisdannelsen der. Råfiskeloven styrket fiskernes posisjon nasjonalt i forhold til fiskeoppkjøpere og eksportører, men noen voldsom endring kunne den ikke gi.[115] Trålfiskeriene i utlandet ga betydelig mer produktive fiskere, slik at norske fiskere uansett var nødt til å fiske mer for å øke sine inntekter.[216]
Råfiskloven har vært endret noen ganger, men i prinsippet er den videreført opp til i dag (2017). Et system med en lovbeskyttet salgsorganisering er særegent for Norge.[215]
Lofotfisket under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Under andre verdenskrig iverksatte den tyske okkupasjonsmakten industri for filetproduksjon og frysing av torsk i Norge. Deres hensikt var å få videreforedlet store kvanta fisk til soldater og befolkningen i Tyskland.[215] De bygde tre store fryserier som ble lokalisert til Trondheim, Bodø og Hammerfest. I tillegg satte de inn et stort fryseskip for å drive produksjon ute på fiskefeltene.[217]
For øvrig gikk lofotfisket sin vante gang under første del av andre verdenskrig. Fra 1943 gikk det dårligere på grunn av mye uvær, mangel på drivstoff til motorbåtene og generelle problemer med å få tak i utstyr. Brukstap og slitasje på fiskeutstyret tiltok. Dessuten ble alle fyr slukket, radioene inndratt og værmeldingene stoppet. Under krigen oppstod imidlertid et stort behov for arbeidskraft, slik at lofotfiskerne kunne velge annet arbeid. For de som valgte å dra på lofotfisket var inntektene høye. Årsakene var både færre deltagere og okkupasjonsmaktens store behov for matforsyninger som ga gode priser.[218]
Spørsmålet om industriell fiskeforedling[rediger | rediger kilde]
Historikere har påpekt at den mest omstridte delene av moderniseringspolitkken i Nord-Norge etter krigen hverken var forsvars- eller industripolitikk, men fiskeripolitikken. Reidar Carlsen som var fiskeriminister i årene 1946–1951 gikk inn for helårsfiske, effektive redskaper som snurpenot og trål, samt større enheter. Målet for Carlsen og etterfølgende fiskeriministere var økt verdiskapning og større inntekter for fiskerne. Imidlertid var holdningene blant mange av fiskerne i Nord-Norge den stikk motsatte. De så med frykt en politikk som kunne føre til slutten på selvstendige og uavhengige fiskere som eide eget bruk.[219]
Fiskerne, anført av Norges Fiskarlag som var ledet av arbeiderpartipolitikeren Jens Steffensen ønsket fortsatt selvstendige fiskere med selveide båter. Nordland Fylkes Fiskarlag gikk enda sterkere inn for denne politikken. Politikernes ønske om et mer effektivt helårsfiske skyldtes hensyn til de nyetablerte fillet- og frossenfiskfabrikkene.[219]
Etter krigen ble det bygget opp mange store fryserier, både som private- og som statseide konserner. For de private selskapene ga staten gunstige lån og tilskudd. Disse fabrikkene representerte store investeringer i bygninger og maskiner, og for at de skulle være lønnsomme måtte de ha jevn tilførsel av råstoff. I neste omgang kom det derfor krav fra denne industrien om liberalisering og trålfiske for å sikre produksjonen.[217] I Nordland fylke ble typisk 60–70 % av fiskeressursene dradd opp av havet i årets første tre måneder. Carlsen uttalte at det var «uhyre vanskelig å skape grunnlag for en industri» når den bare var sikret råstoff i så kort tid.[221]
