Paripolitikk
| Denne artikkelen mangler kildehenvisninger og kan ikke verifiseres. Kildeløst materiale kan bli fjernet uten forvarsel. |
Paripolitikk er navnet på pengepolitikken Norges Bank førte mellom 1920 og 1928. Målet var å bringe markedsverdien på norske kroner tilbake til den såkalte gullpariteten (pari kurs), dvs. den verdien kronen hadde hatt før 1914, målt i gull.[1] Dette ville knytte Norge tilbake til gullstandarden og sørge for stabile valutakurser. Politikken ble ført i form av en deflasjonstisk pengepolitikk. Gjennom å innskrenke tilgangen på kroner gjennom høye renter og restriktiv utlånspolitikk, ville Norges Bank presse opp markedsverdien på kroner, målt i annen gullinløselig valuta, først og fremst amerikanske dollar. Mange andre land førte en lignende politikk i begynnelsen av 1920-årene. Ingen andre steder varte den imidlertid så lenge som i Norge. Paripolitikken førte til mange konkurser og stor arbeidsledighet og bidro til å skape en gjeldskrise i landbruket. Motstand mot paripolitikken var trolig også sterkt medvirkende til Arbeiderpartiets første store valgseier i 1927. Det har vært vanlig å anta at pari ble valgt som mål for pengepolitikken alt i 1920. Bankkrisen på begynnelsen av 1920-tallet gjorde at Norges Bank måtte tilføre likviditet til markedet og slik i prinsippet bryte med den restriktive pengepolitikken. Det har vært hevdet at banken likevel sto for en netto likviditetsinndragning, også under bankkrisen. Deflasjonen ble imidlertid avbrutt av inflasjonsimpulser fra utlandet.[2] Det aller meste av kronestigningen (appresieringen) foregikk fra våren 1925 og i etapper frem til gullinnløsning formelt ble gjeninnført, 1. mai 1928. Paripolitikken ble i høy grad forbundet med sjefdirektør i Norges Bank, Nicolai Rygg.
- ^ Francis Sejersted: "Ideal, teori og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-årene", Oslo: Cappelen, 1973.
- ^ Hanisch, Jan Tore, Espen Søilen og Gunhild Ecklund, "Norsk økonomisk politikk i det 20. århundre: Verdivalg i en åpen økonomi" (Kristiansand: Høyskoleforlaget, 1999), 79.