Theodor Kittelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Theodor Kittelsen
Theodor Kittelsen
Tegning fra 1892, utført av Krohg
Født 27. april 1857
Norge Kragerø
Død 21. januar 1914 (56 år)
Jeløya, Moss
Ektefelle Inga Kristine, født Dahl
Felt Tegning, illustrasjon, bokkunst, maleri

Theodor Severin Kittelsen (født 27. april 1857 i Kragerø, død 21. januar 1914Jeløya) var en norsk maler, tegner og bokkunstner. Som illustratør av norske folkeeventyr ved Asbjørnsen og Moe har han sammen med Erik Werenskiold ganske særlig preget nordmenns forestillinger om troll og andre naturmytiske vesen. Kittelsens troll er groteske og nifs-vakre, inspirert av østnorske og nordnorske landskap. Mange mener at han én gang for alle har avgjort hvordan norske troll «egentlig ser ut». I sin samtid var han like bemerket for de karikaturaktige tegningene vi finner i blant annet Har Dyrene Sjæl?.

Han var en utpreget litterær billedkunstner, og skrev tekster i og til mange av bildene. Flere av arbeidene hans kan utmyntes episk. Et høydepunkt er boka om Svartedauen.

Kittelsen kom fra ustabile økonomiske kår og oppnådde aldri økonomisk sikkerhet.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Selvportrett 1888
Selvportrett 1891
Kittelsens trolltegninger har preget vår oppfatning av hvordan troll ser ut. Her Trollet som grunner på hvor gammelt det er fra 1911.
Streik fra 1879 henger i Folkets Hus, Trondheim. En skisse finnes i Nasjonalgalleriet

Theodor Kittelsen ble født i Kragerø i 1857 som den andre av i alt åtte barn av Johannes Kittelsen (1817–68) og Guriane Olsdatter Larsen (1828–79). Faren var kjøpmann, og Theodor ble født inn i et nøkternt borgerhjem. Økonomien ble betydelig svekket da faren døde. Theodor var da 11 år gammel. Den farløse gutten med hodet fullt av drømmer måtte ut av hjemmet og kom i lære. Først var han urmakerlærling i hjembyen og deretter malerlærling i Kristiania. Derfra rømte han hjem, men etterhvert kom han i urmakerlære hos den tyske urmaker Stein i Arendal.

Her møtte Theodor sin velgjører, sakfører og kunstforeningsformann Diderich Maria Aall. Aall skjønte at gutten var begavet, og organiserte en innsamling for å bekoste kunstutdannelse på ham. Theodor hadde alle dager et godt forhold til sin velgjører, også etter at Aall flyttet til Kristiania.[1]

Utdanning og tidlige kunstverk[rediger | rediger kilde]

I 1874, 17 år gammel, begynte han ved Wilhelm von Hannos tegneskole i Christiania; samtidig fulgte han også kveldsundervisning ved Tegneskolen der han hadde Julius Middelthun som lærer. I 1876 reiste han til München, og begynte å studere ved det kongelige kunstakademiet der, med Wilhelm von Lindenschmit den yngre og Ludwig von Löfftz som lærere. I München møtte han kolleger som Erik Werenskiold, Eilif Peterssen, Gerhard Munthe, Wilhelm Peters, Christian Skredsvig, Harriet Backer og Kitty Kielland. Han ble i München i fire år. De tre første årene ble oppholdet bekostet av Aall. I 1880 fikk han Schäffers legat. Blant kollegene i München knyttet han seg særlig til Werenskiold, som senere skulle føre ham inn i arbeidet med å illustrere eventyrene, og til Skredsvig, som i likhet med ham selv, kom fra små kår.

Under oppholdet i München studerte han særlig genremaleri, og malte sitt første større oljemaleri Streik inspirert av Per Sivles roman av samme navn. Maleriet vakte positiv oppmerksomhet under en utstilling i Kristiania kunstforening i 1879. Bildet ble solgt for 1 000 kr, men ble også senere stilt ut, i Bergen i 1881, i Göteborg samme år og i Wien 1882.

Fra tiden i München finnes også flere skisser som peker fram mot hans senere suksesser: karikaturtegninger, og komiske, antropomorfe (menneskelignende) dyr.

Økonomien tvang ham hjem i 1880, og han bodde i Kragerø et års tid før han fortsatte sine vandre- og læreår. Sommeren 1881 besøkte han Wilhelm Peters i Asker, før han leide seg atelier i bygården Pultosten i Grensen. Denne høsten ble han engasjert som eventyrtegner, og fikk sin første illustrasjon på trykk. I 1882 avtjente han militærtjeneste, arbeidet på eventyrillustrasjonene sammen med Werenskiold, fikk statlig stipend og reiste til Paris.