Staten fikk også selv erfare vanskene med å drive en fabrikk med kapitalintensivt utstyr når råstofftilgangen var uregelmessig. I Melbu hadde myndighetene overtatt A/S Gunnar Karlsens filetfabrikk og etablert Statens fryseri. Her greide en ikke å få regnskapet til å gå i balanse. I tillegg til at myndighetene mente at næringen måtte drive jevnt gjennom året, argumenterte en også for at yrkesfiskere som var i arbeid året rundt ville drive båt og bruk mer effektivt. I tillegg mente en at de ville investere i mer moderne båter og utstyr.[221]
Et annet stort stridstema på denne tiden var tillatelse til trålfiske. Myndighetene hadde ført en restriktiv politikk som samsvarte med fiskernes oppfatning. Nordland Fylkes Fiskarlag ville ha trålerne vekk og forlangte i 1946 tolv mils fiskerigrense for å «beskytte de norske fiskerier mot trålernes herjinger». Utenlandske trålskip burde heller ikke få lov til å bunkre i norske havner.[221]
Fiskerne i Nord-Norge fryktet at en liberalisering av trålfisket ville gi eierkonsentrasjon. Dermed fryktet nordlandsfiskerne en fremtid der de mistet sin frihet og ville bli «lønnsslaver» på store trålere og fabrikkskip. Nordland Fylkes Fiskarlag uttalte at trålfiske må ses «ut fra de sosiale omveltninger det kan skape blant fiskeribefolkningen». Om noe slikt skulle unngås mente Nordland Fylkes Fiskarlag at trålere måtte drives som samvirkeorganisasjoner under Norges Fiskarlags kontroll.[221] I tillegg måtte det antallet trålere avpasses resursgrunnlaget slik at det ikke «skadet kystfiskernes avsetning», samt et «utjamningsfond» for å gi økonomisk støtte til kystfiskerne.[222]
En liberal lov om trålfiske kom til behandling i Stortinget. Selv om flesteparten av Arbeiderpartiets representanter mobiliserte mot loven, ble den vedtatt med de borgerlige partienes medvirking. Etter dette gikk Carlsen og Steffensen av som henholdsvis fiskeriminister og leder for Norges Fiskarlag.[223]
Neste stridstema utover i 1950-årene var redskapsbruken under lofotfisket. Det ble innført prøvedrift med snurpenot på lofotfisket i 1949, men i realiteten var det et frislipp av dette redskapet for båter under en viss størrelse. Sammen med ekkolodd var dette et meget effektivt redskap. Nordland Fylkes Fiskarlag hadde dette opp til diskusjon hvert år etterpå i sine årsmøter og gikk fra å være restriktive mot bruken, til senere å gå inn for forbud. Utover i 1950-årene gikk lofotfisket stadig dårligere, noe som styrket motstanden stadig mer. I 1959 grep stortinget inn med forbud mot snurpenot.[225]
Fra 1948 til 1960 kom det til 23 større stålfartøyer i Nordland, men den store økningen skjedde i antallet sjarker, altså båter under 30 fot. I dette tidsrommet økte antallet sjarker med det tredoble. Noe av årsaken var mangel på kredittilgang som gjorde det mye enklere å finansiere små fiskebåter.[226]
Antall fiskere totalt sett i Norge gikk drastisk ned etter andre verdenskrig. Antall deltagere på lofotfisket har gått kraftig ned siden siste halvdel av 1950-årene. Det var 23 000 fiskere som deltok i 1952 og 1953, men i 1959 kom tallet under 10 000. I 1965 var det bare 5000 deltagere.[227] Siden midten av 1970-årene og opp til år 2000 har antall fiskere ligget mellom 2500 til 5000.[165] Spesielt ble antallet fiskere som drev med annen virksomhet i tillegg sterkt redusert.[226]
Stortingspolitikerne ga etter for disse kravene og en gradvis liberalisering av trålfisket har skjedd. Dette ga filetfabrikkene mulighetene til å bygge opp egne trålrederier. Til tross for dette ble ikke denne industrien noen stor suksess. Estimatene for stordriftsfordelene hadde vært urealistiske, i tillegg til at det viste seg vanskelig å fiske opp så store kvanta at den teoretiske produksjonskapasiteten kunne utnyttes. Filetfabrikkene måtte subsidieres og flere bedrifter ble avviklet. Historikerne påpeker at det store paradokset ble at den tradisjonelle foredlingen med tørrfisk og klippfiskproduksjon klarte seg best i etterkrigstiden.[228]
