Privilegium

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Privilegium (fra latin Privus, en gruppe med særegne rettigheter). På norsk særlov eller særrett. Et privilegium vil si at en person eller gruppe utstyres med flere rettigheter enn det som gjelder folk forøvrig. Ordet brukes i dag oftest i overført betydning.

I tidlig moderne tid og frem til økonomisk liberalisme slo gjennom på 1800-tallet var det meste av næringsvirksomhet regulert ved privilegium. Disse privilegiene gikk oftes i arv. For eksempel hadde medlemmene av egne laug privilegium på handel, og håndverksvirksomhet. Byer hadde privilegier framfor landsbygd, konger hadde egne privilegier som ingen andre nøt godt av (kalt prerogativer), adelige hadde privilegier som borgerlige ikke innehadde etc. Til og med tiggere kunne i flere byer utstyres med privilegium på tigging eller retten til plukke korn etter innhøstinga. Adelskap bygde på et sett med skatte-, symbolske og juridiske privilegier.

Grupper som følte seg underprivilegert mislikte privilegiesamfunnet. I Frankrike førte denne misnøyen mot privilegiene til revolusjon. I USA var det motsatt, der gikk befolkningen til revolusjon for å beholde skattefrihetsprivilegier de hadde. Privilegiesamfunnet bygde på prinsippet om standsinndeling og ulikhet for loven, dette ble under inspirasjon av opplysningsfilosofi etstattet med prinsippet om at alle borgere skulle være like for loven.

I Norge ble privilegiesystemet nedbygd i løpet av 1800-tallet. Først ble adelskap opphevet i et Stortingsvedtak på 1820-tallet. Én etter én næring ble deregulert, dvs at det ikke krevdes privilegiebrev for å drive næringa. Det siste arvelige privileget var avviklinga av apotekerprivilegiene i 1939.

Litteratur[rediger | rediger kilde]