Oppholdet i Paris ble kortvarig og ingen suksess. Høsten 1883 reiste han igjen til München. Oppholdet kom til å bli bestemmende for hans videre karriére. Her var det på denne tiden flere som arbeidet med karikatur, satire og annet tidsskrift- og forlagsrelatert illustrasjonsarbeid.[2] I de fire årene han nå oppholdt seg i Tyskland, fikk han tegninger på trykk i Neue Deutsche Illustrierte Zeitung, Allgemeine Zeitung og det dansk-norske Juleroser i 1884. Eventyrbog for Børn utkom med tre bind i 1883, 1884 og 1887. Han fullførte også Froske- og musekrigen mens han var i München, men verket måtte vente i flere år før det utkom. Han var ubemidlet da han i mars 1887 avsluttet Tysklandsoppholdet, og kollegaer bidro til å bekoste hjemreisen for ham.

I 1887, da han var 30 år gammel, vendte Kittelsen hjem til Norge for godt, lutfattig og samtidig i ferd med bryte igjennom som bokillustratør. Han illustrerte Djurklous samling av svenske folkeeventyr (1887) og den danske forleggeren Ernst Bojesen brukte Kittelsen både i Juleroser og i Fra Alverdens gemytlige Lande (1887). Bojesen skulle senere utgi flere av Kittelsens arbeider.

Utstillinger i Norge, opphold på Skomvær i Lofoten[rediger | rediger kilde]

Han deltok første gang på Høstutstillingen i 1886, med maleriene Atelierbesøk og Interiør fra et bayersk bondehus. Året etter deltok han med maleriet Ved havet. Senere skulle han delta på utstillingen i 1890, 1891, 1894, 1910, 1912 og posthumt i 1915. Etterhvert bidro han også med flere tegninger.

Vel hjemme i Norge bodde Theodor først hos sin søster og svoger i Kragerø, og fulgte dem samme år nordover til Skomvær fyr, hvor svogeren var fyrvokter. Her bodde han i snaue to år. I denne perioden fullførte han flere påbegynte prosjekt, forsøkte seg med illustrasjoner til Peer Gynt og malte og tegnet landskapsbilder. I løpet av de to årene ferdigstilte han bøker som utkom i de følgende årene: Fra Livet i de smaa Forholde (1889-90), Fra Lofoten (1890-91) og Troldskab (1892).

Inga, kunstnerkone. Produktive år[rediger | rediger kilde]

I 1889 besøkte han først SkredsvigFleskum, før han bosatte seg ved Farrisvannet i Larvik. Her møtte han samme år skipperdatteren Inga Kristine Dahl fra Drøbak. Hun var delvis oppvokst på Lille Ekeberg gård i det som den gangen var Østre Aker. De ble stormende forelsket og giftet seg etter bare få ukers bekjentskap. De fikk til sammen ni barn. Inga forsto seg på kunst og hadde praktisk sans. Kittelsen visste å sette pris på hennes uvurderlige støtte, også i økonomiske og huslige spørsmål. Hun drev skole med barna og organiserte hans utstillinger.

Som nygifte bodde de en periode på Skåtøy utenfor Kragerø, og fra 1891 på Hvitsten. Dette var gode og produktive år for Kittelsen. Han grunnfestet sin posisjon som illustratør, og utforsket flere sjangre. Fra 1889 hadde han regelmessig samarbeid med tidsskriftredaktørene Nordahl Rolfsen og Jacob B. Bull om oppdrag. I oktober 1893 hadde han sin første separatutstilling, i Florasalonen i Tivoli, i Kristiania. Utstillingen omfattet 231 bilder, og ble også vist i Bergen samme høst.

Til kunstnerdalen[rediger | rediger kilde]

I 1896 flyttet familien til lensmannsgården Sole i Eggedal for å komme nærmere vennen Christian Skredsvig. Tre år senere, i 1899, bygde familien Lauvlia i Sigdal. Tomta var omhyggelig valgt, med utsikt til den karakteristiske Andersnatten som speilet seg i Soneren. Familien elsket hjemmet og naturen, og i de ti årene de klarte å beholde Lauvlia, skapte Kittelsen flere av de mest populære bildene sine. Tiden i Lauvlia var Kittelsens mest produktive periode. Både ute og inne finnes fortsatt Th. Kittelsens egne utskjæringer og malte motiver, og hjemmet er i dag det mest personpregede minnesmerke etter vår folkekjære kunstner. Seriene Soria Moria Slot og Tirilil Tove ble til her. Sigdalsnaturen inspirerte både til stemningsmettede naturskildringer og til burleske trollbilder. Andersnatten ble malt om og om igjen på ulike måter.