Forvaltningen av den norsk-arktiske torsken[rediger | rediger kilde]
Generelt gjelder det for utviklingen av en fiskebestand at rekruttering, beskatningstrykk og beskatningsform har betydning for dens variasjoner. Flere andre faktorer kan også spille inn, men for at bestanden skal fornyes og vokse er disse vesentlige. Rekruttering har sammenheng med antall fisk som vokser opp til den kan beskattes eller til den blir kjønnsmoden. Beskatningstrykk sier noe om hvor mye som fiskes opp, og beskatningsform har sammenheng med fiskeredskapene som brukes. Bestanden av den norsk-arktiske torsken i 1980-årene var lav,[229] og i 1990 brøt bestanden helt sammen.[230] En mener at dette skyldes både svak rekruttering, for høyt beskatningstrykk og ugunstig beskatningform ved at for mye småfisk ble tatt opp.[229]
Den norsk-arktiske torsken var sannsynligvis fullt utnyttet allerede i 1950, men fisket fortsatte med stor intensitet frem til 1960. Spesielt på grunn av stort beskatningstrykk fra utenlandske trålere i Barentshavet var presset stort. Men fra 1964 ble dette redusert sterkt, da trålerne etter denne tid konsentrerte seg om det vestlige Atlanterhavet. Kvantumet av bestanden ble redusert, men tok seg opp på grunn av gode gytebestander i 1963 og 1964. Dermed ble oppfisket kvantum økt betraktelig vinteren 1967/1968. Så i 1969 ble 1,2 million tonn torsk fisket opp totalt, noe som er det høyeste noen gang.[229]
På slutten av 1970-årene ble en klar over at det statistiske materialet som ble benyttet for å beregne bestandsutviklingen var feil. De store mengder småfisk og yngel som trålfisket hadde drevet fangst på var ikke tatt med i datagrunnlaget. Da nye beregninger ble gjort viste det seg blant annet at den gode årsklassen fra 1970, som en hadde store forhåpninger for, ble beskattet for hardt av trålerne. Det ble innført flere reguleringer gjennom 1970-årene, blant annen kvotereguleringer i 1975. Det ble videre innført kvoteavtaler i samarbeid med Sovjetunionen,[229] via Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjon for å bevare bestanden.[231]
Gytebestanden for norsk-arktiske torsken var på et lavmål vinteren 1979. Dermed ble 1975-årsklassen viktig for rekrutteringen av fiskestammen og denne måtte beskattes spesielt forsiktig. En skipper på en tråler i Nord-Norge ringte anonymt til en ansatt i Fiskeridirektoratet for å melde fra om omfattende fiske på torsk rett over minstemål utenfor Nordkappbanken. Etter diskusjoner i Fiskeridepartementet og Havforskningsinstituttet tok etter kort tid fiskeriminister Eivind Bolle beslutningen om hastevedtak om fiskestopp. Dette skapte internasjonale utfordringer fordi det var svært mange trålere fra mange land involvert, der alle hadde lovlige kvoter. Beslutningen hadde dessuten vært tatt på tvers av alle rutiner for internasjonale diskusjoner og avtaler. Dersom fisket hadde fått gå sin gang, ville 80–90 % av oppfisket kvantum vært av 1975-årsgangen. Havforsker Odd Nakken mener at denne fiskestoppen var svært viktig: «Denne første fiskestoppen er sterkt medverkande til at den nord-aust-arktiske torskestamma er berga. Utan fiskestoppen i 1979 og tiltaka som følgde i åra etter hadde det gått like ille med den nord-aust-arktiske torsken som med torskestamma ved Labrador og Newfoundland. Der er det ingen torskefiske i dag».[232]
