Åre (ildsted)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Åre i årestue fra Setesdal fra 1700-årene. Illustrasjon fra Eilert Sundts Om Bygnings-skikken paa Landet i Norge fra 1862.
Interiør fra Kjellebergstua, ei årestue på Setesdalstunet på Norsk Folkemuseum i Oslo. Midt på gulvet er ildstedet i form av ei åre. Røyken slipper ut gjennom ljore-åpningen i taket, den eneste lyskilden i rommet.

Åre er et åpent ildsted uten skorstein. Åren ligger vanligvis midt i rommet, men den kan også, i mindre hus, ligge i et hjørne. Røyken legger seg under taket og siver ut gjennom en åpning i taket, ljoren.

Et hus med åre som ildsted kalles gjerne årestue eller røykstue.

Fordi røyken måtte slippe ut gjennom ljoren i taket ble ei årestue vanligvis begrenset til én etasje. Loftet var et hus uten ildsted og den første type tømmerhus som ble bygd i to etasjer. Det fantes en variant av årestua, et hus som var en kombinasjon av årestue og loft, ramloftstua.

Åren var det vanlige ildsted i middelalderen fram til røykovnen og peisen ble introdusert, den siste sammen med en røykpipe som førte røyken ut gjennom taket. I eldre tid ble peisen i skrift og i bymessig bebyggelse kalt skorstein, et ord som senere gikk over til å betegne røykrøret. I sesongbosteder som seterhus og rorbuer kunne åren være lenger i bruk.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Schirmer, Herman M.: «Aare, røgovn, peis». Aarsberetning for 1904, Fortidsminneforeningen, Kristiania 1905.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Åre i en seter, litografi tilh. Norsk Folkemuseum NF.01097-031