Natt over "Soria Moria slott"[rediger | rediger kilde]

Theodor Kittelsen var hele livet forfulgt av økonomiske bekymringer. I 1910 måtte han selge hjemmet i Sigdal og flytte med sin familie til Huseby utenfor Kristiania, og endelig til Jeløya utenfor Moss i 1912, der han døde i 1914. Mot slutten av livet var Kittelsen nedbrutt av sykdom, motgang og skuffelser. Han arbeidet likevel helt til det siste.

Dagen etter at han døde hadde Henrik Sørensen (skjult bak signaturen "Mår") et minnedikt i Dagbladet:

Nat er over Soria Moria slot -
guldnøklen er tabt, -
slottets aftensti er aldri mere funden.
Bak berg – i salene av guld – for alle tider
prinsessen nu er bunden.
thi – i sit rike
langt bak dag og nat
nu drømmeren den hvite solvei rider.
Og langt tilskogs der tyngst den suser,
der den svartner kaldt -
staar sten og trold og venter -
venter sin forløser.

Kunstnerlønn i seneste laget[rediger | rediger kilde]

Theodor Kittelsen ble i 1908 utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden, og mottok Statens kunstnerlønn fra 1911. Etter hans død i 1914 ble enkefru Inga Kittelsen innvilget kr 1600 i årlig lønn fra Stortinget.

Kunst[rediger | rediger kilde]

Kittelsen svingte fra det groteskt «løierlige» til lyrisk dvelen ved «naturens uutgrundelige storhet»
«Ekko» (oljemaleri, 1888). Legg merke til personifiseringen av ekkoet øverst i kløften.
Sitat Kittelsens aand i sit evige hamskifte er i slægt med de stærkeste kræfter i det norske folk. Hans fantasi kan svinge sig til Wergelands ørneflugt og gjøre bukkespring med Wessels lune.
Werenskiold har i en liten kritisk skisse truffet mittpunktet i Kittelsens tanke ved at fremhæve grundideerne i hans ureflekterte livsfilosofi: som motsætningen mellom menneskenes smaalighet og løierlighet, og naturens uutgrundelige storhet: «Livet er usseldom og tilfældighed. Dødens mystiske majestæt er over os alle»
Sitat
Andreas Aubert[3]

Maleren[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av studietiden var Kittelsen bestemt på å arbeide som maler, med olje på lerret, i tråd med tidens gjeldende oppfatning av oljemaleriet som billedkunstens mest fornemme uttrykk. Han ønsket å utdanne seg til genremaler, trolig under påvirkning både av lærerne i München og av vennskapet med historiemaleren Eilif Peterssen. Tross iherdige forsøk ble han ikke virkelig fortrolig med oljemaleriet. Imidlertid har Streik (1879), tross sine artistiske svakheter, fått plass i norsk kunsthistorie som det første forsøk på sosialt tendensmaleri.[4]

Maleriet Ekko, som Kittelsen arbeidet med under oppholdet i Lofoten ble først stilt ut på Verdensutstillingen i Paris 1889. Kittelsen regnet selv maleriet, som måler 156 x 110 cm, som sitt beste arbeid: «Det forekommer mig ofte at dette er mit bedste Arbeide».[5] Bildet viser tre viktige trekk ved Kittelsens kunst: Identfikasjonen med barnets opplevelse; landskapsestetikken; og fortrollingen av naturen.

Fra 1900 og framover tok han igjen opp maleriet, både som oljemaleri, akvarell og pastell. Det var i denne (forholdsvis) sene perioden at han skapte de fleste av de motivene som i dag regnes som folkekjære og typiske for hans arbeid: Serien Soria Moria slot (olje) ble laget i 1900, og han illustrerte fra 1907 av flere av folkeeventyrene. Han utga i 1911 boken Soria Moria slot.

Akvarellen Myrull fra 1913 ble hans siste større arbeid. Bildet tar igjen en tidligere tegning fra en eventyrutgave, og det er datteren Ingrid som er modell.

Æolsharpen. 1888.