Etter at torskebestanden brøt sammen i 1990, ble totalkvoten satt til 160 000 tonn. Dette var en drastisk reduksjon i forhold til for eksempel den årlige totalkvoten for 1977 og 1978 på 850 000 tonn. Etter innføringen av reguleringer av fisket i 1990 bygde bestanden seg opp, slik at en totalkvote på 850 000 tonn ble gitt for 1997. På bakgrunn av enda en ny reduksjon av bestanden ble kvotene for 2001 til 2003 gradvis redusert til 395 000 tonn. Fra 2004 til 2006 ble totalkvotene økt til i underkant av 500 000 tonn.[230]
- Aktiviteter under lofotfisket rundt 1950-årene
-
Egning av linekroker. -
Utror. -
Skreien tas opp etter at snurpenoten er dradd inn mot fartøysiden. Snurpenot var bare tillatt noe få år etter 1949. -
Fisken sløyes. -
Behandling av klippfisk. -
Fiskefiletfabrikk. -
Smågutter skjærer torsketunger. -
Hermetisering av torskerogn. -
Ung fisker henter garn etter tørking. -
Tørrfisk på hjell i Stamsund. -
Kontoret til lofotoppsynet. -
På en av telegrafstasjonene i Lofoten under lofotfisket i 1951. -
Skipsutstyrforretning i Svolvær -
Gammel rorbu. -
Kveldsaktiviteter i rorbu.
_-_no-nb_digifoto_20151126_00062_NB_MIT_FNR_09881_(cropped).jpg)
Lofotfisket i dag[rediger | rediger kilde]
Selv om lofotfisket fremdeles er et viktig fiskeri nasjonalt og internasjonalt, er det bare noen få tusen fiskere som deltar. Til tross for dette gir lofotfisket stor aktivitet og et yrende folkeliv i fiskeværene i Lofoten.[227] Etter en del år siden begynnelsen av 2000-tallet med dårlige fiskefangster har lofotfisket hatt en kraftig oppgang (opp til 2017).[233]
Statistikk fra Norges Råfisklag viste at det under lofotfisket i 2015 ble tatt opp Mal:Formatmum:65500 tonn skrei. Førstehåndverdien av denne var på 714 millioner kroner. Tallene gjelder torsk tatt på konvensjonelle redskap og levert til kjøpere i kommunene i Lofoten i sesongen. Det deltok 1463 fartøyer.[234] Til sammenligning er det aldri fisket mer under lofotfisket enn i 1947 da det ble dradd opp 145 000 tonn skrei.[235]
Fiskeredskaper som brukes under lofotfisket er juksa, line, garn og snurrevad. Snurrevad er en type not som brukes stadig mer under lofotfisket. Den ligner en liten trål, men benyttes ikke dypere enn 100 meter.[236]
I 2012 fantes det 44 fiskemottak i kommunene i Lofoten, som syselsetter rundt 1060 personer, hvorav rundt 530 er heltidsansatt. Selv om aktiviteten er stor under lofotfisket, er det aktivitet også resten av året, både med torsk og en rekke andre fiskeslag.[237] I 2013 var rundt 3500 ansatte tilknyttet fiskeri, havbruk eller annen industri i relasjon til disse næringene. Den totale sysselsatte befolkningen utgjorde 11 300 personer. I tillegg har fiskerinæringen ringvirkninger på andre næringer.[238] Fremdeles er det slik at lofotfisket representerer mesteparten av kystfiskernes årlige inntekt.[239]
Noter[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Christensen: Torsefiskets historie side 6
- ^ a b c d e f Holberg og Røskaft: Håløygriket side 288.
- ^ a b Christensen: Torskefiskets historie side 7
- ^ Hansen: Lofotfisket side 72.
- ^ a b Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 172.
- ^ a b Kiil: Da bøndene seilte side 9.
- ^ Holberg og Røskaft: Håløygriket side 287.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 173.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 217–218.
