Olaus Magnus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Carta Marina, tegning av Norden av Olaus Magnus i 1540.

Olaus Magnus (født i Östergötland i Sverige oktober 1490, død i Roma 1. august 1557) var en svensk-italiensk geistlig, etnolog og kartograf, samt erkebiskop i den romersk-katolske kirke. Han var sønn av Måns Petersson i Linköping og Kristina, og bror till den svenske erkebiskopen Johannes Magnus.

Olaus Magnus er særlig kjent for sitt store bokverk Historia de gentibus septentrionalibus («De nordiske folkenes historie») som ble utgitt i Roma i 1555. Bøkene er en gjennomillustrert beskrivelse av levevis, skikker, naturforhold og rariteter. Verket ble oversatt til flere språk og var lenge den viktigste kilden til viten om Norden.

Årene i Sverige[rediger | rediger kilde]

Etter skole i Linköping og Västerås, studier i Rostock oppnådde han trolig magistergraden i Köln i 1514. På oppdrag av apostolisk kommissær Arcimboldus, reiste han i Norrland i 15181519, og ervervet kulturell kjennskap ved å selge avlatsbrev. Blant annet var han i Trondhjem og ble kjent med erkebiskop Erik Valkendorf. I Sverige kom han så langt nord som Tornedalen.

Til Stockholm ankom han i 1520, etter tjeneste som kanik i Uppsala og Linköping. Han ble ordinert til prest i 1521, vitne til Stockholms blodbad, og i 1523 domprest i Strängnäs. På oppdrag av Gustav Vasa reiste han i 1523 til Vatikanet for å fremføre blant annet brorens ønske om å bli erkebiskop. Samtidig røpte Olaus Magnus hvordan Olaus Petri i Sverige allerede i tre år hadde forkynnet Martin Luthers lære. Selv om Olaus var innbitt motstander av den nye læren, ble han i 1529, året før Gustaf Vasa startet innføringen av liturgisk reformasjon ved kirkemøtet i Örebro 1529, gitt forhandlingsoppdrag overfor Nederland med sine Hansasteder, regjert av Habsburgerne.

Landflyktighet[rediger | rediger kilde]

Etter reformasjonen flyktet brødrene Olaus og Johannes Magnus til Danzig (Gdańsk), da forholdet til Roma var noe anstrengt. Inspirert av mulig møte med Kopernikus, og sin portugisiske venn Damianus à Goes, studerte han der hjemlandets kulturhistorie, støttet av biskopen Johannes Dantiscus. Til Venezia dro han i 1539, innlosjert hos patriarken Hieronimo Quirino som utviste stor interesse for Olaus' studier av Sverige, og oppmuntret Olaus i 1540 til å lage kartet Carta Marina, med et mylder av illustrasjoner over fantastiske dyr og fisk, iblandet et kart over Norden. Etter brorens død (1544) overtok Olaus biskopvervet i Uppsala, 26. oktober samme år, men var bosatt i Roma og etablerte der «Birgittahuset». Han deltok i 1545 som svensk delegat til konsilet i Trient, med mål om å gjeninnføre katolisismen til hjemlandet.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Olaus og broren Johannes var gøtiske patrioter, der man blant annet hevdet Sverige som det eldste riket og opphav til de ulike europeiske stammer og folkeslag. Brorens kongekrønike hevdet en anerekke tilbake til Noas Ark.

Som etnolog, historiker og kartograf er Olaus Magnus i dag således mest kjent for sin patriotiske fremstilling av Norden, Russland og Grønland, farget av skrøner og folklore. Gjennom «klimateorien» viser han hvordan de barske folk nordfra nødvendigvis ble modige, mens det milde klima sørpå (Danmark) frembrakte feige og tilbakeholdne mennesker.

Med dette utgangspunkt utga han sitt mest kjente verk, det 22 bind store «Historia de Gentibus Septentrionalibus» (1555). Denne er en litterær videreføring av kartarbeidet, der han sammenblander egne erfaringer, gjetninger og legender basert på historiske skrifter som «Saxo» og «Jordanes». Hans beskrivelse av de gøtiske runesteiner er basert på tenkte jetter fra urtiden, sjødyr fra Bottenviken, skigående samer, jegerkvinner som overvinner menn og annet. Hans mål er å fremstille det nordiske folks krigsmessige overlegenhet, som et resultat av dets naturlige forutsetninger i form av gruveindustri og ovenfornevnte medfødte mot.

Man aner en viss hjemlengsel i hans beskrivelse av fisketorget i Venezia, med fiskeslag som vanskelig kan finnes i de språk som hersker rundt Middelhavet.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Tross disse fantastiske historiene, er Olaus Magnus og broren ansett som de første svenske humanister.

Verkene skapte mye nysgjerrighet rundt i Europa. Interessen og anseelsen for det nordiske folk kan sies å ha blitt bedre etter utgivelsene. De kan ha dannet kildemateriale for historieforskning, men ble ikke oversatt til svensk før i 1909 (i fire bind), og ny utgave med kommentarer i 1976. Europeiske utgaver kom på italiensk (1565), tysk (1567), engelsk (1658) og nederlandsk (1665), samt i endret utgave i Antwerpen (1558 og 1562), Paris (1561), Amsterdam (1586), Frankfurt (1618) og Leiden (1652).

Han er begravet i Santa Maria dell'Anima i Roma, den tyske nasjonalkirken, der Hadrianus VIs gravmoment enda finnes. Dog forsvant nok Olaus ved restaureringen i 1774.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Historia de gentibus septentrionalibus – bilder, video eller lyd