Reporter og naturlyriker[rediger | rediger kilde]

De to årenes opphold i Svolvær ble en modningstid for Kittelsen. Han utviklet flere sider av sitt repertoar: både karikaturen, naturlyrikeren og forfatteren. Einar Økland skriver[6]: «Alt i alt var det ein uferdig og kriseramma kunstmalar som reiste nordover til Lofoten i 1887 og ein høgproduktiv og vital illustratør og forfattar som i 1889 reiste sørover.»

De to bøkene med fellestittelen Fra Lofoten kom ut i 1890 og 1891, som «andre del» av oppsummeringen av hans arbeider fra de to årene. Bildene i bøkene er dels utført som rene pennetegninger, og dels i blandingsteknikk mellom penn, blyant og lavering. Motivene veksler mellom realistiske tegninger som Raftsund[7], tvetydige, poetiske avbildninger som Rosen[8] og rene «Eventyrfortolkninger» av landskapet, slik som i de to versjonene av De syv søstre, hvor kvinnesilhuettene er tegnet tydelig ut fra fjellets opprinnelige profiler.

Bildet Æolsharpen er et karakteristisk bilde fra Lofoten-serien: I forgrunnen og mellomgrunnen er det et i utgangspunktet helt realistisk motiv: en havsule som strekker vingene opp. I bakgrunnen svever imidlertid en harpe i horisonten og gir hele motivet et preg av å være lyttende etter den åndelige stemmen, musikken fra det uoppnåelige. Harpen gir en ny forståelse av fuglens adferd og ønsker. Kittelsen skriver i teksten til bildet: «Ja, saa fint toner Harpens Musik, at den gaar vort Øre forbi, og kun Sjælen følger med, bævende, lyttende, medens Øiet stirrer ud over den blaa Linje, og alt svømmer sammen i en uendelig Tanke.» Tekstene hans er både lyriske stemninger både i prosa og lyriske former, med en sterk vilje til å «fange inn et stykke besjelet natur».[9]

Kittelsen skrev også flere reportasjepregede tekst-og-tegning-artikler fra Nordland til Nordahl Rolfsens tidsskrift Illustrert Tidende for Børn 1890-92.

Jomfruland. 1893

Øya Jomfruland ligger ytterst i Kragerøs skjærgård og Kittelsen hadde lenge vært opptatt av øya, dens geologi og de legendene som fantes omkring øyas navn og natur. I 1893 laget han en serie med 14 bilder fra øya, utført i stift, fargeblyant og akvarell. De fleste av bildene er idyller. Også inkludert her er illustrasjonen av nøkken, med motiv fra Tårntjernet. Serien ble i 1894 kjøpt av samleren og mesénen Olaf Schou og donert til Nasjonalgalleriet.[10]

Bildene i Tirilil Tove-serien har magi-fremkallende titler som «Det rusler og tusler, rasler og tasler»

Akvarell-serien Tirilil Tove (1900) kan sees som en skoglandskapets oppfølger av Jomfruland-serien. Kittelsen hadde fått en uspesifisert, ny bestilling fra Olaf Schou på en billedserie. «Det er 'Skovpoesien' jeg denne gang har søgt ... ja nu haaber jeg Schou blir glad i Skaugen min».[11] Tittelen har opphav i Andreas Fayes Fortellingen om Tirilil Tove og Tyvenborg, om en bortført seterjente. Også Welhaven bruker navnet i et av sine dikt. Bildene, som er utført i fargestift og akvarell, ble utstilt hos Blomquist i desember 1900. Serien er i privat eie.

Han laget i de «sene årene» 1900-1910 de fleste av sine naturlyriske bilder i blandingsteknikk. De fem akvareller som han i 1908 laget på bestilling[12] fra Norsk Hydro (Rjukan-serien)[13], en laget i et uttrykk som både er troll-natur, naturlyrikk, reklame-illustrasjoner og en slags foregripelse av mellomkrigstidens industrifresker.

Karikaturtegner[rediger | rediger kilde]

I den tidlige delen av sitt virke laget Kittelsen flere satirer og karikaturer. De to løsark-mappene Fra livet i de smaa forholde (1889 og 1890) er et gjennomført konsept med sin parodi-på-lokalavis-sjanger, 10 år før Trangvikspostens første utgave.

Samlingene Glemmebogen (1892) og Ordsprog (1898) er i større grad enruters vitsetegninger, ofte bygget rundt munnhell og faste ordbilder. Flere av motivene har en sosial snert mot pengefolk og overklasse.