- ^ Kiil: Da bøndene seilte side 8
- ^ Kiil: Da bøndene seilte side 11.
- ^ a b Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 183.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 182.
- ^ a b c d e Christensen: Torskefiskets historie side 8
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 218.
- ^ Holberg og Røskaft: Håløygriket side 321.
- ^ a b c d Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 198.
- ^ a b Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 195.
- ^ a b Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 213.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 216.
- ^ Holberg og Røskaft: Håløygriket side 289.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 193–194.
- ^ a b c d e Holberg og Røskaft: Håløygriket side 301.
- ^ a b c Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 197.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 195–196.
- ^ Melteig, Elina (7. august 2017). «DNA-prøver avslører at vikingene handlet med tørrfisk i Tyskland». forskning.no. Besøkt 5. januar 2018.
- ^ a b Holberg og Røskaft: Håløygriket side 290.
- ^ a b c d e f g h i Christensen: Torskefiskets historie side 9
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 196–197.
- ^ a b c d Holberg og Røskaft: Håløygriket side 302.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 263.
- ^ Kiil: Da bøndene seilte side 18.
- ^ a b Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 199.
- ^ a b c Kiil: Da bøndene seilte side 24.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 212.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 200.
- ^ a b Kiil: Da bøndene seilte side 16.
- ^ a b Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 294.
- ^ a b Moseng mf.: Norsk historie 750 – 1537 side 256.
- ^ a b c d Moseng mf.: Norsk historie 750 – 1537 side 258-259.
- ^ a b Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 201.
- ^ Bertelsen: Fra den eldste tida side 213.
- ^ Moseng mf.: Norsk historie 750 – 1537 side 259-260.
- ^ Holberg og Røskaft: Håløygriket side 292.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 355.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 293–294.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 301.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 322.
- ^ a b c Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 310.
- ^ a b c d e Christensen: Torskefiskets historie side 10
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 323.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 324.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 295.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 210.
- ^ Holberg og Røskaft: Håløygriket side 303.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 293.
- ^ Dahl Bratrein, Håvard (1983). «Nordisk fiske i oldtid og middelalder». Ottar. Tromsø. s. 39-41.
- ^ Bertelsen: Fra den eldste tida side 198.
- ^ Bertelsen, Reidar (1977). «Gløtt fra Tromsø museum». Ottar. Tromsø: Universitetet i Tromsø. s. 33.
- ^ a b Bertelsen: Fra den eldste tida side 171.
- ^ Kiil: Da bøndene seilte side 17.
- ^ a b c Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 326.
- ^ a b c d Christensen: Torskefiskets historie side 12
- ^ Niemi m.fl.: Trekk fra Nord-Norges historie side 43–44.
- ^ Niemi m.fl.: Trekk fra Nord-Norges historie side 229.
- ^ Holberg og Røskaft: Håløygriket side 362.
- ^ a b Moseng mf.: Norsk historie 750 – 1537 side 312.
- ^ a b c d e Christensen: Torskefiskets historie side 11
- ^ a b Niemi m.fl.: Trekk fra Nord-Norges historie side 42.
- ^ Bertelsen: Fra den eldste tida side 214–215.
- ^ a b Holberg og Røskaft: Håløygriket side 388.
- ^ a b c d Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 419.
- ^ Holberg og Røskaft: Håløygriket side 403.
- ^ a b Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 154.
- ^ a b Holberg og Røskaft: Håløygriket side 387.
- ^ Holberg og Røskaft: Håløygriket side 399.
- ^ Kiil: Da bøndene seilte side 26.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 91.
- ^ Kiil: Da bøndene seilte side 27.
- ^ a b Holberg og Røskaft: Håløygriket side 402.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 325.
- ^ Kiil: Da bøndene seilte side 29.
- ^ a b c Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 67.
- ^ a b c Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 147.
- ^ a b Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 357.
- ^ a b c Selnes: Fiske og fangst side 90.