Han tegnet også for det økende antall vittighetsblader, i noen grad i studietiden i Tyskland og mest i Norge. Han illustrerte hele 1907-årgangen av Trangviksposten, og bidro gjennom flere år til Korsaren. I Korsaren er et høydepunkt serien med «Norske Naturvidundre», hvor tegningene av Asbjørnsnatten, Ibsenholmen og Vinjefurua er blant de mest kjente.

Blant karikaturene må også regnes Kittelsens saftige illustrasjoner til Wessels Smeden og bakeren.

Omslag til Har dyrene sjel?, 1893

Småkryp[rediger | rediger kilde]

Kittelsen laget en lang rekke arbeider med «dyr som oppfører seg om mennesker». Disse omfatter for det første naturlige dyr med små og store trekk av menneskelig adferd (Haren som ler så kjeften revner (1884) og dans i måneglans (1901)). Men hovedsakelig arbeidet han regelmessig med små dyr (frosker, insekter, mus, snegler, fugler) som er kledt som mennesker og oppfører seg som mennesker, i scener som imiterer menneskers miljø (Har dyrene sjel? 1893). Slike arbeider som forener satiren med zoologisk interesse, var svært populært i 1880-årene.

Troll- og eventyrillustratør[rediger | rediger kilde]

Sitat Han er kvik i opfatning og har en vild, eiendommelig opfindsom fantasi ... Jeg har stadig i mange år havt den tanke, at han skulde være mand for at gjøre den side af Deres eventyr som ingen af os andre endnu har kunnet - - - nemlig den rent fantastisk-skabende Sitat
– Erik Werenskiold i brev til Asbjørnsen[14]

Kittelsens arbeide som eventyrillustratør begynte med Asbjørnsen og Moes eventyr, og dette kunstneriske samlivet skulle vare ved i 29 år, til 1910. Mange mener at han én gang for alle har avgjort hvordan norske troll «egentlig ser ut».[15]

Sjøtrollet var den første illustrasjonen som Th. Kittelsen tegnet for P. Chr. Asbjørnsen. Den fikk ledsage sagnet om «Fiskersønnene» for Dybwads illustrerede Folke-Kalender for 1882. Her i en senere versjon fra 1887.

Det aller første var Sjøtrollet som illustrerte Asbjørnsens «Tre nye eventyr» i Dybwads illustrerede folkekalender for 1882 (utgitt 1881). Deretter begynte et langvarig samarbeid med Asbjørnsen og med Erik Werenskiold. Werenskiold hadde hatt suksess med eventyrtegninger i 1879, og Asbjørnsen ønsket å fortsette samarbeidet. Werenskiold nådde ikke over oppgaven, og ba om at Kittelsen ble med i arbeidet. De to arbeidet sommeren 1882 sammen på Tåtøy utenfor Kragerø. I Første bind av Eventyrbog for Børn (1883) har Kittelsen med tolv tegninger. Det mest kjente av disse tolv må sies å være helfigur-bildet av den lubne, innfule Smørbukk. Samarbeidet mellom Kittelsen, Asbjørnsen og Werenskiold med ytterligere to bind, i 1884 og 1887. Samarbeidet med Werenskiold fungerte godt, og de to rendyrket hvert sitt uttrykk i tegningene: Werenskiold tegner i et stil som er lojal mot bildet av norsk bondekultur, mens Kittelsen dyrker overdrivelsene.

Kittelsens eventyrillustrasjoner til Asbjørnsen og Moe kan deles inn i tre perioder.[16] Til den første perioden regnes arbeidene i Eventyrbog for Børn (1883–87), som han samarbeidet med Werenskiold om. Dette er pennetegninger, stort sett utført i samme format som de xylografiske gjengivelsene i bøkene. Stilen ligger nær Werenskiolds.

Andre periode omfatter hans tegninger iil Illustrerede eventyr, udvalgte folkeventyr (1907) og Eventyrbog for børn (1908), begge redigert av Molkte Moe. Her er «figurframstillingen grovere, og det folkelig komiske er et fremtredende trekk». 1907-boken har 55 tegninger av Kittelsen, 1908-boken har 18 tegninger. I 1908-boken nytegner han eventyr som tidligere, i 1884-utgaven, var illustrert av Otto Sinding.

Tredje fase er Barne-Eventyr (1909) og Nye Barne-Eventyr (1910), begge redigert av Molkte Moe. I hver av disse bøkene har Kittelsen 30 tegninger. Strekstilen i disse tegningene karakteriseres som «kraftig, men upresis og uten sjarm».

I 1888 laget Kittelsen er serie pennetegninger som illustrasjoner til Ibsens Peer Gynt, men disse ble av forskjellige grunner aldri utgitt. Peer Gynt i Dovregubbens Hall ble i 1913 utført på ny, nå med fargeblyant. Noen tegninger til Garborgs Haugtussa ble trykket i det tyske tidsskriftet Pan i 1895.

Barneboken Soria Moria slot (1911) er utgitt i et klassisk billedbok-tverrformat. Den inneholder flere av Kittelsens mest kjente eventyrillustrasjoner, til hans egen tekst, som er holdt i en Asbjørnsen og Moe-imiterende stil. Bildene skriver seg stort sett fra 1900.

Pesta - hans mest personlige[rediger | rediger kilde]

Kittelsen arbeidet med boka og billedserien Svartedauen i 1894-95. Serien ble likevel ikke utgitt før i 1900, da på Stenersens forlag. Boka er både en illustrert diktsamling og en billedserie, og verket omfatter 45 små og store tegninger, og 15 dikt. Diktene er for det meste frie vers, men også enkelte innslag i folkevisestil.

Hovedpersonen er formet etter en kvinne tegneren møtte på Skåtøy, og som han i en nokså sjikanøs stil omtaler i Glemmebogen (1892). Landskapsbildene er en kavalkade av norsk geografi og steder Kittelsen har vært: Lofoten, Telemarkskysten, høyfjellet, og Eggedal. Kittelsen fullførte bildene i 1896 etter at familien bosatte seg i Eggedal. Bildene veksler mellom middelalderimiterte vignetter i tykk strek, og tegninger i sort/hvitt utført med fettstift, kull, penn og lavering. Noen av bildene er formelt sett anakronistiske, både i klær og husskipnad, men dette rokker ikke ved hovedinntrykket av uhygge i bildene.

Et påfallende trekk er at mange av tegningene åpenbart er laget fra barnets synsvinkel[17], dvs fra en høyde over gulvet som svarer til barns størrelse, slik både «Pesta i trappen» og «Musstad».

Sitat Kittelsen har aldrig givet os saa rigt af sin egen Sjæl som i denne Digtning, med en Rigdom som ud af Henrik Wergelands Overflødighedshorn. Det er ogsaa slig Rikdom paa Livsskjønhed i denne Kittelsens Digtkrans om Døden Sitat
A. Aubert[18]

Arven etter Kittelsen[rediger | rediger kilde]

Nøkken, 1904
Skogtroll fra 1906, som fikk pryde omslaget til Moltke Moes senere reviderte utgave av Eventyrbok for barn

Theodor Kittelsen var selv den første til å ta opp «arven etter Kittelsen», med sin gjenbruk av tidligere illustrasjoner i olje og akvarell. Hans enke videreførte denne gjenbruken.

Boken Løgn og forbandet digt (1912) er en samling med utdrag fra de «lettere bøkene» Glemmebogen, Kludesamleren og Billeder og Ord, med noen løse bidrag.

I perioden 1906-1908 ble minst syv motiver fra Kittelsen brukt på vaser og skåler fra Porsgrunds Porselænsfabrik.

Barneboken Soria Moria slot fra 1911, som bygger på billedserien fra 1900, har blitt gjenutgitt flere ganger de siste årene (1987, 1989 og 2005), og ble i 1988 også oversatt til engelsk.

Det norske black metal bandet Burzum har brukt tegninger av Kittelsen på plateomslagene til Hvis lyset tar oss og Filosofem.

Bøker om ham

Datteren Ingrid Kittelsen Treider utga i 1952 «den vemodige og lett idylliserende memoarboka» Tirilil Tove.

Odd Hølaas utga i 1941 biografien Den norske faun, «som har prega oppfatninga av Kittelsen som ein nasjonal skatt og eit tragisk naturtalent».[19] Leif Østbys «populær og velfunderte» biografi fra 1975, inneholder mye og grundig dokumentasjon fra studier i brevmateriale mm. Kunsthistorikeren Holger Koefoed og forfatteren/samleren Einar Øklands biografi fra 1999 er den tredje egentlige biografien om Kittelsen. De samme forfatterne stod bak boken Fra Lauvlia til våre hjerter, som ble publisert av Lauvlia, Th. Kittelsens kunstnerhjem i 2007.

Hølaas var også redaktør for «omnibusutgaven» Theodor Kittelsen i tekst, tegninger og malerier, utgitt av Gyldendal i 1950. Boken er en omfattende og etterspurt presentasjon av kjent og ukjent, men skjemmes av uvøren ombrekking.