- ^ Jostein, Angel (1984). Kristiansen, Svein, red. Torsk på norsk. Tromsø: Grafisk produksjon. s. 26–27.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 194.
- ^ a b Selnes: Fiske og fangst side 88.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 196.
- ^ a b c Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 151.
- ^ a b c d e f g Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 152.
- ^ Blix: Gamle Lofoten side 13.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 153.
- ^ Blix: Gamle Lofoten side 7.
- ^ Blix: Gamle Lofoten side 33–34.
- ^ Blix: Gamle Lofoten side 37.
- ^ Blix: Gamle Lofoten side 8.
- ^ Blix: Gamle Lofoten side 11.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 358–360.
- ^ Selnes: Fiske og fangst side 106.
- ^ Selnes: Fiske og fangst side 107.
- ^ Selnes: Fiske og fangst side 108.
- ^ Rinde: Det moderne fylket side 229.
- ^ Jensen: Boka om Lofotfisket side 108.
- ^ Posti, Per (1991). Trollfjordslaget. Cassiopeia forlag. s. 25.
- ^ a b c d Christensen: Torskefiskets historie side 13
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 425.
- ^ a b c d e f g h i Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 46.
- ^ a b Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 403.
- ^ Christensen: Torskefiskets historie side 428–433
- ^ a b Christensen: Torskefiskets historie side 14
- ^ Borgos, Johan I. «Hvorfor Petter Dass frøs på beina» (PDF). Universitetet i Tromsø. Besøkt 30. desember 2017.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 431–433.
- ^ a b c d e f g Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 65.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 455.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 452–453.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 404.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 406.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 407.
- ^ a b Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 66.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 181.
- ^ a b Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 243.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 252-253.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 257-258.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 257.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 244.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 88.
- ^ a b c Christensen: Torskefiskets historie side 20
- ^ a b c d Christensen: Torskefiskets historie side 16
- ^ a b Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 92.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 87.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 123.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 536.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 537.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 540.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 542.
- ^ Nielssen m.fl.: Fangstmenn side 538.
- ^ a b c d e f g Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 331.
- ^ Blix: Gamle Lofoten side 22.
- ^ Winge: Trebåter side 30.
- ^ Winge: Trebåter side 65.
- ^ a b c d Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 364.
- ^ Winge: Trebåter side 102–106.
- ^ Finnstad mf.: En næring i omforming 1880-1970 side 141.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 252.
- ^ a b c d Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 422.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 425.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 418.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 262.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 263.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 79.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 80.
- ^ a b c Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 81.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 82.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 84.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 108.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 94.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 420.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 264.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 264-265.
- ^ a b c Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 348-349.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 347.
- ^ Finnstad mf.: En næring i omforming 1880-1970 side 71.
- ^ a b Søbye, Espen (17. februar 2017). «Karneval og oljestrid». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 8. januar 2018.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 116.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 90.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 109.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 111.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 112.
- ^ a b Christensen: Torskefiskets historie side 21
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 125.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 134.
- ^ Christensen: Torskefiskets historie side 425
- ^ Christensen: Torskefiskets historie side 426
- ^ a b c d Christensen: Torskefiskets historie side 22
- ^ a b Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 332.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 156.
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 158.
- ^ a b c d Christensen: Torskefiskets historie side 23
- ^ Solhaug: De norske fiskeriers historie 1815–1880 I side 147.
- ^ a b Finnstad mf.: En næring i omforming 1880-1970 side 119.
- ^ a b Finnstad mf.: En næring i omforming 1880-1970 side 120.
- ^ Finnstad mf.: En næring i omforming 1880-1970 side 121.
- ^ Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 361.
- ^ a b Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 362.
- ^ a b c Hutchinson og Elstad: I amtmandens dager side 363.
- ^ Blix: Gamle Lofoten side 49.
- ^ «Karlsøy og Helgøy Bygdebok – Lofotfisket i småbåttida». Karlsøy kommune. Besøkt 28. desember 2017.