Samleren Arnt Bryde Sundseth utga i 1944 en bibliografi over bøker og tidsskrift illustrert av Th. Kittelsen. Bibliografien var et foregangsarbeid i sin sjanger, og omfattet 186 registernummer. Den er opptrykt i Koefoed/Øklands biografi.

Blaafarveværket har publisert flere omfattende utstillingskataloger. Den første ble utgitt i 1980 og har en ledsagende tekst av Sidsel Helliesen. I 1995 hadde katalogen tekster av Christian Krohg, Christian Skredsvig, Theodor Kittelsen og flere andre. I 2007 skrev Aud-Kristin K. Haldorsen og David Aasen Sandved tekster.

Arnhild Skre arbeider på en biografi for utgivelse 2015.

Museer og gallerier

Fødestedet i Kragerø er bevart; Kittelsenhuset er en del av Berg-Kragerø Museum og viser utstillinger om Kittelsens liv og virke. I hjembyen finnes også Per Palle Storms byste av kunstneren og på Skåtøy finnes Per Elsdorfs Pesta-skulptur.

Hjemmet Lauvlia i Sigdal ble museum i 1995. Lauvlia hadde vært i privat eie som feriested siden Kittelsens flyttet i 1910. Stedet eies av kommunen siden 2005.

Nasjonalgalleriet har den største samlingen av Kittelsens verk. På Koboltgruvene ved Blaafarveværket ligger det nasjonale Theodor Kittelsen-museet. Museet ble åpnet i 1993, etter at Kittelsens familie i 1987 hadde spurt om Blaafarveværket kunne åpne et museum for Kittelsen, der Kittelsens etterlatte eiendeler var en grunnstamme. Samlingen er kontinuerlig supplert.

I Prestfoss i Sigdal er det reist et fantasifullt minnesmerke over ham, laget av billedkunstneren Kari Rolfsen.

Markering av Kittelsen i 2014

Blaafarveværket har tatt initiativ til å markere Th. Kittelsen i forbindelse med at det i 2014 er 100 år siden hans død. Dette gjøres med den største utstilling i moderne tid, som ledsages av en omfattende katalog med bidrag av Arnhild Skre, Trond Berg Eriksen, Finn Skårderud, Hans Fredrik Dahl, Per Inge Torkelsen, Svein Strømmen, Jérôme Lefèvre og Unni Wikan. Samtidig vil kunstnerens omfattende betydning bli markert ved flere arrangementer i regi av Nasjonalbiblioteket, Nasjonalmuseet viser hans Jomfruland-serie og Lauvlia viser en særskilt utstilling. På hans 100. dødsdag 21. januar 2014 ble en egen nettside lansert for ham.

Frimerker

Kittelsens illustrasjoner har fire ganger vært brukt som motiv på norske frimerker

  • 1972: Tre motiv i serien Eventyr II: Smørbukk, Trollet som sat og grundet på hvor gammelt det var og Kvitebjørn Kong Valemon
  • 2002: Ett motiv i serien Eventyrfigurer: Stortrollet på Karl Johan
  • 2003: To motiv i serien Norske eventyr III: Skogtrollet og Nøkken
  • 2007: To motiv til hans 150-årsjubileum: Et overfall og For tidlig nedkomst, begge fra serien Har dyrene sjæl?

Kittelsens illustrasjoner i bøker[rediger | rediger kilde]

Egne verk
  • Fra Livet i de smaa Forholde. 2 bd 1889 og 1890. Ny utgave 2004 ISBN 82-995956-5-7
  • Fra aarets maaneder. 1890
  • Fra Lofoten. 2 bd 1890 og 1891. Ny utgave i ett bind 1996 ISBN 82-90520-26-3
  • Glemmebogen. 1892
  • Troldskab. 1892
  • Har Dyrene Sjæl?. 1893. Ny utgave 1994 ISBN 82-90520-22-0
Tysk utgave: Im Thierstaaate. Berlin, 1896
Til andre forfattere, utvalg

Litteratur om Theodor Kittelsen[rediger | rediger kilde]

Kornstaur i måneskinn, 1900
Hakkespett, 1912
  • Knut Berg, Nils Messel, Marit Lange. «Maleriet 1870-1914» I: Norges kunsthistorie, bd 5. Gyldendal, 1981
  • Sidsel Helliesen, Bodil Sørensen. «Theodor Kittelsen». I: Norsk kunstnerleksikon, bd 2. 1983
  • Odd Hølaas. Th. Kittelsen : Den norske faun. Gyldendal, 1941. Sist utgitt 1964
  • Holger Koefoed og Einar Økland. Th. Kittelsen : kjente og ukjente sider ved kunstneren. Stenersen, 1999 ISBN 82-7201-263-4
  • Holger Koefoed (red.) Møter med Th. Kittelsen. Gyldendal, 1994 ISBN 82-05-22629-6
  • Knut Ljøgodt. Theodor Kittelsen : fra Lofoten til Eventyrland. Nordnorsk Kunstmuseum, 2004 ISBN 82-91834-18-0
  • Kjersti Sissener Munthe. Tegneren Theodor Kittelsen. Damm, 2003 ISBN 82-496-0565-9 (for barn)
  • Irene Omdal. Theodor Kittelsen. Tusenkunstneren fra Kragerø. Berg – Kragerø Museum, 2007 ISBN 978-82-997542-0-0
  • Jostein Nyhamar. «Theodor Kittelsen». I: Norske klassikere. Tiden, 1985
  • David Aasen Sandved og Aud-Kristin K. Haldorsen. Th. Kittelsen – Trollbundet av landskapet. Blaafarveværket. 2007. ISBN 978-82-90734-38-6.
  • Sommeren med Th. Kittelsen. Blaafarveverket, 1995 ISBN 82-90734-13-1
  • Nina Stang. «Hjemme hos Theodor Kittelsen» I: Bonytt, nr 7, 1995.
  • Arnt Bryde Sundseth. Th. Kittelsen : en bibliografi 1881-1944. Oslo, 1944. (også opptrykt i Koefoed/Økland)
  • Ingrid Kittelsen Treider. Tirilil Tove : minner om Th. Kittelsen og hans hjem. Gyldendal, 1951. Ny utg. 1997 ISBN 82-05-24768-4
  • Leif Østby. Theodor Kittelsen : tegninger og akvareller = drawings and watercolours. Dreyer, 1975. Ny utgave 1993 ISBN 82-504-2017-9
  • Theodor Kittelsen i tekst, tegninger og malerier. Gyldendal, 1945 (1950) (stor samleutgave)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ En samling brev fra Kittelsen til Aall finnes i Nasjonalgalleriet.
  2. ^ Om illustrasjonsmiljøet i München 1884-87: Koefoed, 1999, s 47
  3. ^ A. Aubert. Det nye Norges malerkunst. 2. utg. Kra, 1908
  4. ^ Tross iherdige forsøk... To setninger sitert fra Bodil Sørensen i Norsk biografisk leksikon
  5. ^ Brev til Andreas Aubert 1.9.1888, sitert etter Koefoed/Økland s 79
  6. ^ Koefoed/Økland, s 92
  7. ^ Raftsund: http://www.ub.uit.no/northernlights/ger/kittelsen07.htm
  8. ^ Rosen: http://kittelsen.efenstor.net/displayimage.php?album=4&pos=14
  9. ^ Fange besjelet natur; sitat Koefoed/Økland, s 84
  10. ^ Intervju: Møyfrid Tveit om Kittelsens Jomfruland-serie; theodorkittelsen.no, 17.6.2014
  11. ^ Brev fra juli 1900, sitert hos Koefoed/Økland, s 241
  12. ^ Bestilling fra Norsk Hydro, men likevel etter en initiell henvendelse fra Kittelsen til Sam Eyde, jf. Koefoed/Økland s 257.
  13. ^ Rjukan-serien: http://kittelsen.efenstor.net/thumbnails.php?album=6
  14. ^ Werenskiolds brev til Asbjørnsen sitert etter Østby 1975, s 23
  15. ^ «Da vi samlet folkeeventyrene, gjorde vi den feil at vi brukte for få til å tegne for eksempel troll. Det førte til at det idag faktisk er umulig å tenke på et norsk troll uten straks å se for seg et av Theodor Kittelsens bilder!». Tor Åge Bringsværd i foredraget «Myten er et tre å klatre opp i», 24.8.1996
  16. ^ Tre perioder; resonnement og sitat er hentet fra Bodil Sørensen og Sidsel Helliesens artikkel om Kittelsen i Norsk kunstnerleksikon, bd 2, 1983
  17. ^ Barnets synsvinkel; jf. Koefoed/Økland, s 161
  18. ^ Andreas Auberts anmeldelse av Svartedauen; VG 14.12.1901; her sitert etter Koefoed/Økland
  19. ^ Siterte karakteristikker om biografiene er fra Økland/Koefoed, s 298

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Theodor Kittelsen – bilder, video eller lyd