- ^ a b Bratrein, Håvard Dahl. ««Ti søen den tager så mangen» – om storm og uvær på kysten» (PDF). Universitetet i Tromsø. Besøkt 28. desember 2017.
- ^ Hauge, Willy (26. mars 2017). «Slik var Lofotfisket for over 100 år siden».
- ^ a b Rinde: Det moderne fylket side 24.
- ^ Rinde: Det moderne fylket side 28–29.
- ^ a b c d Rinde: Det moderne fylket side 32.
- ^ Rinde: Det moderne fylket side 34.
- ^ a b Rinde: Det moderne fylket side 21.
- ^ Finnstad mf.: En næring i omforming 1880-1970 side 229.
- ^ a b c Rinde: Det moderne fylket side 22.
- ^ Selnes: Fiske og fangst side 94.
- ^ Rinde: Det moderne fylket side 35.
- ^ Christensen: Torskefiskets historie side 36
- ^ a b c Christensen: Torskefiskets historie side 24
- ^ Finnstad mf.: En næring i omforming 1880-1970 side 89.
- ^ Christensen: Torskefiskets historie side 37
- ^ Rinde: Det moderne fylket side 65.
- ^ Christensen: Torskefiskets historie side 38–39
- ^ Finnstad mf.: En næring i omforming 1880-1970 side 72.
- ^ Christensen: Torskefiskets historie side 59
- ^ Rinde: Det moderne fylket side 62.
- ^ Christensen: Torskefiskets historie side 25
- ^ a b c d Christensen: Torskefiskets historie side 27
- ^ Christensen: Torskefiskets historie side 60
- ^ a b Christensen: Torskefiskets historie side 28
- ^ a b Rinde: Det moderne fylket side 63.
- ^ a b c d Christensen: Torskefiskets historie side 29
- ^ Rinde: Det moderne fylket side 66.
- ^ a b Christensen: Torskefiskets historie side 30
- ^ Rinde: Det moderne fylket side 191.
- ^ a b Rinde: Det moderne fylket side 246.
- ^ (no) «Lofotfiskets historie» i Store norske leksikon
- ^ a b c d Rinde: Det moderne fylket side 247.
- ^ Rinde: Det moderne fylket side 248.
- ^ Rinde: Det moderne fylket side 248–149.
- ^ «Lofotoppsynet». Lofoten.com AS. Besøkt 2. februar 2017.
- ^ Rinde: Det moderne fylket side 249.
- ^ a b Rinde: Det moderne fylket side 250.
- ^ a b Christensen: Torsefiskets historie side 36
- ^ Christensen: Torskefiskets historie side 34
- ^ a b c d Jostein, Angel (1984). Kristiansen, Svein, red. Torsk på norsk. Tromsø: Grafisk produksjon. s. 13 – 15.
- ^ a b (no) «Lofotfiskets historie» i Store norske leksikon
- ^ (no) «Lofotfiskets historie» i Store norske leksikon
- ^ Lunde, Kjell Harald (23. april 2017). ««Påskeopprøret» som berga lofot-skreien». Fiskeribladet. Besøkt 14. januar 2018.
- ^ Hansen: Lofotfisket side 3.
- ^ «Årsberetning 2015 – For kystens verdier» (PDF). Norges Råfisklag. Arkivert fra originalen (PDF) 25. januar 2018. Besøkt 24. desember 2017.
- ^ Hansen: Lofotfisket side 58.
- ^ Hansen: Lofotfisket side 40-41.
- ^ Busch, Kjersti Eline Tønnessen, Iversen, Kriss Rokkan og Larsen, Lars-Henrik (6. juli 2012). «Kystnære fiskerier utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja – Kunnskapsinnhenting for det nordøstlige Norskehavet Utarbeidet på oppdrag fra Olje- og energidepartementet» (PDF). Olje- og energidepartementet. Arkivert fra originalen (PDF) 20. april 2017. Besøkt 25. desember 2017.
- ^ «Lofoten i sentrum». Fiskeribladet. 12. april 2013. Arkivert fra originalen 25. januar 2018. Besøkt 7. januar 2018.
- ^ Myrvang, Trygve (21. mars 2017). «Trygve Myrvang i Råfisklaget: Kvalitet og kontroll er avgjørende». Fiskeribladet. Besøkt 13. januar 2018.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Berge, Geir (1996). Tørrfisk: thi handlet du red'lig, og tørket din fisk : en bok om tørrfiskkultur, Nord-Norge og Bergen. Stamsund: Orkana. ISBN 8291233152.
- Bertelsen, Reidar (1985). Lofoten og Vesterålens historie. 1 – Fra den eldste tida til ca. 1500 e. Kr. [Stokmarknes]: Kommunene. ISBN 8290412371.
- Blix, Dagmar (1975). Gamle Lofoten. Rune.
- Christensen, Pål (2009). Den norsk-arktiske torske og verden – Torsefiskets historie. ABM-utvikling, Kystverket, Riksantikvaren og Fiskeridirektoratet. ISBN 978-82-93011-03-3.
- Finstad m.fl. (2014). «En næring i omforming 1880–1970». I Kolle, Nils. Norges fiskeri- og kysthistorie. 3. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-321-0426-0.
- Giskeødegård, Otto (1998). Produksjonslære for fiskeindustrien. [Oslo]: Landbruksforlaget. ISBN 8252917879.
- Hansen, Christine Kristoffersen og Ingun Alette Mæhlum (foto.). Lofotfisket. Agalaus. ISBN 978-82-93618-00-3.
- Holberg; Røskaft, Merete (2015). «Håløygriket: Nordland historie - før 1600». Nordlands historie. 1. Fagbokforlaget. ISBN 9788245018301.
- Hutchinson, Alna; Elstad, Åsa (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie. 2 1600–1900: I amtmandens dager. Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-450-1831-8.
- Jenssen, Frank A. (1984). Boka om Lofotfisket. Svolvær: Forlaget Nord. ISBN 82-90552-00-9.
- Kiil, Alf (1993). Da bøndene seilte – Bygdefarbrukets historie i Nordland. [Oslo]: Messel. ISBN 82-7631-020-6.
- Moseng, Ole G.; m.fl. (2007). Norsk historie 750–1537. I (2 utg.). Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 978-82-15-00415-0.
- Nielssen, Alf Ragnar, m.fl. (2014). Kolle, Nils, red. Norges fiskeri- og kysthistorie. 1 Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk – Fram til 1720. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-321-0424-6.
- Peton, Per (1999). Fisker i Norge. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-22375-3.
- Posti, Per (1991). Lofoten i billedkunsten. Svolvær: Ateliér Lofoten. ISBN 82-992399-0-7.
- Rinde, Harald (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie. 3 Etter 1900 – Det moderne fylket. Fagbokforlaget. ISBN 978-82-450-1832-5.
- Selnes, Leiv (1975). «Fiske og fangst». Lofoten i går - i dag - i morgen. [Tromsø]: [s.n.]
- Solhaug, Trygve (1976). De norske fiskeriers historie 1815–1880. I. Universitetsforlaget. ISBN 82-00-05018-1.
- Niemi, Einar; m.fl. (1976). Trekk fra Nord-Norges historie. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-07957-9.
- Winge, Jon (2002). Trebåter; Norsk kulturhistorie på sjøen. Schibsted. ISBN 978-82-516-5508-8.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Cod fishery in Norway – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Artikkel om Lofotfisket fra Statistisk sentralbyrå Artikkelnavn: Fra forrige årtusen Nr. 6. Lofotfisket 1856-2000 Karneval i Lofoten?
- (no) NRK Gull om Lofotfiske med mange klipp fra NRKs arkiver
- (no) NRK Filmprogram fra 1974 om Lofotfisket